garn

Garn er utgangspunkt for de aller fleste tekstile teknikker. Unntaket fra dette var tidligere kun filtede stoffer av ull, men i dag også syntetiske «non woven». Garn brukes til å fremstille fiskegarn og andre nett og tekstile stoffer, bånd og plagg gjennom teknikker som fletting, sprang, makramé, nålebinding, veving, strikking, hekling og ulike flossteknikker. Garn brukes til teknikker for å dekorere tekstiler, slik som broderi. Viktige anvendelser av garn eller tråd er også å feste sammen tekstiler eller andre materialer, oftest gjennom søm. Garn brukes til å reparere klær og andre tekstiler.

Før spinning ble funnet opp, kunne det sys og knyttes med sener og lange fibre fra planter, trær og dyr. Disse materialene er svært lite fleksible sammenlignet med spunnet garn og har en svært begrenset lengde.

Garn kan fremstilles av alle tekstilfibre, både animalske (ull og silke), plantefiber (som bomull, lin og nesle), syntetiske (laget av olje, slik som polyester) og regenererte fiber (kunstige fiber laget av naturlige materialer, som viskose). Garn benevnes ofte med den fiberen de er laget av, for eksempel ullgarn og bomullsgarn.

Garnets kvalitet og egenskaper bestemmes av typen fiber som brukes og deres lengde, tykkelse, elastisitet, glans, krus, renhet og farge. I tillegg vil tykkelsen av garnet, antall fiber per diameter og hvor hardt de er spunnet gi ulike kvaliteter.

Det skilles også mellom garn for ulike teknikker, slik som:

• Brodergarn er slitesterkt, tynt garn med stort fargekart.
• Strikkegarn er ikke så sterkt spunnet og dermed mykt.
• Stoppegarn er tynt og slitesterkt garn som lages i små partier og rikt fargeutvalg.
• Vevgarn, spesielt renningsgarnet, må være jevnt og sterkt for å ikke slites i veven.
• Prydvevgarn lages i rikt fargeutvalg og er hardt tvunnet med høy glans.

Noe garn har navn og egenskaper tilpasset det de skal brukes til:

• Sokkegarn er sterkt ullgarn, ofte forsterket med hår eller ragg, altså geitehår, derav navnet raggsokk.
• Badedraktgarn er tynt kamgarn av ull med god fargeekthet i møte med lys og vann.
• Seilgarn er hamp til bruk av reparasjon av seil og annet båtutstyr.

Garn kan også produseres og gis navn etter hvordan det bearbeides videre:

• Husflidsgarn er garn til salg på privatmarkedet.
• Industrigarn brukes til industriell produksjon i trikotasjefabrikker og veverier.

Effektgarn brukes som betegnelse på garn med spesielle egenskaper eller fargeeffekter, slik som lange trådløkker, pels, metalltråd, refleks, med mer. Bouclé er en type effektgarn som dannes gjennom trådløkker med jevn størrelse.

Garn fremstilles ved at fibrene gis en sno, slik at de dermed henger sammen. Fibrene kan i utgangspunktet være korte og kalles da stapelfiber, eller de kan være lange og kalles da filament. Silke er den eneste naturlige filamentfiberen, mens de syntetiske fibrene er filament, dersom de ikke kuttes opp i kortere fiber. Uten spinning ville ikke stapelfiber kunne danne tråd eller garn. Korte fiber krever mye sno for å bli et sterkt garn. Løst tvunnet garn er mykere, varmere og mindre sterkt. Å tvinne fiber til garn kan enkelt gjøres i hendene ved å legge litt fiber (for eksempel hår) mellom hendene og gni dem mot hverandre. Enkel fremstilling av garn er kjent gjennom å gni ull mot låret. Garnet får da litt sno.

Håndspinning gjøres med et enkelt redskap, en håndtein. Teinen består av en tyngde, som en stein, med en pinne og en krok. Tyngden settes i rotasjon, mens fibrene mates inn i garnet som da blir lenger og lenger og trekkes ned mot bakken. Deretter tvinnes garnet opp på pinnen og prosessen gjentas.

Det er spunnet tråd fra slutten av steinalderen, men det er ikke funnet redskaper fra denne perioden i Norge. Det kan skyldes at de var laget i tre eller bein og dermed ikke bevart. Fra vikingtiden er det rikelig med spinneutstyr i gravene.

Mekanisering av spinning kom i form av rokken, først som ulike former for hånd- og fotdrevne rokker. Rokken var et vanlig redskap i mange hjem. Rokken ble mekanisert, og industriell produksjon av garn ble det vanlige. Spinning er likevel bevart som husflid og vinner popularitet i nyere tid.

Fordi garn er så langt må det oppbevares riktig for å unngå knuter og sammenfiltring. I spinningen samles garnet på spoler. Det ferdige garnet blir ofte viklet opp til en ringformet bunt, en hespe. Dette kan gjøres for hånd ved hjelp av et hespetre. Hesper er velegnet for farging av garn, og er en god oppbevaringsform for garn fordi det gir lite press eller strekk i garnet. I et spinneri vil garnet måtte hvile etter spinneprosessen for å gjenvinne sin elastisitet og spenst, dette gjøres i hesper. Hesper er ofte delt opp i mindre dukker ved hjelp av trådendene, slik at hespene lett kan deles i mindre deler. Trådendene brukes også til å binde rundt og dermed holde orden på garnet.

Før bruk til vev må garnet tvinnes over på en spole. I en del andre håndarbeidsteknikker, som strikking, lages et nøste. Hespen settes da på en garnvinde og det nøstes for hånd eller med en nøstemaskin. Større moderne spinnerier selger garn ferdig nøstet. Disse er løsere nøstet enn det de fleste vil gjøre for hånd. For å sikre at garnet holder seg i et håndnøstet nøste er det vanlig på legge en eller flere fingre under garnet slik at det ikke blir nøstet for stramt.

Til tross for at mye tekstilindustri i Norge ble lagt ned i andre halvdel av 1900-tallet finnes både store og små spinnerier, mye takket være et godt marked for håndstrikkegarn. Størst er Sandnes Garn, Rauma og Hillesvåg. Antallet små spinnerier som Selbus spinneri og Telespinn vokser og det gjør også antallet bedrifter som spesialiserer seg på regionalt garn og egen innfarging slik som Lofoten Wool og Værbitt, eller karding som Kåfjordalen ullkarderi. Garnfremstilling er eget fag, med fagbrev.

Som for alle andre tekstiler som selges på det norske markedet, gjelder også Forskrift om fibermerking og Forskrift om vedlikeholdsmerking ved salg av garn. Det betyr at kunden har rett til å få vite hvilke fiber garnet er laget av og hvordan det kan gjøres rent. Merkingen forgår gjennom standardiserte symboler.

Garn er som regel også markert med garnlengde. Dette er et mål på hvor langt garnet er per vektenhet. Et lett garn vil gi lettere plagg og det trengs færre nøster eller gram garn for å lage et plagg enn ved bruk av tyngre garn. Tvinningsgraden kan oppgis ved antallet tvinninger per lengdeenhet.

Mange garnprodusenter opplyser også anbefalt hekle- og strikkepinne og noen ganger en anbefalt strikkefasthet. Strikkefasthet oppgis som et antall masker per cm i bredden og høyden ved glattstrikking. Strikkefastheten varierer ikke bare med garntykkelsen, men også med strikkeren. En som strikker fast må bruke tykkere pinner for å oppnå samme strikkefasthet som en som strikker løst.

Mye ullgarn er merket med uttrykket «ren ny ull». At garnet er «rent» betyr at det ikke er blandet andre typer fiber. Dette er den samme opplysningen som også fibermerkingen gir. «Ny ull» betyr at fiberen ikke er resirkulert. Det motsatte av ren ull er sjoddy. Sjoddy lages ved at ullfiller rives opp og kardes på nytt.

Ordet garn stammer trolig fra norrønt gǫrn 'tarm', og peker dermed tilbake til et slikt materiale.

Garn og tråd kan brukes synonymt. Tråd var opprinnelig en betegnelse for garn som besto av flere enkeltgarn som var tvunnet sammen. Garnet var dermed det som ble produsert ved spinning, tråden en sammensetning av flere garn. Dette skille mellom tråd og garn brukes ikke i dag, tvert i mot betegner tråd oftere tynt garn, for eksempel i sytråd, og to- og tretrådet garn brukes om garn som består av flere tråder som er tvunnet sammen.

• strikking
• strikkingens historie
• veving

• Forbrukerrådet: GOTS

• Klepp, Ingun Grimstad; Tobiasson, Tone Skårdal (2013). Ren ull. ISBN: 978-82-03-39056-2. Aschehoug & Co.