Laug er en lokal sammenslutning av håndverkere stiftet for å ivareta håndverkernes interesser yrkesmessig, politisk, økonomisk og sosialt. Laugene var en av mange ulike typer gilder som vokste frem i middelalderens byer, og eksisterte frem til 1800-tallet.
Et utvalg laugssegl. Øverst: Skreddernes (til venstre, tysk inskripsjon) og bakernes segl. Nederst: Smedenes segl (til venstre) og snekkernes segl. Alle fra Christianias gamle håndverkerlaug.
Laugssegl
Av
KF/Store norske leksikon.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
Laug i Europa
De første kjente sammenslutningene av håndverkere var de såkalte collegia i antikkens Romerriket, men det er ingen klar forbindelse mellom disse og laugene som ble etablert i middelalderen. Fremveksten av laugene kan knyttes til befolkningsvekst, handelsvekst og yrkesspesialisering i byene i Vest-Europa på 1100- og 1200-tallet. I senmiddelalderen fantes de over hele Europa, men klart flest laug var det i tett urbaniserte områder som Flandern, Nederlandene og Nord-Italia, samt i store byer som Paris og London.
Laugene bestod som regel av håndverksmestrene innen samme fagområde i en by, og hadde flere yrkesmessige funksjoner. Medlemmene samarbeidet om fagopplæring av lærlinger og svenner, de godkjente nye mestre, de drev med kvalitetskontroll, prissamarbeid og felles innkjøp av råvarer. Laugene hadde også i sine vedtekter regler som begrenset antallet mestre i en by og som skulle sikre alle mestrene tilstrekkelig med arbeidskraft. Etter hvert var det mange laug som oppnådde en monopolartet stilling. Medlemskap i laugene ble stilt som betingelse for å kunne drive med håndverksnæring. På 1300-tallet ble laugenes produksjonsmonopol og prissamarbeid omsatt i politisk makt, særlig i norditalienske og tyske byer, der de hadde fast representasjon i bystyrende organer for en periode, før adelsfamilier og kjøpmenn tok kontrollen over byene på ny.
I utgangspunktet var laugene kun åpne for menn. Håndverksmestrene var ledere for husholdsbedrifter der ektefellen deltok i produksjonen sammen med lærlinger og svenner. Mange laug hadde derfor egne bestemmelser som tillot enken å ta over som mester og laugsmedlem etter sin manns død. I takt med at antallet svenner økte på 1600-tallet, ble det også etablert svennelaug i mange europeiske byer.
Laugene var ikke bare yrkesmessige sammenslutninger. I likhet med andre gilder hadde de sosiale og religiøse funksjoner. De hadde egne skytshelgener, alterstiftelser, ordninger for å hjelpe fattige, syke og gamle medlemmer, de fulgte avdøde medlemmer til graven, de gikk til messe sammen, og de bad sjelemesser for avdøde medlemmer. De tette båndene til kirken gjorde at laugene fikk en ulik utvikling under reformasjonene og motreformasjonen på 1500-tallet. I det katolske Sør-Europa fortsatte laugene å ha bånd til kirken. I protestantiske Nord-Europa ble det derimot lagt ned forbud mot laugenes religiøse virksomhet. Sosiale støtteordninger, gravferdsordninger og sosiale sammenkomster fortsatte imidlertid å være en vedtektsfestet del av laugenes virksomhet også her frem til oppløsningen av laugene på 1800-tallet.
Laugene i Norge
De første norske laugene er nevnt i en kongelig forordning for Bergen fra 1293/1294. Her nevnes det et gullsmedlaug, et jernsmedlaug, et ølbryggerlaug og et svennelaug. Det er lite vi ellers vet om disse laugene. Mer vet vi om de tyske laugene i byen. Før reformasjonen fantes det sju av dem. Fra det tyske skomakerlauget er det også bevart et sett med vedtekter fra 1397, de eneste som er bevart fra et laug i Norge i middelalderen. Gildet kan også ha deltatt i bystyringen en kort periode. Ifølge en avtale som ble inngått med kongemakten i 1330, skulle det tyske skomakergildet ha to representanter i bymøtet. Det fantes også skomakerlaug i Tønsberg, Oslo og Trondheim i senmiddelalderen.
Med unntak av tønnebindergildet eksisterte de tyske laugene i Bergen frem til 1559, da de ble oppløst av lensherren på Bergenhus, Christoffer Valkendorf. De første norske laugene ble stiftet kort tid etter. I alt er det belagt 37 laug i Bergen etter reformasjonen (1537). Det er klart flest av de norske byene, og skyldtes delvis at Bergen var landets klart største by. På 1600-tallet ble det også stiftet laug i Oslo, Trondheim, Bragernes, Kongelv, Kristiansand, Skien, Stavanger og Strømsø, og på 1700-tallet ble det stiftet laug i Arendal og Fredrikshald. Samlet er det belagt 83 norske laug etter reformasjonen.
Laugene hadde ofte lokale produksjonsmonopol, men var også underlagt streng statlig og bykommunal kontroll. Vedtektene skulle godkjennes av kongemakten, og laugene skulle ikke holde møter uten å ha gitt representanter for myndighetene beskjed og uten deres tilstedeværelse. Kontrollen ble sterkere etter innføringen av eneveldet i Danmark-Norge i 1660. På 1680-tallet ble det gitt felles vedtekter for laugene innen mange av håndverksfagene. Før det hadde laugene lagd egne vedtekter som så ble godkjent av myndighetene. Det ble også bestemt at oldermennene skulle utpekes av magistraten (øverste myndighet i byene). Ikke alle forsøkene på kontroll lyktes. Svennelaugene ble for eksempel forsøkt oppløst i to forordninger fra 1681 og 1682, uten at det lyktes.
Oppløsningen av laugene
Laugenes produksjonsmonopol og prissamarbeid var lenge helt i tråd med myndighetenes handels- og næringspolitikk (merkantilisme). Det endret seg mot slutten av 1700-tallet. Kritikere av laugene, som Jean-Jacques Rousseau og Adam Smith, hevdet at laugene stod i veien for fri handel, teknologisk innovasjon og kunnskapsoverføring. Den politiske motstanden mot laugene økte. I Frankrike ble det lagt ned forbud mot alle laug i 1791. Snart fulgte andre land etter. I Norge vedtok Stortinget at samtlige laug skulle oppheves i 1839. Laugene fikk likevel lov til å fortsette så lenge det fantes mestre som hadde blitt mestre før 1839. I 1866 fulgte en lov som bestemte at alle eksisterende laug skulle oppløses innen utgangen av 1869. Unntaket var bakerlauget i Bergen, som fikk fortsette til 1894.
Laug i et globalt perspektiv
Laug og laugslignende sammenslutninger fantes også i andre deler av verden mellom 1200- og begynnelsen av 1900-tallet. Det fantes laug både i Kina, India, Japan, det osmanske riket og i Persia. Som i Europa kan fremveksten av laug her knyttes byvekst og yrkesspesialisering, og også her forsvant de på grunn av en ønsket politikk fra styresmaktenes side.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Det norske håndverks historie, bind I-II
- Haugland, Håkon. 2012. Fellesskap og brorskap. En komparativ studie av gildenes sosiale, religiøse og rettslige rolle i et utvalg nordiske byer fra midten av 1200-tallet til reformasjonen. Avhandling for graden philosophiae doctor (ph.d.) ved Universitetet i Bergen 2012
- Lucassen, Jan, Tine de Moor og Jan Luiten van Zanden (red.). 2008. The Return of the Guilds
Kommentarer (2)
skrev Kristin B. Aavitsland
Det står her at de tyske laugene i Bergen ble oppløst av lensherren på Bergenhus, Erik Valkendorf i 1559, og det er en link til artikkelen om erkebiskop Erik Valkendorf. Dette er feil, ettersom erkebiskopen aldri var lensherre og dessuten døde i 1522. Lensherren som begrenset hanseatenes dominans i Bergen het Christoffer Valkendorf, og var lenshere fra 1556 til 1560.
svarte Ida Scott
Godt observert! Jeg har retta opp feilen. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.