klær

Klær deles inn i kategoriene undertøy, tøy og yttertøy. I Norge skiller mange også mellom sommer- og vintertøy, og mellom klær for ulike anledninger, slik som arbeidstøy, hjemmeklær, treningsklær og nattøy.

Når klær lages av tekstiler, må fiberen spinnes til tråd, som så danner stoff gjennom ulike bindinger. Veving er den absolutt viktigste av disse og en svært gammel teknikk. Strikking er en nyere teknikk som fikk stor betydning på 1900-tallet. Vevde stoffer kan draperes på kroppen eller klippes og syes til mer eller mindre kroppsformede plagg. Klærnes form og egenskaper er også avhengig av etterbehandlinger som gis garn, stoff og klær i form av for eksempel farging og pressing. Mange ulike håndverk er dermed involvert i klesproduksjon, slik som spinning, farging, veving, strikking og søm.

Produksjon av klær og andre tekstiler er svært tidkrevende. Det ble i store deler av vår historie hovedsakelig utført som husflid og med lokale håndverkere, supplert med import av luksusvarer. Handel med luksuriøse tekstiler er svært gammel. Tekstilindustrien var en vesentlig del av den industrielle revolusjonen, og handelen med klær og stoffer økte betraktelig. Tekstilindustrien har mange steder, som i Norge, vært viktig i industrialiseringen av landet. Teko-industrien var en av landets største næringer før den ble flagget ut og nedlagt i andre halvdel av 1900-tallet. Spesielt fra 1980-tallet har masseproduserte, billige klær fra fattige land ført til et fall i priser og kvalitet og en eksplosjon i mengden importerte, nye klær og eksporterte bruktklær.

Klær har mange funksjoner:

Garderobe betegner opprinnelig et stort skap til oppbevaring av klær og brukes fortsatt i en slik konkret betydning om et rom for oppbevaring av klær eller skifting. I overført betydning brukes ordet om en samling av klær, enten om en persons klær – min garderobe – eller om deler av denne, for eksempel festgarderobe. Klærne i garderoben kan omtales i mindre grupper.

Vi har gode kunnskaper om norske garderober på midten av 1800-tallet gjennom Eilert Sundts forskning. Siden den gang har antallet klær vokst i takt med velstandsvekst og vektlegging av høyere vaskehyppighet og tilpasning til stadig flere anledninger. I dag kjennetegnes norske garderober av å være store, ikke bare sammenlignet med tidligere tider, men også med andre land.

Stell og vask av klær er tids- og kunnskapskrevende deler av husarbeidet. Produksjon av klær var i store deler av vår historie også en del av husarbeidet og arbeidsåret. Det å utstyre en mann for lofotfisket krevde for eksempel flere arbeidstimer enn selve fisket. Barneklær ble oftest sydd i hjemmet til rundt 1960-tallet, da konfeksjonsindustrien også omfattet ferdigsydde klær for barn.

I dag inngår innkjøp, stell og vask av klær, samt det å holde orden og oversikt i en stadig voksende garderobe, i husarbeidet. Arbeid med klær har i økende grad blitt oppfattet som kvinnearbeid. Tidligere var tekstilarbeidet med stell og vedlikehold en integrert del av mange store mannsdominerte arbeidsplasser, som i sjøfart, fangst, fiske, militære og skogsarbeid.

Bruk omfatter å velge ut, kle på seg og bære klær, samt å stelle, vedlikeholde, reparere, rengjøre (vaske, rense, fjerne flekker, lufte) og oppbevare dem.

Bruk er ett av tre stadier av forbruk. De andre er anskaffe og avhende. Bruken av klær er avhengig av disse to andre prosessene. For at et plagg skal brukes trengs andre plagg det passer sammen med, og finnes ikke disse, må de anskaffes. Før noe avhendes må klærnes brukbarhet vurderes.

I vår tid er det stor forskjell på klær og klesnormer for kvinner og menn i alle aldre. Slik har det ikke alltid vært. Det finnes kulturer der kjønnene var mer likt kledd, for eksempel i vikingtiden. Barn var likt kledd i en drakt med klare feminine trekk til et stykke inn på 1900-tallet. En enkelt kjole, «kolt», ble brukt på småbarn uavhengig av kjønn. I dagens påkledning er kvinnenes klær mer fargerike, mer kroppsnære, mer individuelle og mer dekorerte enn mannens. Dette skillet går tilbake til begynnelsen av 1800-tallet. Før det hadde manns- og kvinneklær like mange farger, dekorasjonsteknikker, kniplinger, broderier, trange strømper, høye hæler og til en viss grad også korsetter.

Tradisjonen med en enklere, mørkere, mer dempet og mindre individuell drakt stammer fra borgerskapets fremvekst på bekostning av adelen. Den påkostede fargerike mannsdrakten var et kjennetegn ved adel og geistlighet, mens den dempede drakten var borgerskapets effektive og maskuline arbeidsantrekk. Dressen slik vi kjenner den i dag, er et resultat av denne maktforskyvningen. Dressen gir menn en standardpåkledning som utstråler troverdighet, effektivitet og viser vilje til å innordne seg. Kvinner mangler en tilsvarende effektiv påkledning, men kan oppnå noe av samme virkning gjennom å bruke dress eller drakt. En slik påkledning vil normalt feminiseres noe ved hjelp av detaljer som høye hæler, løst hår eller smykker.

I klar kontrast til tidligere tiders uvilje mot å markere kjønn på småbarn blir vår tids babyer og smårollinger utstyr med kjønnsmarkeringer fra første dag. Det er ikke undersøkt hvorfor man har et så stort behov for en kontinuerlig markering av kjønn. Samtidig som den symbolske markeringen av kjønn vokser, er det også en økning i oppmerksomhet mot det komplekse og problematiske i forholdet mellom sosialt og biologisk kjønn. Det er flere som ikke føler de hører hjemme i et eller «sitt» kjønn (se kjønnsinkongruens).

Mye av den kvinnelige påkledningen er elementer og plagg hentet fra mannens garderobe. Det samme er ikke tilfelle den motsatte vegen. Jenter og kvinner kan bruke menns klær uten store sosiale omkostninger. Er hun tilstrekkelig feminin, i den betydning at hun har et utseende som ligger nære idealene for kvinners utseende, vil hun gjennom å bruke menns klær kunne skape en kontrast som fremhever hennes femininitet.

Den samme virkningen vil kvinneklær på menn sjelden gi, men det finnes en del unntak, mest innenfor underholdningsindustrien. I Vesten oppfattes gjerne det å gå i skjørt eller kjole for en mann som noe problematisk. Et unntak, som mer enn noe bekrefter regelen, er skottenes kilt. At menn verden over går, eller i det minst har gått, kledt i plagg med klare likhetstrekk med skjørt eller kjoler i form av kaftaner, saronger og lignende blir ikke lagt merke til. Heller ikke at skjørt på menn var en selvsagt ting i vikingtiden og middelalderen, og at de lange buksene tross alt ikke er spesielt gamle.

I dag tillegges kvinners utseende større vekt enn mens, og kvinner forventes å være mer opptatt av klær enn menn. Å kle en kvinne er vanskeligere i vårt samfunn enn å kle en mann. Normene er mer uklare og valgmulighetene større. Dette kan også sies motsatt, ved at menn har færre valgmuligheter og mer standardiserte klær og klesnormer. Ser vi på antall klær som anskaffes, skiller eldre menn seg ut med færre anskaffelser. Kvinner i alle aldre og yngre menn skaffer seg derimot like mye klær.

Sammensetninger av ulike klær, sammen med sko og ofte også tilbehør som smykker og belter, danner til sammen et antrekk – det vi har på oss. Sammensetningen av klær til antrekk gjøres som oftest av den enkelte, men i profesjonelle sammenhenger med mye vekt på utseende vil dette arbeidet gjøres av en stylist. En del klær hører sammen i faste par, slik som to like sokker eller en todelt dress. Skjorten, derimot, som er svært vanlig sammen med en dress, er ikke en bestemt skjorte, men en skjorte som passer dressen, anledningen og bæreren.

Det å sette sammen plagg til antrekk krever at man tar hensyn til ulike krav. Disse kravene kan omtales som klesnormer, eller som uskrevne (og noen ganger skrevne) regler for hvordan vi skal gå kledd. Det å være i stand til å kle seg riktig tolkes som regel som en persons evne å tilpasse seg og passe inn blant andre mennesker. Sentrale klesnormer er å kle seg til rett kjønn og alder, men hva som er riktig, og hvor rigide slike regler er, er i endring. Videre er det avgjørende at klærne oppfattes som rene. I formelle anledninger er kravene til velstelte klær høyere enn for uformelle fritidsklær. I friluftsliv og sport er derimot kravene til at klærne passer til vær, aktivitet og ferdighetsnivå større.

Menn kan bruke de samme klærne i flere anledninger, enten det er en dress med skjorte og slips, eller jeans og genser. Tilpasningen av klærne til kroppen er også enklere, med mindre kroppsnære plagg. Dette gjør at kvinners garderober ofte er større enn menns. Innen sport og friluftsliv er det lite forskjell på kvinner og menn og gjerne en tendens til at kravene til at klærne er riktig for anledningen, kan være strengere for menns klær.

Det er et sammensatt forhold mellom kropp og klær, slik de ulike funksjonene som klær har, tydelig demonstrerer. Klærne kan skjule, forme, beskytte og smykke kroppen, og kroppen former klærne. Dette gjelder både rent fysisk gjennom å gi klærne form, men også fordi den måten vi ser klærne på, vil være formet av vårt syn på kroppen. Et slips ser annerledes ut på en mann enn på en kvinne, og korte skjørt eller dype utringninger vil oppfattes ulikt ut fra bærerens alder og vekt og andre kjennetegn. Valg av klær handler derfor ikke bare om at klærne skal passe innbyrdes og til anledningen, men like mye at de skal passe til kroppen i sammenheng med dette.

Klær omtales i en del sammenhenger som mote, ikke minst på engelsk, der fashion kan betegne både en industri og en kulturell prosess der endring står sentralt. Påstandene om at klær – mer enn andre ting – preges av mote, gjentas ofte, men er ikke like lett å belegge empirisk. Hus, møbler, biler og det meste annet endres også og kan være lettere å datere enn klær. Mange av de plaggene som vi bruker i dag, har en lang historie, og klær som er hundre, femti eller ti år gamle, kan brukes uten at de blir lagt merke til som umoderne.

Betydningen av mote for klær økte da billig, importert bomull gjorde det mulig med flere og rimeligere klær på begynnelsen av 1800-tallet. Den billige bomullen kom som en følge av slavearbeid på de amerikanske bomullsmarkene. Dette var første gang i historien at en råvare for klær ble lettere tilgjengelig. Det var i særdeleshet kvinners garderober som ble billigere og mer omfangsrike. Dette muliggjorde raskere endringer i klærnes utseende og dermed hyppigere moteendringer.

Slutten av 1800-tallet og særlig første halvdel av 1900-tallet preges av mote som et hierarkisk system. Mote var eksklusivt og dyrt. Masseproduksjonen av klær gjorde «mote», forstått som de siste nyheter, økonomisk tilgjengelig for de aller fleste i vestlige land, mens utviklingsland i økende grad ble forsynt gjennom bruktklær-eksport. Denne prosessen har blitt omtalt som en demokratisering av moten. En annen måte å se det på var at mote som statusgivende hierarkisk system kannibaliserte seg selv. De stadig raskere «moteendringene» og stadig billigere klær har ført til at andre forhold enn mote gir status. Mer vekt kan legges på kroppens utseende, på måten klærne kombineres til antrekk, eller på egen stil og smak.

Klær brukes for å skape fellesskap og gjenkjennelighet. Eksempler på det er de gule vestene i Frankrike, bunadsgeriljaen i Norge og bruk av masker under opptøyer i Hongkong. Mange grupper får kallenavn etter de klærne de bruker, som brunskjorter, gråbrødre, hvitsnipp-yrker. Som fremmed kan det både være galt å kle seg likt som den lokale befolkningen, og å ikke kle seg som den. I Norge kan det eksempelvis skape debatt dersom innvandrere går i bunad, eller ikke følger norske normer for avkledning, sport og badetøy eller tilstrekkelig varm påkledning av barn i barnehage og skole.

Enkeltplagg, som hijab, kan få oppmerksomhet langt utover det som praktiske hensyn tilsier, og fungere som et symbol på større kulturelle forskjeller. Til tross for at mange mener at folk bør få gå kledd som de vil, skaper klær likevel konflikt og diskusjon. I praksis vil de aller fleste mennesker tilstrebe å kle seg slik det er forventet, spesielt i arbeidslivet, men også i privat selskapelighet, sport og fritid, med et lite unntak for frie yrker.

I arbeidet mot mindre miljøbelastning fra produksjon og bruk av klær er det at klær brukes mer og lenger vesentlig. Dette omtales som klærs levetid. Lengre levetid er sammensatt og omfatter både bedre teknisk kvalitet, bedre tilpassing til brukeren og de situasjoner plagget skal brukes, samt større fleksibilitet. Levetiden er også avhengig av hvor mange klær eieren har og hva slags klær eieren liker og har bruk for. Lengre bruk av hvert plagg kan redusere antall nye kjøpe og dermed være et effektivt virkemiddel i arbeidet mot bærekraft. Det omfatter avfallsminimering, eller -forebygging, og dermed det trinnet i avfallspyramiden som har størst potensiale og effekt. Likevel glemmes ofte bruk i diskusjoner om klær.

Brukerorientert design er en retning innen designfaget med egne metoder. Det i seg selv er et uttrykk for at klær i liten grad er utviklet med tanke på at de skal brukes. Et unntak her er sport, der bruk og funksjonalitet har står sentralt.

I beskrivelser av livssyklusanalyser, LCA, er bruk en av mange faser, ofte fremstilt som del av en sirkel. Mens produksjonen i de fleste tilfeller gjennomføres innen måneder, eller noen få år, er bruk forhåpentligvis noe som kan foregå mye lenger. Likevel er ofte denne fasen fremstilt som en liten del av sirkelen, og uten nærmere nyansering. I mange LCA-er for klær og tekstiler er bruksfasen ikke regnet med eller bare beregnet like for alle produkter. Dette gjør denne typen verktøy lite pålitelig, blant annet fordi miljøbelastninger blir svært ulike om et produkt brukes en gang sammenlignet med for eksempel 700 gangers bruk.

• klesvask
• klestørk
• husflid
• klesdrakt
• mote
• friluftsliv

• Broby-Johansen, R. (1953). Kropp og klær. Oslo: Tiden.
• Klepp, I. G., & Laitala, K. (2016). Klesforbruk i Norge .
• Klepp, I. G., & Tobiasson, T. S. (2020). Lettkledd. Velkledd med lite miljøbelastning. Oslo: Solum/Bokvennen
• Klepp, I. G., & Tobiasson, T. S. (2018): Norsk strikkehistorie. Haugesund: Vormedal forlag.
• Klepp, I. G., & Laitala, K. (2015). His mother’s dress – Growth in the number of clothes.
• I P. Strandbakken & J. Gronow (Eds.). The Consumer in Society (pp. 311-334). Oslo: Abstrakt forlag.
• Sundt, E (1869) Om renslighetstellet i Norge: til oplysning om flid og fremskridt i landet . J. A. Abelsted.
• Laitala og Klepp 2020: Klær og miljø; Innkjøp, gjenbruk og vask
• Laitala, K., Klepp, I. G., & Henry, B. (2017): Use phase of apparel: A literature review for Life Cycle Assessment with focus on wool.
• Laitala, K., Klepp, I., & Henry, B. (2018): Does Use Matter? Comparison of Environmental Impacts of Clothing Based on Fiber Type. Sustainability, 10(7).