De ti bud

Forskere er uenige om dateringen av De ti bud. Deres nåværende form er sannsynligvis resultat av en lengre historisk utvikling, som er vanskelig å identifisere nærmere. Det er vanlig å datere tekstmaterialet som disse budene er en del av, til rundt 500 fvt.

Den hebraiske teksten bruker ikke noen av de mange hebraiske ordene for «bud» i De ti bud, men et ord som ellers ofte oversettes med «ord». Den greske oversettelsen, Septuaginta, omtaler dem som «de ti ordene» (hoi deka logoi). I fagterminologien omtales De ti bud derfor ofte som dekalogen.

De ti bud står i 2. Mosebok kapittel 20, vers 1–17 og 5. Mosebok kapittel 5, vers 4–21. Disse kapitlene handler om israelittenes vandring i ørkenen etter at de hadde dratt ut av Egypt. I 2. Mosebok står budene i forbindelse med fortellingen om at Moses mottar Guds lov på Sinaifjellet. I 5. Mosebok utgjør budene en del av en lang tale som Moses holder mot slutten av ørkenvandringen, rett før Israelsfolket når det landet som Gud hadde lovet dem.

De ti bud har en kortfattet form. De fleste budene er formulert negativt som «du skal ikke», bortsett fra budene om å holde sabbaten og å ære foreldrene, som er formulert som «du skal». Noen av budene inneholder en begrunnelse for budet, og det sies også hva som skal skje dersom budet ikke overholdes. Dette gjelder for bildeforbudet, forbudet mot å misbruke Guds navn og påbudet om å ære foreldrene.

De to versjonene av De ti bud er i all hovedsak like. De første budene handler om Israelsfolkets forpliktelser overfor Gud: De skal ikke dyrke andre guder (monolatri), ikke lage gudebilder, ikke misbruke Guds navn og ikke arbeide på sabbaten. De siste budene omfatter mellommenneskelige forhold: Israelitten skal ære foreldrene, ikke drepe, ikke bryte ekteskapet, ikke stjele, ikke vitne falskt mot andre og ikke begjære noe av det naboen eier, inkludert kone, slaver og dyr.

Det er vesentlige forskjeller mellom de to versjonene når det gjelder påbudet om å overholde hviledagen (sabbaten), hvor de gir helt ulike begrunnelser. I 2. Mosebok (i (20,8–11) står det at sabbaten skal overholdes fordi Gud hvilte på den sjuende dagen etter at han hadde skapt verden, slik det står i skapelsesberetningen (1. Mosebok, kapittel 2). I 5. Mosebok derimot, begrunnes hviledagen med humane hensyn, nemlig at familien, slaver og husdyr trenger hvile (5,12–15). Her minnes også Israelsfolket på at de skal huske at Gud førte dem ut fra slaveriet i Egypt.

De ti bud er en del av et større tekstmateriale. Sammen med en rekke andre bud og lover i dette materialet knyttes de til en pakt som Gud slutter med Israelsfolket. Hvis israelittene overholder alle budene, vil Herren være deres Gud og verne om dem for alltid. Men hvis de bryter budene, vil Herren straffe og utslette dem. Steintavlene med budene oppbevares i en paktkiste i telthelligdommen. Budene som Moses mottok fra Gud, blir et symbolsk uttrykk for forholdet mellom guddommen og folket (se for eksempel 5. Mosebok 28–29).

Det er ingen opplisting av alle de ti budene i Det nye testamentet, men deler av dem omtales, for eksempel i Bergprekenen og i fortellingen om Jesus og den unge rike mannen (Markusevangeliet 10,19, Matteusevangeliet 19, 18–19 og Lukasevangeliet 18,29).

Siden teologen og kirkelæreren Augustins (354–430) tid har De ti bud hatt en sentral plass i kristen trosundervisning.

De ti bud er en av tekstene fra Den hebraiske bibelen som har hatt særlig stor kulturell betydning. Budene har blitt brukt på mange ulike måter gjennom historien, både innenfor jødiske og kristne tradisjoner, i bildekunst, musikk, mysteriespill og film, og i juridiske og politiske sammenhenger. I filmene De ti bud (Dekalogen, 1989-1990), utforsket den polske filmregissøren Krzysztof Kiesłowski etiske utfordringer for hvert av budene i en serie med ti filmer som hver varer i én time.

• Det gamle testamentet
• Moses
• kristendom
• kristendommens historie

• Bibel.no: De ti bud i Femte Mosebok
• Bibel.no: De ti bud i Andre Mosebok