Klodomer
Klodomer Konge av Frankerriket | |||
---|---|---|---|
Født | ca. 495[1] | ||
Død | 21. juni 524[1] Vézeronce-Curtin[1] | ||
Beskjeftigelse | Monark | ||
Embete | |||
Ektefelle | Gunteuk | ||
Far | Klodvig I | ||
Mor | Klotilde | ||
Søsken | Childebert I[1] Teoderik I av Austrasia[2] Klotar I[1] Ingomer[3] Clotilde[1] | ||
Barn | Teodebald, Guntar, Klodovald | ||
Klodomer (fransk: Clodomir;[4] født ca. 495, død 25. juni 524) var en frankisk konge i Orléans i tidsrommet 511-524. Han var den andre av de fire sønnene til kong Klodvig I fra merovingerdynastiet og hans hustru Klotilde. Ved sin fars død i 511 delte han Frankerriket i henhold til germansk tradisjon med sine brødre. Brødrene til Klodomer var Kildebert, Klotar og halvbroren Teoderik.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Klodvig hadde innført, under salisk lov, skikken at sønner var hovedarvingene i alle henseender, men det var det ikke et system med førstefødselsrett, hvor den eldste sønnen mottok det meste av arven, men ble likt fordelt mellom alle sønnene. Av den grunn ble det store frankiske riket jevnlig delt inn i flere underkongedømmer, men likevel ble Frankerriket, slik som med Romerriket med flere samtidige keisere, oppfattet som et enhetlig rike.[5] Ettersom sønnene hadde ulike mødre, delte Klodvig riket i to, Teoderik, som var den eldste fikk således likevel den største delen. Klodomer delte den andre halvparten med sine to andre brødre. Klodomers rike var kongeriket Orléans, tatt fra det tidligere kongeriket til Syagrius, den siste romerske kommandanten i Gallia. Hans andel omfattet også bispedømmene Tours, Poitiers og Orléans. Kildebert fikk kongeriket Paris og Klotar kongeriket Soissons. Klodomer hadde også en yngre søster som var oppkalt etter moren, Klotilde (500-531), og som ble giftet bort til Amalarik, konge av vestgoterne i Spania.
Klodomer giftet seg med Gunteuk (Gunteuka) i 517, en kvinne som muligens kom fra Burgund, og et er mulig at hun var et barnebarn av Godegisel, kongen av Burgund. Hun er kortmessig omtalt i Gregorius av Tours' Historia Francorum.[6] De fikk tre barn sammen, Guntar, Teudebald, og Klodoald. Sistnevnte ble senere kanonisert som sankt Kloud.[7]
Krig mot Burgund
[rediger | rediger kilde]Klodomers mor Klotilde var datter av den tidligere kongen i Burgund og måtte rømme landet. Det er mulig at det var hun som egget brødrene til å ta hevn over morens nevø som var blitt myrdet av Sigismund av Burgund, sønn av Gundobad, som han hadde etterfulgt i 516. I 523–524 slo Klodomer seg sammen med brødrene for å angripe burgunderne. Etter å ha tatt Sigismund til fange reiste Klodomer tilbake til Orléans. Imidlertid kom Sigismunds bror Gondomar i spissen for en østgotisk hær gitt av sin allierte Teoderik den store i Italia. Da han nådde fram til Burgund massakrerte han den frankiske garnisonen som Klodomer hadde etterlatt i landet.
Rasende over dette beordret Klodomer at Sigismund, hans hustru, og hans sønner Gisald og Gondebaud drept. De ble henrettet den 1. mai 524. I henhold til Gregorius av Tours ved at de ble kastet ned i en brønn.[8] Han ledet deretter et andre angrep mot Burgund. Med seg hadde han sin halvbror Teoderik. Frankerne og burgunderne møttes i slaget ved Vézeronce den 25. juni 524 i Isère. Gondomar ledet burgunderne og påførte frankerne et hardt nederlag hvor Klodomer ble drept. Hans sønn Klodoald greide å slippe unna.[9]
I henhold til den ikke nøytrale framstillingen til Gregorius av Tours døde Klodomer som følge av svik fra usle burgundere:[8]
Og da de møttes i nærheten av Visorontia, et sted ved byen Vienne, kjempet de med Godomar. Da Godomar hadde flyktet med sin hær og Klodomer fulgte etter ble han adskilt med en betydelig avstand fra sine menn, de andre etterlignet hans samlingsrop, ropte til ham «Denne veien, kom denne veien, vi er dine menn!» Og han trodde dem og dro dit, og havnet midt blant fienden som kappet av ham hodet og satte det på et spyd som de løftet opp. Frankerne så dette og forsto at Klodomer var død. De skrek til kamp og jagde burgunderne på flukt...
Tap av hustru og barn
[rediger | rediger kilde]For å sikre seg brorens besittelser sørget Klotar å gifte seg med Klodomers hustru Gunteuk. Dronningmoren Klotilde tok seg av Klodomers tre små sønner. De var en trussel for Klotar som fikk med seg broren Kildebert og myrdet dem, unntatt den siste, Klodovald, som rømte og for å berge livet lot han seg kronrake og gikk i kloster. Langt hår var et symbol på kongelighet blant frankerne, og frivillig gi avkall på sitt lange hår betydde at han ga avkall på farsarven.[10] Han ble senere abbed av Nogent og erklært som helgen etter sin død, ca. 560.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e f La Préhistoire des Capétiens, side(r) 66[Hentet fra Wikidata]
- ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 59-61[Hentet fra Wikidata]
- ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 57[Hentet fra Wikidata]
- ^ Navnet har betydning klod = ære + mir/mer = stor, jf. Gobry, Ivan (2011): Clotaire Ier, i serien Histoire des rois de France, éditions Pygmalion, s. 27.
- ^ Rouche, Michel (1979): Aquitaine from the Visigoths to the Arabs, 418-781: naissance d'une région, Paris, École des hautes études en sciences sociales, Jean Touzot
- ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, III, 6.
- ^ Bouyer, Christian (1992): Dictionnaire des Reines de France, Librairie Académique Perrin, ISBN 2-262-00789-6, s. 32-33
- ^ a b Gregorius av Tours: Historia Francorum Arkivert 18. mars 2016 hos Wayback Machine., III, 6
- ^ Roux, Elisabeth (2007): Vézeronce et Curtin au fil du temps, éditions AMAPAC Morestel, ISBN 2-9508934-5-7
- ^ Rabenstein, Katherine (November 1998): «Cloud (Clodoald, Clodulphus) of Nogent» Arkivert 31. desember 2019 hos Wayback Machine.. Saint of the Day, September 7.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Primærlitteratur
- Gregorius av Tours: Historia Francorum
- Sekundærlitteratur
- Bachrach, Bernard S. (1972): Merovingian Military Organization, 481–751. Minneapolis: University of Minnesota Press, ISBN 0-8166-0621-8.
- Geary, Patrick J. (1988): Before France and Germany: The Creation and Transformation of the Merovingian World. Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-504458-4.
- James, Edward (1991): The Franks. London: Blackwell, ISBN 0-631-14872-8.
- Rouche, Michel (1996): Clovis, Paris, Éditions Fayard, ISBN 2-2135-9632-8.
- Wallace-Hadrill, J. M. (1962): The Long-Haired Kings, and Other Studies in Frankish History. London: Methuen.
- Wood, Ian N. (1994): The Merovingian Kingdoms, 450–751. London: Longman, ISBN 0-582-21878-0.