blekk

Blekk er farget væske som brukes til skriving eller tegning.

Blekk ble mest sannsynlig utviklet av ulike kulturer uavhengig av hverandre. For eksempel ble viktig informasjon nedtegnet med blekk på papyrusruller på 3000-tallet fvt. i Det gamle Egypt. Omtrent i samme tidsperiode ble blekk også tatt i bruk i Kina.

Blekk bestod opprinnelig av sot eller farger fra mineraler, planter og dyr, utrørt i vann med bindemiddel. Sot ble fremstilt ved å forbrenne tre eller olje, noe som resulterte i karbonpartikler med størrelse mellom 10 og 1000 nanometer. Blekk i fast form kunne fremstilles ved å blande sot sammen med et lim laget av kollagenrik hud eller beinmateriale fra dyr.

Fast blekk har antageligvis blitt brukt i Kina minst siden år 300 fvt. For å gi det en velduftende lukt tilsatte man gjerne luktstoffer som for eksempel kamfer eller kanel. Det faste blekket ble løst i væske ved å samtidig gni det mot et hardt underlag, gjerne av stein.

Rundt år 1100 ble det oppdaget at blekk kunne fremstilles ved løsing av jernsulfat i ekstrakt av eikegaller, idet reaksjonen mellom jernsaltet og garvestoffene i ekstraktet fører til utfelling av svarte, mikroskopiske partikler. Siden 1860 er blekk hovedsakelig blitt fremstilt av syntetiske fargestoffer løst i vann, der tilsetning av salter av jern eller andre metaller kan gjøre skriften mer holdbar.

Kulepennblekk, eller tørrblekk, bestod opprinnelig av forbindelser mellom fargestoffer (basiske anilinfarger) og fettsyrer, men denne blekktypen hadde lang tørketid og dårlig lysfasthet. Senere er kulepennblekket videreutviklet til pastaer av lysfaste, organiske fargestoffer løst i blant annet glykoler og aromatiske alkoholer med til sammen opptil ti komponenter.