Dyrket silke kan bare produseres der morbærtreet kan gro. Kina er den største produsenten, men det har også vært produksjon i India, Japan, Russland, Brasil, Korea, Thailand, Tyrkia og Frankrike.
Morbærsilke er dyrket silke og kalles også bare silke. Den fremstilles fra kokongen til en liten sommerfugl, bombyx mori, som lever på morbærblad. Produksjonen av morbærsilke starter med å fôre silkelarven med morbærblader. Den lille larven kommer ut av egget og er rundt 2 mm lang. Etter en måned er larven rundt 7 cm lang og starter å spinne silke. Larven blir da plassert i en spinnehytte. Larven har en kjertel i underkjeven som sprøyter ut en væske, fibroin, et animalsk protein som er dekket av serisin, også kalt silkelim og silkebast. Larven spinner en dobbel silketråd mens den beveger hodet i et åttetall, slik at et hylster dannes rundt den. Dette kalles en kokong. Silkefibrene som fester kokongen til spinnehytten, kalles flokksilke.
Etter omlag 14 dager er larven inne i kokongen blitt utviklet til en sommerfugl. Dersom den ikke drepes, vil den lage et lite hull i enden av kokongen og fly ut. Dyrene parrer seg, hunnen legger egg, og både hunnen og hannen dør. I produksjon av silke vil silkeormen avlives, og fibrene nøstes hele av. Dette gir den fineste silken.
Larven avlives med kokende vann eller damp før den ødelegger kokongen. Serisinet mykner og løses delvis opp, slik at fibrene kan vikles opp. Fibrene fra flere kokonger, vanligvis 7–10, vikles opp sammen til en råsilketråd som kalles gregesilke. Den er ru og glansløs. Det skyldes rester av serisin, som fjernes helt med kokende vann eller damp for å få frem silkeglansen. Denne silken kalles avkokt silke. I hver kokong kan det være opptil 4000 meter fiber, men bare midtpartiet, 500–1200 meter, gir en sammenhengende fiber som kan hespes opp og kalles haspesilke eller ekte silke.
Resten av kokongen, det ytterste og innerste laget, kalles flokksilke og er mer eller mindre skadet. De finere av dem kuttes opp i passende lengde, kardes eller kjemmes og spinnes. Produktene kalles schappesilke eller spun silk og brukes blant annet til sytråd, fløyel eller plysj. Fiberavfallet fra fremstillingen av schappesilken blir tatt vare på og kalles silk noil. Det blir kardet og spunnet til et ujevnt kardegarn, ofte med nupper og ujevhenter som kalles bourettesilke. Av 50 000 larver er det mulig å høste rundt 1000 kg kokonger, som gir 120 kg råsilke.
Villsilke fremstilles av andre arter, som blant annet lever av eikeblader. Tussahsilken er den vanligste av villsilkene. Villsilke kommer blant annet fra Kina, India og Thailand. Villsilke er grovere enn morbærsilke og brukes til fremstilling av spun silk fordi fibrene vanligvis ikke lar seg trekke av kokongen som en sammenhengende tråd. Villsilken er grovere og ikke så jevn som dyrket silke.
Fortynget silke er silke som er behandlet for å bli tyngre og få bedre draperingsevne. Vekttapet ved avkoking av silke blir da erstattet med ulike typer bly, tinnsalter eller andre metallsalter og kjemikalier. Disse stoffene har dårligere motstandsevne mot lys, varme og kjemikalier enn ren silke. Tynget silke har også dårligere bruksegenskaper, den er mindre elastisk og krøller derfor mer. Den kan ha større glans.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.