Tepper blir fremstilt ved hjelp av forskjellige teknikker. Det skjelnes mellom håndknyttede og maskinfremstilte. Fremfor alt er det flossteknikken, det vil si håndknyttingen, som pleier å forbindes med begrepet teppe. Denne metoden som gir teppets overside en opprettstående, myk lo, har sin opprinnelse i Midtøsten, der den blomstret i middelalderen og fremfor alt på 1500- og 1600-tallet. De lokale mønstertradisjonene ble holdt levende helt inn på 1800-tallet.
Mest berømte er de persiske teppene, som er navngitt etter produksjonssted og mønster. Isfahan, Teheran og Kirman har gjerne naturalistiske vekst- og figurmotiver, mens for eksempel Tebriz, Senne, Hamadan og Khorasan ofte har stiliserte mønstre. Blant de tyrkisk-anatoliske teppene, det vil si tepper fra Lilleasia, står de fra Smyrna, Ushak, Kula og Yiordes i første rekke. Disse teppene er vanligvis bedetepper og gjengir derfor ofte en bedenisje. Blant smyrnatepper forekommer imidlertid også imitasjoner av persiske mønstre. En spesiell karakter har de kaukasiske teppene med sin sterkt geometriske og stiliserte dekor og de mest kjente typene er Shirwan og Kazakh.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.