Sokrates: Forskjell mellom sideversjoner

Bla gjennom historikken interaktivt

← Forrige endring Neste endring →

Slettet innhold Innhold lagt til

VisuellWikitekst

På linje

Sideversjonen fra 14. sep. 2020 kl. 12:38

l

@@ Linje 1: / Linje 1: @@
+:l
-:''For mannsnavnet, se [[Sokrates (navn)]]''
-{{infoboks biografi}}
-'''Sokrates''' ([[gresk]]: Σωκράτης, ''Sōκrátēs'', født omkring [[470 f.Kr.]], død [[399 f.Kr.]]) var en [[filosof]] fra antikkens Hellas som la fundamentet for [[Vestlig filosofi|vestens filosofi]] og er blant dens mest innflytelsesrike representanter.
-== Biografi ==
-Den viktigste kilden til informasjon om Sokrates er [[Platon]]. Platons dialoger skildrer Sokrates som en lærer som avstår fra å ha elever, som en fornuftig mann som adlyder en guddommelig stemme i sitt indre (se [[daimon]]ion), og som en from mann som blir henrettet for å ha forledet ungdommen og bedrevet [[blasfemi]]. Sokrates kritiserer sanselig nytelse, men begeistres likevel av skjønnhet; han vier seg til utdannelsen av [[Athen]]s innbyggere, men stiller seg likegyldig til sine egne sønner.
-Sokrates' rettergang og henrettelse var hans livs klimaks og den sentrale begivenheten i Platons dialoger. Ifølge Platon var begge hendelser unødvendige. Sokrates innrømmer i retten at han kunne unngått rettergangen ved å forlate filosofien, gått hjem og passet sine egne saker. Etter domfellelsen kunne han unngått dødsstraff ved å rømme ved hjelp av sine venner. Samarbeidet med statens mandat danner et verdifullt filosofisk kjennskap til Sokrates og er best artikulert i dialogene selv, spesielt i dialogen med [[Kriton]].
-Detaljer om Sokrates er utledet fra tre samtidige kilder: [[Platon]]s dialoger, [[Xenofon]]s dialoger og [[Aristofanes]]' skuespill. Det foreligger ingen bevis for at Sokrates selv skrev noe. Ingen samtidige [[statue]]r kan med sikkerhet sies å forestille ham.<ref>{{kilde www |url=http://historienet.dk/spoerg-os/har-sokrates-eksisteret |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2012-03-21 |dødlenke=ja |arkivurl=https://web.archive.org/web/20120107080213/http://historienet.dk/spoerg-os/har-sokrates-eksisteret |arkivdato=2012-01-07 }}</ref>
-I [[Aristofanes]]' skuespill ''Skyene'' latterliggjøres Sokrates som en som lærer sine studenter å snakke seg ut av gjelden de har stiftet. De fleste av Aristofanes' verker er [[komedie]]r.
-Ifølge Platon var Sokrates' far og mor henholdsvis Sofroniskos og [[jordmor]]en Fainarete. Sokrates giftet seg med [[Xanthippe|Xantippe]], som skal ha vært mye yngre enn sin ektemann. Hun fødte ham tre sønner: Lamprokles, Sofroniskos og Menexenos. Sokrates' venn Kriton kritiserte ham for å være hensynsløs mot sine sønner ved å la seg henrette.
-Det er uklart hvordan Sokrates tjente til livets opphold. Ifølge [[Timon fra Fleios]] og senere kilder fulgte han farens yrke og arbeidet som stenhugger. Ifølge tradisjonen var Sokrates skaperen av statuene av de tre gratier som stod nær [[Akropolis]] til det andre århundre f.Kr, men det er ikke bekreftet i moderne vitenskap.<ref>Den antikke tradisjonen er bekreftet i Pausanias [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Paus.+1.22.1 1.22.8]. Dette benektes i ''Kleine Pauly'', "Sokrates" '''7'''; tradisjonen er en forveksling med billedhuggeren Sokrates av Theben, nevnt i Pausanias [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Paus.+9.25.1 9.25.3], som virket samtidig med [[Pindar]].</ref> Det finnes indisier på at Sokrates aldri var yrkesaktiv: I Xenofons ''Symposium'' fortelles det at Sokrates sier han hengir seg bare til det han mener er den viktigste beskjeftigelse: å filosofere. I ''Skyene'' skildrer [[Aristofanes]] at Sokrates aksepterer betaling for undervisning ved en [[sofist]]-skole sammen med [[Khairefon]], mens i Platons ''Forsvarstalen'' (''[[Apologia]]''), ''[[Drikkegildet i Athen]]'' (''Symposium'') og i [[Xenofon]]s redegjørelser fornekter Sokrates å akseptere betaling for undervisning. Mer spesifikt omtaler Sokrates sin fattigdom som et bevis på at han ikke er lærer.
-Flere av Platons dialoger omhandler Sokrates' [[militærtjeneste]]. Sokrates sier at han deltok i tre [[felttog]]: i [[Slaget ved Poteidaia|Poteidaia]], [[Slaget ved Amfipolis|Amfipolis]] og [[Slaget ved Delion|Delion]]. I ''Symposium'' beskriver [[Alkibiades]] Sokrates' tapperhet i slagene i Poteidaia og Delion, og deretter hvordan Sokrates reddet livet i det førstnevnte slaget. Sokrates' eksepsjonelle tjeneste i Delion er også nevnt i ''Lakhes'', av [[Lakhes|generalen dialogen er oppkalt etter]]. I ''Apologien'' sammenligner Sokrates sin militærtjeneste med sine problemer i retten, og sier at de av [[jury]]en som mener han bør trekke seg fra filosofien, også må mene at soldater bør slå retrett når det ser ut til at de vil bli drept i strid.
-Sokrates var et svært sosialt menneske. Han hadde godt humør, var glad i å drikke og fikk etter hvert et godt rykte for sine talegaver. Dette utnyttet han i stor grad. Han pleide å stanse folk midt på gaten eller på torget for å stille dem ubehagelige og nærgående spørsmål. Det var dette som skulle bli hans motstanderes hovedargument. Myndighetene og sofistene mente nemlig at Sokrates påvirket ungdommen på en negativ måte og dermed var en fare for samfunnet. Da Sokrates ble dømt skyldig i dette, fikk han valget mellom å bli forvist fra Athen eller få [[dødsstraff]]. Han valgte overraskende nok å akseptere sin dødsstraff og tømte et beger giftig saft av [[skarntyde]].<ref>Peter Normann Waage: ''Jeg – individets kulturhistorie'' (s. 87), forlaget Schibsted, Oslo 2008, ISBN 978-82-516-2600-2</ref> Ved å nekte å avstå fra sine prinsipielle verdier ble Sokrates den første intellektuelle [[martyr]]. Sokrates døde i en alder av 70 år. Sokrates' siste dager er skildret i alt syv av Platons dialoger, hvorav ''[[Faidon]]'' er den siste.
-== Filosofi ==
-Sokrates var en av grunnleggerne av [[humanistisk filosofi]], en filosofi som setter mennesket og dets samfunn og kultur i sentrum. Hans tenkning betraktes som en reaksjon mot sofistenes [[skeptisisme]], erkjennelsesteoretiske [[relativisme]] og verdi[[nihilisme]]. Sokrates mente at det finnes noe allmenngyldig godt og rett. I dialoger skilte han seg også ut fra sofistene ved at man skulle ''overbevise'' deltakere i debatter, ikke ''overtale'' dem.
-Sokrates var en spørrende filosof. Gjennom «sokratisk [[ironi]]» fikk han dem han pratet med til å buse ut med sine fordommer. Sokrates tvang sine samtalepartnere til å innse at mange av deres meninger var fordommer. På den måten kunne de kaste fra seg sine fordommer og klatre høyere opp i «erkjennelsens stige». Den nye innsikten måtte komme innenfra. Derfor stilte Sokrates bare spørsmål.
-Sokrates prøvde å «vekke» folk, å få dem til ikke bare å akseptere kunnskap, men også å tenke over dette først. Slik ville man oppnå sann innsikt. Denne [[pedagogikk|pedagogiske]] fremgangsmåten kalles «maievtikk». Måten Sokrates samtalte på for å lede andre til større innsikt kalles «sokratisk metode» eller «dialektisk metode».
-Sokrates var [[absolutisme|absolutist]]. Han mente det fantes universelle verdier og normer. Han prøvde å komme frem til allmenngyldige definisjoner av begreper som godhet, sannhet og rettferdighet. Sokrates mente at riktig kunnskap ([[episteme]]) førte til riktig handling. Riktig handling førte igjen til lykke. Derfor var begrepsanalyse så viktig. Begrepsanalyse ga kunnskap, som igjen ga kunnskapsbæreren god moral og gjorde ham lykkelig. Dette bidro til å gjøre samfunnet bedre. Sokrates’ tanker og liv har vært en inspirasjonskilde for ettertidens filosofer.
-Han ble sammenlignet med en jordmor fordi han sa at alle var gravide med visdom og måtte bli stilt spørsmål til for å føde ut visdommen.
-== Sokrates og renessansen ==
-I [[middelalderen]] kjente [[Vesten]] Sokrates bare gjennom [[Aristoteles]]' og [[Cicero]]s skrifter og halvannen Platon-dialog. Men i det [[Østromerriket|bysantinske rike]] var Platons skrifter bevart, og da man innså at hovedstaden snart kom til å bli erobret av [[muslim]]ske hærstyrker, prøvde geistlige fra [[Østkirken]] å forene de to kirkene. I 1438 ble det arrangert et kirkemøte i [[Firenze]]. De østlige [[delegat]]ene ankom med tallrike antikke skrifter, deriblant Platons dialoger og Xenofons erindringer om Sokrates, som fra da av ble anføreren for [[renessansen]]s [[humanisme]], [[talsmann]] for moralsk frihet ubundet av [[dogme]]r og tradisjon, lyttende kun til sin samvittighets indre stemme. Sokrates mente at salighet kan oppnås i dette livet, ikke avhengig av [[nåde]], men av en utrettelig streben etter å fullkommengjøre sitt eget vesen. «''Sancte Socrates, ora pro nobis!''» (= Hellige Sokrates, be for oss!), utbrøt [[Erasmus av Rotterdam]].<ref>Peter Normann Waage: ''Jeg - individets kulturhistorie'' (s. 88-9)</ref>
-== Referanser==
-<references/>
-== Eksterne lenker ==
-* {{Offisielle lenker}}
-{{Wikiquote2|Sokrates}}
-{{Autoritetsdata}}
 [[Kategori:Greske filosofer fra oldtiden]]
 [[Kategori:Påtvungent selvmord]]