Da Konstantin den store hadde seiret over sin rival og medkeiser Licinius i 324 evt., valgte han den gamle byen Bysants som sted for en ny hovedstad for den østlige delen av Romerriket. Etter omfattende byggevirksomhet ble byen innviet 11. mai 330. I samtiden ser det ut til at byen ble omtalt som Nye Roma, men den ble snart bedre kjent som Konstantinopel, fra gresk Konstantinou polis – «Konstantins by». I ettertid er valget av Bysants som keiserlig residens et viktig skritt i etableringen av det bysantinske keiserriket. Byen ble blant annet utstyrt med flere kirker, et storslagent palass og en veddeløpsbane, hippodromen, som også fungerte som arena for møter mellom folk og keisermakt. Som den gamle hovedstaden fikk det nye Roma sitt eget senat og en statlig garantert gratis kornforsyning. Mange av de viktigste borgerne i Roma flyttet med til den nye keiserbyen. I ettertid er valget av Bysants som keiserlig residens et viktig skritt i etableringen av det bysantinske keiserriket.
Konstantinopel har siden 381 vært hovedsete for den økumeniske patriark av Konstantinopel, overhodet for den ortodokse kirke. Byen ble gresk åndelig og kulturelt senter i 1100 år. Under Justinian 1 (keiser 527–565) ble den berømte Hagia Sofia oppført. Kirken, som i dag er moské, er et hovedverk i bysantinsk arkitektur og også en viktig inspirasjonskilde for osmansk arkitektur.
Konstantinopel var strategisk gunstig plassert, midtveis mellom de viktige grensene ved Rhinen–Donau og mot sassanidene i øst. Byen har en god naturlig havn, kjent som «Det gylne horn», og var derfor lett å forsyne fra sjøen. Den fikk tidlig befestninger, særlig på landsiden. Murene bygd av Theodosius 2 (regjerte 408–450) er fortsatt godt bevart. Det samme gjelder akvedukten bygd av Valens (regjerte 364–378), som sørget for rikelig forsyning av friskt vann. Under Justinian 1 kan byen ha hatt rundt 500 000 innbyggere.
Beliggenheten, forsvarsverkene og vannforsyningen gjorde byen i stand til å stå imot mange alvorlige beleiringsforsøk, fra sassanider og avarer (626), arabere (674–678, 717–718), bulgarere (813 og 913), russere (860, 941, 1043) og tyrkere (1090–1091). I 1204 ble den imidlertid erobret og plyndret av korsfarerne i Det fjerde korstog. Konstantinopel ble så sentrum i Det latinske keiserdømme til 1261, da byen igjen ble bysantinsk.
I 1453 ble Konstantinopel erobret av styrkene til sultan Mehmet II fra Det osmanske riket. Med de nye makthaverne kom navnet Istanbul, som fram til 1930 ble brukt parallelt med Konstantinopel. Det osmanske riket gikk i oppløsning ved slutten av første verdenskrig og området ved Bosporos ble okkupert av de allierte styrkene. I 1922 ble byen en del av den nyopprettede staten Tyrkia.
_by_Florentine_cartographer_Cristoforo_Buondelmonte.jpg){kind=link}
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.