glassmaleri

Fra skriftlige kilder vet vi at glassmaleri ble brukt i kirkebygg i tidlig kristen tid, men de eldste restene av glassmaleri er fragmenter fra 600-tallet som er gravd ut i Jarrow ved Durham i England. Det eldste bevarte glassmaleriet er etter manges mening et Kristushode fra Weissenburg-klosteret i Alsace fra rundt år 1000.

Men det ble i Île de France at glassmaleriet fikk sin storhetstid i gotisk tid. I første del av 1100-tallet skapte abbed Suger det første store arbeidet innen glassmaleri i sin praktkirke i St. Denis i Paris. Noe av det er ennå bevart. De fleste store katedraler i Nord-Frankrike fikk nå praktfulle glassmalerier. Le Mans, Bourges og Nôtre Dame i Paris kan nevnes blant mange, men bare i Chartres er hele serien av glassmaleri bevart intakt. Den ble til i tiden 1220–1240, bekostet av byens håndverkerlaug og fornemme enkeltpersoner. I Sainte-Chapelle i Paris er steinarkitekturen redusert til et spinkelt rammeverk om de spissbuede glassmaleriene (1203–1248, nå sterkt restaurert).

Franske kunstnere og håndverkere laget de vakre glassmaleriene i Canterbury-katedralen, mens engelske glassmalerier finnes i tallrike store og små kirker i landet, rikest i York Minster (1100–1400-tallet). De tysktalende land har også imponerende glassmalerier, deriblant i katedralene i Augsburg (1100-tallet), Köln og Marburg (1200-tallet).

Det fineste fargede glass kom fra franske glasshytter, men godt glass ble også laget i Tyskland. Det ble ført fra produksjonsstedene til kirker og klostre, hvor komposisjonene ble tegnet og overført til kartonger i full størrelse. Glasset ble skåret til, bemalt og montert. I England ble alt farget glass i middelalderen importert fra kontinentet.

Mens man i middelalderen hadde arbeidet med få, sterke farger i stiliserte, flatebetonte komposisjoner, begynte man i renessansen å søke tredimensjonale virkninger og bruke flere, lysere og mer nyanserte farger. Det blendende lyse sølvgule endrer det nye fargespektret mest markant. Berømte renessansevinduer er syklusen i King's College Chapel i Cambridge, komponert i 1515–1531 av flamlenderen Dirick Vellert. Mange kirker brukte nå også grisaille-vinduer av ufarget glass med blysprossene som eneste mønsterdannende element.

På 1400- og 1500-tallet kommer glassmaleriet også inn i verdslige bygninger og private hus i form av kabinettruter, det vil si små glassmalerier, ofte i ovale fasonger og felt inn i større, klare vinduer. Det fantes glassmalerlaug i de fleste større byer i Nord-Europa. Det største i Norge var det i Bergen, hvor det ble laget kabinettruter fra rundt 1600 til litt etter 1700. Mange av de bergenske glassmaleriene kan identifiseres i bevart materiale.

Under historismen på 1800-tallet kom de store, høytidsfulle kirkeglassmaleriene tilbake. William Morris lot utføre slike etter tegninger av blant andre sir Edward Burne-Jones. I USA skapte Louis C. Tiffany en ny sjanger glassmaleri for private hus, med frodige, fargeglade naturmotiver.

Etter andre verdenskrig hadde glassmaleriet en oppblomstring i Frankrike. Store malere som Georges Rouault, Henri Matisse, Alfred Manessier og andre tegnet kartonger. En berømt frise er den 70 meter lange i Sacre-Coeur-kirken i Audincourt i det nordøstlige Frankrike (1951), etter tegning av Fernand Léger. I 1959–1962 ble tolv svære glassmalerier produsert i Frankrike for en hospitalsynagoge ved Jerusalem, med abstraherende bibelske motiver etter tegninger av Marc Chagall.

I den nye katedralen i Coventry (innviet i 1962) ble det skapt en helt ny sjanger glassmalerier med til da uprøvde fargevirkninger, og med skråttstilte vinduer i de lange sideveggene, etter tegning av Geoffrey Clarke, Keith New og Laurence Lee.

Den første glassmesteren som er nevnt i Bergens borgerbok (1558), er Henndrich Glasmager. Han tok borgerskap i 1553. Det var fem år før de tyske håndverkerne ble stilt for ultimatumet om å bli norske borgere eller forlate Bergen. Av de syv glassmesterne som er dokumentert under resterende del av 1500-tallet, er sannsynligvis kun én norsk, mens de resterende fire sannsynligvis var tyskere.

Typisk for barokkens glassmalerier var at de var små. En normal glassrute under tidlig barokk målte ofte 7,5 ganger 10,5 centimeter. Senere vokste formatet til 15 ganger 17 centimeter. Under motivet var det vanligvis to mindre ruter á 4 ganger 7,5 centimeter. Der var gjerne eierens navn malt. I det venstre vindusglasset fornavnet og det høyre etternavnet. Årstallet var oftest i det høyre vindusglasset eller delt mellom de to.

Motiver til kirkevinduer var med motiver fra Bibelen, ofte med kobberstikk som forlegg. Hos borgerskapet vekslet motivene vanligvis mellom slektsvåpen, blomster og dyr. I Bergen Museum er et sjeldent motiv med en mann som sliper en sag. Ved siden av ham sitter kona som rekker ham et krus med øl.

I Norge ble det laget glassmalerier for Nidarosdomen fra 1907 av Gabriel Kielland, mens Frøydis Haavardsholm, Emanuel Vigeland og andre gav tegninger til glassmaleri.

Allerede som 21-åring tegnet Haavardsholm sitt første glassmaleri, hovedvinduet til Våle middelalderkirke i Re kommune (1917). Reiser i Europa og studier av middelalderens kunst påvirket henne i en mer ekspressiv retning. Likeså eldre glassmalerier ga Haavardsholm en større forståelse for kunstarten. Omkring 1920 hadde hun allerede utviklet en egen stil. Typisk er hennes figurfremstillinger med kraftig omriss, som motivene til Nordstrands kirke (1920). Hovedverket var glassmaleriene til Trefoldighetskirken i Oslo (1933–1935). De fem vinduene illustrerer blant annet skaperberetningen og Jesu lidelse. I 1958 utførte Haavardsholm ytterligere to glassmalerier kirken.

Det var igjen en sterk oppblomstring på grunn av gjenreisningen av kirker etter andre verdenskrig. Oddmund Kristiansen laget glassmalerier for Molde og Kristiansund (1957 og 1964), og Victor Sparre den 23 meter høye fondveggen i Tromsdalen kirke (Ishavskatedralen) i Tromsø (1961–1965) og en serie på 37 vinduer for Den Norske Israelsmisjons kirke i Tel Aviv (1977). Fra 1980-årene kan særlig nevnes Håkon Blekens glassmalerier i Vålerengen kirke (1986).