frisyre

Fargestoffet fra henna (fra treet Lawsonia inermis) ble i Egypt brukt til å farge håret rødlig allerede fra år 3400 fvt., og man har også funnet hair extensions (løshår) fra samme tidsrom. Sumerisk gullsmedkunst fra gravfunn i Ur i Mesopotamia viser blant annet statuetter med store, juvelbesatte parykker og kunstferdig frisert hår for kvinner og menn. Parykkene ble laget av menneskehår blandet med fiber fra palmeblader eller ull fra husdyr for å gi volum og tekstur. Det var ikke uvanlig at høytstående personer i denne epoken var snauklipte under de forseggjorte parykkene. I mange tilfeller hadde også mennene løsskjegg i tillegg til sine seremonielle hårdrakter. Den utpregede bruken av løshår og parykker opp i gjennom historien er grunnen til at man gjerne kategoriserer parykker som en del av frisyre-begrepet.

Veggmalerier fra Kreta dokumenterer den egeiske kultureliten: Lett danderte og langhårede herrefrisyrer og skjegg ble fremhevet med oljer og voks. Kvinnenes frisyrer var ofte flettede eller tvinnede og satt opp i løse, romantiske oppsetninger. Avbildninger og skulpturer viser at de til spesielle anledninger kunne bli sett med lange serpentinkrøller, hestehale eller høye chignoner, voksede lokker, hårbånd, diademer av gull og metalliske spiralringer som omsluttet de lange lokkene. Tidlige greske frisyrer av datidens fiff, for eksempel fra Mykene, minner om de kretiske. Vasemotiver fra arkaisk tid viser frisyrer med orientalsk preg, med langt, kunstferdig ondulert (bølgete) hår og skjegg.

I tidlig keisertid (31–27 fvt.) var det i adelige kretser ikke uvanlig å pudre de ornamentale frisyrene med gullstøv. Parykker av blondt, nord-europeisk hår var sterkt ettertraktet og en viktig handelsvare. Krølltangens forgjenger ble i antikkens Rom kalt calamistrum og var skapt av en indre og ytre sylinder som ble varmet opp over åpen ild. Anretningen var ofte årsaken til tidlig (prematurt) hårtap: Androgenetisk Alopeci.

I tiden rundt Plinius den Eldre (23/24–79 evt.) ble det gradvis vanligere å farge eget hår i stedet for å pryde seg med andres. Henna var allerede for lengst etablert, men menn kunne nå få sin mørke manke restituert ved å smøre inn håret med blodigler marinert i rødvin i 40 dager, mens lysning av håret kunne oppnås gjennom en blanding av urter, meitemark og avføring fra duer.

På 300-tallet svingte trendene mot en strammere og mer kortklipt stil, som anført av blant annet keiser Konstantin.

I middelalderen hadde gjerne unge, ugifte kvinner langt, glatt og utslått hår med midtskill, mens gifte kvinner dekket det til. Gjennom 1300-tallet ble flettene lagt i ringer omkring ørene, eller som kremmerhus eller horn på issen, gjerne tilslørt med lette tekstiler. Disse oppsetningene, såkalt hennin, var særlig utbredt i høyere, franske kulturkretser.

På 1500-tallet ble kvinnenes frisyrer helt eller delvis dekket av nett eller hyse. Menn gikk med relativt korte frisyrer og skjegg. Fra rundt 1600 til rundt 1650 kom barter og flippskjegg på moten, og begge kjønn bar skulderlangt, kruset hår. På slutten av 1600-tallet og første halvdel av 1700-tallet brukte kvinner ofte hodeplagget fontange innendørs, oppkalt etter hertuginnen av Fontange. Rundt 1650 fikk man allonge-parykkene, som var høye og hadde lange lokker. Disse parykkene hadde stort sett hårets naturlige farge, men i tiden omkring 1700 ble de byttet ut med hvite, pudrede parykker som ofte var innsatt med fett og mel, som gjorde dem tunge og uhygieniske, men lette å forme. Fra omkring 1750 bandt man parykkens nakkehår sammen med en silkesløyfe (piskeparykk). Damene bar parykk gjennom størstedelen av 1700-tallet. Under kongeherredømmet til Ludvig 14 var frisyrene tuperte og med innlegg som bygget dem opp i høyden.

Mot slutten av 1700-tallet gikk man bort fra pudder og parykk, og håret hang i lange lokker nedover skuldrene. På slutten av 1700-tallet ble kvinnenes hårknuter strammere og krøp gradvis oppover fra nakken til hodet. I 1830-årene var håret til å begynne med skilt i midten og hadde hengekrøller. Senere ble det glatt, med lokker ved ørene og samlet i nakken. Fra siste halvdel av 1800-tallet hadde menn for det meste kortklipte frisyrer.

Man kan hevde at kvinnefrisyrer for de velstående på midten og slutten av 1800-tallet ble designet mest med tanke på hatten som skulle krone verket. Stor fylde ble skapt på mellompartiet, med en relativt flat isse, som skapte en god landingsplattform for de overdådige og kunstferdige hattekreasjonene. Den første, patenterte hårkrølleren kom på markedet i 1872 og var ikke elektrisk, men måtte varmes over en gassvarmekilde. Begynnelsen av 1900-tallet promoterte gjerne langhårede frisyretrender for kvinner, og for datidens «lavere klasser» var de ofte rufsete og viltvoksende. For menn var normen anstendig og kortklipt, med én og annen aristokratisk bart – skjønt for bohemene har utemmet hår og skjegg alltid vært populært.

I etterkant av børskrakket i USA i 1929 og andre verdenskrig ble hele verden og dens moter satt på sparebluss. Den vestlige verden var i desperat behov for å drømme seg bort i det som syntes utenfor rekkevidde: glamour og en happy ending. Hollywood-filmene skapte fantasier om den drømmeaktige fristerinnen, som ble gjenspeilet i frisyrene. Herrenes hår var blankt, bølgete og fyldig. Under andre verdenskrig ble mange menn i Europa og USA kalt ut til krig, og kvinnene ble satt ut i en rekke av jobbene menn tidligere hadde hatt. Det banet veien for mer lettstelte frisyrer – og også praktiske klær, inkludert bukser, overaller og trenchcoats. I denne perioden så vi både ikoniseringen av glamorøse figurer som Marilyn Monroe og Doris Day – begge med hydrogenperoksid-blondt og bølget hår. Men på den andre siden så man chice, dagligdagse og naturlige frisyrer, som i sin tid førte til nåtidens tidsbesparende og kledelige frisyrer. Ettersom kvinner nå var på vei ut i arbeidslivet og i større eller mindre grad forlot den tradisjonelle hjemmeværende rollen, hadde de ikke lenger tid til å bruke timevis foran speilet med sminke og frisyrer.

Hånd i hånd med Marilyn og Doris Day oppstod fenomenene teddyboys- og rockabillymoten. Disse ble preget med sine såkalte ducktail-frisyrer, innsatt med pomade og bønnhørlig kjemmet i en tøff og røff fasong, og var datidens tegn på rebelsk maskulinitet. Frisyrestilen for menn i 1950-årene kobles gjerne med miljøer rundt amcars (amerikanske biler) og motorsykler.

I slutten av 1950-årene kom den britiske frisøren Vidal Sassoon med en helt ny klippeteknikk. Han skapte en androgyn og energisk look som passet både unge kvinner og menn i tråd med tidens avslappede likestillings-trend. Den tidligere norske motejournalisten Kiki Sørum var en av hans kunder helt fra starten og skapte hennes ikoniske Mod-look.

I midten av 1960-årene introduserte The Beatles en stueren potteklipp, raskt etterfulgt av hippiebevegelsen langhåra og rufsete menn og kvinner. Frisyren, eller kanskje heller anti-frisyren, ble et bevisst og synlig tegn på generasjonens måte å ta avstand fra samtidens rådende verdinormer. Rundt 1969 dukket et nytt anti-frisyre-fenomen opp, nemlig de glattbarberte skinheadsene.

Punkhåret med skrikende hårfarger, hanekam og såkalt «betong»-hårspray oppstod rundt 1975–1978 med Sex Pistols og deres manager Malcolm McLaren, som var sammen med klesdesigneren Vivienne Westwood. Westwood drev den banebrytende klesbutikken World's End i Kensington i London. Punkerne var opprinnelig også et anti-motefenomen, men fikk snart betydning for den etablerte frisørmoten i en mykere utforming, som anført av frisørkjeder som blant annet Toni & Guy, og i Norge Adam og Eva. Den tekniske utviklingen av permanenter, farging, bleking, striper og så videre har muliggjort en rik variasjon av frisyrene som særlig har vært merkbar fra 1980-årene og frem til i dag.