parykk

Tradisjonelt var parykker brukt både i stammesamfunn og hos adelen som pynt for å vise status, rolle og rang. Innenfor enkelte områder brukes parykker fremdeles til samme formål. Eksempler på dette er innenfor enkelte etniske samfunnslag og deres ritualer, som hos healeren i den Sør-Afrikanske Zulu-stammen og hos de japanske geishaene, men også for dommere i den britiske domstolen.

Dekorasjon og sosial tilhørighet var ofte nært knyttet til hverandre når man ser tilbake på historien om parykker. Derfor ser vi gjerne utstrakt bruk av parykker i historiske filmer eller teaterstykker der man ønsker å skape et autentisk bilde av tiden det fortelles om. I moderne tid, hvor verden har blitt mer internasjonalisert og sosial tilhørighet mer flytende, har parykker blitt et verktøy for å utforske andre identiteter. Parykker brukes derfor i mange tilfeller som ren dekorasjon. Eksempler på dette er for eksempel musikkvideoer, hos influensere og modeller, på karneval eller fest, eller i dragshows.

Parykker er både historisk sett og i moderne tid et nyttig redskap for å innta en ny rolle i offentligheten. Fremdeles er parykker hyppig brukt i transmiljøer, men i dag uten samme stigma knyttet til dét å utfordre etablerte kjønnsroller. Siden stadig flere bruker parykk i dagens trendbilde, er det både blitt sosial akseptert, og i tillegg et langt bedre utvalg på markedet.

Lidelser som tap av hår (androgenetisk hårtap), hårtap etter strålebehandling, avvikende hodeform og kontaktallergi er eksempler hvor parykken er et viktig hjelpemiddel for mange. Nav kan gi økonomisk støtte til pasienter som kan dokumentere slike lidelser.

Bruken av hele parykker og løshår kan spores tilbake til oldtidens Egypt, cirka 3400 fvt., og særlig blant faraoer og andre innenfor overklassen. Enkelte historikere mener imidlertid at disse parykkene var importert fra Nubia (i dagens Sudan), hvor tradisjonene kan ha pågått helt tilbake til år 5000 fvt. Løshår, som vi i dag gjerne omtaler med den engelske betegnelsen hair extension, regnes imidlertid ikke som en parykk, men kommer i mindre lokker og festes gjerne med et klebemiddel, en klemme eller flettes inn i det ekte håret. I tillegg til å symbolisere status og religiøs tilhørighet, beskyttet også datidens parykker mot den brennende sola, da mange egypterne gjerne hadde glattbarberte hoder. De første parykkene var ikke alltid kun laget av menneskehår, men også av naturprodukter som fiber fra palmeblad, ull, perler og lignende, og ble festet med bivoks og kvae.

Parykker ble senere også viktige statussymbol for fønikerne (1500 fvt.) i oldtidens Hellas (1200 fvt.–323 evt.), hos assyrerne (900–600 fvt.), Kina (770–481 fvt.) og i antikkens Roma (fra år 753 fvt.). I Korea var den kvinnelige parykken gache populær under Goryeo-dynastiet fra rundt 918 evt., inntil den ble forbudt på slutten av 1700-tallet. Og i Japan så parykken sitt inntog i årene 710–794 evt. Den første geisha-parykken kom i 1751, og kalles katsura.

Like før geishaene fikk sine kunstferdige parykkoppsetninger på 1700-tallet, ble også bruken av parykker uunnværlig i enkelte europeiske motemiljøer. Den gangen var også parykker et resultat av datidens uhygieniske tilstander, og et glattbarbert hode under en stor parykk, var ofte en løsning for å unngå hodelus og annet utøy. Fra midten av 1600-tallet til den franske revolusjon i 1789, var parykkene (på fransk perruque) et tegn på mote og makt. I 1665 ble det første parykkmakerlauget etablert i Frankrike. Flere land fulgte etter med lignende laug, som fungerte som lokale sammenslutning av håndverkere, stiftet for å ivareta håndverkernes interesser yrkesmessig, politisk, økonomisk og sosialt. I flere land ble det innført regler som forsøkte å begrense parykkbruken til visse samfunnsklasser i denne perioden. I Danmark-Norge ble en egen parykkskatt innført i 1710. I Storbritannia og i en rekke tidligere britiske kolonier brukes hvite parykker fortsatt av dommere og skrankeadvokater i rettssalen.

På 1900- og 2000-tallet er det særlig musikkartister og kjendiser som har normalisert bruken av parykker, og gjort fenomenet til et populært motetilbehør. Noen slike kjendiser er for eksempel Diana Ross and the Supremes på 1960-tallet, samt Donna Summer, Tina Turner, Dolly Parton, Lady Gaga, Sia, Nicky Minaj, Katy Perry, Cher og Kardashian-søstrene.

Blant menn som har benyttet enten løshår, tupéer eller parykker finner vi kjente navn som Elton John, Michael Jackson, Mickey Rourke, John Travolta, Bret Michaels fra rockebandet Poison, med flere. Samtidig har Cosplay-moten sørget for at parykker i animé-stil med høye, vidblåste spisser, lange fletter og krøllete prinsessehår i skarpe farger har blir gjort bredt tilgjengelig.

De tidligste parykkene ble ofte laget av en blanding av naturmaterialer. De første parykkene var håndkyttede og hånddekorerte, mens det etterhvert ble vanligere å sy dem sammen med håndstyrte symaskiner. Til slutt tok fabrikkenes maskiner over.

Materialet i de fineste parykkene på 1600- og 1700-tallet var naturhår, mens enklere parykker ble laget av bukkehår og ull. Siden parykker av dyreull ofte medførte parasitter og stram lukt, var pudring et effektivt middel for å motvirke begge. Som et resultat ble de rimeligere pudderparykkene stor mote. Nyere fremstillingsmetoder og syntetiske materialer gav parykken en viss renessanse på slutten av 1950-tallet. På midten av 1960-tallet var den et populært motetilbehør for kvinner. I 1968 hadde én av fire europeiske kvinner parykker, og i 1969 var 40 prosent av parykkene syntetiske. De to ledende produsentene var amerikanske firmaet Dynel og det japanske merket Kanekalon. Begge brukte syntetiske fibre av typen modakryl for å fremstille parykker som var lettstelte og holdt godt på prefabrikerte krøller.

På 2000-tallet har det vært en stor vekst innenfor produksjon av parykker av menneskehår, på grunn av sitt naturlige utseende, som både kan vaskes og krølles med varmeelementer. Dette har medført flere kampanjer mot utnyttelse av kvinner i ASEAN-regioen, særlig i India, der man har oppdaget at ektemenn tvinger kvinner og barn til å selge håret sitt til lokale mellommenn, som selger dette videre til produksjon av parykker i Kina. De to største importlandene av parykker i verden er Storbritannia og USA.

De siste tiårene har det også kommet parykker i formstøpt gummi – gjerne i skarpe pasteller som rosa, knallgul og turkis – som ikke forsøker å etterligne ekte hår, men som ser ut som en tegneseriefrisyre. Stilen ble popularisert av klesdesigneren Thierry Muglers «She-Devils»-kolleksjon i 1988.

• frisyre