Hopp til innhold

Mariss Jansons

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mariss Jansons
Mariss Jansons i 2015.
FødtMariss Ivars Georgs Jansons
14. jan. 1943[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Riga
Død1. des. 2019[5][6][7][8]Rediger på Wikidata (76 år)
St. Petersburg[9][10]
BeskjeftigelseDirigent, musikkpedagog Rediger på Wikidata
Utdannet vedKonservatoriet i St. Petersburg
Universität für Musik und darstellende Kunst Wien
FarArvid Jansons[11]
NasjonalitetSovjetunionen
Latvia
Russland[12]
GravlagtLiteratorskije mostki
Medlem avWiener Philharmoniker[13]
Berlinfilharmonien[14]
Utmerkelser
20 oppføringer
Den bayerske fortjenstorden (2007)[15]
Stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (2013)[16][17]
Goldenes Ehrenzeichen für Verdienste um das Land Wien (2007)[18]
Østerrikes æreskors for vitenskap og kunst (2009)[15]
Spellemannprisen i klassisk musikk/samtidsmusikk (1981) (sammen med: Oslo-Filharmonien)
Oslo bys kulturpris (1993)
Spellemannprisen i klassisk musikk/samtidsmusikk (1990) (sammen med: Oslo-Filharmonien)
Spellemannprisen i orkester- og kormusikk (1993) (sammen med: Truls Mørk, Oslo-Filharmonien)
Spellemannprisen i orkester- og kormusikk (1995) (sammen med: Truls Mørk, London Philharmonic Orchestra)
Trestjerneordenen (2006)[19]
Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (2010)
Folkekunstner av Den russiske sovjetrepublikk (1986)
Æreskunstner i Den russiske sovjetrepublikk (1979)
Æresmedaljen for fortjenester av St. Petersburg (2013)[20]
Kommandør med stjerne av Den Kongelige Norske Fortjenstorden (2000)[21][22]
Ridder av Den nederlandske løves orden (2013)[23]
Léonie Sonnings musikkpris (2018)
Ernst von Siemens' musikkpris (2013)[24][25]
Hans von Bülow-medaljen (2003)[26]
Echo Klassik for årets dirigent (2007)
Musikalsk karriere
SjangerKlassisk musikk
InstrumentPiano, orgel
Aktive år1972
PlateselskapEMI
IMDbIMDb

Mariss Ivars Georgs Jansons (født 14. januar 1943 i Riga i Latvia død, 30. november 2019 i St. Petersburg[27]) var en latvisk dirigent[28]. Han var sjefdirigent for Oslo-Filharmonien 1979–2000, Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks fra 2003 og Koninklijk Concertgebouworkest 2004–2015.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Jansons var sønn av dirigenten Arvid Jansons. Moren, Iraida, var en jødisk operasanger og lå i dekning på den tiden da Jansons ble født.[29] Jansons' morfar og onkel ble drept under andre verdenskrig.[trenger referanse] I 1946 vant faren en nasjonal dirigentkonkurranse og ble ansatt av Jevgenij Mravinskij som hans assistent ved St. Petersburg filharmoniske orkester, som den gang het Leningrad-filharmonien.

Da familien i 1956 flyttet etter, begynte Jansons etter hvert sine musikkstudier ved musikkonservatoriet i Leningrad. Her studerte han klaver og direksjon, etter opprinnelig ha fått fiolinundervisning av faren som barn.[30] I 1969 vant han et studiestipend til Wien og ble Herbert von Karajans assistent tre år på rad ved Festspillene i Salzburg.[29]

I 1971 ble Jansons ansatt som assisterende dirigent ved Leningrad-filharmonien (senere kalt St. Petersburg filharmoniske orkester).[29] Da han overtok som sjefdirigent for Oslo Filharmoniske Orkester i 1979, var betingelsen at han ikke kunne spille med sovjetiske avhoppere på podiet. Årene 1979-2000 med ham som dirigent regnes som Oslo-filharmonikernes gullalder,[31] med stor suksess både i Oslo, på en rekke turneer og ved mange plateinnspillinger. I 1992 fikk Jansons også jobben som første gjestedirigent i London filharmoniske orkester. I mars 1997 ble han utnevnt til musikalsk leder i Pittsburgh Symphony Orchestra.[32]

I 1996 var Jansons nær ved å dø på dirigentpodiet midt under en konsert i Oslo.[33] Han ble rammet av et hjerteinfarkt mens han dirigerte de siste sidene av Puccinis La Bohème.[34] Jansons har senere gjennomgått operasjoner i Pittsburgh. Jansons' far Arvid Jansons døde på podiet under en konsert.[35]

Jansons trakk seg som kunstnerisk leder for Oslo-Filharmonien på grunn av orkestrets arbeidsvilkår og problemer med akustikken i Oslo konserthus.[36] Han holdt avskjedskonserter i Oslo i 2002, etterfulgt av utenlandsturné.[37]

I september 2004 etterfulgte han Riccardo Chailly som sjefdirigent ved Koninklijk Concertgebouworkest i Amsterdam. Han ble også sjefdirigent for Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks i München. Han ble dermed musikalsk leder for to av Europas beste symfoniorkestre. Begge de to kontraktene løp i utgangspunktet til utgangen av 2015. Kontrakten med Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks ble senere forlenget til 2021.[38]

Han mottok St. Hallvard-medaljen i 1986[39] og har mottatt Spellemannprisen fire ganger som dirigent.

Jansons var bosatt i St. Petersburg i Russland.[34][40]

Jansons var gift to ganger: fra første ekteskap, som endte i skilsmisse, hadde han en datter, Ilona.[29] Hans andre kone var Irina Outchitel.[29]

Priser og utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

De tyske filmskaperne Eckart Querner og Sabine Scharnagl laget en dokumentarfilm om Jansons. Filmen ble lansert i 2013, da Jansons fylte 70 år. Filmen fikk tittelen Die Musik hat immer recht – der Dirigent Mariss Jansons.[38]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Mariss-Jansons, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000024244, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id jansons-mariss, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.francemusique.fr, besøkt 11. januar 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «Mariss Jansons, Who Led Top Orchestras, Dies at 76», publisert i The New York Times, utgitt 2. desember 2019, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ «Mariss Jansons: 'Outstanding' conductor mourned», publisert i BBC News Online, utgitt 2. desember 2019, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Deutschlandfunk Kultur, «Zum Tod von Mariss Jansons Ein Dirigent von Weltruhm», utgitt 1. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ France Musique, «Mariss Jansons», besøkt 11. januar 2020[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ «Le chef d’orchestre letton Mariss Jansons est mort», publisert i Le Monde, utgitt 1. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.francemusique.fr, «Fils du célèbre chef d’orchestre Arvid Jansons et d’une cantatrice»[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.francemusique.fr, «Chef d’orchestre d'origine lettone et de citoyenneté russe (1943 - 2019)»[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.wienerphilharmoniker.at[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.berliner-philharmoniker.de[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ a b «Mariss Jansons», publisert i Wiener Zeitung, utgitt 19. august 2011[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ Tysklands president, «Bekanntgabe der Verleihungen vom 1. Oktober 2013», utgitt oktober 2013[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ «Ordensverleihung zum Tag der Deutschen Einheit», utgitt 4. oktober 2013[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ Wien, «Hohe Auszeichnungen für Mariss Jansons und Thomas Angyan», utgitt 15. januar 2007[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ «Pasniedzot Triju Zvaigžņu ordeni diriģentam Marisam Jansonam Rīgas pilī 2006.gada 23.maijā», publisert i Latvijas Vēstnesis, utgitt 24. mai 2006[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ «Дирижёру Марису Янсонсу вручен знак «За заслуги перед Санкт-Петербургом»», publisert i fontanka.ru, utgitt 31. mars 2013[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ «Dirigenten Mariss Jansons er død», publisert i NRK Nyheter, utgitt 1. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ «Mariss Jansons», publisert i Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Mariss_Jansons[Hentet fra Wikidata]
  23. ^ «Dirigent Mariss Jansons geridderd», publisert i Reformatorisch Dagblad, utgitt 6. november 2013[Hentet fra Wikidata]
  24. ^ www.francemusique.fr[Hentet fra Wikidata]
  25. ^ www.evs-musikstiftung.ch[Hentet fra Wikidata]
  26. ^ Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks, www.br-so.de[Hentet fra Wikidata]
  27. ^ «Conductor Mariss Jansons dies aged 76». LSM.LV (på engelsk). 1. desember 2019. Besøkt 1. desember 2019. 
  28. ^ Erling E. Guldbrandsen: Han var en større dirigent enn vi kanskje helt fikk med oss i Norge - Minneord i Aftenposten 3. desember 2019
  29. ^ a b c d e Genzlinger, Neil (2. desember 2019). «Mariss Jansons, Who Led Top Orchestras, Dies at 76». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 2. desember 2019. 
  30. ^ Ludwig Heinrich (20. august 2011). «Viele Werte sind verloren gegangen». Oberösterreichische Nachrichten. Besøkt 27. november 2015. 
  31. ^ Maren Ørstavik: «Mener Filharmonien aldri tok noe oppgjør med egen krigshistorie», Aftenposten 27. september 2019
  32. ^ Okkelmo, Trond (28. september 2014). «Mariss Jansons». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 1. desember 2019. 
  33. ^ Dagbladet, «HJERTET SVIKTET UNDER FORESTILLING»
  34. ^ a b Rhein, John von. «For esteemed conductor Mariss Jansons, Munich is now his major musical base». chicagotribune.com (på engelsk). Besøkt 27. oktober 2017. 
  35. ^ Norman Lebrecht, Mariss jansons – high drama on the podium (2000)
  36. ^ «Mariss Jansons forlater Oslo Filharmoniske Orkester», Ballade, 26. oktober 2000. Lest 3. januar 2016.
  37. ^ «Mariss Jansons avskjedskonserter i Oslo» Arkivert 2. mars 2018 hos Wayback Machine., Kulturspeilet, 24. mai 2002. Lest 3. januar 2016.
  38. ^ a b «Mariss Jansons - Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks». Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks (på tysk). Besøkt 2. mars 2018. 
  39. ^ «Tidligere mottakere av St. Hallvard-medaljen». Oslo kommune. Arkivert fra originalen 10. januar 2014. Besøkt 30. januar 2017. 
  40. ^ Lemke-Matwey, Christine (12. februar 2015). «Mariss Jansons: "Ich schäme mich seit Jahren"». Die Zeit (på tysk). ISSN 0044-2070. Besøkt 27. oktober 2017. 
  41. ^ Norges statskalender, 2008.
  42. ^ Träger des Bayerischer Maximiliansordens 2010 Arkivert 23. juli 2011 hos Wayback Machine., Bayerisches Landesportal.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Dirigent Oslo-Filharmonien
1979–2002
Etterfølger