klesvask

• Flekkfjerning
• Fjerning av uønskede elementer, slik som småting i lommene, smykker, merker med mer
• Sortering: Ulike tekstilfibere krever og tåler ulik vask for å bli rene og samtidig beholde egenskaper som form og farge. Der er derfor påbudt at klær som selges, har vaskeanvisning. Dagens vaskevaner og utstyr til klesvask er tilpasset de tekstilfibrene som brukes mest: bomull og polyester. Ull trenger ikke samme vask og tåler denne behandlingen dårlig.

• Bløtgjøring: Bløtgjøring innebærer at plaggene ligger i vann før vask. Dette var vanlig tidligere, men er enda mindre vanlig enn forvask i dag. Bløtgjøring egner seg ikke for ull eller farget bomull.

Forvask er en kort vask før hovedvasken. Forvask var langt vanligere tidligere. Dette skyldtes både at vasken var mer skitten, lå lenger før den ble vasket og at vaskemidlene var dårligere. Dersom det ønskes renere i vask i dag, vil ofte en ekstra skylling vær mer effektivt.

Klesvask kan utføres på ulike måter og med ulike hjelpemidler og kjemikalier, som for eksempel vaskemidler. I Norge har bøking (lutkoking) vært vanlig. På slutten av 1800-tallet ble bøking erstattet av såpevask, først for håndvask og senere som maskinvask.

Vasken kan gjøres i flere runder, som forvask etterfulgt av hovedvask, og etterfølges av flere runder med skylling. Mellom skyllingene og etter siste skylling fjernes vann, såpe og rester av skitt. Vanligvis skjer dette i en vaskemaskin, gjennom sentrifugering, men det kan også gjøres for hånd gjennom å vri tekstilene. Det er utviklet flere ulike teknikker og hjelpemidler for å få ut vannet, som å rulle klesvasken mellom valser drevet av hånd- eller maskinkraft.

Vaskemaskinene kan justeres når det gjelder temperatur, vannmengde, mekanisk bearbeiding, sentrifugeringshastighet og tiden som brukes for de ulike prosessene. De fleste maskiner har ferdige programmer med forhåndsvalg som er tilpasset de vanligste tekstilene, men det er ofte også mulig å velge andre kombinasjoner.

Vanlige vaskeprogrammer:

• håndvask
• bomullsvask
• syntetisk vask
• økoprogram
• ullvask

Klær tørkes på ulike måter. Felles for alle er at luft, eventuelt varm luft, kommer til, og at fuktigheten fordamper og fraktes vekk med luften. Redskaper som er brukt, er ulike former for tørkestativ og snorer innendørs og utendørs, tørkeskap, tørketrommel og egne tørkerom, som tørkeloft med eller uten oppvarming.

• Les mer om klestørking

Etterbehandling av klesvasken omfatter teknikker som gir nyvaskede tekstiler ønsket form, struktur og overflate. Det omfatter arbeid med å stryke, presse, stive, rulle, strekke, brette og legge bort tekstiler. Etterarbeidet var tidligere omfattende. På 1950- og 1960-tallet brukte husmødrene 30–40 prosent av den totale tiden forbundet med tøyvask til dette arbeidet. I bestrebelsene på å rasjonalisere husarbeidet ble det derfor fokusert på etterarbeidet.

Perioden var preget av økning i bruken av tekstiler, sammenliknet med skinn og feller, både til klær og sengetøy. Dette medførte økning i bruken av bomull og vaskbare ullprodukter. Bind ble en del av skittentøyet.

Innredningene skiftet også karakter, og mange nye innredningstekstiler kom til. Det var store sosiale og geografiske ulikheter i bruken av tekstiler. Tekstiler var dyre investeringsobjekter som store deler av befolkningen hadde svært begrenset forråd av. En stor klesvask var status og forbeholdt de bedrestilte. Klesvasken i disse hjemmene ble ikke vasket av husmoren selv, men av innleid hjelp. Det brede lag hadde lite egen klesvask, men vasket eventuelt for andre.

Klesvasken ble utført som onn. Vasken foregitt primært om våren og gikk over flere dager. Bløtgjøring, lutkoking og skylling ute der det fantes rent vann, var vanlig. Bleking var en viktig del av vaskeprosessen.

Velstandsøkning og store endringer innen hygienen inntraff i denne perioden. Storvasken ble stadig større, med sengetøy, duker, gardiner, undertøy, forklær og skjorter som viktige bestanddeler. Dermed ble det mye vask av hvit og lyst farget bomull. Fortsatt var det lite vask av klær, med unntak av undertøy. Tekstiler var fortsatt et kostbart knapphetsgode, men klesvasken økte kraftig, også hos det brede lag av folket.

Til tross for utvikling av ny teknologi for klesvask vasket mange fortsatt for hånd. De ferdige husholdningskjemikaliene var derimot blitt alminnelige. Store deler av vasken var rulle- og stryketøy som krevde et omfattende etterarbeid. Med enkle hjelpemidler og dårlig tilgang på vann representerte klesvasken en stor arbeidsbyrde for kvinnene. Dette vaskeproblemet ble diskutert av fagfolk og politikere. Løsningen ble å utvikle teknologien og å gjøre den allment tilgjengelig gjennom kollektive vaskerier, som vaskekjellere i leiegårder.

Denne perioden introduserte mange nye fibere og overgang til farget bomull, noe som førte til en mer differensiert klesvask og mer vask på lave temperaturer. Det samme gjorde nye etterbehandlinger og blandinger. Økt bruk av blant annet trikot og kreppede stoffer gikk på bekostning av vevde varer og minsket andelen stryketøy.

Tekstiler ble billige importvarer som det fantes stor overflod av. Helt og rent tøy var ikke lenger en klassemarkør. Veksten i skittentøyet skyldes særlig mer klær, mer vaskbare klær, og økt byttefrekvens for klær og håndklær. I perioden var det liten endring i vask av sengetøy og muligens en tilbakegang i vask av innredningstekstiler. Det siste skyldes mindre bruk av slike tekstiler og overgangen til andre materialer, som papirservietter og voksduker. Bruken av engangsbind og -bleier reduserte skittentøyet betraktelig. Undertøy ble vasket svært hyppig, men førte ikke nødvendigvis til en økning av skittentøyets mengde. Det var både fordi hvert enkelt plagg ble mindre og lettere, og fordi færre plagg var i bruk.

Den helautomatiske vaskemaskinen ble standardutstyr i norske hjem. Kvinner brukte fortsatt mye tid på vask, men vaskeproblemet ble ansett som løst, gjennom de store forbedringene innen hjelpemidler som kom i denne perioden. Det ble ikke de kollektive, men den privateide automatiske vaskemaskinen som ble løsningen for de fleste.

Mengden tekstiler i hjemmene har fortsatt å stige. Vaskehyppigheten for enkelte tekstiler har flatet ut. Det er større fokus på miljømessige aspekter ved klesvask, og dette har ført til maskiner med lavere vannforbruk og mer kompakte vaskemidler.

Fagekspertise innen klesvask har bidratt til å redusere vasketemperaturen siden andre verdenskrig. Først ble den endret fra kokvask ned til 60 °C rundt 1980, som følge av nye vasketeknologier og tekstilmaterialer. Endringen fra 60 °C til 40 °C og lavere ble derimot gjennomført til tross for ekspertenes råd.

I de senere årene har ekspertenes råd variert, avhengig av om de setter hygieniske eller miljømessige argumenter høyest. Men de fleste eksperter er enige om at lave vasketemperaturer kan brukes i hjemmet til vask av tøy, unntatt i tilfeller av epidemier eller for spesielt sårbare brukergrupper.

Større oppmerksomhet om miljøvirkninger har ført til debatt om vaskehyppighet. Å vaske klærne sjeldnere er bedre for miljøet fordi det sparer energi, kjemikalier og vann samt reduserer spredning av mikroplast.