syntetiske fibre

I likhet med alle tekstilfibre har de syntetiske fibrene molekyler som er ordnet i kjeder. De kalles derfor også kjedemolekyler eller polymerer. Disse molekylkjedene kan være naturlige, som i naturfibre, mens de syntetiske er dannet ved en menneskeskapt syntese. Fordi de syntetiske fibrene er laget av mennesker, varierer deres egenskaper mye både innad i en gruppe og mellom ulike typer i samme gruppe. Felles er at de billige, sterke, termoplastiske og tar opp lite fuktighet. De syntetiske fibrene er derfor anvendelige. De smelter når det blir varmt nok, men også hvor lettantennelige de er, varierer. Det samme gjelder hva de tåler i bruk og vask. Deres bruksegenskaper er derfor beskrevet under hver enkelt fiber.

Den kjemiske oppbyggingen har avgjørende betydning for en rekke av fibrenes egenskaper i bruk og vask. Egenskapene kan også varieres innen visse grenser ved styring av de kjemiske reaksjonene under fremstillingen og de fysiske forholdene under spinneprosessen. Dette gjelder for eksempel diameter, tverrsnittets form, styrke, elastisitet, svellingsevne, krymping, glans og smeltepunkt.

De syntetiske fibrene er termoplastiske, det vil si at de mykner ved oppvarming og kan da gis en form som er stabil, inntil de igjen oppvarmes til samme temperatur eller høyere. Dette utnyttes til å gi fibrene forskjellige former for krusning (teksturering) og til å hindre at tekstiler eller plagg krymper, krøller eller mister formen.

Det fremstilles også syntetiske fibre som krymper opp til 40 prosent ved behandling med varmt vann eller varm luft. Ved å blande vanlige fibre som bare krymper ubetydelig med slike, kan man oppnå helt spesielle effekter, for eksempel luftige, voluminøse stoffer til bekledning.

Bortsett fra superabsorberende fibre tar syntetiske fibre opp lite fuktighet og blir lett statisk elektriske. Den elektrostatiske oppladningen kan reduseres betydelig ved å modifisere polymeren eller å tilsette «fremmedstoffer» til fibrene under spinningen, som karbon eller kobbersulfid. Dette brukes blant annet ved fremstillingen av polyamidfibre til tepper. De syntetiske fibrene angripes ikke av møll, andre insekter eller mikroorganismer.

Polymerer dannes gjennom tre ulike kjemiske reaksjoner: polymerisasjon (brukt i polyamid), polyaddisjon (brukt i polyester) og polykondensasjon (brukt i elastan). Spinnmassen, som er flytende, presses gjennom en dyse for deretter å strekkes slik at molekylkjedene blir orientert i lengderetning og fibrene blir tynnere. Den ferdige fiberen er filament, det vil si at den er uendelig lang. Den kan brukes slik, eller kuttes opp til stapelfibre. Ofte gjøres dette for å etterligne lengde og krusning til naturfibre som ull og bomull. Syntetiske stapelfibre kan spinnes til garn alene eller sammen med naturfibre. Åpningen på spinnedysen kan ha ulik form som virker inn på den ferdige fiberens glans, grep og andre egenskaper. Fordi syntetiske fibre er termoplastiske, kan de lett gis en permanent form, til de igjen smeltes.

De syntetiske fibrene ble utviklet og kom på markedet i tiåret mellom 1930 og 1940, altså noe senere enn kunstige fibre av naturlige råvarer, de regenererte fibrene. Polyester ble patentert i 1941, men det var nylonstrømpenes seiersgang på 1950-tallet som markerte det store gjennombruddet. Elastan, med varemerkenavnet Lycra, kom på markedet i 1956.

Syntetiske fibre ble markedsført som «lettstelte» fordi de ikke krøller og dermed kunne lette arbeidet med glattgjøring i en tid da stryking tok en vesentlig del av tiden brukt på klesvask. Klær for bading, sport og fritid ble tidlig viktige, men mot slutten av 1900-tallet finnes de syntetiske tekstilene i de aller fleste typer bekledning. De er ofte tatt i bruk i form av etterligninger av naturmaterialer, slik nylonstrømper etterligner silkestrømper og akrylgensere og polyester-dresser etterligner tilsvarende i ull. Det har også blitt utviklet nye typer klær i syntetiske fibre som allværsjakker, og polyesterfleece på 1980-tallet som ikke direkte er etterligninger etter naturmaterialer, men som senere er produsert også i naturfibre.

Fremveksten av syntetiske fibre og andre kunstfibre skapte usikkerhet på markedene fordi mange av dem etterlignet naturmaterialene både gjennom navn, utseende og andre grep, og forbrukere ble usikre på hva de kjøpte. Derfor ble det utviklet et merkesystem for fibre som fortsatt er i bruk (forskrift om fibermerking). De nye fibrene fikk generiske betegnelser ut fra den prosessen de er laget med. Fordi enkelte merkevarene var så innarbeidet i språket, ble det gjort et unntak for nylon, som kan brukes som alternativ til fiberens generiske navn, polyamid.

De syntetiske fibrene har ikke bare revolusjonert klesindustrien, men er også de dominerende fibrene for innredningstekstiler, i transportsektoren, i fiske, sjøfart og sjøbruk. Det brukes store mengder syntetiske tekstiler i oppdrettsnæringen.

De syntetiske fibrene har, som annen plast, vært en viktig del av utviklingen mot stadig flere og billigere produkter. Dette skyldes en kombinasjon av at olje er en billig råvare, og at fibrene lett kan gis en lange rekke ulike former og egenskaper. Den enorme veksten i forbruket av klær har kommet som en vekst i bruken av de syntetiske fibrene, mens bruken av naturfibre har vært bortimot konstant i samme perioden (fra 1960 til 2020). Veksten i mengde fører med seg en stadig økning i alle de miljøproblemene som produksjonen skaper i form av spinning, farging, etterbehandlinger, strikking og veving, søm, emballasje, transport og avhending.

Det er også spesifikke miljøproblemer med syntetiske tekstilfibre. Olje er en ikke-fornybar ressurs, og de syntetiske fibrene og annen plast er ikke nedbrytbare i naturen, men blir til stadig mindre biter mikroplast, som kalles mikrofibre om de er i fiberform.

I produksjonen av syntetiske fibre brukes mange miljøfarlige kjemikalier, blant annet antimontrioksid. Denne kjemikalien er listet som mulig kreftfremkallende, gir hudproblemer og irriterer luftveier. Den akkumulerer også i kroppens organer. Produksjonen kan også føre til luftutslipp av problematiske forbindelser.

Uønskede kjemikalier tilsettes også for å forbedre de syntetiske fibrenes egenskaper. Fordi mange av dem er lett antennelige og smelter, kan det brukes flammehemmere. I bruk der fibrene kommer i kontakt med svette, utvikles det vond lukt, og de kan dermed settes inn med lukt- og bakteriehemmende kjemikalier.

Alle tekstiler mister fibre i bruk og vask. Fordi syntetiske fibre er laget av plast, bidrar dette til spredning av mikroplast. Vask av klær er en av de større bidragsyterne til mikroplast i havet. Syntetiske fibre fra havbruksnæring og skipsfart er også viktige bidragsytere til spredning.

• tekstilfibre
• garn
• polyester
• akryl
• mikrofiber
• mikroplast
• kunstfibre

• Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiasson (2020). Lettkledd. Velkledd med lite miljøbelastning. Oslo: Solumbokvennen
• Klepp og Tobiasson (2019). Lettstelt. Rene klær med lite arbeid og miljøbelastning. Oslo: Solumbokvennen.
• Søm: materialkunnskap (1995): Oslo: Yrkeslitteratur as.
• Morton W E and Hearle J W (2008). Physical Properties of textile fibres. Manchester : The Textile Insitute