mikrofiber

Syntetiske tekstiler er tekstiler laget av olje. Det syntetiske tekstilmaterialet som brukes mest er polyester, etterfulgt av polyamid (nylon), akryl og polypropylen. Syntetiske fibre utgjør mer enn 60 prosent av den globale tekstilproduksjonen. I Norge er mye klær for sport og trening i syntetiske fibre, men også dresser og dagligklær. Det som ofte omtales som fleece er oftest lages av polyester. Syntetiske materialer brukes også i blandinger med andre materialer. Dette kan gjøres for å oppnå bestemte egenskaper som jeans med stretch, eller «strykefrie» skjorter, men det kan også gjøres fordi det er et billig materiale. Produksjonen av syntetiske tekstiler vokser raskt, både fordi folk forbruker flere tekstiler enn før, og fordi andelen syntetiske materialer øker.

Studier av mikroplast i hav og sedimenter viser at forholdet mellom de ulike typene mikrofibre som finnes der er proporsjonal med den globale produksjonen av ulike typer syntetiske tekstiler. Det er med andre ord mest avfall fra polyester. Enkelte studier tyder på at det er mer akryl i mikrofiberform enn andelen slike klær. Dette kan ha sammenheng med at fiberen er relativt svakere. I slike undersøkelser finnes også fiber som stammer fra regenererte fiber som viskose, men kunnskapen omkring deres nedbryting og påvirkning på livet i havet er begrenset.

Mikrofiber spres i naturen fordi fibre løsner ved bruk og vask av syntetiske klær, og når syntetiske tekstiler nedbrytes og fragmenteres som avfall, på samme måte som annen plast brytes ned til mikroplast. Slikt avfall kan for eksempel være garn og tauverk fra fiske og havbruksnæringer. Globalt er søppelfyllinger en viktig kilde til spredning fordi syntetiske tekstiler brytes ned til mikrofiber og spres til jord og vann.

Naturlige fiber og kunstige fiber laget av naturlige materialer (regenererte fiber, som viskose) avgir også mikrofiber, men disse brytes ned og utgjør ikke noe miljøproblem. Syntetiske tekstiler, som annen plast, degraderes svært langsomt, men brytes ned til mindre og mindre fibre og partikler.

Det mangler standardiserte metoder og måleenheter for å kartlegge spredning av mikrofiber, men det finnes noe kunnskap fra ulike eksperimenter: Alle plagg mister fiber i bruk og vask. Hvor mye påvirkes av flere faktorer, blant annet type fiber og den kvaliteten plagget har. Syntetiske plagg av høyere teknisk kvalitet mister mindre fiber i vask enn plagg i lavere kvalitet. Det er plagg laget for lang levetid som mister minst fiber. Samtidig mister eldre plagg mer enn nye. Det skjer altså en nedbrytning av plaggene over tid som bidrar til at mer fiber løsner. Også vaskemaskinen påvirker spredningen.

Vannrenseanlegg filtrerer ut mikrofiber fra avløpsvann, men effektiviteten varierer fra 65-92 prosent. Dette bidrar likevel ikke nødvendigvis til å hindre spredning av mikroplast ut i naturen, fordi slam som filtreres ut brukes som gjødning og jordforbedring. Mikrofibrene blir dermed spredt videre.

Forbrukere og bedrifter kan iverksette ulike typer tiltak for å redusere spredningen av mikrofiber: Minke forbruket av syntetiske tekstiler, vaske syntetiske tekstiler mindre og mer skånsomt, samt erstatte syntetiske tekstiler med tekstiler av naturmaterialer. I tillegg kan spredning av mikroplast forhindres ved at syntetiske tekstiler ikke kommer på avveie. Som for all annen plast er det viktig at vi ikke mister syntetiske tekstiler i naturen. I Norge blir restavfall brent, og dermed destruert. Dette forhindrer spredning av mikrofiber, uoffisielle søppelfyllinger og avhending i land som fortsatt praktiserer fyllinger vil derimot bidra til at tekstiler og plast brytes ned til mikroplast.

En mer skånsom vask av tekstiler innebærer bruk av frontmatet vaskemaskin, slik det er vanlig å bruke i Norge, og bruk av programmer med mindre mekanisk bearbeiding. Vaskeprogrammer for hvitvask og bomullsvask har mye mekanisk bearbeiding, mens finvask, syntetvask og ullvask har mindre mekanisk bearbeiding. Spredningen blir også mindre om klærne vaskes sjeldnere.

Det forskes på ulike metoder for hindre spredning av mikrofiber, som å samle opp mikrofiber i vaskemaskinene gjennom mekaniske filter eller liknende. Hvor effektive slike filtre eventuelt vil bli, og i hvilken grad de vil påvirke vaskeresultat og driftssikkerhet av maskinene, er fortsatt usikkert. Effekten av slike filtre vil også avhenge av at de tømmes og kastes på en slik måte at plasten destrueres. Filtre i vaskemaskin vil ikke forhindre spredning av mikrofiber via luft og husstøv.

Mikroplast, inkludert mikrofiber, forurenser økosystemer i havet og på land. Så mye som 20 til 35 prosent av primærkildene til mikroplast i havet er mikrofiber fra syntetiske klær og tekstiler. Til sammenligning er andelen av mikroplast fra kosmetikk anslått å være 2 – 3,7 prosent. Det er påvist mikroplast i en rekke levende organismer i sjøvann, jordsmonn og i drikkevann.

Analyse og dokumentasjon av mikroplast har så langt fokusert på vann, både ferskvann og saltvann, samt strandsonen. Forskning på konsekvenser av inntaket av mikroplast via drikkevann og sjømat er under utvikling. Men spredningen av mikroplast omfatter også husstøv, jord og luft. Det er manglende kunnskap om hvordan mennesker og dyr reagerer på innånding av mikroplast. Risikoen for at miljøgifter tas inn i næringskjeden gjennom mikroplast, er en viktig bekymring som kan påvirke både menneskers og dyrs helse.

Mikroplast og mikrofiber påvirker økosystemer både fysisk, kjemisk og biologisk:

• klesvask
• mikroplast