Hopp til innhold

Arild Hamsun

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Arild Hamsun
Født3. mai 1914Rediger på Wikidata
Død16. mars 1988Rediger på Wikidata (73 år)
BeskjeftigelseSkribent
FarKnut Hamsun
MorMarie Hamsun[1][2]
SøskenTore Hamsun
Ellinor Hamsun
Victoria Hamsun Charlesson
BarnVictoria Hamsun
NasjonalitetNorge
SpråkNorsk

Arild Hamsun (født 3. mai 1914 i Hamarøy, død 16. mars i Grimstad 1988)[3][4] var en norsk forfatter og sønn av forfatterne Knut og Marie Hamsun. Under andre verdenskrig var han krigskorrespondent et års tid i Nazi-Tysklands tjeneste.

Marie (1881–1969) og Knut Hamsun (1859–1952) med barna Tore (1912–95), Arild (1914–88), Ellinor (1916–87) og Cecilia (1917–85) i 1933. Med sin første kone Bergljot Bassøe Beck (1873–1943) fikk Knut Hamsun i tillegg datteren Victoria Hamsun Charlesson (1902–80).[5]
Arild Hamsun med Jernkorset som frivillig krigskorrespondent i Waffen-SSøstfronten i 1943.

Under prøvekjøring sommeren 1932 med Marie som passasjer, kom Arild til å kjøre på og drepe en liten gutt. Saken ble henlagt, men familiens sakfører, Sigrid Stray, ba Knut betenke avdødes familie med 2 000 kroner, da den var hardt rammet fra før, med arbeidsledig far og «elendighet på alle kanter». Knut syntes imidlertid beløpet ville være «noe for millionærsk», selv om avisene mente en sum i størrelsesorden 10 - 25 000 kroner hadde vært mer rimelig. Stray fryktet et sivilt søksmål, og Knut Hamsun betalte da avdødes far 2 000 kroner, men angret etterpå at han ikke halverte beløpet, for dette kunne skape «en lei presedens for meg som har en kjørende familie».[6]

Etter artium studerte Arild Hamsun ved en landbruksskole. Han dro så som sjømann til Afrika og Middelhavet og tilbragte flere år i Tyskland og Frankrike, opphold som beskrives i hans roman Ung mann kommer og går fra 1939.[7]

Diktning og andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Under krigen meldte Arild Hamsun seg som frivillig til Waffen SS og deltok i felttogetøstfronten som krigsreporter, først ved Leningrad og senere ved Bjelgorod og Mius og ved tilbaketrekningen fra Kharkiv.[8] I september 1943 ble han tildelt som frontkjemper Jernkorset av annen klasse.[9] Han ble medlem av Nasjonal Samling (NS) og Rikshirden i 1941.[9]

I sin første diktsamling, Askeladden i gresset fra 1941, minner han om at Juan-les-Pins en stund var «hjemme» for ham. En del humor glimter frem, som da han lar seg inspirere av Herman Wildenwey i diktet «Vårpike»:

I år het våren Irmelin,
Så nesten mai, så nesten min.
En kalvekneet pikelill,
en søt og slengete april.[10]

Tonen er sterkt endret i hans neste diktsamling, Dager og vers fra 1943, som er preget av oppholdet ved østfronten. Høsten 1943 skrev han diktet «Slaget» som åpner med linjene:

Øynene
søkte
trette
dit
sanitetsteltet
stod.

Over
hans
gustne
ansikt
størknet
en
stripe
av
blod.

Diktet ender med trøstende ord om en slags seier:

Stilling
på
stilling
falt,
og
motstandernes
siste
rest

trampet
vi
ned
om
kvelden
da
solen
gikk
ned
i
vest.[11]

4.
november
1943 brakte Aftenposten artikkelen «Russisk mosaikk» der han beskrev sine inntrykk fra tiden i
Dnepropetrovsk, og advarte sterkt mot hva han mente en russisk, dvs. bolsjevikisk seier ville medføre.[12]

Etterkrigstid

[rediger | rediger kilde]

I landssvikoppgjøret etter krigen ble Arild Hamsun dømt til halvannet års tvangsarbeid, inndragning av drøyt 700 kroner, bot på 10 000 kroner og saksomkostninger på 200 kroner.[13] Marie Hamsun satt fengslet i Blødekjær fengsel i Arendal da hun en dag senhøstes 1945 oppdaget Arild blant nyankomne fanger utenfor vinduet, men «ansiktet var som på en gammel mann». Hun fikk hilse og prate med ham en gang i vaktmesterens nærvær; da var Arild blid og fortalte at han hadde sittet i Åkebergveien fengsel i Oslo, på tomannscelle med tre andre. To dager den fredssommeren hadde han som agronom fått lov å ta opp gulrøtterHovedøya; tyskerne hadde sådd en gulrotåker før de dro, den skulle lukes av kyndige folk, men «vi var så sultne alle sammen at vi spiste opp mesteparten» - så ugresset måtte de spare på, så åkeren ikke stod svart tilbake og røpet dem.[14]

En medfange i Blødekjær-fengselet formidlet i hemmelighet beskjeder mellom mor og sønn, slik at Marie fikk smuglet en kopi av tiltalebeslutningen til Arild. Men et brev fra ham til moren, datert 21. november 1945, ble oppsnappet, og senere fremlagt i retten og trykket i avisene. Det var egnet til å forverre Arild Hamsuns situasjon vesentlig, for her skrev han åpent om sin fortsatte tro på nasjonalsosialismen; at han hadde villet gi sin sønn navnet Vidkun (gutten ble hetende Esben); og han forsikret sin mor om at hennes holdning og handlinger hadde vært helt riktige. Det var ikke Tyskland, men Norge og Europa hun hadde villet hjelpe, skrev han, men innså at søsteren Cecilia stod på motsatt side, mens broren Tore var «svak». Faren var likevel den som bekymret ham mest: «Det er fint hvis de bare erklærer ham sinnssyk...For en slik erklæring gjennomskues.»[15] Arild Hamsuns største frykt var at faren offentlig skulle ta avstand fra nazismen - noe faren allerede hadde gjort i samtale med dr. Ørnulv Ødegård på psykiatrisk klinikk og i brev til psykiateren Gabriel Langfeldt samme sted. Og om Marie faktisk var enig med sin sønn i at det beste var å få Knut Hamsun erklært sinnssyk, bød anledningen seg da hun noen dager senere fikk beskjed om overføring til Oslo for å snakke med Gabriel Langfeldt.[16]

Etter sin fars død drev Arild Hamsun gården Nørholm i Grimstad, der han bodde med sin kone Brit og deres barn. En stund forsøkte de å dra omsorg for hans psykisk syke søster Ellinor, som senere kom på pleiehjem i Jylland for å være i nærheten av søsteren Cecilia som også bodde i Danmark.[17] Arilds sønn Esben måtte tidlig hjelpe til med gårdsdriften. Han var ni år da farfaren døde, men tørket tårene og sa praktisk: «Mi må vel se å få gravd han ner - .»[18]

Brit og Arild fikk fire barn:

Esben Hamsun, 2. mai 1943 - omkom 20. januar 1964 i en bilulykke.
Victoria Hamsun (f. 21. juli 1947) tok over driften av Nørholm.[19]
Iselin Marie Hamsun Rustad (f. 3. januar 1949) het Marie «til hverdagsnavn»,[20] og er gift med Ole Rustad og har sønnen Esben Hamsun Rustad.
Rosa Hamsun (f. 1952).[21] Rosa ble født like etter at farfaren var død, og det var farmoren Marie som så gjerne ville at piken skulle «hete etter en annen Rosa».[22]

Forfatterskap

[rediger | rediger kilde]
  • Ung mann kommer og går (1939)
  • Askeladden i gresset (1941)
  • Dager og vers (1943)
  • Om Knut Hamsun og Nørholm (1961)
  • Ni artikler om Knut Hamsun, ved Arild Hamsun (1976)
  • Artikkelen «Sten Sparre Nilson og Hamsun og England» i Samtiden, 1963 nr. 5.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ hamsunsenteret.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.gbm.no[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Hamsun tidslinje; Nasjonalbiblioteket
  4. ^ Knut Hamsuns familie Hamsunsenteret
  5. ^ Hamsunsenteret.no: Knut Hamsuns familie
  6. ^ Tore Rem: Knut Hamsun. Reisen til Hitler (s. 104), Cappelen Damm 2014, ISBN 978-82-02-41373-6
  7. ^ Arild Hamsun: Ung mann kommer og går, 1939, Nasjonalbiblioteket
  8. ^ «Buskeruds Blad 1948.10.26». Norge;Viken;;Drammen;;;;. s. 1. 
  9. ^ a b «Bergens Arbeiderblad 1948.10.26». Norge;Vestland;;Bergen;;;;. s. 6. 
  10. ^ Kristian Aurebekk Andersen: Norsk nasjonalsosialistisk lyrikk, masteroppgave i allmenn litteraturvitenskap, UiB våren 2009 (s. 70)
  11. ^ Bjørn Westlie: Norske krigskorrespondenter på østfronten 1941-45, masteroppgave i historie, UiO mai 2010 (s. 94)
  12. ^ Bjørn Westlie: Norske krigskorrespondenter på østfronten 1941-45 (s. 96)
  13. ^ «Arbeiderbladet 1948.10.30». Norge;Oslo;;Oslo;;;;. s. 10. 
  14. ^ Marie Hamsun: Under gullregnen (s. 76), Aschehoug 1959
  15. ^ Thorkild Hansen: Prosessen mot Hamsun (s. 367), Gyldendal, 1978, ISBN 82-05-11162-6
  16. ^ Thorkild Hansen: Prosessen mot Hamsun (s. 368)
  17. ^ Kim Larsen: «Ellinor Hamsuns tragiske skjebne», Psykologtidsskriftet 3. januar 2022
  18. ^ Marie Hamsun: Under gullregnen (s. 26)
  19. ^ «Arild Hamsun for retten», Bergens Arbeiderblad tirsdag 26. oktober 1948. Nasjonalbiblioteket
  20. ^ Marie Hamsun: Under gullregnen (s. 26)
  21. ^ Marie og Knut Hamsuns etterkommere
  22. ^ Marie Hamsun: Under gullregnen (s. 26)