Fristaten Preussen

Fristaten Preussen (tysk: Freistaat Preußen) var en tysk stat i Weimarrepublikken (1918–1933), en periode i mellomkrigstiden da Tyskland hadde en skjør demokratisk forfatning, og i likhet med i dag var organisert som en forbundsstat. Preussen var etter første verdenskrig den største staten i Tyskland med omkring 62 % av både territorium og befolkning. I 1925 hadde Preussen et areal på 292 695,36 km² og en befolkning på 38 175 986 innbyggere.

Freistaat Preußen Fristaten Preussen
Stat innen Weimarrepublikken
← 1918–1947 ↓
Flagg Våpen
Plasseringa til Preussen Fristaten Preussen under Weimarrepublikken
Hovedstad	Berlin
Religion	Luthersk: 64,9 % katolsk: 31,3 % jøder: 1,1 % andre: 2,6 %
Styreform	Republikk
Ministerpresident
- 1918	Friedrich Ebert
- 1918-1920	Paul Hirsch
- 1921	Adam Stegerwald
- 1920-1921, 1921-1932	Otto Braun
Historie
- Grunnlagt	9. november 1918
- Kappkuppet	13. mars 1920
- Preußenschlag	20. juli 1932
- Opphørte	31. mars 1947
Areal
- 1925	292 695,36 km²
Innbyggere
- 1925 est.	38 175 986
Befolkningstetthet	130,4 /km²
Valuta	Papirmark 1918–1923 Rentenmark 1923–1924 Reichsmark 1924–1947
Forgjenger Etterfølger Kongeriket Preussen Forbundsrepublikken Tyskland Den tyske demokratiske republikk Polen Den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk
I dag en del av	Tyskland Polen Kaliningrad Litauen

Etter det tyske nederlaget under første verdenskrig og den påfølgende novemberrevolusjonen med Vilhelm IIs abdikasjon som konge av Preussen og keiser av Det tyske riket, ble kongedømmet Preussen oppløst 9. november 1918. I stedet kom en republikk, Fristaten Preussen, som i 1920 fikk en demokratisk, parlamentaristisk forfatning. Regjeringsmakten hadde hovedsakelig den såkalte Weimarkoalisjonen, som bestod av det sosialdemokratiske SPD, det katolske Deutsche Zentrumspartei og det liberale Deutsche Demokratische Partei. Det nasjonalliberale Deutsche Volkspartei hadde tidvis også regjeringsmakten. Med noen korte avbrudd hadde sosialdemokratene ministerpresidenten med Paul Hirsch og Otto Braun, og med de sosialdemokratiske innenriksministrene Carl Severing og Albert Grzesinski ble både forvaltningen og politistyrkene reformert i henhold til republikkens demokratiske idéer.

Preussens demokratiske institusjoner ble satt ut av spill under det såkalte Preußenschlag den 20. juli 1932, da Rikspresident Paul von Hindenburg utstedte et krisedekret hvor han ved å påberope seg artikkel 48 i Weimarkonstitusjonen, oppløste den prøyssiske regjeringen. Med Adolf Hitlers maktovertagelse mistet fristaten sin selvstendige rolle og ble en del av den tyske rikspolitikken. Selv om fristaten de facto opphørte å eksistere under nasjonalsosialismen og det tredje riket, som var diktatorisk ettpartistat og ikke republikk med «frie stater», eksisterte det i perioden 11. april 1933 til 23. april 1945 formelt sett en prøyssisk regjering med Hermann Göring som ministerpresident.

Etter andre verdenskrig forsøkte den avsatte ministerpresidenten Otto Braun forgjeves å overtale USA til å støtte en gjeninnsettelse av den legale prøyssiske regjeringen. De allierte var ikke interessert, og gjennom Kontrollratsgesetz Nr. 46 av 25. februar 1947 ble Fristaten Preussen og alle dens provinser besluttet oppløst. Den 31. mars 1947 opphørte staten å eksistere de jure. Den vestlige delen havnet dels i Vest-Tyskland, dels i DDR, den østlige delen i Polen og Litauen, og enklaven Königsberg ble til det sovjetiske Kaliningrad.

Et symbolsk minne om den historiske statsdannelsen er den prøyssiske ørnen i Sachsen-Anhalts våpenskjold. Den brukes også som symbol av de to stiftelsene Stiftung Preußischer Kulturbesitz og Stiftung Preußische Schlösser und Gärten Berlin-Brandenburg.

Brandenburgs og Preussens historie
Nordmark 965–1157		Gammelprøysserne Frem til 12. århundre
Markgrevskapet Brandenburg 1157–1618 (1806)		Ordensstat 1224–1525
		Hertugdømmet Preussen 1525–1618	Det kongelige Preussen 1466–1772
Brandenburg-Preussen 1618–1701
Kongeriket Preussen 1701–1918
Fristaten Preussen 1918–1947
Brandenburg 1947–1952 / 1990–idag		Polen 1918 1945–idag	Kaliningrad oblast 1945–idag

Etymologi

Republikk og Fristat

Utdypende artikler: Republikk og Fristat

Preussen i 1871

Preussen etter første verdenskrig i 1918

Weimarrepublikkens delstater i 1925

Det moderne ordet republikk er avledet av den latinske benevnelsen res publica, som ble benyttet av den romerske juristen og politikeren Marcus Tullius Cicero i hans verk De re publica mellom 54 og 51 f.Kr. I sitt verk Landatio Florentinae urbis fra 1403 benyttet den italienske humanisten og historikeren Leonardi Bruni benevnelsen res publica om de politiske styreformene i middelalderens bystater i det nordlige Italia. Under den franske revolusjon ble den franske navneformen république benyttet om en stat der overhodet er valgt demokratisk, i motsetning til et monarki.

I middelalderen var benevnelsen fri i Tyskland ensbetydende med standsamfunn, frie rikssteder og hansabyer. Dette innebar bestemte rettigheter, skattefritak eller en selvstendig jurisdiksjon (Gerichtshoheit). En fri mann var således tildelt visse friheter fra kongens makt. Når et helt folk eller en stat på samme måte var fri fra kongens makt, ble dette kalt en «fri stat». Fristat eller Freistaat er derfor det tyske navnet på republikk. Og det må ikke forveksles med den betydningen som begrepet har hatt i benevnelser som Oranjefristaten, nemlig suverenitet eller uavhengighet fra utenlandske makter eller en autonomi innenfor en større nasjonalstat.

Benevnelsen ble valgt av tyske språkpurister på 1700- og 1800-tallet, som ønsket å rense det tyske språket for fremmedord. Allerede i 1731 benyttet det sveitsiske edsforbund benevnelsen Freistaat om sin uavhengighet fra det tysk-romerske rike. I 1807 publiserte lingvisten og språkpuristen Joachim Heinrich Campe en ordbok, der benevnelsen Freistaat ble brukt til å betegne en stat som var regjert av folkevalgte personer, av «frie personer», i motsetning til et monarki.

I 1918 ble bruken av benevnelsen Fristat aktualisert, ikke bare av rene språkpuristiske grunner, men også fordi det avledede franske ordet république ble assosiert med Frankrike, som hadde vært Preussens fiende under første verdenskrig.

Preussen

Utdypende artikkel: Gammelprøysserne

Prøysserne var et baltisk folkeslag som ble assimilert av tyskerne. Det utdødde gammelprøyssiske språket tilhører den baltiske språkgruppen og er i slekt med språkene til latvierne og litauerne. Deres endonym var «Pruzzi», «Pruzzia», «Pruzzen» eller «Prutheni». Den anonyme forfatteren Geographus Bavarius benyttet på 800-tallet benevnelsen Bruzi om hele baltikum, deriblant østprøysserne. Lyden /p/ ble skrevet /b/, og kan være et forsøk på å gjengi dialektformen Pruzi. Samme tekst forteller at Prissanni har 70 bosteder; her er -anni en latinisert endelse og ordet er trolig et forsøk på å gjengi Priuze [pry:se]. I «Hamburgs kirkehistorie» (Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificum) beskrev Adam av Bremen mellom 1073 og 1076 de to vestbaltiske folkene Sembi og Pruzzi i Semland (Samland), som naboer til Ruzzi (russere) og Polani (polakker). Hans Descriptiones terrarum omtaler Pruscia (Preussen), Zambia (Samland) og Curlandia (Kurland); Pruscia omfattet den nåværende polske delen av Øst-Preussen, og ble bebodd av Prutheni.

Navnene Preussen og Preußen stammer fra de latiniserte navneformene «Borussia» og «Porussia», og ble første gangen tatt i bruk av Peter av Dusburg (d. ca 1326) i verket Chronicon terrae Prussiae. Navnet Pruzzia er her feiltolket som slavisk Po-russia – «ved Russland», hvor lyden /p/ uttales /b/. I middelalderen forekommer navneformene Priuze, Priuz, Prûze, Brûze, og senere Prûsen og Praussen. Den engelske navneformen Prussia ligger nær opptil den baltiske urformen Pruzzia. På norsk bokmål og riksmål skrives det Preussen, mens adjektivsformen er prøyssisk, jf. prøyssisk blå.

Etymologien er uviss; ordet er foreslått avledet av en latvisk rot som betyr «intelligens». Andre foreslåtte forklaringer opererer med kognater med estisk pruss og russisk brus (брус), «takbjelke», og endog kymrisk prys, «buskvekster».

Navnet Preussen ble tatt i bruk av hertugdømmet Preussen (1525–1618), Brandenburg-Preussen (1618–1701) og kongedømmet Preussen (1701–1918), før opprettelsen av Fristaten Preussen i 1918.

Bakgrunn

Utdypende artikler: Preussen og Weimarrepublikken

Historien om Fristaten Preussen er en del av Preussens historie. For en mer inngående beskrivelse av Preussens geografi, henvises det til hovedartikkelen Preussen. I denne artikkelen er det historien om Fristaten som politisk fenomen som står i fokus.

Tyskland er en føderal stat, hvor delvis autonome delstater har sine egne separate regjeringer. Opp gjennom historien var Preussen en del av flere slike tyske føderasjoner. Denne artikkelen dekker perioden etter oppløsningen av Det tyske keiserrike i 1918 frem til 1933, og delvis frem til 1947 da Fristaten opphørte å eksistere juridisk.

Fristaten Preussen var en del av Weimarrepublikken, en demokratisk føderasjon som eksisterte fra 1918 til 1933, og som gikk til grunne ved nasjonalsosialistenes maktovertagelse og opprettelsen av det tredje rike. På grunn av Fristatens størrelse og innflytelse, utgjør denne artikkelen også en sentral del av Weimarrepublikkens historie.

Fristaten Preussen hadde en demokratisk statsform, som oppstod i kjølvannet av første verdenskrig. Krigen hadde sendt landet ut i kaos, med utstrakt matmangel og store sosiale forskjeller. En revolusjon etter russisk mønster truet den demokratisk valgte regjeringen, og det nyfødte demokratiet måtte balansere mellom ekstreme bevegelser både til venstre og høyre.

Revolusjon og forfatning

Keiser Vilhelm IIs flukt 10. november 1918: Keiseren (nr. fire fra venstre) står på perrongen ved den belgisk-nederlandske grenseovergangen Eysden kort tid før avreisen til eksilet i Nederland.

Valgkampplakat for SPD fra valget til Weimarrepublikkens nasjonalforsamling i 1919. Treklassestemmeretten ble erstattet av allmenn stemmerett for menn og kvinner.

Design: Gottfried Kirchbach (1888-1942), trykk: Rotophot AG (nedlastet fra Friedrich-Ebert-Stiftung)

Adolf Hoffmann i 1911

Foto: August Scherl i Scherl Bilderdienst, Deutsches Bundesarchiv / Allgemeiner Deutscher Nachrichtendienst

Clara Zetkin (venstre) og Rosa Luxemburg (høyre) på vei til SPD-kongressen i Magdeburg i 1910

Etterdønningene av første verdenskrig

Bortsett fra landets oversjøiske kolonier, Reichsland Elsaß-Lothringen og de bayerske delene av Saargebiet, var alle tyske tap av territorium etter første verdenskrig også tap for Preussen. Preussen mistet 16,08 % av sitt tidligere areal. Det ble redusert fra 348 780 km² til 292 695,36 km².

Versaillestraktaten bestemte at Eupen og Malmedy skulle overføres til Belgia, det nordlige Schleswig til Danmark og Hlučínregionen til Tsjekkoslovakia. Memelland ble fra 15. januar 1920 administrert av Folkeforbundet under fransk styre, deretter i 1923 inntatt av og innlemmet i Litauen. Saargebiet ble administrert av Folkeforbundet, og ble ikke gjenforent med Tyskland før i 1935. Rhinprovinsen ble en demilitarisert sone.

Det meste av Preussen, deriblant provinsene Posen og Vestpreussen, og den østlige delen av provinsen Schlesien, ble innlemmet i Polen. Danzig ble plassert under administrasjon av Folkeforbundet i form av Fristaden Danzig. De territoriale tapene adskilte Østpreussen fra resten av statsdannelsen, og denne østlige provinsen var nå bare tilgjengelig med båt tilhørende Seedienst Ostpreußen fra provinsen Pommern, med fly eller ved å benytte jernbanen gjennom Den polske korridor.

Ettersom Preussen bestod av en såpass omfattende del av Tysklands totale areal og befolkning, vurderte regjeringen i begynnelsen å dele opp staten i mindre delstater. Til slutt seiret de tradisjonelle følelser og Preussen forble en enhetsstat, med unntak av sine territoriale tap.

Novemberrevolusjonen

Utdypende artikkel: Novemberrevolusjonen

Kongeriket Preussen endte ved at rikskansler Maximilian av Baden den 9. november 1918 forkynte at Vilhelm II var abdisert som konge av Preussen og keiser av Det tyske riket.

I en interimsperiode fra 9. til 11. november fungerte rikskansler Friedrich Ebert som ministerpresident i den nye republikken. Etter å ha gått av, ba han Paul Hirsch, som var fraksjonsleder i Mehrheitssozialdemokratische Partei Deutschlands (MSPD) i det prøyssiske parlamentet, om å sørge for ro og orden i Preussen. Den siste innenriksministeren for kongedømmet, Bill Drews, overførte formelt embedet som ministerpresident til Hirsch.

Den 12. november 1918 kom representanter for det utøvende arbeiderråd i Stor-Berlin sammen, deriblant Paul Hirsch, Otto Braun og Adolf Hoffmann, hos den tidligere visepresidenten for statsministeriet, Robert Friedberg. De erklærte den sittende regjeringen i Preussen for avsatt, og seg selv som de nye statslederne. Samme dag utstedet dette utøvende råd en erklæring om at alle institusjonene i Preussen skulle fortsette sitt arbeide som normalt. I et manifest til befolkningen med tittelen «Til det prøyssiske folk!» het det seg at den nye regjeringens idé var å forvandle «det gamle og grunnleggende reaksjonære Preussen […] til en fullt ut demokratisk del av den enhetlige folkerepublikken».

Provisorisk regjering

Den 13. november ble den kongelige fideikommiss beslaglagt og underlagt finansdepartementet. Dagen etterpå ble det etter mønster av koalisjonen mellom SPD og USPD over delstatsnivå, dannet et folkeråd i Preussen. Rådet bestod av (fra MSPD) Paul Hirsch, Eugen Ernst, Otto Braun, og (fra USPD) Heinrich Ströbel, Adolf Hoffmann og Kurt Rosenfeld.

De viktigste ministerpostene ble dermed dobbelt besatt med ministre fra begge partier. I kultusministeriet var Hoffmann fra USPD minister ved siden av Konrad Haenisch fra MSDP. Felles styreformenn for regjeringen var Hirsch og Ströbel. Liksom i Riksdagen kom også partiløse og andre politiske partier til som ministere. Dette gjaldt stillingen som krigsminister (først Heinrich Scheuch og fra 2. januar 1919 Walther Reinhardt), handelsminister (Otto Fischbeck, DDP) og stillingen som minister for offentlig arbeid (Wilhelm Hoff). Den engere krets i kabinettet med avgjørende politisk makt, tilhørte likevel bare politikere fra de to sosialdemokratiske partiene.

Lederkvalitetene til ministrene var relativt lave. De toneangivende var Otto Braun og Adolf Hoffmann.

Reformer og opptøyer

Utdypende artikler: Juleopprøret i Berlin i 1918 og Spartakistopprøret

Den 14. november avskaffet regjeringen overhuset, eller det såkalte Preußisches Herrenhaus, i den prøyssiske Landdagen i Berlin. Underhuset, eller det Preußisches Abgeordnetenhaus, som hadde vært basert på den prøyssiske såkalte treklassestemmeretten, ble også oppløst. I de første årene konsentrerte regjeringen seg om å begrense maktomfanget til den politiske eliten, innenfor rammene av det eldre systemet. Det tidligere kongelige Landrat ble benyttet flere ganger, som om det ikke hadde vært noen revolusjon. På tilsvarende vis ble klager fra arbeiderrådet enten avvist av innenriksminister Wolfgang Heine eller ignorert. Da det konservative Landrådet selv ba om å bli oppløst, ble de bedt om å bli enda en stund for å opprettholde ro og orden.

Den 23. desember vedtok regjeringen en forordning om valg til en grunnlovsgivende nasjonalforsamling. Den prøyssiske treklassestemmeretten ble avskaffet og erstattet av allmenne, frie og hemmelige valg for menn og kvinner. Imidlertid gikk det åtte måneder før de gamle politiske organene var demokratisk legitimert på lokalt nivå. målsettingen om en grunnleggende reform av eiendomsforholdene i landet, spesielt oppdelingen av de store landeiendommene, kom ikke inn i bildet, selv om de store eiendommene (Gutsbezirke) var en politisk maktbase for de store jordeierne.

Innenfor utdanningspolitikken gjorde Adolf Hoffmann et forsøk på å avskaffe kristendomsundervisningen i skolene, som et skritt på veien for å skille kirke og stat. Utspillet førte til betydelig uro i de katolske områdene av Fristaten. De fryktet en gjentagelse av den såkalte Kulturkampf da Otto von Bismarck forsøkte å redusere den katolske kirkens innflytelse mellom 1871 og 1878. I slutten av desember 1919 trakk MSPD-ministeren Konrad Haenisch tilbake forslaget til Hoffmann. Ministerpresident Paul Hirsch forsikret i et brev til erkebiskopen av Köln, Felix von Hartmann, om at avskaffelsen av kristendomsundervisningen var ulovlig og ikke hadde vært oppe til debatt i regjeringen. Hoffmanns sosialistiske kulturpolitikk førte, i større grad enn noen andre av regjeringens tiltak, til en økt motstand mot revolusjonen i store deler av befolkningen.

I valgkampen til den prøyssiske Landsforsamlingen spilte politikernes frieri til de kvinnelige velgerne en viktig rolle. I de katolske områdene av landet utløste det antiklerikale skoleprogrammet til kulturminister Hoffmann en frykt for en ny kulturkrig, og katolske velgere mobiliserte dermed sine basevelgere til å stemme på det politiske sentrum.

Juleopptøyene i Berlin i 1918 mellom Volksmarinedivision og de regulære styrkene som var blitt opprettet gjennom Ebert-Groener-pakten, førte som ellers i riket til at USDP trakk seg fra regjeringen. Det førte også til oppsigelsen av politipresidenten i Berlin, Emil Eichhorn, da det viste seg at han hadde sympatisert med venstreradikale demonstranter. Oppsigelsen førte til spartakistopprøret fra 5. til 12. januar 1919, som var organisert av Spartakusforbundet, med Rosa Luxemburg, Karl Liebknecht og Clara Zetkin som sentrale skikkelser. Friedrich Ebert ga ordre om å bruke frikorpsene til å angripe opprørerne. Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg ble drept av frikorpsmedlemmer og dumpet i Landwehrkanalen i Berlin 15. januar 1919.

Separatisme

Fra begravelsen av Rosa Luxemburg den 13. juni 1919 i Berlin

Foto: Deutsches Bundesarchiv

Preussens fortsatte eksistens var ikke sikret etter revolusjonen. I frykt for et «rødt diktatur» erklærte rådet for Rhinens sentrum den 4. desember 1918 opprettelsen av den selvstendige Rheinisch-Westfälischen Republik. I provinsen Hannover skrev 100 000 mennesker under på en kampanje for territorialt selvstyre. I Schlesien ble det gjort forsøk på å danne en selvstendig stat. I de østlige provinsene, oppstod det et opprør julen 1918, med sikte på å gjenopprette den polske staten. Bevegelsen fikk snart utbredelse i hele provinsen Posen, og antok til slutt karakter av en geriljakrig.

For mange tilhengere av republikk, syntes også Preussens dominans i areal og folketall å være en farlig belastning for Tyskland. Hugo Preuss hadde derfor i sine opprinnelige forslag til Weimar-republikkens forfatning, gått inn for å dele opp Preussen i flere mindre stater. Otto Landsberg uttrykte det slik: «Preussen har inntatt sin posisjon med sverdet, og dette sverdet er nå brukket. Hvis Tyskland skal leve, må Preussen dø i sin tidligere form.»

Den nye sosialistiske regjeringen i Preussen motsatte seg en slik oppdeling. Den 23. januar 1919 ble dens representanter innkalt til et krisemøte i det sentrale råd, og deretter i den provisoriske regjering, for å hindre en oppløsning av Preussen. Med unntak av det politiske sentrum, vedtok Landsforsamlingen på et av deres første møter en resolusjon mot en mulig oppdeling av Preussen. Bortsett fra enkelte unntak, deriblant Friedrich Ebert, hadde oppløsningen av Preussen liten støtte i den tyske Riksdagen, fordi man fryktet at dette ville bety første skritt i å skille ut Rhinland fra det tyske rike.

Helt entydig var likevel ikke stemningen i Preussen. I desember 1919 fattet landsforsamlingen med 210 mot 32 stemmer følgende beslutning: «Som den største av de tyske statene, ser Preussen sin plikt i å gjøre et forsøk på å se om det allerede nå er mulig å oppnå etableringen av en tysk enhetsstat.»

Landsforsamling og koalisjonsregjering

Den 26. januar 1919 ble det avholdt valg til den forfatningsgivende prøyssiske Landsforsamling. SPD ble den sterkeste fraksjonen i forsamlingen, etterfulgt av Zentrum og DDP. Den 13. mars 1919 trådte forsamlingen for første gang sammen. Hendelsen ble overskygget av opptøyer i Berlin i mars og generalstreik i Ruhrområdet og det midtre Tyskland.

Den 20. mars vedtok Landsforsamlingen en lov for foreløpig ordning av de statlige organer. Dermed ble alle rettigheter som hittil hadde tilfalt den prøyssiske kongen, inkludert rollen som øverste myndighet innenfor den evangelisk-lutherske kirken, overført til statsministeren. Han hadde likevel ikke rett til å stenge eller utsette møter i nasjonalforsamlingen. Denne ble oppbygd som et kollegium som ble utnevnt av presidenten for nasjonalforsamlingen og var avhengig av flertallets tillit i parlamentet.

Alle tidligere lover som ikke stred mot bestemmelsene i den midlertidige orden, trådte enda en gang i kraft. På denne måten ble rettssikkerheten sikret.

Forsamlingens viktigste oppgave var utarbeidelsen av en forfatning. Grunnlovsutvalget bestod av 11 medlemmer av SPD, seks fra Zentrum, fire hver fra DDP og DNVP, en fra USPD, såvel som en representant for DVP.

Den 25. mars 1919 gikk den provisoriske regjeringen til Hirsch av. En ny regjering ble innsatt, basert på den såkalte Weimarkoalisjonen bestående av det sosialdemokratiske SPD, det katolske Deutsche Zentrumspartei og det liberale Deutsche Demokratische Partei. Koalisjonen hadde til sammen 198 av 401 seter. Paul Hirsch ble ministerpresident, Albert Südekum ble finansminister, Wolfgang Heine innenriksminister og Konrad Haenisch kultusminister. Alle tre hadde en for SPD heller uvanlig intellektuell bakgrunn, og ble regnet som en del av høyrefløyen i partiet. Fra venstrefløyen ble Otto Braun, en av de fagorganiserte, den nye landbruksministeren. Adam Stegerwald (minister for offentlig velferd) og Hugo am Zehnhoff (justisministeren) tilhørte Zentrum. Fra DDP ble Otto Fischbeck handelsminister og Rudolf Oeser minister for offentlig arbeid.

De fleste hadde også vært ministre i Kongedømmet Preussen. Et nytt embede var ministeriet for folkevelferd. I dette ble ansvaret samlet for alle statlige velferdsanliggender. Departementet ble opprettet som en tilføyelse til innenriksdepartementet, på grunn av mangfoldet av oppgaver som ble påtatt av de nye myndighetene.

Streiker, uroligheter og Kappkuppet

Nasjonalisten Wolfgang Kapp ledet kuppforsøket i Berlin.

Utdypende artikler: Kappkuppet og Ruhroppstanden

Mens arbeiderne i Ruhrområdet ikke var spesielt radikale i første verdenskrig, endret dette seg etter revolusjonen. Ved utgangen av januar 1919 hadde det i forbindelse med sosialiseringsbevegelsen i Ruhrområdet vært større streiker i gruveindustrien i Ruhr. Dette forstyrret energiforsyningen i mange deler av Preussen og ellers i riket og førte også til transportproblemer. I Ruhrområdet oppstod det en streik den 1. april 1920 med base i Hamborn med krav om bedre arbeids- og levevilkår. Det ble også rettet krav om en nasjonalisering av gruveindustrien. I tillegg til USPD og KPD, spilte den syndikalistiske fagforeningen Freie Arbeiter-Union Deutschlands en betydelig rolle under streiken. Riksregjeringen svarte med å sette Freikorps Lichtschlag inn mot arbeiderne i Ruhrområdet, hvoretter streikeledelsen (Neunerkommission) utløste en generalstreik. Majoriteten av gruvearbeiderne – i alt 350 000 – gikk til streik. Riks- og statskommissariatet ga Carl Severing i oppdrag å roe ned situasjonen, og han klarte å bryte gjennom isfrontene og til slutt bringe streiken til en ende.

I provinsen Øvre Schlesien kom det i august 1919 til væpnede opprør i deler av den polske befolkningen. Bevegelsen ble slått ned ved hjelp av frikorpset Marinebrigade Ehrhardt.

I Pommern kom det til sammenstøt mellom bønder og grunneiere. De sistnevnte fikk støtte av de regionale hæravdelingene og av frikorpsene. I september fikk Otto Braun vedtatt en nødforordning for håndhevelse av tariff-reguleringer av arbeidernes lønninger.

Grav og minnesmerke i Hagen over døde under Ruhroppstanden.

I mars 1920 ble Marinebrigade Ehrhardt beordret oppløst, men dets ledere nektet å akseptere dette og appellerte om støtte til lederen av Reichswehr i Berlin, general Walther von Lüttwitz. Han hadde selv organisert frikorpset i de foregående årene, og ba president Friedrich Ebert og forsvarsminister Gustav Noske om å stoppe nedrustningsprogrammet. Da Ebert nektet dette, beordret Lüttwitz Marinebrigade Ehrhardt til å marsjere mot Berlin. Den 13. mars ble hovedstaden okkupert. Bak kuppmakerne stod en relativt lukket sosial gruppe av godseiere. Kuppforsøket var i virkeligheten et opprør fra det gamle, konservative miljøet øst for Elben, som fryktet for å miste sin makt. Lüttwitz var den operative lederen av kuppforsøket, mens den politiske lederen var Wolfgang Kapp, en 62 år gammel østprøyssisk offentlig tjenestemann og ivrig nasjonalist. Forsvarsminister Noske innkalte den regulære hæren for å slå ned opprøret, men dette ble avslått av den øverstkommanderende, general Hans von Seeckt. Regjeringen flyktet til Stuttgart, samtidig som den oppfordret til generalstreik. Denne fikk en massiv folkelig støtte, og da landet etter hvert ble fullstendig lammet, brøt kuppforsøket sammen.

Etter kuppforsøkets sammenbrudd fortsatte generalstreiken i Ruhrområdet under Ruhroppstanden. Mot Severings vilje ble igjen frikorpsene brukt, og kom i heftige kamper med den nystiftede Rote Ruhrarmee. Bielefeldavtalen som Severing hadde fått i stand, førte bare delvis til at Ruhrarméen innstilte kampene. Den 8. april marsjerte tropper fra Reichswehr inn i Ruhrområdet og slo ned opprøret på en blodig måte.

Kuppforsøkets følger

Kappkuppet og den etterfølgende generalstreiken var et vendepunkt som omdannet Preussen til nærmest en republikansk modellstat. Otto Braun avløste Hirsch som ministerpresident. Ny innenriksminister ble Carl Severing. Begge var betydelig mer offensive enn sine forgjengere. Hirsch og finansminister Südekum ble diskreditert, fordi de hadde forhandlet med kuppmakerne. «Systemet Braun-Severing» ble nærmest et generelt synonym med det demokratiske Preussen. Totalt sett førte kuppforsøket de republikanske partene nærmere hverandre. Den borgerlige fløyen i Zentrum ga opp sine forbehold om samarbeid med SPD. I forvaltningen ble upålitelige tjenestemenn oppsagt.

Historien fra 1921

Storkoalisjonen

Lang vei til storkoalisjonen

Adam Stegerwald fra det katolske sentrumspartiet ledet en kortvarig regjering.

Etter at forfatningen var blitt vedtatt, ble valget til den første regulære Landdagen fastsatt til den 20. februar 1921. Største parti ble SPD (114 mandater), etterfulgt av Zentrum (84). Selv om DDP mistet mandater til DVP, hadde Weimarkoalisjonen, i motsetning til Riksdagsvalget i 1920, fortsatt et lite flertall på 224 av 428 mandater. Dannelsen av en ny regjering viste seg å ikke være lett. Mens DDP og Zentrum ønsket å hilse DVP velkommen i koalisjonen, avslo SPD dette på grunn av partiets tvetydige holdning til republikk og dets støtte til tungindustrien. DVP ble noen ganger sarkastisk omtalt som «Stinnespartiet» (Stinnespartei), etter industripionérene Mathias Stinnes og Hugo Stinnes fra Ruhrområdet.

Otto Braun opptrådte ikke som kandidat til posten som ministerpresident. I stedet ble Adam Stegerwald valgt med stemmene fra koalisjonen og DVP. Forsøket til Stegerwald på å danne en stabil koalisjon mislyktes, og SPD trakk seg fra regjeringsforhandlingene etter å ha kunngjort sin støtte til Stegerwald. I en ny avstemning den 21. april ble Stegerwald gjenvalgt med stemmene fra de borgerlige partiene, deriblant DNVP. Han dannet en mindretallsregjering bestående av Zentrum, DDP og enkelte fagfolk, som regjerte med vekselvis støtte fra SPD og DNVP.

Trykket på prøyssisk politikk skyldtes hovedsakelig ytre faktorer. Etter Londonultimatumet av 5. mai 1921 ble deler av Ruhrområdet okkupert av allierte tropper. Drapet på politikeren Matthias Erzberger rystet republikanerne. På partidagen i Görlitz åpnet SPD opp veien mot en koalisjon med DVP. Otto Braun erklærte på en pragmatisk måte at –

Dette handler om omstillingen av vårt parti fra et agerende (opposisjonsparti) til et regjeringsparti. Noe som for mange er svært vanskelig, fordi dere får dette fra en bekvem og noen ganger svært ubehagelig og ansvarsrik posisjon ... De kamerater som taler mot resolusjonen, har ikke den tilstrekkelige tillit til å rekruttering i vårt parti. Vi må ha vilje til makt.

Etter at SPD i oktober 1921 trakk tilbake sin støtte til regjeringen, fordi partiet anklaget den for å søke støtte hos DNVP, startet forhandlinger om å danne en storkoalisjon. Den 5. november 1921 gikk SPD og DVP inn i regjeringen, og Stegerwald trakk seg.

Motstanden blant SPDs parlamentarikere var stor. I Landdagen stemte 46 for og 41 mot dannelsen av en storkoalisjon. Også i DVP var det vesentlige reservasjoner. Til slutt stemte 197 av 399 tilstedeværende representanter for ministerpresidentkandidaten Otto Braun. Severing ble igjen innenriksminister, Wilhelm Siering ble handelsminister, Zehnof og Heinrich Hirtsiefer fra Zentrum ble henholdsvis justisminister og velferdsminister, Hugo Wendorff fra DDP ble landbruksminister, Ernst von Richter og Otto Boelitz fra DVP ble henholdsvis finans- og kultusminister.

Landdagsvalgene 1919–1933

År	1919		1921		1924		1928		1932		1933
Parti	%	Seter	%	Seter	%	Seter	%	Seter	%	Seter	%	Seter
SPD	36,4	145	25,9	109	24,9	114	29,0	137	21,2	94	16,6	80
Zentrum	22,3	94	17,9	76	17,6	81	15,2	71	15,3	67	14,1	68
DDP/DStP	16,2	65	5,9	26	5,9	27	4,4	21	1,5	2	0,7	3
DNVP	11,2	48	18,0	76	23,7	109	17,4	82	6,9	31	8,9	43
USPD	7,4	24	6,4	27
DVP	5,7	23	14,0	59	9,8	45	8,5	40	1,5	7	1,0	3
DHP	0,5	2	2,4	11	1,4	6	1,0	4	0,3	1	0,2	2
SHBLD	0,4	1
KPD			7,5	31	9,6	44	11,9	56	12,3	57	13,2	63
WP			1,2	4	2,4	11	4,5	21
Polen			0,4	2	0,4	2
NSFP					2,5	11
NSDAP							1,8	6	36,3	162	43,2	211
CNBL							1,5	8
VRP							1,2	2
DVFP							1,1	2
CSVD									1,2	2	0,9	3

Begynnelsen på storkoalisjonen

Etter mordet på Walter Rathenau i 1922 ble NSDAP forbudt i Preussen

Storkoalisjonen i Preussen viste seg i de følgende årene å være en stabiliserende faktor, som særlig bidro til det forhold at Weimarrepublikken overlevde kriseåret 1923. Det gjorde også sitt til at DVP var lojale overfor koalisjonen, selv om partiet hadde flørtet med DNVP om dannelsen av en «borgerlig blokk». I bakgrunnen sørget en effektivt arbeidende koalisjonskomité for å balansere de ulike politiske interessene på en vellykket måte. For å få samarbeidet mellom SPD og Zentrum til å fungere, ble sosialdemokraten Ernst Heilmann valgt til gruppeformann for SPD fra høsten 1921. Zentrum ble samtidig ledet av Maria Joseph Aloysius Heß, først som fraksjonens direktør (Fraktionsgeschäftsführer) og fra 1932 som gruppeformann. I regjeringen dominerte Braun og Severing, på tross av det kollegiale samarbeidet.

Koalisjonen fattet viktige beslutninger på en rekke politiske områder, deriblant i utdanningspolitikken. Den påberopte seg intet mindre enn en «prøyssisk misjon» for hele Tyskland, og posisjonerte seg entydig som den «demokratiske utsending fra Preussen». Dette var spesielt tilfelle etter mordet på Walther Rathenau. «Loven om beskyttelsen av Republikken», som ble vedtatt av Riksdagen, hadde sin ettertrykkelige støtte fra den prøyssiske regjeringen. Som basis for republikkens lovgivning hadde innenriksminister Severing sørget for at nasjonalsosialistiske partiet NSDAP ble forbudt i Preussen den 15. november 1922.

Kriseåret 1923

Utdypende artikler: Ruhrokkupasjonen og Hyperinflasjonen i Weimarrepublikken

Ruhrokkupasjonen utløste hyperinflasjon. Seddel påtrykt 1 milliard Mark fra 1923

Ruhrokkupasjonen av allierte tropper fra Belgia og Frankrike, berørte direkte det prøyssiske territorium. De viktigste offisielle reaksjonene ble utformet av Riksdagen. Med unntak av representantene for kommunistpartiet KDP, kom det likevel umiddelbare protester fra partiene i den prøyssiske Landdagen mot den fransk-belgiske okkupasjonen. Samtidig ble befolkningen i Rhinland og Westfalen oppfordret til å holde seg i ro. Til slutt valgte den prøyssiske regjeringen å støtte Riksdagens proklamering av passiv motstand. De prøyssiske offiserene ble videre instruerte til å passivt nekte å adlyde ordre fra okkupasjonsmakten. Det ble tidlig klart at kostnadene for motstanden var enorme. Tendensen til inflasjon som hadde vedvart i Tyskland siden avslutningen av første verdenskrig, eskalerte nå inn i en hyperinflasjon.

«Til minne om en vanskelig okkupasjonstid». Minnestein over Ruhrokkupasjonen ved Kleve-Kellen

Innenrikspolitisk styrket dette de radikale og ekstreme politiske kreftene. På tross av reservasjoner fra Riksregjeringen, valgte den prøyssiske innenriksministeren å nedlegge forbud mot det voldelige og nasjonalistiske partiet Deutschvölkische Freiheitspartei. I Riksdagen såvel som i Landdagen ble Severin angrepet med skarpe ordelag av nasjonalistiske krefter. Landdagen stilte seg likevel bak innenriksministeren med overveldende flertall. Selv om den prøyssiske regjeringen hadde støttet den passive motstanden, var den likevel pragmatisk nok til å innrømme at denne politikken hadde feilet, og begynte i august 1923 å legge press på riksregjeringen om å endre kurs.

Avslutningen på konflikten i Ruhrområdet utløste gjennomføringen av en valutareform. Det okkuperte Rhinland var derimot utelukket fra reformene, og dette ga separatister økt støtte. I flere byer ble det proklamert en Rhinens republikk, men den fikk liten støtte fra befolkningen. Mot slutten av året var risikoen for en mulig avspaltning av Rhinland og Westfalen stort sett over. De største politiske krisene i året 1923 var ølkjellerkuppet i Bayern og det tyske oktober i det sentrale Tyskland, hendelser som utspilte seg utenfor Preussens domene. Den nasjonalliberale politikeren Gustav Stresemann betegnet Preussen i denne kriseperioden som «bolverket for de tyske republikanerne».

Overgangskabinettet Marx

Wilhelm Marx i 1933

Ved inngangen til 1924 var det stadig flere tegn på at enigheten innenfor storkoalisjonen var i ferd med å briste. DVP la frem krav den 5. januar om at også DNVP skulle delta i regjeringen og at Otto Braun skulle trekke seg som ministerpresident. Braun nektet, og i stedet trakk DVP sine ministre fra regjeringen, og koalisjonen var død. Deretter begynte en ny vanskelig prosess med å danne en regjering, som var sammenlignbar med forhandlingene i 1920. Den 10. februar ble den tidligere Rikskansler Wilhelm Marx valgt til ministerpresident med støtte fra DDP og SPD. Han dannet en regjering bestående av Zentrum og DDP, men beholdt Carl Severing som innenriksminister. Etter å ha tapt et mistillitsvotum, trakk også Marx seg fra stillingen, men fortsatte som leder av DVP i Landdagen.

Høydepunktet på den politiske stabiliseringen

Dannelsen av den nye regjeringen ble forsinket, etter at begge kandidatene, Braun og Marx, også stilte som kandidater til presidentvalget i Tyskland 1925. Ved andre avstemning under nominasjonen, ble Marx støttet som presidentkandidat av både SPD, DDP og Zentrum. Dette etterlot Braun som den eneste naturlige kandidaten til posten som ministerpresident i Preussen.

Den 3. april 1925 ble Braun valgt med 216 av 430 stemmer. Liksom Marx, støttet han seg på SPD, DDP og Zentrum. Braun beholdt i stor grad de samme ministrene som var blitt utpekt av Marx. Også innholdet i politikken var preget av kontinuitet. Ansvaret for den månedslange regjeringskrisen ga han det som han karakteriserte som «den tyske, nasjonale kommunistiske blokken». Med dette mente han at en stemme til DVP og DNVP, samt til de mange ulike småpartiene, deriblant NSDAP, også var en stemme til kommunistene: «Nei, enstemmige som de er i å ødelegge, er de ute av stand til å bygge noe». Den nye regjeringen var en ren mindretallsregjering, men skulle vise seg å være overraskende stabil.

Oppgjøret med fyrstehuset Hohenzollern

Utdypende artikkel: Hohenzollern

Slottet Hohenzollern i den prøyssiske Provinsen Hohenzollern

Spørsmålet om en økonomisk kompensasjon til de tidligere fyrstehusene, var prinsipielt et anliggende for delstatene. I Preussen hadde forhandlingene med den tidligere kongeslekten Hohenzollern mislyktes to ganger – i 1920 etter å ha blitt avvist av SPDs fraksjon i parlamentet, og i 1924 etter motstand fra Hohenzollerne selv.

I 1925 la finansminister Hermann Höpker-Aschoff frem et forslag til kompensasjon. Forslaget var svært gunstig for Hohenzollerne, og utløste heftig kritikk fra både SPD og DDP. DDP tok deretter opp et lovforslag i Riksdagen om å styrke delstatenes beslutningsmyndighet i slike saker, slik at delstatene kunne finne frem til løsninger uten å måtte ty til rikets lover. Dette ble utgangspunktet for en politisk prosess fra 4. til 17. mars 1926 som førte til et godkjent regionalt folkekrav (Volksbegehren) om en folkeavstemning. 31,77 % av de stemmeberettigede deltok i folkekravet, og dermed var grensen på minimum 10 % oppnådd. Deretter fulgte en folkeavstemning på nasjonalt nivå den 20. juni 1926 om ekspropriasjon av fyrsteeiendom med negativt resultat. 14 455 181 stemmeberettigede stemte ja til ekspropriasjon. Dette var riktignok 96,11 % av de avgitte stemmene, men likevel bare 36,38 % av de stemmeberettigede.

Etter at regjeringen i Preussen mislyktes i sine forsøk på nasjonalt nivå, intensiverte Braun sine forhandlinger om eiendelene til den tidligere kongefamilien. Resultatet ble et kompromiss som SPD stilte seg svært kritisk til. Hovedlinjen av Hohenzollern fikk beholde 250 000 hektar land og 15 millioner mark. Den prøyssiske staten overtok 250 000 dekar, såvel som de kongelige palasser og Schloss Bellevue og Schloss Babelsberg. I tillegg overtok staten kunstverk, kronjuvelene, det tidligere kongehusets bibliotek, arkiv og det kongelige teater.

I Landdagen reagerte representantene for kommunistpartiet KDP med raseri, opptøyer og til og med vold. Avstemningen gikk i favør av avtalen. Ikke bare KDP, men også representanter fra regjeringspartiet SPD stemte i mot eller stemte blankt i avstemningen. Braun fikk likevel gjennomslag for kompromisset med fare for sin egen stilling som ministerpresident.

Den 6. oktober 1926 kom Carl Severing, etter en langvarig overenskomst med Braun, tilbake i stillingen som innenriksminister. Etter dette hadde regjeringen med sin ministerpresident bare en eneste lederskikkelse. Etterfølgeren til Severing som innenriksminister ble Albert Grzesinski (SPD).

Spenningsforholdet til riksregjeringen

Flagget til det nordtyske forbund

Det var stadig et spenningsforhold mellom den borgerlig-kristne riksregjeringen og sentrum-venstre regjeringen i Preussen. Dette gjaldt bla. tekniske spørsmål som inntektsfordelingen mellom riket og delstatene. Det mest sentrale punktet i konflikten mellom Riksdagen og Landdagen i Preussen var likevel kompensasjonen for de økonomiske skadene som tapet av territorier hadde ført med seg som følge av Versaillestraktaten.

I et område av interesse for allmennhetens forståelse av symbolpolitikk, var argumentene om flagging på grunnlovsdagen i 1927. Braun kunngjorde en boikott av de hotellene i Berlin som ikke ville flagge med Rikets flagg i svart-rødt-gull, men i stedet benyttet det gamle keiserflagget fra det nordtyske forbund. Han ba riksregjeringen om å delta i boikotten. Rikets innenriksminister Walter von Keudell (DNVP) reagerte med å kalle regjeringen i Preussen for «anmassende». Konflikten ble forverret av at den prøyssiske innenriksministeren Becker innskrenket studentenes selvstyre ved de prøyssiske universitetene. Han betraktet dem som innflytelsesrike steder for nasjonalistiske krefter. Da de nasjonale studentorganene organiserte studentdemonstrasjoner, stilte Keudell seg bak dem. Denne og andre konflikter med rikets innenriksminister, gjorde Braun til en viktig sosialdemokratisk integrasjonsfigur.

Landbrukspolitikken

Preussens Gutsbezirke var en levning fra den føydale tiden. Dette var jordbrukseiendommer som en gang også var forvaltningsenheter. Deres innbyggere hadde ingen rett til bolig, og innbyggere fra byene var fremdeles plassert der under godseiernes og politiets makt. I 1927 ble disse avskaffet av innenriksminister Grzinski. Reformen berørte mer enn 12 000 Gutsbezirke med omkring 1,5 millioner innbyggere.

Likevel var det fortsatt rester av dette gamle systemet i Ostelbien. Der var det mange landarbeidere som betalte med landbruksprodukter i form av naturalytelser for retten til bolig, mat og arealbruk. I 1928 gikk 83 % av inntektene til en gjennomsnittlig landarbeider i Øst-Preussen til dette. Tallene var litt lavere i Schlesien og Pommern. Godseierne foretrakk denne formen for betaling, fordi det førte arbeiderne nærmere, og fordi det var vanskeligere å verifisere nøyaktigheten av lønnen.

Annerledes var forholdene i områder med en overveiende befolkning fra landsbygda. Derfor ble også alle forbeholdene relatert til politikken på landsbygda så mange. Dette ble støttet av fremveksten av landlige protestpartier som Christlich-Nationale Bauern- und Landvolkpartei. Mot slutten av 1920-tallet ble bøndene i Schleswig-Holstein dominert av agrarbevegelsen Landvolkbewegung, som var en protestbevegelse mot godseierne.

Utdanningspolitikken

I tiden til storkoalisjonen ble innledningen på en reform for skoler og utdanning først og fremst drevet frem av kultusministeren Carl Heinrich Becker. Dette omfattet bla.a. en akademisering av grunnskolens utdanning. Målsettingen var blant annet at utdanningen skulle bygge bro over gapet mellom by og land.

I henhold til riksforfatningen, skulle lærerne i folkeskolen tilpasse undervisningen etter de høyere skoler. Den eksakte utformingen av undervisningen ble overlatt til delstatene. Enkelte delstater, som Thüringen og Sachsen, førte inn lærekrefter i grunnskolen fra universiteter og tekniske universiteter. Andre delstater, som Bayern og Württemberg, beholdt den gamle seminarløsningen. I Preussen hadde man siden 1924 valgt en mellomløsning til den sekterisk dominerte lærerhøyskolen, ved å innføre undervisning med en kortere varighet enn i en vanlig universitetsgrad.

1. mai i arbeidernes tegn. Berlinere diskuterer politikk etter valget i 1928

Preussen opplevde et betydelig oppsving, fordi utdanningsreformen førte med seg en ekstra utdanningsvei for dyktige arbeidere og ansatte. I 1928 var det 102 videregående skoler med 13 000 elever. Som hjelp for mindre privilegerte utdanningsvillige, vedtok et bredt flertall for første gang i 1928 innføring av en støtteordning på 20 000 riksmark til hjelp under utdanningen. I 1929 ble denne økt til 100 000 riksmark. En videre økning i beløpet ble stanset, også av SPD, av fiskale hensyn.

På andre områder var det knapphet liksom før. Slik ble for eksempel student-lærer relasjonene redusert fra en ratio på 55,22 i 1911 til 38 i 1928. Aller mest spilte den demografiske utviklingen en viktig rolle. Grunnleggende begrensninger, som ekstrem stress på de menneskelige ressurser, gjorde at de ledende politikere for SPD tidvis måtte begrense sin målsetting om å betale utgiftene til utdanningen.

Landdagsvalget i 1928

I mai 1928 ble valget til såvel Riksdagen som til den prøyssiske Landdagen avviklet. SPD ble i stand til å befeste sin stilling eller delstatsvalget, mens Zentrum og DDP tapte stemmer. Koalisjonen hadde et parlamentarisk flertall med 228 av 450 seter i Landdagen.

Regjeringen ble sittende og Braun lovet et kontinuerlig arbeid. Et regjeringsprosjekt ble satt i gang for å gjennomføre den kommunale omstruktureringen av Ruhrområdet.

Livssynspolitikken

Konkordatsavtale mellom Preussen og Vatikanet, med underskrift og segl av pave Pius XI.

Farene for en gjentagelse av den såkalte Kulturkampf fra Otto von Bismarcks dager, var fortsatt til stede i Preussen, noe diskusjonene om kristendomsundervisningen i skolene hadde vist i 1918–1919. Ikke minst på grunn av den sterke posisjonen til Zentrum i Landdagen og i regjeringen, kunne likevel den katolske befolkningen identifisere seg med det nye Preussen. Et symbol på dette var konkordatsavtalen som Preussens regjering undertegnet med Vatikanet den 14. juni 1929. Dokumentet er undertegnet av Eugenio Pacelli, senere pave Pius XII, og erstattet en eldre avtale som var inngått mellom Vatikanet og kongedømmet Preussen i 1821.

I tillegg ble den siste rest av den kirkelige lovgivningen fra kulturkampens periode eliminert. Antallet bispedømmer ble redusert, deriblant gjennom en omstrukturering av bispedømmene i Aachen og Berlin. Anvendelsen av kirkene ble nå også regulert gjennom offentlige lover. Skolespørsmålet om kristendomsundervisningen ble løst, med en faglig opplæring av geisligheten. Biskopvalgene og relaterte spørsmål ble også løst.

Konkordatet møtte motstand fra ulike hold. Den protestantiske kirken, som ble støttet av DNVP og DVP så på dette som en styrking av den katolske tro, på bekostning av den evangeliske kirke. Også fritenkere i SPD var motstandere av avtalen.

Mens dette gjorde det lett å vinne den katolske befolkningen for den nye Preussen, var det vanskeligere å overbevise protestantene. Etter revolusjonen mistet de kongen som sin øverste leder i den evangeliske prøyssiske union. Han var formelt kirkens øverste biskop (summus episcopus) og hadde omfattende rettigheter til å gå inn i liturgien. Spesielt hadde Vilhelm II av Tyskland tatt dette alvorlig, og med avskaffelsen av kongedømmet mistet mange protestanter en viktig referansefigur. Protestantene slet med å vinne tilhengere i den republikanske stat, og en betydelig del av overbeviste protestanter valgte det anti-demokratiske og nasjonalistiske DNVP. Det er derfor ingen tilfeldighet at mottoet for den protestantiske kirke under kongressen i 1927 ble valgt til å være «folk og fedreland». Også antisemittisk innflytelse rådet i de teologiske fakultetene.

En kirkelig avtale mellom staten og de protestantiske kirkene i Preussen, var først på plass i 1931. Den omfattet åtte store kirkesamfunn:

• Kirken i den gammelprøyssiske union
• Den evangeliske landskirke i Frankfurt am Main
• Den evangelisk-lutherske landskirke i Hannover
• Den evangeliske reformerte kirke i Nordvest-Tyskland
• Den evangeliske landskirke i Hessen-Kassel
• Den evangeliske landskirke i Nassau
• Den evangelisk-lutherske landskirke i Schleswig-Holstein
• Den evangeliske landskirke i Waldeck

Fra regjeringens side ble det lagt ned et betydelig arbeid av Adolf Grimme (SPD), som i mellomtiden hadde blitt kultusminister. Kirkene fikk gjennomslag for en «politisk klausul» som tilsvarte konkordatet med den katolske kirke, der kirkene kunne protestere mot sammensetningen av kirkens ledelse.

Preussen og krisen i republikken

Den blodige mai 1929

Utdypende artikkel: den blodige mai

Fra den blodige mai i Berlin i 1929

Foto: Bundesarchiv, Aktuelle-Bilder-Centrale, Georg Pahl, Bild 102-07707/CC-BY-SA 3.0 (1. mai 1929)

Ernst Thälmann og Willy Leow i spissen for paraderende medlemmer av kommunistpartiets paramilitære Rotfrontkämpferbund. Rikstreff i Schiller-Park i Berlin under et bryllup 5.-6. juni 1927.

Foto: Bundesarchiv, Allgemeiner Deutscher Nachrichtendienst - Zentralbild 183-Z0127-305/CC-BY-SA 3.0 (5.-6. juni 1927)

Med tildels drastiske midler forsøkte den prøyssiske regjeringen å demme opp mot den økende radikaliseringen av såvel venstresiden som de nasjonalistiske miljøene. I desember 1928 hadde politiets president i Berlin, Karl Friedrich Zörgiebel, nedlagt forbud mot alle utendørs demonstrasjoner og folkemøter etter sammenstøt mellom kommunister, nasjonalsosialister og sosialdemokrater. Dette forbudet gjaldt også den 1. mai 1929.

Men KDP overholdt ikke forbudet, og oppfordret til en massedemonstrasjon. Det kom til borgerkrigs-lignende kamper mellom politi og tilhengere av kommunistene. Zörgiebel hadde beordret en kompromissløs tone overfor demonstrantene, og hadde med godkjenning av SPD besluttet seg for å statuere et eksempel. Totalt kostet kampene, som ble kjent som den blodige mai, 30 menneskeliv, og etterlot seg nesten 200 sårede. Mer enn 1200 demonstranter ble arresterte.

Mistanken om at KDP hadde planlagt det voldsomme sammenstøtet, kunne ikke bevises. Senere syntes flere mottatte telegrammer fra Moskva å indikerer dette. Den prøyssiske regjeringen reagerte med å oppfordre til forbud av KDP og alle dets datterorganisasjoner. Severing, som i mellomtiden var blitt innenriksminister, avviste dette som uklokt og ugjennomførbart. Uansett la regjeringen ned forbud mot det venstreekstreme Rotfrontkämpferbund.

Disse hendelsene styrket de anti-sosialdemokratiske holdningene i KDP. Ernst Thälmann betegnet SPD som et parti for «sosial-fascisme», og karakteriserte dette som en spesielt farlig form for fascisme. Og KDP rettet nå sin politikk mot «hovedfienden» SPD.

Demokratiets festningsverk

Demonstrasjon mot nasjonalsosialistene, arrangert av Sozialdemokratische Partei Deutschlands i Berliner Tiergarten i oktober 1930

Foto: Bundesarchiv, Aktuelle-Bilder-Centrale, Georg Pahl, Bild 102-10544/CC-BY-SA 3.0 (oktober 1930)

Også etter dannelsen av presidentkabinettet til Heinrich Brüning og Riksdagsvalget i 1930, som innebar gjennombruddet for NSDAP, fortsatte regjeringen i Preussen å kjempe for demokratiets og republikkens overlevelse. Uniformsforbudet rettet mot NSDAP ble etterfulgt av en bestemmelse om at medlemmer av de anti-konstitusjonelle partiene KDP og NSDAP ikke hadde adgang til stillinger som offentlige tjenestemenn. Som et tegn på krisen, kom Carl Severin i oktober 1930 tilbake i stillingen som innenriksminister. Hans forgjenger Grzesinski ble innsatt som ny politisjef i Berlin. Braun, Severing og Heilmann støttet, av mangel på politiske alternativer, kursen til kabinettet Brüning i Riksdagen.

I motsetning til tiden under regjeringen Müller, blokkerte Brüning tidvis samarbeidet med Preussen i kampen mot NSDAP. I desember 1931 hindret derfor Riksdagsregjeringen håndhevingen av en arrestordre på Adolf Hitler, som var utstedt av Berlins politipresident Grzesinski. Prøyssens regjering presenterte deretter overfor Riksdagen en omfattende dokumentasjon på forfatningsfiendtlige aktiviteter som NSDAP hadde deltatt i, hvoretter regjeringen Braun kunngjorde et forbud mot Sturmabteilung i Preussen. Først gjennom dette presset, bidro Brüning til forbudet mot alle paramilitære enheter av NSDAP i riket.

Folkeavstemning om oppløsning av parlamentet

På sin side betraktet nasjonalsosialistene Preussen som et viktig strategisk mål av erobringen av makten. Joseph Goebbels skrev i 1930: «Preussen er nøkkelen til makten i Tyskland. Den som eier Preussen, eier riket.» Også tradisjonelle deler av høyresiden så det slik. Etter press fra Brüning måtte Preussen i 1930 igjen tillate den anti-republikanske organisasjonen Stahlhelm, Bund der Frontsoldaten. På «riksfrontsoldatenes dag» angrep deres leder Franz Seldte den «marxistiske» prøyssiske regjeringen i sterke ordelag, og kunngjorde en folkeavstemning om oppløsning av den prøyssiske landdagen. Forslaget ble støttet av blant annet DVP, DVNP og NSDAP. 5,96 millioner velgere deltok i folkekravet om referendum, litt i overkant av de nødvendige 20 % av de stemmeberettigede.

Etter press fra Stalin og Komintern, som på denne tiden betraktet kampen mot det «sosialfascistiske» SPD som like viktig som kampen mot NSDAP, ble folkeavstemningen også støttet av KPD. Særlig fordi mange kommunistiske velgere nektet å følge kursen sentralt i partiet, mislyktes folkeavstemningen. I stedet for den nødvendige mer enn 50 % deltagelse, møtte bare 37,1 % av velgerne opp.

Landdagsvalget i 1932

Valgkamp for NSDAP i Berlin i 1932

Foto: Bundesarchiv, Aktuelle-Bilder-Centrale, Georg Pahl, Bild 102-01110/CC-BY-SA 3.0 (24. april 1932)

Valgplakat for NSDAP ved det prøyssiske Landdagsvalget i 1932

Foto:Bundesarchiv, Aktuelle-Bilder-Centrale, Georg Pahl, Bild 102-03126/CC-BY-SA 3.0 (24. april 1932)

Otto Braun og Adolf Grimme den 24. mai 1932 foran Landdagsbygget

Foto: Bundesarchiv, Allgemeiner Deutscher Nachrichtendienst - Zentralbild 183-1986-0620-500/CC-BY-SA 3.0 (24. mai 1932)

Etter Presidentvalget i Tyskland 1932, der Paul von Hindenburg kunne fortsette som motpol mot Hitler og Thälmann, med støtte fra Deutschen Staatspartei, Zentrum og SPD, stod Landdagsvalgene i Preussen og andre delstater for tur.

Ettersom koalisjonspartiene i regjeringen, konfrontert med den politiske radikaliseringen, hadde et svakt utgangspunkt i den demokratiske leiren, kom det et forslag fra Ernst Heilmann, formann av SPDs fraksjon, om en endring av den parlamentariske prosedyre. Det ble gjennomført en tidlig form for konstruktive mistillitsforslag for å hindre at ministerpresidenten skulle kunne avsettes med et simpelt flertall. På samme tid ble det gjort en endring slik at valget av ministerpresident krevde absolutt flertall.

Frykten for de antidemokratiske kreftene var reell. SPD tapte stemmer og fikk kun 21,2 %. DDP (som nå hadde endret navn til Deutsche Staatspartei) mistet 1,5 %. Som skarp kontrast vokste NSDAP fra 2,9 % til 36,2 %, og ble med sine 162 mandater den sterkeste fraksjonen i Landdagen.

Koalisjonen mistet sitt flertall og fikk til sammen bare 163 seter i Landdagen. Bare med støtte fra KDP eller NSDAP, med sine totalt 209 seter, kunne regjeringen fortsette å styre med et rent flertall i ryggen.

Regjeringen trakk seg, men ministerpresidenten ble sittende som leder av et forretningsministerium inntil en etterfølger var valgt. I 1933 ble nasjonalsosialisten Hanns Kerrl valgt til president i den prøyssiske Landdagen.

Forsøkene på å danne en flertallsregjering viste seg å være mislykket. Det ble forsøkt på forhandlinger mellom Zentrum og NSDAP. Men dette mislyktes fordi Severing og Braun motsatte seg en slik løsning. Det var heller ikke mulig å oppnå flertall for en revisjon av reglene for parlamentariske prosedyrer. Dermed syntes forretningsministeriet å være bestemt til å styre for ubestemt tid, og fremfor alt prøvde Ernst Heilmann å stabilisere denne regjeringen. Han forsøkte å overbevise kommunistpartiet om å tolerere en midlertidig regjering. Kommunistenes teori om SPDs «sosialfascisme» var i mellomtiden blitt svekket til fordel for en «enhetsfront-taktikk», og et slikt forsøk syntes i alle fall ikke a priori å være håpløst. Men til syvende og sist lot heller ikke dette seg gjennomføre.

Otto Braun hadde på dette tidspunktet allerede trukket seg. Den 4. juni 1932 meldte han sin avskjed og stilte stillingen til disposisjon for en etterfølger.

Preußenschlag

Utdypende artikkel: Preußenschlag

Som rikskansler var Franz von Papen (1879–1969) ansvarlig for Preußenschlag. Her avbildet under Nürnbergprosessen i 1946.

Foto: Charles Alexander, Truman Library, 72-927/CC-BY-SA 3.0 (1946)

I bakgrunnen øvet riksdagsregjeringen til Franz von Papen press på prosessen med å raskt velge en ny ministerpresident på grunnlag av et samarbeid mellom NSDAP og Zentrum. Dette viste seg vanskelig, ettersom Zentrum motsatte seg en nasjonalsosialistisk ministerpresident. Den 11. juni truet Riksregjeringen for første gang med innsettelsen av en rikskommissær i Preussen.

Et stort skritt mot ødeleggelsen av Weimarrepublikken og mot Adolf Hitlers maktovertagelse, ble det såkalte Preußenschlag eller «det prøyssiske statskuppet». Den 20. juli 1932 utstedet rikspresident Paul von Hindenburg et krisedekret – «Gjenopprettelse av den offentlige sikkerhet og orden i Land Preussen» (Wiederherstellung der öffentlichen Sicherheit und Ordnung im Gebiet des Landes Preußen) – i henhold til artikkel 48 i Weimarkonstitusjonen, som oppløste den prøyssiske regjeringen. Fristaten Preussen ble dermed fratatt sin selvstendige rolle og ble en del av rikspolitikken.

Den formelle påskuddet for dekretet var de voldelige urolighetene i enkelte områder av Preussen, og den prøyssiske regjeringens angivelige manglende evne til å håndtere urolighetene. Den utløsende hendelsen var et sammenstøt mellom politi, kommunister og demonstranter fra Sturmabteilung i byen Altona i den prøyssiske provinsen Schleswig-Holstein den 17. juli 1932. Hendelsen krevde 18 menneskeliv og ble kjent som «den blodige søndagen i Altona» (Altonaer Blutsonntag).

Alle ansatte i det fungerende prøyssiske forretningsministeriet ble oppsagt fra sine stillinger, og Papen ble utnevnt til delstatens rikskommissær. Hans stedfortreder var Franz Bracht. På spørsmål fra Severin om Papen var villig til å frivillig forlate denne posten, svarte Papen:

Ettersom jeg betrakter dette som en handling av den nasjonale regjeringen, kunne jeg ikke tenke meg til å forlate stillingen frivillig. Jeg vil derfor bare gi etter for makt.

Forordningen fra reichspräsident Hindenburg oppslått på en reklamesøyle i Berlin i juli 1932.

Foto: Bundesarchiv, Aktuelle-Bilder-Centrale, Georg Pahl, Bild 102-13680/CC-BY-SA 3.0 (juli 1932)

I Berlin og provinsen Brandenburg ble det innført unntakstilstand. Politiet ble satt under kommando av general Gerd von Rundstedt. Høytstående polititjenestemenn ble arrestert. Det kom ikke til noen aktiv motstand, for eksempel gjennom en generalstreik fra SPD sin side, og heller ikke Reichsbanner Schwarz-Rot-Gold ble mobilisert.

Resultatet av denne passiviteten var at Papen og Bracht systematisk kunne begynne å fjerne ledende tjenestemenn og andre ledende personligheter fra sine stillinger. Dette var personer som hadde stått Braun nær i regjeringens ulike partier. I stedet innsatte de konservative embetsmenn som stod nærmere deres egne politiske målsettinger.

Den fungerende regjeringen i Preussen reagerte på samme dag som Preußenschlag med en klage til høyesterett i Leipzig. Fraksjonen fra SPD i den prøyssiske landdagen var representert i domstolshøringen av Hermann Heller, mens riksregjeringen var representert av Carl Schmitt. Den 25. oktober 1932 fikk den prøyssiske regjeringen medhold i at fristatens oppløsning var rettsstridig. Den fungerende regjeringen beholdt de jure retten til å presentere Preussen overfor Landdagen, det prøyssiske statsråd, riksrådet og de andre tyske delstatene. Imidlertid aksepterte dommerne at også den «midlertidige» utnevnelsen av rikskommissæren var konstitusjonelt lovlig. Resultatet var at Preussen i praksis hadde to regjeringer: Regjeringen Braun som var utelukket fra forvaltningen, og rikskommisjonen, som kontrollerte den reelle makten.

Joseph Goebbels noterte seg den faktiske avsettelsen av regjeringen Braun i sin dagbok på følgende måte:

De røde er eliminert. Deres organisasjoner yter ingen motstand. ... De røde har sett sine beste dager. De kommer aldri mer tilbake.»

Nasjonalsosialistene overtar makten

Utdypende artikkel: Fristaten Preussen (1933–1935)

Hermann Göring var den siste ministerpresidenten fra 1933 til 1935. Formelt hadde han embedet frem til 1945.

Foto: Bundesarchiv, Aktuelle-Bilder-Centrale, Georg Pahl, Bild 102-13805/CC-BY-SA 3.0 (august 1932)

Preussens flagg fra 1933 til 1935.

Vektorgrafikk av Fornax (11. mars 2013)

Etter dette hendelsesforløpet var statsdannelsen i praksis død. Formelt fortsatte Preussen å eksistere innenfor det tredje rike, men som republikk, som «fristat», hadde den opphørt. I symbolpolitikken ser man dette i at staten innførte et nytt flagg. Den sorte ørnen på hvit bakgrunn ble påført hakekorset, sverd og slagordet «Gott Mit Uns!». Slagordet var det prøyssiske kongehusets valgspråk fra 1701, og nasjonalsosialistene prøvde således å bli assosiert med en symbolbruk som var eldre enn den demokratiske fristaten av 1918.

Etter innsettelsen av Adolf Hitler som rikskansler ble Hermann Göring utnevnt til rikskommissær for innenriksanliggender i Preussen. Makten til de nye politiske tjenestemenn ble styrket, og under Görings kontroll ble det prøyssiske politiet et viktig element i håndhevingen av NSDAPs styre. Den 26. april 1933 ble arbeidsoppgavene til Preußische Geheimpolizei overført til Gestapo, gjennom sistnevntes grunnleggelse i Øst-Preussen.

For å bane veien for oppløsningen av Landdagen ble ministerpresident Braun gjeninnsatt i vervet gjennom en nødforordning. Ifølge forfatningen kunne da bare et triumvirat bestående av Franz von Papen, Hans Kerrl og formannen for statsrådet, Konrad Adenauer, oppløse parlamentet på lovlig måte. Adenauer motsatte seg dette og forlot forhandlingene, og Landdagen ble oppløst etter beslutninger fra de gjenværende medlemmene av kollegiet.

Den 17. februar 1933 vedtok Göring den såkalte Schießerlaß, «skytshandling», som gjorde det tillatt å utøve hensynsløs vold mot politiske motstandere. Sturmabteilung, Schutzstaffel og Stahlhelm, Bund der Frontsoldaten ble utnevnt til «hjelpepoliti». Riksdagsbrannen ble brukt som påskudd til å vedta en såkalt «forordning for beskyttelse av folk og stat». Den opphevet de grunnleggende borgerrettighetene som var garantert av Weimarrepublikkens forfatning, og gjorde veien klar for forfølgelse og arrestasjon av NSDAPs motstandere.

Den nye riksregjeringen presset stadig på for å foreta en permanent avslutning av den midlertidige regjeringen Braun. Ved nyvalget til den prøyssiske Landdagen den 5. mars fikk NSDAP 44,3 % av stemmene. De hadde ikke flertall, men gikk klart frem i mange byer og dessuten i katolske områder. I kommunevalgene den 12. mars 1933 gikk partiet også frem, uten å oppnå flertall. Det manglende flertallet i lokalpolitikken gjennom demokratiske valg gjorde at riksregjeringen i stedet overtok makten gjennom politisk manipulasjon. Ved den prøyssiske kommunelov av 15. desember 1933 ble de folkevalgte kommunestyremedlemmer utpekt av et nyoppnevnt kommuneråd.

Den nye prøyssiske Landdagen ble konstituert den 22. mars 1933. Liksom ellers i riket var kommunistene blitt fratatt sine folkevalgte mandater, og mange av dem var også blitt arrestert. Dermed hadde NSDAP rent flertall. Landdagen vedtok avsettelsen av regjeringen Braun, som dermed offisielt trådte tilbake. Valget av ny ministerpresident ble satt til side av Landdagen. Gjennom lovgivningen for koordinering av delstatene av 31. mars og 7. april 1933 ble også Preussen underlagt riket, og den 11. april ble Hermann Göring utnevnt til ny ministerpresident av Adolf Hitler.

Landdagen kom sammen for siste gang den 18. mai 1933. Den vedtok en lov som overførte den lovgivende makten til statsministeriet. Bare SPD stemte imot. Dette innebar den endelige slutten på det demokratiske systemet i Preussen.

Diktatur og republikkens opphør

Nasjonalsosialistene begynte øyeblikkelig å tolke Preussens ånd slik at dette passet inn i deres egen politiske ideologi. Slik bygget de videre på politiske ekstremistbevegelser fra 1920-tallet, som tolket Fredrik II av Preussen og Otto von Bismarck som representanter for «den prøyssiske sosialisme» som kjempet mot liberalisme og sosialdemokrati. Åpningen av den nyvalgte Riksdagen den 21. mars 1933 ble av Goebbels valgt som dato for Tag von Potsdam. Slik prøvde de å samstemme den nasjonalsosialistiske staten med den gamle prøyssiske symbolbruken. Bak dette lå også et hensyn til den gamle eliten som det nye regimet forsøkte å ikke utfordre, men heller sikre seg støtte fra, særlig da de nye makthaverne ikke tok hensyn til kravet om gjenopprettelse av monarkiet.

I Kammergerichts bygning ble Preussen formelt oppløst av det allierte kontrollrådet i 1947.

Foto: Dieter Brügmann (10. september 2005)

Nasjonalsosialistene fulgte opp og søkte å utnytte de gamle prøyssiske tradisjonene og verdiene knyttet til disiplin og lojalitet overfor staten. Den prøyssiske forvaltningen ble misbrukt i den politiske ensrettingen, og de prøyssiske offiserens lojalitet ble sikret, da det stred mot deres yrkesstolthet og moralkodeks å ta politisk standpunkt overfor makthaverne.

Statsdannelsens strukturer ble ganske snart mer eller mindre oppløst. Gjennom «første forordning for standardisering av og reduksjoner av kostnadene til forvaltningen» (Erste Verordnung zur Vereinheitlichung und Verbilligung der Verwaltung) av 19. juli 1934 ble landsministeriet for Preussen i praksis slått sammen med riksministeriet, mens finansministeriet av tekniske årsaker ble bevart. Den 27. november 1934 ble «andre forordning for gjenoppbyggelsen av riket» (Zweite Verordnung über den Neuaufbau des Reichs) vedtatt. Den sidestilte den prøyssiske overpresidenten med riksstattholderne i andre land. De facto opphørte staten å eksistere den 30. januar 1935, men formelt var Hermann Göring dens ministerpresident frem til 1945.

Etter andre verdenskrig forsøkte den avsatte ministerpresidenten Otto Braun forgjeves å overtale USA til å støtte gjeninnsettelsen av den legale prøyssiske regjeringen. De allierte var ikke interessert. Den 25. februar 1947 ble oppløsningen av Preussen vedtatt av det allierte kontrollrådet gjennom Kontrollratsgesetz Nr. 46, og den 31. mars 1947 opphørte staten å eksistere de jure.

Samfunn

Oppdeling som følge av Versaillestraktaten

Utskilte områder etter 1918

Område	til stat	Areal i km²	Innbyggere i 1000	Tysk morsmål i prosent
Posen	Polen	26 042	1946	34,4
Vestpreussen	Polen	15 865	965	42,7
Sørøstpreußen	Polen	501	25	36
Pommern	Polen	10	0,2	100
Schlesien	Polen	512	26	34,6
Westpreußen (Danzig)	Fristaden Danzig	1914	331	95,2
Østpreussen (Memelgebiet)	Folkeforbundet under fransk styre (idag Litauen)	2657	141	51,1
Ostoberschlesien	Polen	3213	893	29,6
Schlesien (Hultschin)	Tsjekkoslovakia	316	48	14,6
Nordschleswig	Danmark	3992	166	24,1
Eupen-Malmedy	Belgia	1036	60	81,7

Preussen ble i langt større grad enn de andre tyske delstatene berørt av Versaillestraktaten i form av territoriale tap. Etter revolusjonen mistet Preussen enda flere områder. På oppfordring fra Frankrike, ble det i Versaillestraktatens artikkel 99 bestemt at Memelland skulle settes under internasjonal administrasjon, med den begrunnelse at rundt halvparten av Memellands befolkning snakket litauisk. Den 15. februar 1920 ble området satt under Folkeforbundets mandat under fransk styre. I den såkalte Tilsitakten hadde en gruppe litauiske intellektuelle allerede i 1918 tatt til orde for å innlemme området i Litauen. Ved «Klaipėdaopprøret» i januar 1923 ble området ble okkupert av Litauen, noe de allierte godkjente året etter.

Folkeavstemningen om Slesvig ble holdt i to omganger, og den 10. februar 1920 stemte 74 % av velgerne i Nordschleswig for å bli en del av Danmark, mens i den andre omgangen i Sørschleswig den 14. mars, valgte 81 % av velgerne å forbli en del av Tyskland. Den nye grensen mellom Danmark og Tyskland ble fastsatt 26. mai samme år.

De territoriale tapene hadde store økonomiske følger for den prøyssiske stat. Offentlige tjenestemenn ble tilbakeført fra provinsene, og totalt ble 3 500 ansatte oppsagt i justisministeriet som følge av dette.

En utvidelse av Preussens territorium fant sted under Weimarrepublikken. Det tidligere fyrstedømmet Waldeck-Pyrmont, som i 1918 hadde blitt til Fristaten Waldeck, avholdt i 1921 en folkeavstemning i kretsen Pyrmont, der et flertall gikk inn for en innlemmelse i Preussen. I 1929 fulgte resten av Fristaten med.

Folketall

År	Folketall
1925	38 175 986
1933	39 934 000
1939	41 334 000

Folkeøkning og folketetthet

Folkeøkning etter størrelse på by og tettsted i 1925

Område	< 2000	2000 - 5000	5000 - 20000	20000 - 100000	> 100000
Provinsen Østpreussen	61,2	5,9	10,8	9,6	12,4
Provinsen Hannover	52	9,7	8,7	16,3	13,2
Provinsen Sachsen	41,7	14	12,2	13	19
Provinsen Schleswig-Holstein	35,9	12,7	15,7	9,4	26,3
Provinsen Westfalen	16,5	13,8	21,0	31,1	17,2
Rhinprovinsen	18	11	15	14,8	41,2
Preussen	33,8	9,6	12,9	14,5	29,2
Weimarrepublikken	35,6	10,8	13,1	13,7	26,8

Befolkningsøkningen før andre verdenskrig var moderat etter 1918. I tillegg til bruken av den demografiske overgangsmodellen, som i moderne befolkningsstatistikk tar hensyn til synkende fødselsrate og fødselsoverskudd, spilte tapene under første verdenskrig en rolle i statistikken. De store folkevandringene internt i Preussen roet seg ned. Nettoinnflyttingen viste et overskudd, i kontrast til tiden før 1914. Her spilte innvandringen fra avståtte områder en rolle, men også i økende grad innvandringen fra Øst-Europa.

Det var store regionale forskjeller på folketettheten. I Øst-preussen bodde det i 1925 gjennomsnittlig 60,9 innbyggere pr km², mens folketettheten i Rhinprovinsen var 295,6 innbyggere pr km². På grunn av den lave tettheten i rurale områder, var den gjennomsnittlige tettheten for Preussen som helhet kun 130,7 innbyggere pr km². Dette tilsvarte tettheten i den frie folkestaten Württemberg, mens tettheten i Fristaten Sachsen var på hele 333 innbyggere pr km².

Bosetning og urban vekst

Storbyutviklingen 1910–1939 (tall i 1000)

By	1910	1925	1939	Folkeøkning i prosent	Arealvekst i prosent
Berlin	2071	4024	4339	109	1291
Köln	516	700	772	50	114
Breslau	512	557	629	23	314
Essen	295	470	667	126	387
Düsseldorf	359	433	541	51	42
Dortmund	214	322	542	153	782
Königsberg	246	280	372	51	122

Urbaniseringen og befolkningsøkningen i byene mistet sitt oppsving i tiden før 1914. Likevel var byenes betydning stor. Veksten i storbyene var ikke så mye basert på tilflyttinger som på kommunesammenslåinger. Dette gjaldt i særlig grad dannelsen av Stor-Berlin som i 1920 omfattet 7 tidligere byer, 56 landsbyer og 29 Gutsbezirke. Enda større betydning for byenes økte folketall, var kommunesammenslåingene i Ruhrområdet under kommunalreformen på slutten av 1920-tallet.

Graden av urbanisering varierte sterkt mellom kommunene. I Øst-Preussen bodde i 1925 mer enn 60 % av befolkningen i landlige kommuner, mens tallene for Provinsen Westfalen var 16,5 %. I Øst-Preussen bodde 12,4 % av befolkningen i byer med mer enn 100,000 innbyggere, mens tallene for Rhinprovinsen var mer enn 41 %.

Næringslivets struktur

Fordelingen av næringsveier i 1925

Provins	Landbruk	Industri Håndverk	Handel
Østpreussen	45,4	19,6	12,9
Brandenburg	31,5	36,6	13,9
Berlin	0,8	46,2	28,1
Pommern	41,2	23,5	14,8
Posen-Vestpreussen	47,5	19,4	12,8
Niederschlesien	27,4	37,1	15,7
Øvre Schlesien	30,7	36,5	13,8
Sachsen	23,5	42,2	16,0
Schleswig-Holstein	23,0	33,3	20,4
Hannover	31,7	33,9	16,9
Westfalen	13,3	56,8	14,2
Hessen-Nassau	21,9	39,6	18,9
Rhinprovinsen	13,3	50,9	18,6
Hohenzollern	53,7	26,0	7,1
Preussen	22,0	41,3	17,5

Næringslivet var i 1925 dominert av sektorene industri og håndverk, med 41,3 % av alle arbeidstagere. Landbruket spilte en sekundær rolle, med 22 % av arbeidstagerne. Tallet for handel og transport var 17,5 %. Andre næringsområder var marginale.

Det var store forskjeller på regionene. I Øst-Preussen var 45,4 % av den yrkesaktive befolkningen sysselsatt i landbruket. Innenfor industri og håndverk var andelen 19,6 %. Sterkest preget av landbrukssektoren var Hohenzollern med 53,7 % av den yrkesaktive befolkningen. I Rhinland og Westfalen var tallene bare 13 %. Derimot var den kommersielle sektoren sterk i disse områdene. Størst var den i Westfalen med ca 56 %. Berlin var et særtilfelle med bare 0,8 % sysselsatte i landbruket, og hele 46 % i den kommersielle sektor. Berlins andel av ansatte i handel og transport utgjorde over 28 %.

Totalt sett var det etter 1918 betydelige forskjeller mellom det jordbruksdominerte øst og det industrielle vest.

Sosiale forhold

I 1925 var nesten halvparten av befolkningen sysselsatte. Av disse var 16,2 % i selvstendige næringer, 17,1 % var offentlig ansatte og tjenestemenn, 15,4 % var hjelpere i familiebedrifter og 4,5 % var hushjelper. Den klart største sosiale gruppen var mannlige og kvinnelige arbeidere med 46,9 %. Det var også 6 % uten noe spesifikt yrke. Den prosentvise fordelingen mellom yrkessektorer varierte stort mellom provinsene. I det mer landlige Øst-Preussen var ansatte i familiebaserte bedrifter 22,3 %, vesentlig høyere enn i Westfalen hvor det samme tallet var 12,8 %. Omvendt var tallene for tallene for arbeidere – 42,6 % i Øst-preussen mot 54,1 % i Westfalen. I storbyen Berlin var andelen arbeidere 45,9 %, selv om den betydningsfulle industrien var mindre enn i Westfalen. Årsakene var økningen av de tertiære sektorene. Offentlig ansatte og tjenestemenn utgjorde 30,5 % i Berlin, mot 15,6 % i Westfalen.

Den spesielle storbysituasjonen i Berlin speilte seg også i den gjennomsnittlige inntekten. Med 1 566 Riksmark i 1928 var den på mer enn 30 % over riksgjennomsnittet. I det landbruksbaserte Øst-Preussen var den kun 814 Riksmark, eller mer enn 30 % under riksgjennomsnittet. Industriområder som provinsene Sachsen, Westfalen og Rhinland hadde en inntekt som lå i nærheten av gjennomsnittet for hele riket.

Virkningene av de økonomiske krisene var svært avhengige av de sosiale og økonomiske strukturene. På høydepunktet av den store depresjonen i 1932, var bare 45 av 1000 innbyggere arbeidsledige i Landsarbeiderdistriktet (Landesarbeitsamtsbezirk) Øst-Preussen. I Rhinland og Westfalen var tallene på ca 100 innbyggere. Selv internt mellom de store byene var det store forskjeller. I det relativt lite industrialiserte Münster var bare 50 av 1000 innbyggere arbeidsledige. I Berlin var tallet 141, i Breslau 146, i Mönchengladbach 164 og i Solingen 168.

Tross alle anstrengelser fra den prøyssiske regjeringen i utdanningssektoren, forble de sosiale virkningene begrenset. I året 1927/1928 kom bare 1 % av den juridiske ekspertisen fra arbeiderfamilier. Den mest utjevnende effekten hadde utdanningsreformene i grunnskolen. Andelen studenter fra arbeiderfamilier i de pedagogiske akademiene økte fra 7 % i 1928/1929 til 10 % i 1932/1933.

Stat og forvaltning

Utdypende artikkel: Preussens administrative inndeling

Provinser

Fristaten Preussen bestod av 12 provinser. I tillegg hadde hovedstaden Berlin en status på linje med provinsene. Provinsen Hohenzollern i det sørlige Tyskland utgjorde en fjortende administrativ enhet. Den var ingen provins, men dannet et kommuneforbund og hadde delvis sin egen provinsforvaltning.

I spissen av hver provins stod en overpresident (Oberpräsident, egentlig Oberregierungspräsident) som ble utnevnt av den prøyssiske regjeringen (statsministeriet). Under overpresidenten var det et provinsialråd bestående av overpresidenten, et medlem utnevnt av innenriksministeren og fem medlemmer som ble valgt fra provinsialkomitéene.

Den parlamentariske komité i hver enkelt av provinsene bestod av et folkevalgt organ eller en provinsiell Landdag. I Berlin hadde denne forsamlingen benevnelsen «statsordnende forsamling» (Stadtverordnetenversammlung). I provinsene Grenzmark Posen-Westpreußen og Hohenzollern var benevnelsen kommunal landdag.

Landdagene i den enkelte provins valgte sin egen Landeshauptmann, som i Berlin tilsvarte embedet overborgermester (Oberbürgermeister). I tillegg valgte provinsenes Landdag fra sine egne rekker en leder med ansvaret til å gjennomføre arbeidet i hver enkelt provinsiell komité. Provinsenes Landeshauptmann, Landdag og komité utgjorde således de lokale organene til regjeringen i provinsene. Landdagene i provinsene sendte sine representanter til den tyske Riksdagen og det prøyssiske statsråd.

Tabellen nedenfor viser Preussens inndeling i 1925:

Beliggenhet	Provins	Flagg	Forvaltningssete	Areal i km²	Innbyggere i 1000	Folketetthet Innbygger pr km²
	Stor-Berlin		Berlin	884	4 024	4 554
	Provinsen Østpreussen		Königsberg	36 991	2 256	61
	Provinsen Brandenburg		Potsdam / Berlin	39 039	2 592	66
	Provinsen Pommern		Stettin	30 270	1 879	62
	Posen-Westpreußen		Schneidemühl	7 715	332	43
	Provinsen Nedre Schlesien		Breslau	26 600	3 132	118
	Provinsen Øvre Schlesien		Oppeln	9 714	1 379	142
	Provinsen Sachsen		Magdeburg	25 528	3 277	128
	Provinsen Schleswig-Holstein		Kiel	15 073	1 519	101
	Provinsen Hannover		Hannover	38 788	3 191	82
	Provinsen Westfalen		Münster	20 215	4 811	238
	Provinsen Rhinland		Koblenz	23 974	7 257	303
	Provinsen Hessen-Nassau		Kassel	15 790	2 397	152
	Provinsen Hohenzollern		Sigmaringen	1 142	72	63
Fristaten Preussen			Berlin	291 700	38 206	131
	Waldeck-Pyrmont (fra 1929)		Arolsen	1 055	56	53

Regierungsbezirke og kretser

Utdypende artikkel: Regierungsbezirke i Preussen

Våpenskjoldet til Fristaten Preussen

Vektorgrafikk av Exec (24. august 2008)

Under provinsene fantes det som regel flere Regierungsbezirke, i alt 34 i 1933. Unntaket var Berlin, Posen-Westpreußen, Oberschlesien, Schleswig-Holstein og Hohenzollern, som både var provinser og Regierungsbezirke.

Under de 34 Regierungsbezirke var Preussen inndelt i totalt 361 kretser på landsbygda og i de provinsielle byområdene. Av byene hadde 116 statusen kretsfrie byer. I Østpreussen fantes det 5, og i det industrialiserte Westfalen 21 bykretser.

Kommuner og Gutsbezirke

Herskapshuset Gut Panker i Schleswig-Holstein

Foto: Luidiger (8. juli 2005)

Det laveste forvaltningsnivået bestod av kommunene (Gemeinde) og – frem til 1928 og 1929, av Gutsbezirke. Den kommunale strukturen var således lenge preget av dualismen mellom landsbyer hvor frie bønder eide sine egne jordområder (kommuner) på den ene siden, og grender, landsbyer eller bydeler hvor adelen hadde sine egne hovedkvarter i riddergods med selvstendige Gutsbezirke på den andre.

Riddergodsenes herskapelige grunneiendommer var basert på forfatningen til det gamle føydale lensvesenet i de tyske statene. Gutsbezirke eksisterte hovedsakelig i Mecklenburg og de andre nordlige delene av det prøyssiske området som ble betegnet Ostelbien. I Schleswig-Holstein gikk de under benevnelsen adelsgods.

Avskaffelsen av godseiendommene spilte en sentral rolle i den politiske utviklingen. Deriblant var Kappkuppet en reaksjon fra en relativt lukket sosial gruppe av godseiere innenfor det gamle, konservative miljøet med base i Ostelbien.

Våpenskjoldet

Våpenskjoldet i Fristaten Preussen viste en modifisert utgave av den sorte ørnen som ble brukt i kongedømmet Preussen. De kongelige symboler og attributter var fjernet – kongekronen, rikseplet, etc. I tillegg var ørnens nebb lukket, mens det tidligere stod åpent. Ørnen ser mot høyre, mens den tidligere så mot venstre, og den flyr rett opp delvis sittende. I provinsvåpenet til provinsen Øst-Preussen var ørnens utseende derimot ikke forandret, selv om den hadde mistet alle sine kongelige attributter.

Landdagen

Den prøyssiske Landdagen. Foto fra 1900. Bygningen huser i dag Berlins parlament

Utdypende artikkel: Preußischer Landtag

Den prøyssiske Landdagen (Preussischer Landtag) var Fristaten Preussens parlament. Den ble opprettet i 1921 i forlengelsen av Den grunnlovsgivende prøyssiske Landsforsamling.

Landdages valgperiode var fire år, men kunne bli oppløst ved flertallsvedtak eller gjennom folkeavstemning. Landdagen var Preussens politiske forsamling. Landdagen kunne endre Preussens forfatning med 2/3-flertall, og landdagen valgte ministerpresidenten. Forsamlingen kunne innkalle regjeringsmedlemmer, eller hele regjeringen og eventuelt vedta mistillit. Med 2/3-flertall kunne landdagen stille regjeringsmedlemmer for riksrett. En gruppe på 1/5 kunne vedta iverksettelse av parlamentariske undersøkelseskommisjoner.

Bygningen som frem til 1934 var sete for annetkammeret i Preussens parlament ble oppført mellom 1892 og 1898 av arkitekten Friedrich Schulze i italiensk høyrenessansestil.

Statsministeriet

Statsministeriet var Preussens øverste politiske organ, og bestod av en leder («statsminister») med tittelen ministerpresident og regjeringsmedlemmene, titulert som staatsminister. Det var kollegialt organisert, men det var ministerpresidenten som sto for det politiske linjevalget, og ble valgt av landdagen. Etter er endring i 1932 måtte dette valget skje ved et kvalifisert flertall (mer enn halvparten av stemmene). Ministerpresidenten pekte ut de øvrige ministrene i Statsministeriet.

Ministerpresidenter (1918–1945)

Navn	Parti	Embetsperiode start	Embetsperiode slutt
Paul Hirsch Heinrich Ströbel	SPD USPD	12. november 1918	3. januar 1919
Paul Hirsch	SPD	3. januar 1919	25. mars 1920
Otto Braun	SPD	27. mars 1920	10. mars 1921
Adam Stegerwald	Zentrum	21. april 1921	5. november 1921
Otto Braun	SPD	7. november 1921	23. januar 1925
Wilhelm Marx	Zentrum	18. februar 1925	20. februar 1925
Otto Braun	SPD	6. april 1925	20. juli 1932
Franz von Papen (Reichskommissar)	Zentrum	20. juli 1932	7. april 1933
Hermann Göring	NSDAP	11. april 1933	23. april 1945

Organiseringen av Statsministeriet var ikke fastlagt i forfatningen, men ble fastlagt gjennom praksis. Ved opprettelsen av Det tyske keiserrike var det ikke lenger behov for et eget prøyssisk krigsministerium som ble lagt ned i 1919. Også oppgavene til det tidligere ministeriet for offentlige arbeider ble overtatt på riksnivå, med særlig vekt på utviklingen av jernbanen, og dette departementet ble lagt ned i 1921. Samme år ble det nye velferdsministeriet opprettet. I tillegg eksisterte det et innenriks-, finans-, justis-, landbruks-, og et handelsministerium, i tillegg til et ministerium for vitenskap, kunst og folkeopplysning.

Etter Preußenschlag ble velferdsministeriet i sin tidligere form lagt ned, og senere ble handelsministeren også leder for vitenskap og arbeid. Justisministeriet bestod helt frem til 1935, da rettspleien i Preussen ble underlagt rettspleien for hele det nasjonalsosialistiske riket.

Statsrådet

Utdypende artikkel: det prøyssiske statsråd

Forfatningen bestemte at det skulle dannes et statsråd som skulle presentere provinsene. Dets medlemmer ble valgt av Provinsiallanddagen, og de hadde ikke mulighet til å være medlemmer av riksdagen. Institusjonen måtte informeres av regjeringen om statlige anliggender. På denne måten kunne statsrådet kunngjøre sine synspunkter. Det hadde også rett til å initiere en lovgivningsprosess, og kunne sende inn opponerende appeller mot gjeldende lover. Disse kunne avvises av Landdagen med to tredjedels flertall av stemmene, eller ved å gjøre dem til gjenstand for en folkeavstemning. Lederen av statsrådet var frem til 1933 ordføreren i Köln, Konrad Adenauer.

Statsrådet hadde følgende sammensetning, fordelt på de politiske partiene:

Valg	Sum	AG1	SPD	Z	USPD	DDP	KPD	DHP	WP	NSDAP
21. februar 1921	79	26	20	20	6	3	3	1
16. oktober 1921	79	26	21	20	5	3	3	1
19. november 1922	77	26	20	19	5	3	3	1
29. november 1925	81	32	24	17		2	5		1
17. november 1929	81	28	22	19		3	6		3
12. mars 1933	80	6	8	12						54

¹ Preußische Arbeitsgemeinschaft (AG) bestående av Deutschnationale Volkspartei, Deutsche Volkspartei og andre borgerlige partier og høyrepartier

Grunnloven

50 Papirmark fra 23. juli 1920

Preußische Herrenhaus var sete for statsrådet i Fristaten Preussen fra 1920 til 1933.

Grunnloven ble forsinket av Kappkuppet. Den 26. april 1920 la Carl Severing frem et utkast til en ny forfatning. Den ble vedtatt den 30. november 1920 av den grunnlovsgivende forsamling. 280 representanter stemte for grunnloven, 60 imot, mens 7 avstod fra å stemme. Motstanderne befant seg spesielt i DNVP og blant uavhengige representanter.

Forfatningen definerte Preussen som et parlamentarisk demokrati. I forfatningen var også folkekrav og folkeavstemninger elementer i det representative demokratiet. I motsetning til Riket og de andre delstatene, hadde Preussen ingen statspresident. Mangelen på en institusjon som stod over regjeringen og det parlamentariske flertallet, var noe som skilte Preussen tydelig ut.

Totalt sett stod Landdagens stilling sterkt i forfatningen. Likevel hadde ministerpresidenten en fremtredende posisjon gjennom sin politiske autoritet. Spesielt hadde ministerpresident Braun helt målrettet benyttet seg av sin politiske autoritet.

Betydningen for riket

Fra 1848 til 1920 var den prøyssiske jernbanen et offentlig foretak i Preussen, med et strekningsnett på nesten 37 500 km i 1918. Her det prøyssiske damplokomotivet G8 4981 «Mainz» ved jernbanemuseumet Darmstadt-Kranichstein.

Weimarforfatningen i Riket, som ble vedtatt den 11. august 1919, og den nye prøyssiske forfatningen, forandret forholdet mellom Riket og Preussen betydelig. Den utøvende makt på riksnivå var etter revolusjonen helt avhengig av Preussen. Personalunionen mellom Rikskansleren og Ministerpresidenten tilhørte fortiden. Og den store betydning som delstatenes skatter og avgifter hadde hatt, ble endret i favør av en sentral forvaltning av skattleggingen. Riket hadde nå makt til beskatning og til å fordele inntektene mellom delstatene. Også store deler av sosialforvaltningen ble til rikssaker. Forsvaret ble en ren rikssak og Preussen avskaffet som en konsekvens av dette sin krigsminister. Ved opprettelsen av Deutsche Reichsbahn i 1920, ble også ansvaret for de prøyssiske statsjernbaner overført til riket. Det samme var tilfelle med vassdragene. I Riksrådet hadde Preussen likevel bare ca to femtedeler av stemmene. Internt kunne det sammenlignes med det tidligere Bundesrat, bare med en annen sammensetning. Bare halvparten av dets medlemmer ble utpekt av den prøyssiske regjeringen. Resten ble valgt av Provinsiallanddagen.

Valuta

Med opphevelsen av gullstandarden i 1913, forsvant også bruken av Goldmark, som i 1873 ble valutaen i både det tyske keiserrike og kongedømmet Preussen.

Ved opprettelsen i 1918 benyttet Fristaten Preussen såkalt Papirmark, som var den offisielle valutaen i Weimarrepublikken. Den 15. november 1923 ble den erstattet av Rentenmark. Denne nye valutaen ble innført i kjølvannet av hyperinflasjonen i Weimarrepublikken fra 1921 til 1923. 1 Rentenmark tilsvarte 1 billion papirmark. I oktober 1924 ble Rentenmark erstattet av Reichsmark.

Statlige foretak

Fra 1921 til 1925 ble forvaltningen av statlige virksomheter underlagt Nærings- og handelsdepartementet etter initiativ fra Wilhelm Siering. Preußische Bergwerks- und Hütten AG (Preussag AG) ble grunnlagt i 1923 og omfattet de statlige bergverkene, saltutvinningsindustri og jernverk. I 1928 hadde selskapet en kapital på 100 millioner mark. Aksjene var eid av staten, og ble i 1948 overtatt av Forbundsrepublikken Tyskland. I tillegg til å utvinne malm og brunkull, drev selskapet vannforsyningssystemer og utvinning av petroleum i Nord-Tyskland.

Strømforsyningsselskapet Preußische Elektrizitäts-Aktiengesellschaft (PreussenElektra) ble grunnlagt av staten i 1927 med en kapital på 80 millioner Riksmark.

Begge statsforetakene ble i 1929 slått sammen til holdingselskapet Vereinigten Elektrizitäts- und Bergwerks-AG (VEBA). Utbyggingen av de statlige selskapene ble også fremmet av sosialøkonomiske idéer, representert av statssekretær Hans Staudinger.

Politisk system

Partisystemet

Liksom på riksnivå var det prøyssiske partisystemet dominert av seks politiske ideologier:

Ideologi	Parti
Konservativisme	Deutschnationale Volkspartei (DNVP)
	Deutsch-Hannoversche Partei (DHP)
Politisk katolisisme	Deutsche Zentrumspartei (Zentrum)
Liberalisme	Reichspartei des deutschen Mittelstandes (WP)
	Deutsche Volkspartei (DVP)
	Deutsche Demokratische Partei (DDP)
Sosialdemokrati	Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD)
Sosialisme	Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands (USPD)
Kommunisme	Kommunistische Partei Deutschlands (KPD)

En spesiell tilknytning til det prøyssiske monarkiet var å finne i DNVP. Under de regionale partiene spilte det konservative Deutsch-Hannoversche Partei en viss rolle.

Partienes oppslutning i enkelte prøyssiske Riksdagsvalgkretser (1928/1933)

Område	NSDAP	DNVP	Zentrum	SPD	KPD
Østpreussen	0,8 56,5	31,4 11,3	7,4 6,5	26,8 14,6	9,5 8,7
Berlin	1,4 31,3	15,7 9,1	3,3 4,7	34 22,5	29,6 30,1
Schleswig-Holstein	4 53,2	23 10,1	1,1 1	35,3 22,2	7,9 10,7
Oppeln	1 43,2	17,1 7,5	40 32,3	12,6 6,9	12,7 9,3
Westfalen	1,3 34,3	8,9 6,7	27,4 25,5	27 16,1	10,4 13,8
Hessen-Nassau	3,6 49,4	10 4,9	14,8 13,9	32,2 18,7	8 9
Rhinprovisen	1,6 34,1	9,5 6,5	35,1 29,8	17,3 9,8	14,3 15,3

DNVP og DVP hadde sin største velgermasse i enkelte byer og i de overveiende tidlige landlige og protestantiske områdene, spesielt i Ostelbien. I Øst-Preussen fikk DNVP i Riksdagsvalget i 1928 mer enn 30 % av stemmene. Zentrum stod sterkt i de katolske områdene som Schlesien, Rhinland og Westfalen. I Riksdagsvalgkretsen Oppeln fikk partiet mer enn 40 %. Venstrepartiene var størst i de store byene og i de ikke-katolske områdene som var preget av handel. I Berlin fikk SPD i 1928 34 % av stemmene, mens KPD fikk nesten 30 %. Fremveksten av det nasjonalsosialistiske partiet NSDAP forandret dette mønsteret, men det forble i grove trekk det samme frem til 1932.

Innenfor Preussen varierte støtten til republikken betydelig. I Berlin, Rhinland og Westfalen var det flertall for den demokratiske utviklingen, mens det fortsatt fantes forbehold i de østlige og landbruksbaserte provinsene. Ved Riksdagsvalget i mars 1933 vant NSDAP valgkretsene Øst-Preussen (56,5 %), Frankfurt an der Oder (55,2 %) og Schleswig-Holstein (53,2 %) med oppslutninger over landsgjennomsnittet. I Berlin (31,3 %), Westfalen (34,3 %) og Rhinprovinsen (34,1 %) stod partiet vesentlig svakere enn landsgjennomsnittet (43,9 %).

SPD var en viktig faktor i Preussens politiske stabilitet. I lange tider frem til 1932 var SPD det største partiet som var beredt til regjeringsmakt, og på riksnivå gikk det ikke inn i opposisjonsrollen i 1920, 1923 og 1930. Ledelsen i det prøyssiske SPD identifiserte seg raskt med sin nye oppgave. Filosofen Eduard Spranger snakket om en «sosialdemokratisk affinitet til det prøyssiske», og Otto Braun hevdet at «Preussen har aldri vært mer prøyssisk regjert enn i min embedstid.» I tillegg til de nevnte aktører spilte strukturelle årsaker en rolle. Den politiske pausen fra treklassestemmeretten gjorde den demokratiske forfatningen mer markant i Preussen enn ellers i riket. Mangeårige SPD-parlamentarikere som var vante til opposisjonsrollen, oppførte seg annerledes i den prøyssiske Landdagen enn i Riksdagen. Fraksjonsmedlemmene var derfor mindre fastkjørte i rollemønstre og kunne bedre påta seg rollen som regjeringsfraksjon. I tillegg var venstrefløyen, som var kritisk til samarbeid med borgerlige partier, svak i Preussen. Kompromissløsninger var derfor lettere å oppnå i Preussen enn ellers i riket.

Til tross for sin styrke i storbyene, tilhørte de færreste overborgermestre (Oberbürgermeister) i storbyene SPD. Partiet respekterte ekspertisen til borgerlige kommunalpolitikere og overlot ofte denne stillingen til DDP. I 1933 var det bare Ernst Reuter i Magdeburg og Max Brauer i Altona som representerte sosialdemokratene.

Demokratiseringen av statsforvaltningen

Partitilhørighet hos embedsmenn i 1928

Embede	Sum	SPD	Zentrum	DDP	DVP	DNVP	uklar
Overpresidenter	12	4	3	3	2	0	0
Regjeringspresidenter	32	6	7	8	11(?)	0	0
Politipresidenter	30	15	5	4	3	0	3
Landråder	416	55	81	47	74	6	153

Under revolusjonen hadde embedsmenn i den prøyssiske forvaltningen erklært lojalitet overfor den prøyssiske staten, men ikke monarkiet. Regjeringen og spesielt innenriksminister Heine forsikret at statsforvaltningen skulle organiseres i republikkens ånd og etter dens idéer. Heine gjorde forøvrig en stor feil da han baserte seg på Magnus Freiherr von Braun som rådgiver for ansettelser. Han ble senere en av Kappkuppets støttespillere. Ved slutten av 1919 var bare 46 sosialdemokrater blitt ansatt i høyere stillinger i forvaltningen. Av omkring 480 landråder (Landräten) var det bare 24 som tilhørte SPD. Kappkuppet hadde vist at lojaliteten til statsdannelsen var svak blant de republikkfiendtlige sympatisørene av DNVP i de høyere delene av forvaltningen.

Den nye innenriksministeren Carl Severing gjennomførte en grunnleggende reform etter kuppforsøket. Republikkfiendtlige høyere embedsmenn ble oppsagt, og ved nyansettelser ble deres politiske pålitelighet sjekket. Totalt ble omkring 100 embedsmenn sendt inn i pensjonist-tilværelsen; av disse var det tre overpresidenter, tre regjeringspresidenter og 88 landråder, og nesten samtlige kom fra de østlige provinsene. I tillegg til konservative embedsmenn ble også de sosialdemokratiske overpresidentene August Winnig og Felix Philipp oppsagte.

Severing og hans etterfølger foretok i tiden etterpå målrettede utnevnelser i politiske embeder, hvor bare tilhengere av regjeringspartiene fikk innpass. Tiltakene førte til en betydelig endring av eliten i forvaltningen. I 1929 var 291 av 540 embedsmenn medlemmer av partiene i Weimarkoalisjonen. 9 av 11 overpresidenter og 21 av 32 regjeringspresidenter tilhørte regjeringspartiene. Dette førte også til endringer i den sosiale sammensetningen. I 1918 var 11 overpresidenter adelige; i tiden mellom 1920 og 1932 var dette tallet redusert til 2. Fortsatt var det likevel mangler: I de vestlige provinsene var 78 % av de nyansatte landrådene tilhengere av regjeringspartiene, mens forholdene var signifikant annerledes i de østlige provinsene i 1926. Der var en tredjedel av landrådene tilhengere av koalisjonen, mens to tredeler for det meste var partiløse konservative.

Reformene brøt heller ikke monarkistenes juristmonopol ved ansettelser av høyere embedsmenn. Kun i særegne tilfeller ble andre enn monarkister utnevnt. Et eksempel er Berlins politipresident Wilhelm Richter.

Politiets tilpasning til republikken

Politiet i Preussen var det sterkeste i riket, og regjeringens viktigste utøvende verktøy for å bevare den konstitusjonelle orden. Etter Kappkuppet ble det også på politiets område innledet massive omstillinger for å sikre deres lojalitet overfor republikken. Under ledelse av innenriksministeren, stod den republikkvennlige politisjefen Wilhelm Abegg som den avgjørende personligheten for gjennomføringen av reformene. Også på dette området kom det til endringer i toppskiktet. På slutten av 1920-tallet var alle ledende polititjenestemenn også republikanerne. 15 av 30 politisjefer var i 1928 medlemmer av SPD, 5 tilhørte Zentrum, 4 støttet DDP, 3 sognet til DVP og 3 var partiløse.

Under ledernivå var derimot tilstandene annerledes. En majoritet av polititjenestemennene var tidligere profesjonelle soldater. De fleste var konservative og anti-kommunistiske, og noen av dem hadde relasjoner til høyreekstreme organisasjoner. For dem ble kommunistene alltid stående som den vedvarende fienden.

En viktig organisatorisk endring var opprettelsen av Schutzpolizei som et verktøy for å beskytte forfatningen og republikken.

Rettsvesenet

I rettsapparatet var reformene i Fristaten begrenset. Mange dommere var tilhengere av monarkiet, og i rettsprosessene førte dette til at venstreekstremistiske lovbrytere ble straffet hardere enn nasjonalsosialistiske lovbrytere. Deutsche Zentrumspartei og DDP ønsket ikke å gripe inn i disse forholdene av hensyn til respekten for domstolenes uavhengighet. Dommernes autonomi var eksplisitt nevnt i forfatningen, og dette gjorde det nærmest umulig å vinne gehør for republikkens idégrunnlag. Hugo am Zehnhoff, som var justisminister fra 1919 til 1927, hadde heller ingen reell interesse for juridiske reformer. Ved nyansettelser i offentlige stillinger, ble det lagt vekt på å fremme holdningen til demokrati. Men Fristaten eksisterte ikke lenge nok til å sikre at dette fikk noen nevneverdig effekt. Et anslag som ble gjort i 1932 viste at bare 5 % av dommerne som ble rekruttert, var tilhengere av republikk.

Kultur

Erich Maria Remarques roman Im Westen nichts Neues (1929) om første verdenskrig, ble en del av verdenslitteraturen. Den utkom på norsk i 1955 under tittelen Intet nytt fra Vestfronten

Moderne tyske delstater innenfor grensene til Preussen

Kulturlivet i Fristaten var en videreføring av Preussens kulturhistorie som sådan. På den andre siden hadde Weimarrepublikken sin egenartede kulturelle stil, og det er derfor vanskelig å trekke noe skarpt skille mellom kulturlivet i Fristaten og i andre tyske delstater fra denne perioden.

Fristaten eksisterte i en av de mest sofistikere og eksperimentelle epoker av tysk kulturhistorie. De fem første årene av dens eksistens var fortsatt gjennomsyret av ekspresjonismen, både innenfor malerkunsten og i litteraturen. De fem neste årene var preget av Neue Sachlichkeit, en modernistisk stilretning innen maleri, litteratur, fotografi, filmkunst, arkitektur og musikk. Den store depresjonen førte deretter kunsten inn i en sosial realisme. Filmen etablerte seg på denne tiden som et massemedium. Stumfilmen Caligaris kabinett fra 1920 var både en milepæl i filmens historie og den første filmen innenfor tysk filmekspresjonisme.

Som leder av Mitteleuropäischen Büros i Berliner Tageblatt, tematiserte forfatteren Heinrich Eduard Jacob med skarp observasjonsevne fra 1927 til 1933 flere romaner, fortellinger og teaterstykker. I sin roman Blut und Zelluloid (1929) beskrev han den italienske fascismen og den virkning hetsende propaganda innenfor filmen hadde på samfunnet, noe som kort tid senere fikk katastrofale konsekvenser i det tredje rike.

Flere forfattere førte i pennen bøker som ble en del av verdenslitteraturen. Dette gjelder litterære skikkelser som Alfred Döblin, Kurt Tucholsky, Erich Maria Remarque, Arnold Zweig og Stefan Zweig. Forfattere som Bertolt Brecht og Carl von Ossietzky viser hvor flytende geografiske skiller er. De var født utenfor Fristaten, men endte opp som borgere i Berlin.

Til denne perioden hører også forfatteren Franz Kafka. Selv om han var født i Praha i Böhmen, som den gangen var en del av Østerrike-Ungarn, tilbragte han deler av sitt forfatterskap i Berlin. Den ufullendte og surrealistiske romanen Prosessen (1925) er et av de mest betydelige litterære verk i nyere vestlig historie.

Det finnes idag tre stiftelser som arbeider med å bevare den tidligere prøyssiske statens kulturelle etterlatenskaper. Stiftung Preußische Schlösser und Gärten Berlin-Brandenburg ble etablert i 1994 og forvalter den prøyssiske stats slott og hager. Stiftung Preußischer Kulturbesitz forvalter den tidligere statsdannelsens samlinger og arkiver, og er en av verdens største kulturinstitusjoner. Stiftung Preußische Seehandlung ble etablert i 1983 og har som formål å fremme vitenskapelige arbeider, med vekt på Preussens og Brandenburgs historie.

Preussen idag

Preussen er idag en historisk region og eksisterer ikke lenger som noe eget land. Det geografiske området til Fristaten Preussen er idag fordelt på de tyske delstatene Berlin, Brandenburg, Sachsen-Anhalt, Schleswig-Holstein, Niedersachsen, Nordrhein-Westfalen, Hessen, Rheinland-Pfalz og Saarland. Minnene om den tidligere statsdannelsen lever likevel videre i navn på steder og foreninger.

Innenfor den tidligere Kreis Lübbecke (1816–1974), og i den nåværende Kreis Minden-Lübbecke (opprettet 1974) i Nordrhein-Westfalen, brukes navnet av byen Preußisch Oldendorf. I de samme kretsene ble navnet også brukt av den tidligere kommunen Preußisch Ströhen, som i 1973 ble en bydel i Rahden. I Lünen nord for Dortmund finnes jernbanestasjonen Bahnhof Preußen.

Et symbolsk minne om den historiske statsdannelsen er den prøyssiske ørnen i Sachsen-Anhalts våpenskjold. Ørnen brukes også i våpenskjoldet til Landschaftsverband Rheinland, som i 1953 ble opprettet i Nordrhein-Westfalen. Våpenskjoldet til Baden-Württemberg inneholder husvåpenet til slekten Hohenzollern.

Både Tysklands herrelandslag i fotball og Tysklands kvinnelandslag i fotball benytter den prøyssiske ørnen i sin logo, og har også den sorte og hvite fargen på sine hjemmedrakter. Fotballklubbene Preußen Münster i Münster (med hjemmebanen Preußenstadion) og BFC Preussen i Berlin (med hjemmebanen Preussenstadion) har begge den prøyssiske ørnen som emblem. Ishockeyklubben i Berlin fra 1981 til 2005 hadde navnet BSC Preussen. Den gamle navneformen Borussia lever også videre i fotballklubbene Borussia Dortmund og Borussia Mönchengladbach.

Studentforeningen Corps Masovia Königsberg zu Potsdam fra 1823 er oppkalt etter Masovia i Østpreussen. Foreningen ble i 1950 gjenopprettet i Halle, og deretter i 2001 i Potsdam, og er den eneste gjenlevende studentforeningen ved universitetet Albertina fra det gamle Königsberg i Østpreussen.

Noter

Type nummerering

Litteratur

• Bock, Gisela; Skinner, Quentin; Viroli, Maurizio (1993). Machiavelli and Republicanism. 1990, 1. januar 1993 Cambridge University Press. ISBN 0 521 435 897. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Bracher, Karl Dietrich (1988). «Dualismus oder Gleichschaltung. Der Faktor Preußen in der Weimarer Republik». I Bracher/Funke/Jacobsen. Die Weimarer Republik 1918–1933. Politik, Wirtschaft, Gesellschaft. Bundeszentrale für politische Bildung, Bonn. s. 535–551. ISBN 3-89331-000-2. ISBN 978-3-89331-000-5. 
• Clark, Christopher (2007). Preußen. Aufstieg und Niedergang 1600–1947 (Schriftenreihe der Bundeszentrale für Politische Bildung, bind 632). Bundeszentrale für Politische Bildung, Bonn. ISBN 3893317864. ISBN 978-3-89331-786-8. 
• Falter, Jürgen; Lindenberger, Thomas; Schumann, Siegfried; Hänisch, Dirk; Lohmöller, Jan-Bernd; de Rijke, Johann (1986). Wahlen und Abstimmungen in der Weimarer Republik: Materialien zum Wahlverhalten, 1919 – 1933. C.H. Beck Verlag, München, november 1986. ISBN 3406315836. ISBN 978-3-40631-583-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Haffner, Sebastian; Weyland, Ulrich (1979). Preussen Ohne Legende. Ein Stern-Buch von Sebastian Haffner. Bildteil von Ulrich Weyland. Verlag Gruner + Verlag Jahr, Hamburg. ISBN 3-570-01123-2. ISBN 978-3-57001-123-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Krohn, Claus-Dieter; Unger, Corinna R. (2006). Arnold Brecht, 1884–1977 Demokratischer Beamter und politischer Wissenschaftler in Berlin und New York. Transatlantische Historische Studien - 27, Franz Steiner Verlag, Stuttgart. ISBN 3-515-08883-0. ISBN 978-3-515-08883-1. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Lilla, Joachim (2005). Der Preußische Staatsrat. Ein biographisches Handbuch, Reihe Handbücher zur Geschichte des Parlamentarismus und der politischen Parteien,. 13. Droste Verlag, Düsseldorf. 
• Möller, Horst (2001). Preußen von 1918 bis 1947. Weimarer Republik, Preußen und der Nationalsozialismus. (Handbuch der preussischen Geschichte). 3. Berlin/New York, de Gruyter. s. 149–318. ISBN 3-11-014092-6. 
• Petzina, Dietmar; Abelshauser, Werner; Faust, Anselm (1978). Sozialgeschichtliches Arbeitsbuch III. Materialien zur Statistik des Deutschen Reiches 1914-1945. 3. C.H. Beck Verlag. ISBN 340604509X. ISBN 978-3406045097. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Schulze, Gerhard (redaktør). (2002). Die Protokolle des Preußischen Staatsministeriums 14. November 1918 bis 31. März 1925. (= Acta Borussica Neue Folge, 1. Reihe: Die Protokolle des Preußischen Staatsministeriums 1817–1934/38, Bd.11) (PDF). Hildesheim/Zürich/New York. ISBN 3-487-11008-3. Arkivert fra originalen (PDF) 23. august 2009. 
• Reinhold Zilch/Bärbel Holtz (redaktører). (2004). Preußen Die Protokolle des Preußischen Staatsministeriums 4. April 1925 bis 10. Mai 1938. (= Acta Borussica Neue Folge, 1. Reihe: Die Protokolle des Preußischen Staatsministeriums 1817–1934/38). Hildesheim/Zürich/New York. ISBN 3-487-12704-0.  [(Digitalisert Bd. I); (Digitalisert Bd. II)]
• Ribhegge, Wilhelm (2008). Preußen im Westen. Kampf um den Parlamentarismus in Rheinland und Westfalen. Münster, Aschendorff Verlag, Sonderausgabe für die Landeszentrale für politische Bildung NRW. ISBN 978-3-402-05489-5. 
• Winkler, Heinrich August (1984). Von der Revolution zur Stabilisierung. Arbeiter und Arbeiterbewegung in der Weimarer Republik 1918 bis 1924. Berlin, Bonn. ISBN 3-8012-0093-0. 
• Winkler, Heinrich August (1985). Der Schein der Normalität. Arbeiter und Arbeiterbewegung in der Weimarer Republik 1924 bis 1930. Berlin, Bonn. ISBN 3-8012-0094-9. 
• Winkler, Heinrich August (1993). Weimar 1918–1933. Die Geschichte der ersten deutschen Demokratie. Beck, München. ISBN 3-406-37646-0.