Vasilij Kandinskij

Vasilij Kandinskij ble født i Moskva 4. desember 1866. Familien Kandinskij flyttet til Odessa i 1871, og foreldrene til Vasilij skilte lag kort tid senere. Kandinskij hadde stor respekt for sin mor, Lydia Ticheeva. Hans beundring ble senere uttrykt i fremstillingen av moren som «mor Moskva». Kandinskij hevdet at han hadde klare minner om farger og inntrykk fra sin tidlige barndom i Moskva. Alt dette ble inspirasjonskilder for hans tidlige kunst.

Juss og økonomi ble Kandinskij første lidenskap. Studieveien var også et påskudd for å returnere til Moskva, en by han holdt kjær gjennom hele sitt liv. I 1889 dro Kandinskij til Vologda for å fordype seg i bonderett. By- og bondesamfunnene var to parallelle verdener i Russland, og dette innebar også to ulike rettssystemer. Kandinskij hadde et sterkt møte med de fargerike, dekorative husene, kirkene og folkedraktene. Han beskrev inntrykket «som å tre inn i et maleri».

I 1892 tok Kandinskij eksamen i juss. Han begynte å jobbe som vitenskapelig assistent ved universitetet i Moskva det følgende året. Den akademiske karrieren tok derimot en brå vending da oppdagelsen av radioaktivitet ble kjent. Vitenskapsfolk over hele verden var rystet, og verdensbildet til Kandinskij stod plutselig på ustabil grunn. Han beskrev atomets forfall som et bevis på verdens forfall. På midten av 1890-tallet trakk Kandinskij seg tilbake fra universitetet og fokuserte på sine andre lidenskap: kunst.

To inntrykk var avgjørende for Kandinskijs satsing på kunst: møtet med Claude Monets malerier Kornstakkene, og oppsetningen av Richard Wagners Lohengrin ved Bolsjoj-teateret. I 1896 flyttet Kandinskij til München med sin første kone, Anja Schemjakina, for å videreutvikle sine kunstferdigheter. Første steg ble akt- og malerstudier ved kunstskolen til Anton Ažbe.

Som følger av utbruddet av første verdenskrig flyttet Kandinskij tilbake til Moskva i 1914. Münther søkte eksil i Stockholm kort tid senere og oppfordret stadig Kandinskij om å komme til Sverige. Men det var også på søken etter ny inspirasjon at han hadde returnert til sitt første hjemland.

Oktoberrevolusjonen i 1917 resulterte i en ny russisk stat og tiltak som gjorde at Kandinskij mistet både eiendom og midler. Han engasjerte seg i flere revolusjonære komiteer som fokuserte på kunstnerisk utdanning og museumsaktiviteter. I 1918 var han del av styret til Folkekommissariatet for utdanning og ble utnevnt til direktør for film og teater-seksjonen. I tillegg var Kandinskij leder for et maleratelier som del av initiativet, Den frie stats kunstatelier.

Det ble mindre tid til egen kunstproduksjon, men Kandinskij hadde noen år med spennende utvikling. Han jobbet hovedsakelig på papir med blekk og akvarell frem til 1916. Motivene var fortsatt figurative og bar preg av stilen fra München-perioden. Moskvas by-topografi var et populært motiv. I maleriet Moskva I (1916) er byen fremstilt som en svevende visjon omringet av blått. Solen bryter gjennom et skylag og skinner over bygningene og fugleflokkene som svermer rundt. Selv var Kandinskij misfornøyd med sin kreative prosess i Russland og brakte kun med seg maleriet I grått (1919) da han forlot landet.

Kandinskij returnerte til Tyskland i 1921 og fikk tilbud om å tre inn som lærer ved den anerkjente Bauhaus-skolen i Weimar i 1922. På denne tiden foregikk en omstrukturering av Bauhaus. Johannes Itten hadde i sin tid utformet et innføringskurs i skolens lære, og dette ble ansett som utdatert. Da Kandinskij ble tilsatt som formlærer sammen med Paul Klee, benyttet Walter Gropius muligheten til å omorganisere skolens program. Kandinskij hadde en viss innflytelse i denne organiseringen.

Arbeidet ved skolen inspirerte Kandinskij til å bygge videre på sin estetiske filosofi. Boken Punkt og linje til flate ble publisert i 1926 og demonstrerer evnen Kandinskij hadde til å foreta grundige analyser av individuelle billedelementer i et kunstverk. Han skilte seg samtidig fra sine formalistiske kolleger som var opptatt av de rent formale kvalitetene i nonfigurativ kunst. Kandinskij var på sin side overbevist om at denne kunsten rommet en unik åndelig kraft.

Verket De tre primærfargene overført til tre elementære former (1923) ble benyttet som reklame for en Bauhaus-utstilling og har senere blitt regnet som et ikon for Bauhaus. Kandinskij jobbet ved skolen helt til den ble oppløst. Han var med da Bauhaus måtte flytte til Dessau i 1925 på grunn av Nasjonalsosialistenes sterke innflytelse i Weimar, og da skolen igjen ble presset ut i 1932 for så å etablere seg privat i Berlin. Bauhaus ble til slutt stengt ned av nazistene i 1933.

Motivene til Kandinskij refererte hyppig til russisk ikonmaleri. Han levde i en tid hvor Fjodor Dostojevskij og andre russiske kulturpersonligheter var i opprør mot vestens innflytelse på russisk kulturliv. Men Kandinskij ville på sin side forene russisk folketradisjon med modernismens formspråk.

Kandinskij lånte elementer fra glassmalerier i russiske kirker og lot seg samtidig inspirere av de store fargeflatene i maleriene til Matisse. I tradisjonell russisk porselenskunst var det dessuten vanlig å male med lyse farger på en mørk bakgrunn. Verk som Par på ridetur (1906–1907) ble malt i et liknende formspråk, men de lyse, sirkulære fargefeltene bar også preg av den pointillistiske teknikken til kunstnere som Paul Signac.

Kandinskij eksperimenterte mye med vannbaserte medier i perioder han ikke malte med olje. I tillegg var han en utforskende grafiker. Møtet med Wiener-sezessionen i 1903 inspirerte Kandinskij til å jobbe med tresnitt. Det samme året publiserte han samlealbumet En historie uten ord med 15 svart-hvite tresnitt. Tresnittet var også det foretrukne mediet da Kandinskij laget Der Blaue Reiters bokomslag. Klänge (1913) er Kandinskijs eneste litterære verk, og består av dikt og 56 tresnitt. Disse er gjengitt i den norske utgaven Klangar (1994), gjendiktet til nynorsk ved Knut Ljosland.

Under et opphold i Stockholm i 1916 Kandinskij flere etsninger før han tok fatt i malerkosten. Formspråket i serien Etsning 1916 Nr. I-VI har svært varierende grader av abstraksjon. Verket Etsning 1916 Nr. III kombinerer eksempelvis detaljerte figurer med abstrakte elementer i et utflytende landskap. Senere eksperimenterte han med abstraksjon i litografi-serien Små verdener (1922) fra det første året ved Bauhaus. Verkene viser en utforskning av abstraksjon og geometri og varierer i bruken av farger og metning av trykksverte.

Kandinskij vennskap med komponisten og maleren Arnold Schönberg fikk en viktig betydning for kunsten fra 1911. Men utover kunstnerisk inspirasjon bidro Schönberg og Kandinskij diskusjoner om musikk og kunst til at Kandinskij ble sikrere i sin estetiske filosofi. I 1912 publiserte han boken Om det åndelige i kunsten. Boken baserte seg på fargelæren til Johann Wolfgang von Goethe i dialog med Kandinskijs egen fargefilosofi. Han skrev også om det han anså som en unik kobling mellom musikk og kunst.

Kandinskijs fargebeskrivelser videreførte Goethes fargeteori på noen punkter. Eksempelvis listet han opp kontrastfargene: gul og blå, hvit og svart, rød og grønn, hvorav førstnevnte ble særlig fremhevet. Fargenes symbolske betydning var også i tråd med tradisjonell fargelære. Men Kandinskij skrev dessuten om fargenes fysiske egenskaper: gule, varme farger trakk tilskueren mot seg, hevdet Kandinskij, mens blå, kalde farger trakk seg bort fra tilskueren. Han nevnte også farger i henhold til synestesi. Kandinskij oppfattet nemlig at lyden fra enkelte instrumenter korresponderte med spesifikke farger. Han lånte også betegnelser fra musikkteori, som improvisasjon og komposisjon, til tituleringen av egne verk.

Det urealiserte verket Den gule lyden var også sterkt investert i Kandinskijs filosofi. Verket var et samarbeidsprosjekt mellom Thomas von Hartmann og Kandinskij. Det var tiltenkt som et såkalt gesamtkunstverk med en scenekomposisjon som bestod i dada-inspirert tekst, musikk komponert av Hartmann, dans, farge- og lysspill. Dette var i tråd med de tre elementene Kandinskij anså som essensielle for kunst med åndelig harmoni: musikalsk bevegelse, billedbevegelse og fysisk bevegelse.

Da Bauhaus stengte dørene i 1933, søkte mange kolleger tilflukt i USA. Kandinskij, på sin side, dro til Paris med sin andre kone, Nina Kandinskij. Der bodde de i en liten studioleilighet med utsikt til Seinen i forstedet Neuilly-sur-Seine.

• abstrakt kunst
• Bauhaus
• kunst i Russland

• Düchting, Hajo. Kandinsky. Taschen: Köln. 2015
• Friedel, Helmut et. al. Vasily Kandinsky. Prestel: München. 2016
• Vasilij, Kandinskij. Concerning the Spiritual in Art. Oversatt av Michael T. H. Sadler. Blank Spots Publishing: USA. 2015

• Nasjonalmuseet med utstillingen «Kandinskij. Inn i det ukjente"