De ti bud – jødedom – Store norske leksikon

De ti bud er den mest kjente betegnelsen på de budene Moses, i henhold til Mosebøkene i Det gamle testamentet og Tanakh, fikk av Gud (JHVH) på Sinai-fjellet. Budene ble først skrevet på to steintavler, og av Gud selv (2. Mosebok 24, 12 og 34, 1–4). Mosebøkene omtales som Toraen (Læren) i jødisk tradisjon.

I Tanakh finnes budene i 2. Mosebok 20, 2–14 og 5. Mosebok 5, 6–18. I Det Norske Bibelselskaps bibler finnes De ti bud i 2. Mosebok 20, 2–17 og 5. Mosebok 5, 6–21.

Bibelteksten (2. Mosebok 34,28 og 5. Mosebok 4,13) bruker ikke betegnelsen De ti bud, men Aseret ha-Devarim (De ti tingene, utsagnene, uttalelsene). I rabbinsk tradisjon og på moderne hebraisk brukes vanligvis betegnelsen Aseret ha-Dibrot, som også kan oversettes med De ti ordene, utsagnene, bestemmelsene. Jødiske oversettelser av Tanakh bruker likevel ofte betegnelsen De ti bud.

I henhold til jødisk tradisjon utgjør De ti bud et slags konsentrat av alle de moralske, rituelle og juridiske forpliktelsene som i følge tradisjonen ble gitt til Moses som en del av pakten (2. Mosebok 34, 27–28) mellom Gud (JHVH) og israelittene (jødene). Rabbinerne har utledet 613 bud fra Tora-teksten. Moseloven omfatter dem alle.

Inndelingen

Fra Bibliotheka Rosenthalia, Amsterdam.

De ti bud på pergament.

Av Jekutiel Sofer (1768).

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Inndelingen av budene er ikke uten videre gitt ut fra de nevnte bibeltekstene, siden de ikke er utformet som korte bud, men inneholder mange tilleggsopplysninger. Jødisk tradisjon deler budene noe annerledes enn det som er vanlig i kristen tradisjon, og jødedommen har beholdt det såkalte «billedforbudet» som sitt andre bud. Innenfor jødisk tradisjon finnes det også to litt ulike måter å inndele de to første budene på. Den vanligste er:

Jeg er Herren (JHVH) din Gud...
Du skal ikke ha andre guder enn meg + billedforbudet
Du skal ikke misbruke Guds navn...
Du skal holde sabbaten (hviledagen)...
Du skal ære din far og din mor...
Du skal ikke slå i hjel
Du skal ikke bryte ekteskapet (være utro)
Du skal ikke stjele
Du skal ikke bære falsk vitnesbyrd mot din neste
Du skal ikke begjære din nestes hus, hans kone, hans arbeidsfolk, hans okse eller hans esel, eller noe som hører din nabo til

I følge jødisk tradisjon ble de fem budene som nevner Gud skrevet på den ene, mens de fem budene som omhandler forhold til ens medmennesker ble skrevet på den andre tavlen.

I henhold til bibelteksten ble tavlene oppbevart i paktkisten, som senere sto i tempelet i Jerusalem (1. Kongebok 8, 1–9). Paktkisten blir sist nevnt i forbindelse med kong Joshia på 600-tallet fvt.) Den var ikke en del av kultgjenstandene i Det andre tempelet. Hva som skjedde med paktkisten er ukjent, men det finnes mange myter og legender omkring dette temaet.

Gudstjenesten

I tempelets tid ble De ti bud lest hver dag, sammen med bønnen Shema Israel. Denne tradisjonen fortsatte i hundreårene etter tempelets ødeleggelse i år 70 evt. Senere rabbinere ville unngå at De ti bud ble oppfattet som de eneste budene gitt av Gud, og bestemte at i gudstjenesten i synagogen skulle De ti bud kun leses når de forekommer i den ukentlige Tora-teksten, altså to ganger i året. I tillegg leses de under shavuot, som feires til minne om lovgivningen på Sinai. Mange steder er det tradisjon å reise seg når De tid bud resiteres.

Både budenes form og innhold har vært gjenstand for mange rabbinske fortolkninger og gitt stoff til legender og fortellinger. I middelalderen ble billedlige fremstillinger av tavlene etter hvert et viktig jødisk symbol, som finnes i alle synagoger. Budene er oftest markert med de første ordene i hvert bud, eller de første ti bokstavene i det hebraiske alfabetet, som også representerer tallene en til ti.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Jødedom

Bente Groth

Religionshistoriker