middelalderen

Det vestromerske rikets fall på slutten av 400-tallet dominerte begynnelsen av middelalderen. På mange måter kan man si at middelalderens sivilisasjon, politikk, økonomi og kultur vokste på ruinene av Romerriket. Under folkevandringstiden etablerte blant annet vestgoterne, østgoterne og frankerne sine riker i den tidligere vestlige delen av Romerriket, som langt på vei hadde vært kraftig fragmentert. Disse rikene kombinerte de respektive rikenes etniske kulturelle særtrekk med en romersk kultur som de strebet etter å etterligne. Det karolingiske (frankiske) riket på 700- og 800-tallet, og senere det ottonske riket på 900-tallet, var nye imperier og en tidvis territoriell samling i Vest-Europa.

• Les mer om Det bysantinske (østromerske) riket, Frankerriket og Det tysk-romerske riket.

Tidlig middelalder var allikevel preget av politisk ustabilitet og uro. På 700-tallet ble Vest-Europa utsatt for en rekke invasjoner fra nord (vikingene), øst (avarene) og sør (maurerne). Avarene ble til slutt beseiret i 791. Virkningen av maurernes og vikingenes invasjoner ble mer langvarig – fram til midten av 1000-tallet for vikingene og slutten av 1400-tallet for maurerne. De britiske øyer og Spania ble svært preget av denne innvandringen. Det må sies at disse invasjonene i større grad utnyttet svakhetene til de vestlige rikene enn de bidro til å svekke dem. Paradoksalt nok bidro de til en svak, men stadig større maktkonsolidering av konge- og fyrstedømmene i vest ved at de førte til at elitene samlet seg bak de verdslige lederne.

Imidlertid hadde oppløsningen av Romerriket samt invasjonene langvarige negative økonomiske og kulturelle konsekvenser. Den tidlige middelalder kjennetegnes ved økonomisk nedgang med et økonomisk landskap klart dominert av jordbruk og hushold basert på selvforsyning. Handelsaktivitet forble i stor grad lokal, og med få unntak ble byenes befolkning og aktivitet kraftig redusert i forhold til i romertiden.

Det østromerske imperiet overlevde fallet i vest, men skulle også bli utsatt for angrep av muslimer i øst og sør, og av slavere i nord fra 600-tallet til 900-tallet. På Balkan etablerte bulgarerne seg og grunnla et av de mektigste rikene i Europa. I nåværende Russland og Ukraina ble det også etablert en sterk stat: Kievriket.

• Les mer om vikingtiden.

Tiden fra omkring 850 til 1000 har blitt betegnet som «de mørke århundrer» (engelsk «the dark ages»), et uttrykk som stammer fra renessansen, på grunn av en relativ kulturell stagnasjon. Den skriftlige kulturen ser ut til å ha havnet hos en liten aristokratisk elite, og først og fremst hos kirken. Klostrene var de få kulturelle oasene hvor skrift og den romerske kulturen fortsatt ble holdt i live. Etter hvert som historikerne fikk mer kunnskap om middelalderen fra 1800-tallet av, har forståelsen av perioden imidlertid blitt mer nyansert, og historikere har i dag en mer positiv vurdering av middelalderen. I populærkulturen er imidlertid forståelsen av middelalderen som «mørk» fortsatt utbredt.

Slutten på den tidlige middelalderen har fått en særlig plass i den europeiske historieforståelsen. Den føydale tiden (fra 1000-tallet) markerer en overgang til høymiddelalderen. I det føydale samfunnet var de sosiale, økonomiske og politiske relasjonene preget av personlige og gjensidige bånd i en sterk hierarkisk samfunnsorden. Dette var en samfunnsform som ikke gjaldt for hele Europa (den var særlig utbredt i Nordvest-Frankrike), men føydale trekk var gjeldende overalt.

Denne tiden forstås vanligvis som preget av vold og anarki. Vold var det nok, men neppe anarki. Samfunnsorden var sterkt regulert i klare definerte kategorier. Det føydale samfunnet var sterkt fragmentert og desentralisert: myndighetene, de sosiale forholdene og menneskenes livshorisont utspant seg rundt de enkelte sogn, landsbyer og herrenes borger.

• Les mer om føydalisme og stender.

Høymiddelalderen kjennetegnes vanligvis som en periode med vekst, både demografisk og økonomisk. Befolkningen vokste stadig fram til krisene i senmiddelalderen. Jordbruksproduksjonen økte i takt med nyryddinger av jord og kolonisering av nye områder i øst, som Det tysk-romerske rikets ekspansjon mot Øst-Europa. Handelen og byutviklingen var også i vekst gjennom hele perioden.

Høymiddelalderen var også preget av en konsolidering av den politiske og religiøse makten. De vestlige kongemaktene ble konsolidert ved at innbyggernes politiske lojalitet i større grad rettet seg mot kongene og storfyrstene, i stedet for mot lokale herrer, slik som tidligere. Rikene ble mer politisk homogene, med territoriell samling, mer «nasjonalt» dekkende lover og voksende kongelige administrasjoner.

Utviklingen av den verdslige makten (kongemakten) foregikk samtidig med en tilsvarende utvikling av den geistlige makten (kirkemakten). Høymiddelalderens Europa er pavekirkens glansperiode. Med reformbevegelsen (frigjøringen av kirken fra verdslig makt), utviklingen av fredsinstitusjoner i kirkens regi, kristningen av den europeiske periferien (Skandinavia, Polen og Ungarn) og disse områdenes integrasjon i den kirkelige organisasjonen, etablerte kirken seg til en mektig samfunnsmakt på 1100- og 1200-tallet. Den omfattende kirkebyggingen over hele Europa materialiserte kirkens nye plass i samfunnet.

Utviklingen mot en sterkere fyrstelig og kirkelig makt var resultatet av et gjensidig samarbeid. Et tydelig uttrykk for denne og mange av de tidligere nevnte prosessene er korstogene fra slutten av 1000-tallet av. I korstogene deltok aristokratiet, oppfordret av kirken, i militære felttog for å befri det hellige land og spre den kristne tro i den europeiske periferien (Spania og Baltikum). Imidlertid var det verdslige og geistlige samarbeidet også nedtonet av en langvarig kamp for politisk overhøyhet (investiturstriden), hvor kirken kom seirende ut.

Etter en urolig tidlig middelalder, kom det bysantinske imperiet på høyde igjen på 1000-tallet. Perioden ble preget av det store skisma (1054), som splittet den kristne kirken mellom den katolske kirke i vest og den ortodokse kirke i øst. I løpet av høymiddelalderen dukket det opp osmaner som skulle true imperiets eksistens fram til slutten av senmiddelalderen. I høymiddelalderens Øst-Europa ble det grunnlagt flere store kristne riker: Det ungarske riket, kongeriket Polen og hertugdømmet Böhmen. Disse var et resultat av nye invasjoner (madjarene og mongolene) og germansk kolonisering. Politisk var disse rikene veldig påvirket av Det tysk-romerske riket.

• Les mer om korstog, investiturstriden og katolisismens historie.

Den såkalte «1100-talls-renessansen» vitner om at høymiddelalderen opplevde en omfattende kulturell og intellektuell aktivitet. Den omfatter gjenoppdagelsen av den gresk-romerske kultur, filosofi og vitenskap. På denne tiden ble det også grunnlagt universiteter hvor man underviste i romerrett og skolastikk. I det hele blomstret skriftlig kultur, både på latin og folkemål.

• Les en egen artikkel om middelalderlatinsk litteratur.

I stor grad betraktes senmiddelalderen som en nedgangs- og oppløsningstid, først og fremst på grunn av en katastrofal befolkningsreduksjon som følge av pestepidemiene fra midten av 1300-tallet. Konsekvensene av den demografiske krisen var omfattende for handelen og jordbruket, som først opplevde en kraftig nedgang.

Først og fremst var senmiddelalderen en økonomisk krise for de jordeiende gruppene i samfunnet (kongemakten, aristokratiet og kirken), mens bøndene trolig fikk bedre økonomiske vilkår. Krisen sanerte også de føydale institusjonene i Vest-Europa og banet vei for moderne kapitalisme, spesialisering av jordbruket (fe, ull, og så videre), og en tiltakende handel som byene ble spesielt tjent med.

• Les mer om svartedauden.

Videre gikk mange av høymiddelalderens statsdannelser i oppløsning, mens nye ble skapt. I dette vil noen historikere se ansatsene til de moderne europeiske nasjonalstatene, mens andre vil legge vekt på fremveksten av multinasjonale statsdannelser og territorialstater, slik som for eksempel fyrstestatene i Tyskland og Italia, konglomeratstaten Burgund eller unionene i Norden (Kalmarunionen) og mellom Polen og Litauen (Det polsk-litauiske samveldet).

I senmiddelalderen, etter en lang periode med borgerkrig og som følge av Det osmanske rikets ekspansjon, falt det bysantinske imperiet i 1453. Tyrkerne gjorde frammarsj i Balkan på 1400-tallet. På slutten av senmiddelalderen oppstod et nytt rike i øst: Den moskovittiske stat (Moskva-riket).

• Les mer om Burgund, Kalmarunionen, Moskvariket og Det osmanske riket.

Senmiddelalderen var en krisetid for kirken. Den økende økonomiske, politiske og administrative sentraliseringen av pavedømmet ga næring til kritikk innad i kirken, men også blant befolkningen som var rammet av krig, pest og sult. Konsilbevegelsen på 1400-tallet og utviklingen av lutheranisme på 1500-tallet svekket kirkeorganisasjonen. Dette førte på begynnelsen av 1500-tallet til en dramatisk splittelse av den europeiske kristenheten mellom den protestantiske og den katolske kirke; reformasjonen. Reformasjonen regnes ofte som slutten på middelalderen.

• Les mer om reformasjonen og kristendommens historie.

Myten om den mørke middelalderen finner særlig sitt utspring i oppfatningen av perioden som preget av elendighet og kaos. Senmiddelalderens ikonografi dyrket nok et slikt bilde med dødsdans og representasjoner av døden i alle slags former. Det glemmes at perioden også førte frem mot utviklingen av renessansen, både innen politikk, kunst og kultur, men også når det gjaldt menneskesyn. Man hentet inspirasjon fra antikkens politiske system, mytologi og vitenskap, og spredte denne kunnskapen til større deler av samfunnet takket være utviklingen av trykkpressen.

• Les mer om boktrykkerkunst.