Tepper

Teppeknuter. Persisk til venstre, Smyrna-knute til høyre

Av /Store norske leksikon ※.
Tepper

Lengdesnitt av et boucléteppe

Av /Store norske leksikon ※.
tepper (Lori-Pambak-teppe)

Utsnitt fra et Lori-Pambak-teppe fra Kassakområdet i Kaukasus fra 1800-tallet

Av /KF-arkiv ※ Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.
Tekstil
Frida Hansens gulvteppe Kveder ble antagelig utført ved Det norske Billedvæveri i 1903.

Tyrkisk bedeteppe fra 1600-tallet. Staatliche Museen i Berlin

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Tepper er tekstiler som brukes innendørs til:

Faktaboks

Etymologi
fra middelnedertysk, samme ord som tapet
  • dekorasjon av gulv og vegger
  • gulvbelegg, som foruten en støydempende effekt også har dekorerende og varmeisolerende virkning, brukes både innen- og utendørs
  • ulltepper og pledd for varmeisolasjon

Fremstilling

Tepper blir fremstilt ved hjelp av forskjellige teknikker. Det skjelnes mellom håndknyttede og maskinfremstilte. Fremfor alt er det flossteknikken, det vil si håndknyttingen, som pleier å forbindes med begrepet teppe. Denne metoden som gir teppets overside en opprettstående, myk lo, har sin opprinnelse i Midtøsten, der den blomstret i middelalderen og fremfor alt på 1500- og 1600-tallet. De lokale mønstertradisjonene ble holdt levende helt inn på 1800-tallet.

Mest berømte er de persiske teppene, som er navngitt etter produksjonssted og mønster. Isfahan, Teheran og Kirman har gjerne naturalistiske vekst- og figurmotiver, mens for eksempel Tebriz, Senne, Hamadan og Khorasan ofte har stiliserte mønstre. Blant de tyrkisk-anatoliske teppene, det vil si tepper fra Lilleasia, står de fra Smyrna, Ushak, Kula og Yiordes i første rekke. Disse teppene er vanligvis bedetepper og gjengir derfor ofte en bedenisje. Blant smyrnatepper forekommer imidlertid også imitasjoner av persiske mønstre. En spesiell karakter har de kaukasiske teppene med sin sterkt geometriske og stiliserte dekor og de mest kjente typene er Shirwan og Kazakh.

Orientalske tepper

Blant de sentralasiatiske teppetypene må de fra Baluchistan nevnes. De er dyprøde og gjerne med store åttekanter og hvite aksenter. De karakteristiske, røde bukharatepper fra Vest-Turkestan og det nordlige Afghanistan er også viktige; de siste har som hovedmotiv en sterkt stilisert rose, som likeformet gjentas over flaten. Mange av disse orientalske teppene, som fra gammelt av har vært ettertraktet for sin fargeprakt, er knyttet svært tett. Det finnes eksempler fra Iran med over 1 million knuter per kvadratmeter. Siden 1800-tallet har kvaliteten gradvis sunket, og i stedet for plantefarger brukes det nå for det meste kunstige anilinfarger.

Produksjonsmetoder

Knytteteknikken spredte seg både til India og Kina og Europa, hvor det helt fra 1500-tallet har foregått en teppetilvirkning etter orientalsk mønster, på 1700-tallet blant annet i Axminster i England. På 1800-tallet gikk man over til maskinproduserte tepper. Det gjelder for eksempel brusseltepper, axminstertepper og wiltontepper. Samtidig har det håndknyttede teppet vært dyrket innenfor husflid, ikke minst i Skandinavia, hvor den persiske knytteteknikken kanskje ble anvendt allerede i middelalderen. Bunnveven i håndknyttede tepper er vanligvis fremstilt av ull eller vegetabilske fibrer.

Industrielt fremstilte tepper

Etterligninger av håndknyttede tepper fremstilles i stor målestokk i industrien. Slike tepper fremstilles ved at en poltråd veves inn i en grunnvev. Poltråden danner en løkke som skjæres over slik at teppets overflate består av frie fiberender (for eksempel wilton og axminster).

Andre typer av fabrikkfremstilte tepper er bouclé, der poltråden danner løkker som ikke er overskåret. I tuftede tepper stikkes tråden, som danner teppeluven, inn i en bunnvev av glassfiber eller syntetiske fibrer, hvor den bindes fast ved hjelp av et belegg av skumgummi fremstilt av lateks, kritt og vann på baksiden av teppet. Nålefilttepper fremstilles ikke av garn, men av et fiberflor i spesielle maskiner. Heldekkende gulvtepper fremstilles både av naturfibrer og kunstfibrer.

Statisk elektrisitet

Ved bruk i private hjem, kontorer og offentlige lokaler kan det oppstå problemer med at slike tepper blir statisk elektriske. Det gjelder i første rekke tepper av syntetiske tekstilfibrer, men under spesielt tørre forhold kan også tepper av ren ull bli elektrostatisk oppladet. En slik opplading kan motvirkes ved å bruke syntetiske fibrer som har en ledende karbonkjerne, eller ved å blande inn metallfibrer i garnet. En annen løsning er å behandle teppene med spesielle kjemikalier.

Ulike kvaliteter

Et teppes kvalitet avhenger både av garnets egenskaper og teppekonstruksjonen. Slitestyrken øker med luvens tetthet. Tepper med løkker tråkkes mindre ned enn tepper med skåret luv, og tepper av hardtvunnet garn tråkkes mindre ned enn tilsvarende tepper med løkker av løstvunnet garn. Nålefilttepper har ikke luv og tåler som regel større slitasje. De er hardere enn tepper med luv.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Johannessen, Trond. Orientalske tepper. Aschehoug. Oslo, 1999.
  • Day, Susan. Art deco and modernist carpets. Thames & Hudson. London, 2002.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg