Wikipedia

Litauen

land i Europa

Litauen, offisielt Republikken Litauen,[a] er et land som regnes til Nord-Europa. Landet inngår også som ett av tre land i begrepet de baltiske stater. Det ligger ved Østersjøens sørøstlige bredde og grenser til Latvia i nord, Belarus (også kjent som Hviterussland) i øst og Polen og den russiske eksklaven Kaliningrad oblast i sør. Landet har en befolkning på 2,8 millioner, og dens hovedstad og største by er Vilnius. Litauen er størst av de tre baltiske landene.[4]

Republikken Litauen
Lietuvos Respublika

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen

Kart over Republikken Litauen

Ligger vedØstersjøen[1]
InnbyggernavnLitauer, litauisk
Grunnlagt11. mars 1990
HovedstadVilnius
TidssoneUTC+2
Areal
 – Totalt
 – Vann		Rangert som nr. 122
65 300 kvadratkilometer[2]
4 %
Befolkning
 – Totalt		Rangert som nr. 139
2 860 002[3] (2023)
Bef.tetthet43,8 innb./kvadratkilometer
HDI0,875 (2021)
StyreformRepublikk
PresidentGitanas Nausėda
StatsministerIngrida Šimonytė
Offisielt språkLitauisk
Uavhengighet fraRussland
16. februar 1918 (erklært)
12. juni 1920 (anerkjent)
11. mars 1990 (erklært)
11. februar 1991 (anerkjent av Island)
ValutaEuro (EUR)
Nasjonaldag16. februar
Nasjonalsang«Tautiška giesmė»
ISO 3166-kodeLT
Toppnivådomene.lt
Landskode for telefon+370
Landskode for mobilnett246
Litauen på Commons

Litauen består av lavland under 300 meter over havet og arealet er for en stor del et flatt jordbruksland med en god del skog. Langs Østersjøen er det belte av lange og til dels høye sanddyner.[5][6]

På 1300-tallet var Litauen en del av det største landet i Europa, og dagens Belarus, Ukraina samt deler av Russland var områder underlagt Polen og Storhertugdømmet Litauen. Med Lublinunionen av 1569 ble Det polsk-litauiske samveldet dannet. Her ble den polske kongen statsoverhode, med sete i Warszawa. Samveldet varte i over to hundreår, fram til nabolandene begynte å trekke store deler av samveldets landområder ut av unionen, fra 1772 til 1795. Det russiske keiserdømmet overtok da størstedelen av Litauens territorium. Den lange felles historie med Polen og katolisismen har påvirket landet betydelig.[7]

Etter første verdenskrig ble Litauens uavhengighetserklæring underskrevet den 16. februar 1918, og landet ble på ny opprettet som en suveren stat. Nasjonalforsamlingen Seimas holdt sitt konstituerende møte 15. mai 1920.

Fra 1940 ble Litauen først okkupert av Sovjetunionen, og deretter av Tyskland. Da andre verdenskrig nærmet seg slutten i 1944 trakk nazistene seg tilbake, og Sovjetunionen okkuperte Litauen på nytt. Den 11. mars 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra unionen. Latvia og Estland var også selvstendige stater i mellomkrigstiden og var i samme statsrettslige situasjon ved oppløsningen av Sovjetunionen.[8] Litauen ble medlem av EU og av NATO i 2004.[9]

Dagens Litauen er en av de raskest voksende økonomiene i Den europeiske union. Litauen ble fullverdig medlem av Schengen-avtalen den 21. desember 2007. Landets valuta er fra 1. januar 2015 euro. Landets folketall gikk sterkt tilbake i årene etter 1990. På HDI utarbeidet av FN fikk Litauen i 2022 en skår på 0,88 på linje med Polen, Latvia og Kroatia. Landet havnet med det på 37. plass i levestandard.[10] Landets folketall har gått betydelig ned siden 1990.[9]

Geografi

rediger

Utdypende artikkel: Litauens geografi

Litauen dekker et areal på 65301 km2.[6] Landet er nokså flatt og består av elvedeltaer og morenelandskap. I sør er det store furuskoger. Det høyeste området som ligger like sørøst for hovedstaden Vilnius strekker seg nesten opp i 300 meter over havet.

Litauen grenser til følgende land:

Grensen mellom Litauen og Polen adskiller Kaliningrad, en russisk eksklave, fra Belarus ved den såkalte Suwałki-korridoren.[11][12]

Sjøgrense i Østersjøen: 99 km.

Største øyer: -. (Litauen har ingen øyer utenfor kysten.)
Lengste elv: Nemunas 937 km, derav 475 km i Litauen.
Største innsjø: Drūkšiai 44,79 km².
Inn- og utmark utgjør 57 %, skog og kratt: 30 %, myr: 3 %, innlandsvann: 4 %, annet: 6 %.
Største avstander: Fra øst til vest: 373 km, fra nord til sør: 276 km.

Landskaper

rediger

Litauen består av følgende landskaper:

  • Žemaitija (eng. Samogitia) er lavlandet mot havet i vest. Nemunasdeltaet som ofte plages av oversvømmelser og nasjonalparken Neringa. Byer: Klaipėda, Palanga, Mažeikiai, Telšiai, Šiauliai, Šilalė, Jurbarkas m.fl.
  • Aukštaitija er høylandet i nordøst, "de tusen sjøers land", og landets høyeste punkt: Aukštojas-åsen som strekker seg bortimot 290 moh. Med byene Panevėžys, Biržai, Utena, Ukmergė, Zarasai, Jonava, Trakai. Og ikke minst Vilnius og Kaunas.
  • Suvalkija er det frodige svartjordsområdet i sørvest mot Polen og Kaliningrad (Karaliaucius) med byene Marijampolė, Vilkaviškis‎ og Kalvarija.
  • Dzūkija er det sørøstlige hjørnet av landet med sandjord, furumoer og utpreget innlandsklima. Byer: Alytus, Druskininkai, Varėna.

Klima

rediger
 
Pūčkoriai fremspring nær Vilnius .

Litauens klima, som spenner mellom det maritime og kontinentale, er relativt mildt. Gjennomsnittlig temperatur på kysten er -2,5 °C i januar og 16 °C i juli. I Vilnius er den gjennomsnittlige temperaturen -6 °C i januar og 16 °C i juli. 20 °C er hyppig på sommerdager og 14 °C om natten, selv om temperaturen kan nå 30 eller 35 °C. Enkelte vintre kan være veldig kalde. -20 °C forekommer nesten hver vinter. Om vinteren har det vært målt -34 °C i kystområdene og -43 °C øst i Litauen.

Den gjennomsnittlige årlige nedbør er 800 mm på kysten, 900 mm i Samogitia-høylandet og 600 millimeter i den østlige delen av landet. Snø forekommer hvert år, og det kan snø fra oktober til april. Noen år kan det falle sludd i september eller mai. Vekstsesongen varer 202 dager i den vestlige delen av landet og 169 dager i den østlige delen. Kraftige stormer er sjeldne i den østlige delen av Litauen, men vanlig i de kystnære områdene.

Det lengste målte temperaturen poster fra det baltiske området dekker om lag 250 år. Dataene viser at det var varme perioder i løpet av siste halvdel av det 18. århundre, og at det 19. århundre var en relativt kjølig periode. En tidlig 20. århundre oppvarming kulminerte i 1930-årene, etterfulgt av en mindre nedkjøling som varte fram til 1960. En oppvarming trend har vedvart siden da.[13]

Litauen opplevde tørke i 2002, noe som førte til skog- og torvmyr-branner.[14] Landet led sammen med resten av Nordvest-Europa under en hetebølge sommeren 2006.

Rapportert ekstreme temperaturer i Litauen etter måned er følgende:[15]

Ekstreme temperaturer i Litauen (°C)
Måned
Jan
Feb
Mar
Apr
May
Jun
Jul
Aug
Sep
Oct
Nov
Dec
Høyeste temperaturer
+12.6
+16.5
+21.8
+28.8
+34
+35
+37.5
+36
+32
+26
+18
+15.6
Laveste temperaturer
-40.5
-42.9
-37.5
-23.0
-6.8
-2.8
+0.9
-2.9
-6.3
-19.5
-23
-34

Demografi

rediger

I 1990 hadde landet rundt 3,7 millioner innbyggere, i 2009 var tallet nede i 3,3 millioner. Landets betydelige og uvanlige befolkningsnedgang skyldes utvandring og lave fødselstall. Det ble tidlig på 2000-tallet født 1,3 barn for hver kvinne. Folketallet minker med rundt 10.000 i år og det ventes at folketallet vil fortsette å synke til anslagsvis 2,5 millioner i 2060.[9]

Av befolkningen i 2007 var 85 % litauere, 6 % etnisk polske og 5 % etniske russere[16] (til sammenligning hadde Latvia og Estland på den tiden opp mot 30 % entiske russere).[7] I 1989 var andelen etniske russere 9,4 % og 7 % polske. Landet var et av de etnisk mest homogene i Sovjetunionen.[8]

I sørøstlige områder er rundt en tredjedel av befolkningen etnisk polske og i enkelt områder er etnisk polske i flertall.[9] Blant minoriteter er etniske belarusere, jøder, tatarer, sigøynere/romani (ca 2 %), etniske ukrainere og etniske latviere.[17] Under den sovjetiske okkupasjonen ble det ført en aktiv russisk koloniseringspolitikk mot de baltiske landene. 68,5 % av alle innbyggere bor i byer.[17] Forskning viser at i perioden 1994–2004 hadde 13 % av landets arbeidsføre befolkning, 278 000 personer, emigrert. I Sovjettiden bodde over 50 % i byer[5] og siden har denne andelen økt til over 66 %.[9]

Landet har ingen statskirke, men den romersk-katolske kirke er den mest fremtredende og står sterkt i landet.[8]

BNP pr. person: USD 23,433[18] Forskjellen mellom fattige og rike har økt etter uavhengigheten.[9]

Etter uavhengigheten ble alle innbyggere tilbudt statsborgerskap. Minoritetene fikk mulighet til å etablere egne skoler og etter 1992 har andre tiltak siktet mot å gi minoritetene flere muligheter og fjerne regler som fungerte diskriminernde. [9]

Helse

rediger

Av statistikk fra 2009 er den gjennomsnittlige levealderen i Litauen 72 år, 66 for menn og 78 for kvinner.[9] Dette er den største kjønnsforskjellen av alle europeiske land. I flere år har Litauen hatt verdensrekord i høyest selvmordsrate; over både Russland og Japan. Spedbarnsdødeligheten er like lav som i Norge, 4 av 1000 levendefødte, det samme er utbredelsen av HIV på 0,1 %. Nærmere 100 % av alle barn blir vaksinert. 100 % av befolkningen har tilgang til rent vann og tilfredsstillende sanitærforhold. Av de landene som ifølge FN har høy HDI er de blant landene hvor den voksne befolkningen har lavest BMI.

Historisk bakgrunn

rediger

Litauerne har assimilert opp i seg en rekke tidligere baltiske stammer som f.eks. jotvingerne, gammelprøysserne og selerne. Den russiske folketellingen i 1897 viste at Kaunas-provinsen (mesteparten av Litauen) hadde 1,5 millioner innbyggere hvorav 67 % var etniske litauere og 14 % jøder (noe som utgjorde 1 % av alle jøder); videre 9 % polske og 4 % etniske russere.[19] Vilnius var i 1897 en overveiende jødisk og polsk by.[20] Rett før andre verdenskrig hadde Vilnius 65 % etniske polske innbyggere og 28 % jøder.[20] I 1923 hadde Litauen 2,03 millioner innbyggere[21] av disse var 84 % etniske litauere, 7,6 % jøder, 3 % etnisk polske, 2,5 % etniske russere og 1,6 % etnisk tyske. [22]

I overkant av 400.000 mennesker ble drept i Litauen under andre verdenskrig: halvparten av disse var jøder drept i holocaust, rundt 170.000 var sovjetiske krigsfanger og 10.000 sivile etniske litauere. Bare 1700 jøder (mindre enn 1 %) overlevde krigen i Litauen, rundt 7000 litauiske jøder overlevde utenfor Litauen.[20]

Endringer i befolkningens størrelse etter 1994

rediger

Litauens befolkning gikk ned med over 300 000 innbyggere fra 1994 til omkring 2010.[23] Fra 1990 til rundt 2016 gikk folketallet ned med 20-25 % og i enkelte deler av landet har folketallet falt med 50 %, dette er en av verdens største demografiske endringer på så kort tid. Andre østeuropeiske land (blant annet Polen, Latvia og Slovakia) har hatt lignende tendenser i samme periode og fallet er uvanlig i verdensmålestokk. Før det kraftige fallet begynte hadde Litauen større befolkningsvekst enn nabolandene. Ingen land i Vest-Europa har hatt slik nedgang i folketallet. I landsbygdområder med sterk nedgang er den gjenværende befolkningen dominert av eldre personer og personer med lite ressurser, mens storbyene har trukket til seg relativt yngre og ressurssterke personer. Det er særlig Klaipeda, Vilnius og Kaunas med omland som har hatt befolkningsvekst.[24][25][26][27] En stor del av utvandringen de første årene etter 1990 var personer med tilknytning til andre deler av det tidligere Sovjetunionen, særlig russere og andre slaviske folkeslag. På 1990-tallet var det begrenset mulighet til å utvandre til Vest-Europa. Fra 1990 til 2000 utvandret rundt 200.000 uten å melde fra til myndighetene. Etter at Litauen ble medlem av EU i 2004 økte utvandringen markant. Fra 2008 til 2009 falt landets BNP med 15 % og utvandringen økte sterkt.[28]

I 2010-2011 hadde Litauen den suverent største utvandring i EU.[29] Fra 2004 til 2016 utvandret omkring 15 % av innbyggerne og over halvparten av utvandrerne var under 35 år. Man regner med at 13 % av landets yrkesaktive befolkning har emigrert, hovedsakelig for å skaffe seg bedre betalte jobber. Denne tendensen har økt kraftig i forbindelse med EU-medlemskapet. En rekke jobber står ubesatte på grunn av utvandringen. (Tallene under viser landets befolkning ved hvert års begynnelse (i antall 1000.)

1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010
3671,3 3643,0 3615,2 3588,0 3562,3 3536,4 3512,1 3487,0 3475,6 3462,5 3445,8 3425,5 3403,2 3384,9 3371,0 3349,9 3329,0

Religion

rediger
 
Korshøyden nær Šiauliai

Landet har ingen statskirke, men Den romersk-katolske kirke er den dominerende religionen og står sterkt i landet,[5][17] siden kristningen av Litauen i 1387. Siden 1413, har flertallet av den litauiske befolkningen vært medlemmer av den romersk-katolske kirke. Til forskjell fra Latvia gjennomgikk ikke Litauen den lutherske reformasjonen.[30] Ifølge folketellingen i 2001 var 79 % av litauiske innbyggere registrerte i den romersk-katolske kirke. Det ortodokse menigheter i Litauen.[6]

Katolisisme har spilt en betydelig rolle i dannelsen av litauisk nasjonal identitet og i litauisk anti-kommunistisk motstand i sovjettiden.[9] Flere katolske prester var ledere av anti-kommunistiske bevegelser, og tusenvis av latinske kors ble plassert på korshøyden i nærheten av Šiauliai, til tross for at en del av det ble ødelagt i 1961.

Etter uavhengigheten spiller kirken for det meste ingen politisk rolle.[9]

Språk

rediger

Det litauiske språket tilhører sammen med latvisk og utdødd gammelprøyssisk den baltiske gren av de indoeuropeiske språkene. Litauisk regnes som det mest arkaiske blant de indoeuropeiske og er derfor viktig for sammenlignende språkvitenskap. I forhistorisk tid har det trolig vært nærmere kontakt mellom finske og baltiske folkegrupper slik at finsk har lånt en del baltiske ord, mens de baltiske språkene har lånt 3 ord fra finsk.[31]

Mange behersker russisk.[5] Moderne latvisk og litauisk er så ulike at de som regel bruker et tredjespråk for å forstå hverandre.[6]

Historie

rediger

Utdypende artikkel: Litauens historie

Det er usikkert hva som er opphave til navnet på folkegruppen og landet.[32]

Det nåværende Litauen har vært befolket av baltisktalende stammer siden forhistorisk tid. De var jordbrukere og hadde handelskontakt med Skandinavia og med de slaviske folk i øst. Litauen blir første gang nevnt i historien i Quedlinburg-annalene 14. februar 1009. Da mongolske styrker knuste Kievriket på 1240-tallet ble Polotsk og Turov (i det moderne Belarus) etterhvert innlemmet i det litauiske storfyrstedømmet.[8]

Omkring 1230 opptrer Ringold som storfyrste. Hans sønn Mindaugas samlet landet i 1236. Han omvendte seg til kristendommen og lot seg døpe av erkebiskopen av Riga i 1251 og ble kronet til konge av Litauen 6. juli 1253.[33] Som Litauens første og eneste konge (før 1918) avsto han landområder til Den tyske orden og lovet å la ordenen overta hele riket etter sin død. Men i 1261 avsverget han kristendommen, slo ordensridderne i slaget ved Durbe, og oppmuntret de hedenske prøyssiske nabostammene til oppstand mot tyskerne. Men etter hans død i 1263 bortfalt både kongetittelen og kristendommen.

 
Trakai

I løpet av 1300-årene ekspanderte storhertugdømmet Litauen østover og ble en europeisk stormakt. Samtidig klarte litauerne å slå tilbake videre fremstøt fra de tyske ordensriddernes side. Etter tatarenes innfall i Øst-Europa og det Kyiv-russiske rikets sammenbrudd var det mange slaviske fyrster som frivillig eller under tvang sluttet seg til Litauen. Under ledelse av Gediminas (1316–1430) og hans sønner Algirdas og Kestutis erobret Litauen områdene som i dag utgjør Belarus, mesteparten av Ukraina og deler av Polen og Russland.[34] Det litauiske rikets ekspansjon sørøstover på 1300-tallet førte til østslaviske folk ble i flertall. Den litauiske fyrsten tok da i bruk den tids belarusisk som administrasjonsspråk for det vidstrakte riket, mens fyrsten og hoffet brukte litauisk. Rikets fulle navn var "Storfyrstedømmet Litauen, Rus’ og Samogitia". Samogitia er et område i nordvest, mens Rus’ var den tids betegnelse på de østslaviske områdene. Dette var en førmoderne, dynastisk og multietnisk stat, og ikke en litauisk nasjonalstat i moderne forstand. Til forskjell fra Latvia og Estland motsto litauerne i middelalderen angrep fra germanske riddere.[8]

I 1323 grunnla Gediminas Vilnius som rikets hovedstad. Etter utvidelsen østover var et overveldende flertall av Litauens innbyggere slavisktalende kristne med et vel etablert skriftspråk. Slavisk språk og kultur kom derfor til å få stor innflytelse i et land som hittil hadde vært uten skriftkultur. Slavisk ble statens dominerende administrasjonsspråk. Litauen og senere også Polen kom til å betrakte seg som rettmessige arvtakere til Kyiv-riket i konkurranse med det fremvoksende storfyrstedømmet Moskva. På slutten av 1300-tallet var Litauen i areal det største landet i Europa.[35] Storfyrstedømmet Litauen strakte seg over en vesentlig del av kontinentet, fra Østersjøen til Svartehavet.

 
Kart som viser endringene i Litauens territorier fra 1200-tallet til moderne tid.

Som det siste hedenske land i Europa ble Litauen kristnet, offisielt i 1387, men religionsskiftet var ikke gjennomført før et stykke inn på 1400-tallet. Kong Kasimir III av Polen døde sønneløs, og den litauiske storfyrste Jogaila, en sønn av Algirdas, var en aktuell kandidat til Polens trone, dersom han inngikk ekteskap med den polske kongedatteren Hedvig. Men først måtte Jogaila la seg døpe og sørge for at undersåttene også omvendte seg. Etter dåp og ekteskap med Polens dronning kunne han la seg krone som konge av Polen 2. februar 1386 under navnet Władysław II Jagiełło.

Polen og Litauen ble gjennom dette ekteskapet forent i en personalunion og dobbelmonarki i 1385. Det litauiske fyrstehuset og etterhvert alle litauere gikk over til katolisismen, mens belaruserne forble ortodokse. Belaruserne ble da en religiøs minoritet i Polen-Litauen.[8] Denne unionen ga Litauen en sterk alliert mot den konstante trusselen fra tyskerne i vest, spesielt fra Den tyske orden i Preussen, og fra storfyrstedømmet Moskva i øst. Unionen fikk vidtrekkende følger for det på forhånd ortodokse kristne folkeflertallet i den østlige delen av Litauen. Deres stilling ble etter hvert dårligere i en stat som var dominert av adelen i det katolske Polen og nå også Litauen.

Den første polsk-litauiske union ble imidlertid for en tid splittet av rivalisering mellom Jogaila (Władysław) og hans fetter Vytautas. I 1401 delte de makten, slik at Jogaila ble konge av Polen, mens Vytautas ble storfyrste av Litauen. Men de kunne samarbeide i kampen mot ytre fiender, først og fremst mot Den tyske orden, og de lyktes i å sikre vestgrensen mot Preussen (en grense som besto omtrent uforandret til 1918). Sluttpunktet for striden med de tyske ordensridderne var den polske og litauiske seieren i det store slaget ved Tannenberg (Grünewald) 15. juli 1410. Dette stanset videre tysk ekspansjon østover. "Den hvite rytter," brukt blant annet i riksvåpenet, er inspirert av dette slaget. Det store litauiske riket som vokste frem i middelalderen var en løs føydalstat med svak sentralmakt og betydelig kulturelt mangfold. Litauerne var i klart mindretall.[8]

 
Den kuriske landtunge

Den tysk-romerske keiser ønsket å gjøre Litauen til keiserlig len med Vytautas som konge, og hans kroning skulle finne sted i 1429. Men polske magnater klarte å forhindre kroningen ved å beslaglegge kronen som keiseren sendte til Litauen. En ny krone ble bestilt i Tyskland og en nye kroningsdato fastsatt, men Vytautas omkom i en ulykke i 1430 før kroningen ble gjennomført. Etter at Vytautas var død uten arvinger, kunne Jogaila innsette sin sønn Kazimierz som arving til begge riker, og den polsk-litauiske union ble gjenopprettet i 1434. I de neste hundre år økte den polske innflytelsen i Litauen.

Realunion med Polen

rediger

Storfyrstedømmet Litauen ble i samme periode svekket av gjentatte angrep fra Moskva-riket, som ble en stadig mektigere rival. Landområder gikk tapt til Moskva-fyrsten i 1558 og 1583. Under trusselen fra øst inngikk Polen og Litauen unionen i Lublin i 1569. De to landene ble nå knyttet enda tettere sammen i en forbundsstat, Det polsk-litauiske samvelde. Litauen beholdt nominelt sin suverenitet og sine separate institusjoner, slik som egen hær, egen valuta og eget lovverk.[36] Litauen beholde middelaldersk belarusisk som administrasjonsspråk til 1696.[8]

I unionstiden ble Litauens adel og borgerskap gradvis mer polsk, og kulturelt ble landet sterkt integrert i Polen. Samveldet førte også til at de tidligere litauiske områdene i det nåværende Ukraina kom under polsk administrasjon. Den ukrainske adelen ble langt på vei integrert med den polske, og det oppsto en enda dypere kløft mellom den katolske adelen og den stadig mer undertrykte ortodokse befolkningen. Litauen ble i unionstiden et europeisk sentrum for jødisk kultur med tallrike skoler og et stort bibliotek. Rabbi Eliayahu fra Vilnius, (1720–1797), ble en forsvarer av den ortodokse jødedommen bygget på Talmud, mot ḥasidismen og reformbevegelsen.

I 1795 ble samveldet oppløst som følge av Polens tredje deling, da de gjenværende landområdene ble delt mellom Preussen, Russland og Østerrike. Over 90 % av Litauens områder ble lagt under Russlands herredømme, mens resten ble prøyssisk. De belarusiske områdene ble for det meste lagt under Russland.[8]

Selvstendighet fra Russland

rediger

16. februar 1918 erklærte Litauen sin selvstendighet som kongedømme. Nasjonalforsamlingen valgte i juli den tyske hertug Wilhelm Karl (av Württemberg-dynastiet) til konge under navnet Mindaugas II. Han var gjennom morens familie arving til fyrstedømmet Monaco, hvor han ble født og vokste opp. Hans kongeverdighet ble kortvarig, og han satte aldri sine ben i sitt nye kongerike, men ble boende på sitt slott ved Stuttgart. Da litauerne skjønte at Tysklands sammenbrudd var nær forestående, forsvant begeistringen for å få en tyskættet konge, og nasjonalforsamlingen besluttet 2. november 1918 å innføre republikansk styreform.

 
En litautisk vakt på vei med jøder fra gettoen til tvangsarbeid, Vilnius, juli 1941. Av landets vel 200 000 jødiske innbyggere ble 95 % drept i holocaust, drapene ble i hovedsak utført av lokal milits under tysk ledelse.[37][38]
Foto: Bundesarchiv, Bild 183-B10160 / CC-BY-SA 3.0

Territorielle strider med Polen (om Vilnius-regionen og Suvalkai-regionen) og med Tyskland om Memelland var hovedsaker for den nye nasjonens utenrikspolitikk. I mellomkrigstiden var landets konstitusjonelle hovedstad Vilnius, selv om byen lå i Polen fra 1920 til 1939 som følge av den polsk-litauiske krig (1919-1920) og polakker og jøder utgjorde majoriteten av byens innbyggere (litauerne utgjorde kun 0,8 % av innbyggerne).[39] De litauiske myndighetene var i denne perioden lokalisert i Kaunas som midlertidig hovedstad i Litauen.

Andre verdenskrig

rediger
Se også: Holocaust i Litauen

I 1940, etter utbruddet av andre verdenskrig, ble Litauen okkupert og annektert av Sovjetunionen i overensstemmelse med Molotov–Ribbentrop-pakten.[40][41] Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i 1941 trakk de sovjetiske styrkene seg tilbake og landet ble okkupert av tyske styrker. Av landets 210 000 jødiske innbyggere ble minst 95 prosent massakrert under den tyske okkupasjonen, noe som utgjør det største enkeltstående tap av menneskeliv i Litauens historie og et av de verste dødstallene under Holocaust. I Latvia og Litauen ble den jødiske befolkningen nesten totalt utslettet og andelen overlevende var den laveste blant landene berørt av holocaust. Massakrene skjedde i hovedsak før utgangen av 1941. En del jøder deportert fra Tsjekkoslovakia, Tyskland og Østerrike ble drept i Litauen.[42][43][44]

Etter tilbaketrekningen av Tysklands okkupasjonsstyrker ble Litauen i 1944 igjen okkupert av Sovjetunionen og lagt inn i unionen som den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk.

Under sovjetisk og tysk okkupasjon mellom 1940 og 1954 mistet Litauen over 780 000 av sine innbyggere. Det blir antatt at 120 000 til 300 000[45] av disse ble drept eller ført i eksil til Sibir, mens andre valgte å flykte til land i vesten.

Oppløsing av Sovjetunionen

rediger
Se også: Den syngende revolusjonen og Oppløsningen av Sovjetunionen
 
Stridsvogn mot demonstrant i Vilnius 13. januar 1991

Femti år med kommunistisk styre tok slutt etter at perestrojka og glasnost ble lansert på slutten av 1980-tallet. Litauen, ledet av Sąjūdis, en antikommunistisk og antisovjetisk frigjøringsbevegelse, proklamerte Litauens uavhengighet 11. mars 1990. Litauen var den første sovjetrepublikken som gjorde dette. Sovjetiske styrker forsøkte imidlertid å hindre at landet ble uavhengig. Natten til 13. januar 1991 angrep Den røde armé Vilnius TV-tårn og drepte 13 litauiske sivile.[46] Etter kuppforsøket i Moskva i august 1991 ble det mulig å oppnå uavhengighet fra Sovjetunionen som ble oppløst i desember 1991. Fra baltisk perspektiv var uavhengigheten en gjenoppretting av selvstendighetene som gikk tapt i forbindelse med andre verdenskrig. Sovjetunionen anerkjente selvstendigheten 6. september 1991. President George H.W. Bush ønsket ikke oppløsning av Sovjetunionen, men gjorde unntak for de baltiske landene.[47] De siste sovjetiske styrkene forlot Litauen 31. august 1993.[47]

Island anerkjente Litauen 22. august 1991 som det første landet,[47] mens Sverige var det første landet som åpnet ambassade i landet. USA og flere vestlige land anerkjente aldri Sovjetunionens anneksjon av Litauen, Latvia og Estland.

Litauen ble medlem av FN 17. september 1991[47] og 31. mai 2001 ble Litauen det 141. medlem av WTO. Siden 1988 har Litauen ønsket tettere bånd med Vesten, og 4. januar 1994 var landet det første av de baltiske landene som søkte medlemskap i NATO. 29. mars 2004 ble landet medlem av NATO, og ble 1. mai samme år også medlem av EU.

Politikk

rediger
 
Daværende president i Litauen, Valdas Adamkus, (til høyre) under et møte med USAs visepresident Dick Cheney i Vilnius i mai 2006.

Siden Litauen erklærte sin selvstendighet den 11. mars 1990 har landet utviklet demokratiske tradisjoner. I det første ordinære valget etter oppløsningen, den 25. oktober 1992, ga 56,75 % av velgerne sin støtte til den nye grunnloven. Det var heftige debatter omkring grunnloven, spesielt angående presidentens rolle.[9] Mange ulike forslag ble sagt frem, fra et parlamentarisk styresett til et system med presidentmodellen etter samme mønster som i USA. En folkeavstemning ble avholdt den 23. mai 1992 for å høre folkets mening. I avstemningen stemte 41 % av alle de stemmeberettigede for å gjeninnføre presidentmodellen i Litauen. Man ble til slutt enig om et semipresidentsystem, men landet regnes i dag som en parlamentarisk republikk der presidenten har en mer kontrollerende funksjon.

Det litauiske statsoverhodet er presidenten, som blir valgt for en femårsperiode og har begrensede fullmakter. En kandidat kan bare sitte i to etterfølgende perioder. Presidenten kan under visse betingelser oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg.[9] Presidentens rolle er for det meste konstitusjonell, med unntak av utenriks- og sikkerhetspolitikken, men har ifølge grunnloven mer myndighet enn presidentene i Estland og Lativa. Presidenten er den øverste lederen for militæret. Presidenten utnevner med godkjenning fra nasjonalforsamlingen (Seimas) statsministeren. Presidenten utnevner resten av regjeringen etter forslag fra statsministeren,[48][6] samt en del andre embetsmenn og alle dommere.

Nasjonalforsamlingen møtes i plenum og har 141 medlemmer som velges for fire år. Valg til parlamentet Seimas skjer delvis i enmannskretser (71 seter) og delvis ved forholdstallsvalg (70 seter) basert på landsdekkende lister. Et parti må oppnå minst 5 % av stemmene nasjonalt for at dets representanter skal få sete i parlamentet. Valgdeltakelsen har falt siden de første valgene etter uavhengigheten. Regjeringen står ansvarlig overfor parlamentet.[48][9]

Litauen er en sentralstat. Under nasjonalt nivå er det valg bare til kommunestyrer. Det er en viss grad av kommunalt selvstyre og kommunene iverksetter også vedtak i parlamentet.[9]

I 2004 ble Rolandas Paksas avsatt som president. Prosessen mot Paksas førte ikke til politisk destabiliisering og beskrives som et tegn på konstitusjonell konsolidering av republikken.[9][49] Dette var første gang i moderne tid i Europa at en president ble avsatt av parlamentet.[50]

Partier

rediger

De første årene etter uavhengigheten hadde Litauen et tilnærmet topartisystem med konservative og reformkommunister på hver sin side. Etter valget i 2000 gjorde to nye partier seg gjeldende: de sosial-liberale og den liberale union. Ved de etterfølgende gikk flere partier og valgallianser over sperregrensen. Partistrukturen ligner på den som er i mange vesteuropeiske land. Partisystemet er samtidig noe ustabilt. Freedom House har klassifisert Litauen som et stabilt og stødig demokrati, samtidig beskrives de personlige forbindelsene mellom politikere og media som en utfordring ved at det kan svekke kontroll med politiske institusjoner (opplysninger fra 2017).[9]

Forsvars- og utenrikspolitikk

rediger

Litauen er medlem av FN, NATO (fra 1. april 2004 samtidig med Latvia og Estland)[51] og EU (fra 1. mai 2004[47] etter vedtak i 2002). Litauen deltar også i det baltiske råd og Østersjørådet. I 2018 ble landet medlem av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling.[52][53][50] Geografi og felles historie på 1900-tallet har medvirket til at de baltiske landene har nært politisk samarbeid.[6]

Ved uavhengigheten i 1991 hadde Litauen i praksis ikke et fungerende militærvesen. Litauere hadde tjenestgjort i sovjetiske styrker spredt over hele unionen og det var stor mangel på offiserer fordi få litauere hadde satset på offiserskarriere. Det litauiske forsvaret ble i stor grad bygget opp fra grunnen. I 1994 gikk de tre baltiske landene inn i NATOs partnerskap for fred. Litauen samarbeidet med Nasjonalgarden i Pennsylvania om opplæring og rådgivning ved etablering av forsvaret. I 1998 signerte de baltiske landene et Baltic Charter med USA. Blant betingelsene for å bli medlem i NATO formulert i 1999: rettssikkerhet (rule of law), menneskeretter, demokratisk kontroll med forsvaret, bidra til alliansens virksomhet og ha tilstrekkelig forsvarsbudsjett. President Boris Jeltsin skal i 1997 ha forsøkt å få til en muntlig avtale med USA om ikke å ta de baltiske landene inn i NATO, noe Bill Clinton avviste.[47]

Litauen medvirket i fredsbevarende styrker i Kroatia (1994), Kosovo og Afghanistan samt støttet USAs invasjon av Irak (2003) politisk og bidro senere med en liten styrke. NATOs perspektiv på den tiden var at operasjonenr utenfor eget territorium (out-of-area) ville være det sentrale i NATOs virke. De baltiske landene skaffet seg ikke jagerfly til å kontrollere eget luftrom og dette har siden 2004 blitt besørget av utstasjonerte fly fra andre NATO-land.[47]

Litauen ble medlem av EU etter at det i 1994 ble innledet en gjensidig prosess med sikte på medlemskap. EU begynte i 1999 forhandlinger med flere kandidatland. Sentralt i forhandlingene var landbruk, kjernekraftverket Ignalina og Russlands adgang til Kaliningrad. I 2014 oppfylte Litauen kriteriene for å bli del av EUs felles valuta, eurosonen. Litauen gikk over til euro som valuta i 2015. Litauen er politisk relativt godt integrert i EU, men henger etter de vesteuropeiske medlemene økonomisk. Litauiske borgere har siden 2011 fri bevegelse innenfor EU.[54]

Per 2019 hadde Litauen 11.000 vervede soldater og 4000 vernepliktige. Medregnet reservister og frivillige anslås at det Litauen ved mobilisering har væpnede styrker på 30.000.[47]

Litauen gjeninnførte obligatorisk vernepliktstjeneste i 2015. Den er på ni måneder, - som tidligere, - men siviltjenesten ble nylig utvidet fra ti til tolv måneder.

I tillegg er det også innført krav om at man må ha gjennomført en av delene før man kan studere på et universitet. Målet er at dette skal føre til flere soldater i førstegangstjeneste.[55]

Litauen har en omkring 100 km lang grense mot Polen. Suwałki-korridoren langs denne grensen er korteste vei mellom Belarus (Russlands allierte) og den russiske eksklaven Kaliningrad blant annet med militærbasen Baltijsk.[56]

Rettsvesen

rediger

Dommerne i forfatningsdomstolen (Konstitucinis Teismas), blir valgt for ni år og utnevnes av presidenten (tre dommere), lederen av nasjonalforsamlingen (tre dommere) og leder for høyesterett (tre dommere). Bare ankedomstoler, og ikke borgerne selv, kan sende saker til forfatningsdomstolen. Etter reformer i 1995 har domstolene fire nivå.[9]

Administrativ inndeling

rediger

Utdypende artikkel: Litauens kommuner

 
Oversikt over Litauens nåværende fylker
Region Hovedstad Areal
(km²)		 Innbyggertall
Alytus Alytus 5425 188 100
Kaunas Kaunas 8091 703 200
Klaipėda Klaipėda 5207 370 000
Marijampolė Marijampolė 4467 188 100
Panevėžys Panevėžys 7881 301 800
Šiauliai Šiauliai 8589 370 700
Tauragė Tauragė 4411 134 500
Telšiai Telšiai 4303 180 600
Utena Utena 7206 186 100
Vilnius Vilnius 9730 850 700

Litauens nåværende administrative inndeling ble innført i 1994, og så modifisert i 2000 for å tilfredsstille EUs standarder. Inndelingen går i tre nivåer: landet består av ti fylker (litauisk: entall – apskritis, flertall – apskritys),[57] som igjen deles inn i totalt 60 kommuner (litauisk: entall — savivaldybė, flertall— savivaldybės). Kommunene deles så inn i over 500 mindre deler, som styres av hver sin eldste. Disse områdene kalles på litauisk seniūnija (entall), og seniūnijos (flertall).

Fylkene ledes av en fylkesmann (litauisk: apskrities viršininkas) som blir utnevnt av de sentrale styresmaktene. Fylkesmannens og fylkets oppgaver er å sørge for at de lokale styresmaktene i fylket holder seg til Litauens lover og grunnlov, og at lover, programmer og pålegg fra nasjonalt hold blir fulgt.

Kommunen er den viktigste enheten i landets administrative inndeling. Noen kommuner er historisk kalt distriktskommuner, og blir ofte omtalt som bare «distrikter». På samme måter blir også bykommuner ofte kalt «byer». Hver kommune har sitt eget, folkevalgte kommunestyre eller kommuneråd. Tidligere hadde man kommunevalg hvert tredje år, men nå har man det hvert fjerde år. Kommunestyret peker ut kommunens ordfører og annet personell. Kommunestyrene velger også ut eldster. Det er foreslått at man skal avholde direktevalg av eldster og ordførere, men det ville i så fall kreve en korrigering av grunnloven.

De minste områdene, som styres av hver sin eldste, spiller ingen rolle i den nasjonale politikken. De ble primært opprettet for at folk skulle kunne motta nødvendige tilbud nær hjemmet, og deres viktigste oppgave går innunder sosialsektoren: å utøve velferd og hjelpe individer og familier som trenger hjelp.[58] I utkantstrøk har de for eksempel også ansvar for å registrere fødsler og dødsfall.

Den nåværende administrative inndelingen er gjenstand for hyppig kritikk ettersom den er for ineffektiv og byråkratisk. Mange har klaget over det store antallet fylker, og det faktum at de ikke har mye makt. Et forslag går ut på å dele landet inn i fire deler i en ny inndeling, hvor grensene skal gå ved landets etnografiske regioner og ikke avgjøres av byråkrater og politikere.[59] Andre foreslår å redusere antallet fylker til fem, hvor hvert har sin base i en av de fem største byene i landet.[60]

Interessegrupper

rediger

Fagforeningene gikk sterkt tilbake etter uavhengigheten og organisasjonsgraden ligger på rundt 15 %. Næringsforeninger innenfor industri, landbruk og handel er relativt velorganisert. Arbeidsgiverforeningene står sterkt. Kollektive avtaler og minstelønn forhandles lokalt og nasjonalt med staten som deltaker. Medvirkning i sivilsamfunnet har lenge etter uavhengigheten vært preget mistilliten som preget sovjettiden og mange borgere er forsiktige med å konfrontere staten.[9]

Økonomi

rediger

Utdypende artikkel: Litauens økonomi

Finanskrisen rundt 2008 rammet Litauen hardt og BNP falt med 14,8 % (Latvias BNP falt samtidig 22 %). Litauens økonomi hentet seg inn igjen rundt 2014.[47] Landbrukets betydning har falt siden 1990 til rundt 10 % av sysselsettingen og rundt 5 % av BNP.[57] I 2022 var 63 % av utenrikshandelen med EU-land.[61]

Økonomiske nøkkeltall Verdi % av BNP År, kilde
BNP (vekst) (Verdensbanken) 7,31 % 2005, UNDP Database
BNP (vekst) (Eurostat) 8,5 % 2007, Eurostat (europa.eu)
Industriproduksjon 7,6 % Q3 2007, Eurostat (europa.eu)
Konsumpriser 2004 1,2 % 2004, UNDP Database
Konsumpriser 2006 3,8 % 2006, Eurostat (europa.eu)
Arbeidsløshet 11,0 % 2004, UN Statistics (unstats.un.org)
Renter 3 mnd 2006 3,11 % 2006, Eurostat (europa.eu)
Handelsbalanse -1,87 mrd US$ 2005, UNDP Database
Betalingsbalanse -1,83 mrd US$ 2005, UNDP Database
Utviklingshjelp -0,23 mrd US$ 2005, UNDP Database
BNP per innb 7.247 US$ 2005, UNDP Database

Olje i Litauen

rediger

Tyskland begynte boring etter olje i øst før den andre verdenskrig (Kaliningrad oblast). I 1949 ble en mer omfattende leteboring satt i gang. Den første oljen ble så funnet innenfor Vilnius' bygrense. Denne tykke råoljen ble funnet ved 226 meter dybde.

Mot slutten av 1980-årene hadde man funnet 37 oljeforekomster. De største funnene på dette tidspunkt lå alle i Kaliningrad-enklaven. Halvparten av funnene er gjort i Litauen rundt Klaipėda. Oljen befinner seg på en dybde fra 2000 til 2700 meter. De tre største forekomster er registrert på felter i Østersjøen utenfor Kaliningrad-enklaven og Litauen.

Fra litauiske kilder ble det produsert 12 000 tonn olje i 1990. I dag produserer fire mindre litauiske oljeselskap rundt 500 000 tonn årlig (2004–2005). Dette tilsvarer 7 prosent av Litauens årlige forbruk. Antydede oljereserver i Litauen tilsvarer fem millioner tonn og 10 års forbruk. Ytterligere oljefunn på land kan kanskje gi 23 millioner tonn og 64 millioner tonn utenfor kysten. Hvor korrekte disse målingene er, er uvisst.

Oljeterminalen Butinges Nafta er bygget for å sikre oljetilførselen sjøveien til Litauen og til Baltikums eneste oljeraffineri, Mazeikiu Nafta. Terminalen tar årlig imot under to og en halv million tonn olje og diesel.

Infrastruktur

rediger
 
Havnen i Klaipėda
 
Store motorveier i Litauen
  • Klaipėda-havnen er den eneste havnen i Litauen.
  • Vilnius International Airport er den største flyplassen. I 2008 betjente den 2 millioner passasjerer. Andre flyplasser er: Kaunas internasjonale flyplass og Palanga/Klaipèda International Airport.
  • Ignalina kjernekraftverk er et atomkraftverk fra Sovjet-tiden.
    • Reaktor nr. 1 ble stengt i desember 2004 som en betingelse for Litauens inntreden i EU, ettersom kraftverket – i likhet med kjernekraftverket i Tsjernobyl – manglet robuste inneslutningstanker rundt reaktorene. Den gjenværende enheten dekket per 2006 om lag 70 % av Litauens elektrisitetsetterspørsel.[62]
    • Reaktor nr. 2 ble stengt 31. desember 2009. Forslag om å bygge et nytt kjernekraftverk i Litauen har blitt fremsatt.[63]
  • Ifølge en studie utført av Speedtest.net har Litauen verdens raskeste opplastingshastighet, samt den sjette raskeste nedlastingshastigheten på internett.[64][65]

Samfunn

rediger

Helligdager

rediger

Helligdager som vanligvis ikke faller på en søndag: 1. januar (Nyttårsdagen), 16. februar (Uavhengighetsdag 1918 (nasjonaldag)), 11. mars (Uavhengighetsdag 1990), 2. påskedag, 1. mai (Arbeidernes internasjonale kampdag ), 24. juni (St. Hans/Jonsok), 6. juli (Nasjonens dag), 1. november (Allehelgensdag) og 1. og 2. juledag.

Merkedager

rediger
  • 13. januar er dagen til minne om den blodige dagen i 1991 da Gorbatsjovs spesialstyrke OMON gjennomførte operasjonen "svart tulipan" der de okkuperte det kjente tv-tårnet i Vilnius med stridsvogner og 13 sivile litauiske demonstranter ble drept.
  • Nasjonaldagen er 16. februar. Det var dagen det litauiske råd erklærte landet selvstendig. Dette skjedde i 1918.
  • 11. mars er dagen for uavhengighetserklæringen i 1990 fra den sovjetiske okkupasjonen
  • 6. juli er kong Mindaugas Is kroningsdag i 1253

Media

rediger

Lietuvos rytas, landets viktigste dagsavis, ble privatisert i 1989. Kringkasting har vært dominert av en statlig allmennkringkaster, Lietuvos nacionalinis radijas ir televizija, og en håndfull private, landsdekkende kanaler. Kringkastingsmonopolet ble opphevet i 1993.[9]

Utdanning

rediger
 
Den store gården til Vilnius universitet, en av de eldste universiteter i Nord-Europa. Rundt 70 % av litauiske elever fra videregående skole fortsetter sine studier på universiteter og høyskoler.

Den første dokumenterte skole i Litauen ble etablert i 1387 i tilknytning til katedralen i Vilnius. Skolen ble påvirket av kristningen av Litauen. Flere typer skoler fantes i middelalderens Litauen: katedralskoler, der elevene ble forberedt på prestetjeneste; bygdeskoler som tilbød elementær utdanning, og hjemmeskoler dedikert til å utdanne barna av den litauiske adelen. Før Universitetet i Vilnius ble etablert i 1579, gikk litauere som søkte høyere utdanning på universitet i utenlandske byer, inkludert Kraków, Praha, og Leipzig.[66]

Det litauiske departementet for vitenskap og utdanning foreslår nasjonal utdanningspolitikk og mål. Disse er sendt til Seimas for ratifisering. Lover styrer langsiktig pedagogisk strategi sammen med generelle lover om standarder for høyere utdanning, yrkesopplæring, jus og vitenskap, voksenopplæring og spesialundervisning.[67]

Verdensbanken betegner lesekyndigheten til litauere i alderen 15 år og eldre som 100 %.[68] I 2008 hadde 30,4 % av befolkningen i alderen 25-64 fullført høyere utdanning, 60,1 % hadde fullført videregående utdanning og utdanning etter videregående (ikke-tertiær).[69] Ifølge investere i Litauen, har Litauen dobbelt så mange personer med høyere utdanning som EU-15 gjennomsnittet og andelen er høyest i Baltikum. Også 90 % av litauerne snakker minst ett fremmedspråk og halvparten av befolkningen snakker to fremmedspråk, i hovedsak russisk og engelsk.[70]

I 2008 var det 15 offentlige universiteter i Litauen, 6 private institusjoner, 16 offentlige høyskoler, og 11 private høgskoler.[71] Universitetet i Vilnius er et av de eldste universiteter i Nord-Europa og det største universitetet i Litauen. Kaunas University of Technology er det største tekniske universitetet i Baltikum og det nest største universitet i Litauen. Andre universiteter inkluderer Kaunas University of Medicine, Litauen Academy of Music og Teater, Vilnius pedagogiske universitet, Vytautas Magnus universitet, Mykolas Romeris universitet, Litauisk academi for kroppsøving, Vilnius Gediminas Tekniske Universitet, General Jonas Zemaitis militærakademi i Litauen, Klaipėda universitet, litauisk Veterinary Academy, Litauisk universitet av landsbruk, Siauliai universite og Vilnius Academy of Arts.

Etter uavhengigheten støttet norske myndigheter og institusjoner utvikling av forskning og høyere utdanning i landet.[6]

Største byer

rediger

Tall fra 1. januar 2004

  1. Vilnius: 541 082
  2. Kaunas: 368 913
  3. Klaipėda: 190187
  4. Šiauliai: 131 181
  5. Panevėžys: 117 593
  6. Alytus: 70 717
  7. Marijampolė: 70 305
  8. Mažeikiai: 66 773
  9. Kėdainiai: 65 049
  10. Telšiai: 56 735

Se også: Liste over byer i Litauen

Kultur

rediger
 
Språkgrupper i området
  Nordgermansk (Island og Skandinavia)
  Østersjøfinske språk (Finland, Estland)
  Baltisk (Latvia, Litauen)

Musikk

rediger

Litauen har en lang historie av klassiske musikalske stykker. Litauisk folkemusikk er primært basert rundt polyfon musikk spilt på fløyter, zithers (kanklės).

Litauisk folkemusikk er basert på sanger (dainos), som inkluderer romantiske sanger, så vel som arbeidssanger og mer arkaiske krigssanger. Disse sangene ble utført enten i grupper eller alene, og akkompagnert av musikk eller kor. Duophonicsanger er en kjent tradisjon i Aukštaitija. En annen stil av litauisk folkemusikk kalles rateliai, en slags runddans. Populære instrumenter inkluderer kanklės, en slags gitar som følger sutartines, rateliai, vals, polka og quadrilles, samt ulike feler (inkludert en bassfele kalt basetle), i tillegg til en særegen plystrefele kalt lumzdelis, som lydmessig minner om en klarinett. På slutten av det 19. århundre ble trekkspill og bandoneon introdusert. Sutartinė ledsages av skudučiai, en form for panfløyte, så vel som trompeter (ragai og dandytės). Instrumentet anklės er et svært viktig instrument i tradisjonell, litauisk folkemusikk, som avviker i antall strenger og ytelsesteknikker over hele landet. Andre tradisjonelle instrumenter inkluderer švilpas (fløyte), trommer og tabalas (et rytmeinstrument som minner om en Gong). Andre tradisjonelle instrumenter inkluderer sekminių ragelis (sekkepipe) og pūslinė (en musikalsk bue laget av griseblærer fylt med tørkede erter).

Rockemusikk

På 1980-tallet, gjorde rockebandet Foje, Antis, og Bix et stort inntrykk på Litauen. I 1987, 1988 og 1989 tok flere store rockefestivaler sted, blant annet festivalen Roko Maršas. Roko Maršas var koblet til ideologien Sąjūdis.

Fra 2000-tallet har de mest populære bandene i Litauen vært SKAMP, Happyendless og Jurga, som alle oppnådde internasjonal anerkjennelse.

Kunst og museer

rediger
 
Billedgalleriet i Vilnius 'Chodkiewicz Palace

Det finnes flere museer i Litauen. Litauens kunstmuseum ble grunnlagt i 1933 og er det største museet for kunstbevaring i Litauen.[28] Palanga Amber Museum er et datterselskap av det litauiske Art Museum. Ulike gule kunstverk utgjør en sentral del av museet. I alt er det 28 000 biter av rav og om lag 15.000 inneholder inneslutninger av insekter, edderkopper, eller planter. Over 4500 stykker rav brukes for produksjon av kunst og smykker. Et fremtidig planlagt museum, Vilnius Guggenheim Hermitage Museum, vil presentere utstilling av moderne kunst. Museet er planlagt å åpne i 2011.[31]

Mikalojus Konstantinas Čiurlionis (1875–1911) er en kjent representant for litauisk kunst. Čiurlionis var en nasjonalt kjent musiker og kunstner i Litauen. Hans symfoniske komposisjoner, Jura («Havet») og Miške ("I skogen"), var den første helaftens stykke fra en litauisk musiker. Jura («Havet») og Miške ("I skogen") ble komponert for å representere Litauens landskap. [32] Etter Čiurlionis død i asteroide 2420 ble Čiurlionis hedret for sine prestasjoner. 75.

Skulpturer er en viktig kunstart i Litauen. Det litauiske museet ”Museum of Ancient Beekeeping” viser ulike former for bikuber. Et annet populært kunststed er Grutas Park. Dette museet inneholder relikvier og statuer av Vladimir Lenin og Josef Stalin fra Sovjettiden.

Mat

rediger
 
Cepelinai servert med rømme

Litauisk kjøkken er tilpasset det kjølige og fuktige, nordlige klima: bygg, poteter, rug, rødbeter, bær og sopp er en stor del av kostholdet og blir dyrket lokalt. Melkeprodukter regnes som en av Litauens spesialiteter. Siden litauisk klima og landbruk minner om Øst-Europa for øvrig, har litauisk kjøkken mye til felles med andre østeuropeiske og askenasiske kjøkken, men har likevel en del særtrekk som ble dannet av en rekke påvirkninger i landets lange og vanskelig historie. Tyske tradisjoner har også påvirket litauiske retter, blant annet retter som består av flesk og poteter, for eksempel potetpudding (kugelis eller Kugel) og potetpølser (vėdarai), så vel som kaken kjent som šakotis. De mest eksotiske rettene, kibinai og čeburekai, er populære i Litauen. Napoleonskake ble introdusert under Napoleons passasje gjennom Litauen i det 19. århundre.

Kino og teater

rediger
 
Filmskaperen, kunstneren og poeten Jonas Mekas anses som gudfar for amerikansk avant-garde kino

Litauen har en livlig dramascene. Det fins mange ulike filmfestivaler, som Kino Pavasaris og AXX Commercial Film Festival Contest. Filmtradisjonen har kommet gjennom Litauens okkupasjon av russerne. [28] En populær litauisk film, Velnio Nuotaka, er basert på tradisjonelle, litauiske folkeeventyr.[29]

Et større teater i Litauen er Det Litauiske Akademi av Musikk og Teater, som ble grunnlagt i 1919 av Juozas Naujalis. Akademiet ble omdøpt i 2004.[30] Et annet teater, Vilnius Lille Teater, ble grunnlagt av Rimas Tuminas. Vilnius Lille Teater produserer hovedsakelig internasjonalt kjente stykker, blant annet Shakespeare.[29]

Ulike teaterdirektører har bidratt mye til litauisk scenekultur. Eimuntas Nekrosius spilte en betydelig rolle for den litauiske teaterbevegelsen. Han har produsert stykker av Shakespeare som Macbeth, Othello og Hamlet. En annen direktør er Oskaras Korsunovas. Han er en moderne regissør for musikaler, studioopptredener og skuespill.

Sport

rediger

Det fins omtrent 80 ulike idrettsforbund i Litauen, både ikke-olympiske idrettsforbund og idrettsforbund tilknyttet OL. Blant de mest populære idrettene i Litauen er basketball, fotball, friidrett og sykling. Profesjonelle idrettsutøvere og trenere er utdannet i Det Litauiske Akademiet For Idrett. Basketball er den aller mest populære sporten i Litauen. Det litauiske basketballandslaget har vunnet EM i 1937, 1939 og 2003, og kom på 2.-plass i 1995 og tredjeplass i 2007. Litauen har vunnet bronse i OL i 1992, 1996 og 2000, og kom på fjerdeplass i 2004 og 2008. I 2011 ble Europamesterskapet i basketball avholdt i Litauen.

Oppføring på UNESCOs lister

rediger

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

  • 2001 – Korsutskjæringene og deres symbolikk
  • 2010 – Sutartinės, flerstemmige sanger

Se også

rediger

Fotnoter

rediger
Type nummerering
  1. ^ litauisk Lietuvos Respublika, kortnavn Lietuva

Referanser

rediger
  1. ^ Brockhaus Enzyklopädie, verkets språk tysk, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id litauen, besøkt 31. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ https://www.bbc.com/news/world-europe-17536867.
  3. ^ Resident population by administrative territory at the beginning of the year, State Data Agency of Lithuania, 16. januar 2023, Wikidata Q116790256, https://osp.stat.gov.lt/en/statistiniu-rodikliu-analize?hash=5c4a13a4-75e5-4abf-86aa-58b99778b777 
  4. ^ Båsland, Harald (1999). Geografisk leksikon for barn og ungdom. no#: Universitetsforl. ISBN 8200450694. 
  5. ^ a b c d Geografisk leksikon, bind 4. Oslo: Cappelen. 1981. ISBN 8202044499. 
  6. ^ a b c d e f g Norge og Baltikum. Utenriksdepartementet. 1997. ISBN 8271774816. 
  7. ^ a b Blinnikov, M. S. (2021). A Geography of Russia and its Neighbors. Guilford Publications.
  8. ^ a b c d e f g h i Kolstø, Pål (1999). Nasjonsbygging. Russland og de nye statene i øst. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200129187. 
  9. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s Winkelmann, Rolf (2017). «Lithuania». I Günther Heydemann og Karel Vodicka. From Eastern Bloc to European Union: Comparative Processes of Transformation since 1990. 22 (1 utg.). Berghahn Books. ISBN 978-1-78920-821-4. doi:10.2307/j.ctvw04d64.9. 
  10. ^ «Which countries have the best, and worst, living standards?». The Economist. 13. mars 2024. ISSN 0013-0613. Besøkt 19. april 2024. 
  11. ^ «Til stede på Natos østflanke: – Gjør oss tryggere». forsvaretsforum.no. 17. desember 2019. Besøkt 4. mars 2022. 
  12. ^ Lillegård, Gunnar Hultgreen, Henning (22. mai 2022). «Området russerne vil ha». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 24. mai 2022. 
  13. ^ «Assessment of Climate Change for the Baltic Sea Basin - The BACC Project - 22-23 May 2006, Göteborg, Sweden» (PDF). Besøkt 25. april 2010. 
  14. ^ «Effects of 2002 drought in Lithuania». Adsabs.harvard.edu. Besøkt 25. april 2010. 
  15. ^ «Records of Lithuanian climate». www.meteo.lt. Besøkt 25. april 2010. 
  16. ^ Litauens statistiske departement (2007) http://www.stat.gov.lt/lt/pages/view/?id=2176 Arkivert 5. mars 2008 hos Wayback Machine.
  17. ^ a b c Fra Østersjøen til Karpatene. Det Beste. 1996. ISBN 8270102881. 
  18. ^ https://data.worldbank.org/indicator/NY.GDP.PCAP.CD?locations=LT
  19. ^ Levin, D. (2000). The Litvaks: a short history of the Jews in Lithuania. Berghahn Books.
  20. ^ a b c Voren 2011, s. 2.
  21. ^ Levin, D. (2000). The Litvaks: a short history of the Jews in Lithuania. Berghahn Books.
  22. ^ Kaubrys, Saulius (september 1998). «Demographic data on the development of the German community in Lithuania (1918–1939)». Journal of Baltic Studies (på engelsk). 29 (3): 253–260. ISSN 0162-9778. doi:10.1080/01629779800000101. Besøkt 17. april 2024. 
  23. ^ Litauens statistiske direktorat. http://www.stat.gov.lt Arkivert 17. mars 2011 hos Wayback Machine.
  24. ^ Ubarevičienė, Rūta; van Ham, Maarten (januar 2017). «Population decline in Lithuania: who lives in declining regions and who leaves?». Regional Studies, Regional Science (på engelsk). 4 (1): 57–79. ISSN 2168-1376. doi:10.1080/21681376.2017.1313127. Besøkt 14. april 2024. 
  25. ^ Ubarevičienė, Rūta; van Ham, Maarten; Burneika, Donatas (21. april 2016). «Shrinking Regions in a Shrinking Country: The Geography of Population Decline in Lithuania 2001–2011». Urban Studies Research (på engelsk). 2016: e5395379. ISSN 2090-4185. doi:10.1155/2016/5395379. Besøkt 14. april 2024. 
  26. ^ Stankuniene, Vlada; Jasilioniene, Aiva (2008). «Lithuania: Fertility decline and its determinants». Demographic Research. 19: 705–742. ISSN 1435-9871. Besøkt 14. april 2024. 
  27. ^ Stankuniene, Vlada (2000). «Recent Population Development in Lithuania». I Kučera, Tomáš. New Demographic Faces of Europe: The Changing Population Dynamics in Countries of Central and Eastern Europe (på engelsk). Springer. s. 199–220. ISBN 978-3-642-59800-5. doi:10.1007/978-3-642-59800-5_10. Besøkt 17. april 2024. 
  28. ^ Klüsener, Sebastian; Stankūnienė, Vlada; Grigoriev, Pavel; Jasilionis, Domantas (oktober 2015). «The Mass Emigration Context of Lithuania: Patterns and Policy Options». International Migration. 5 (på engelsk). 53: 179–193. ISSN 0020-7985. doi:10.1111/imig.12196. Besøkt 17. april 2024. 
  29. ^ Park, Ausra (2. oktober 2015). «A society of departure in post-communist Europe: socio-political reasons behind mass Lithuanian emigration». East European Politics. 4 (på engelsk). 31: 407–428. ISSN 2159-9165. doi:10.1080/21599165.2015.1080163. Besøkt 14. april 2024. 
  30. ^ Blinnikov, M. S. (2021). A Geography of Russia and its Neighbors. Guilford Publications.
  31. ^ Fra Østersjøen til Karpatene. Det Beste. 1996. ISBN 8270102881. 
  32. ^ Waldman, C., & Mason, C. (2006). Encyclopedia of European peoples. Infobase Publishing.
  33. ^ Tomas Baranauskas. Lietuvos karalystei — 750 (750 years for Kingdom of Lithuania) Arkivert 24. august 2007 hos Wayback Machine..2001
  34. ^ Paul Magocsi. History of the Ukraine. University of Toronto Press, 1996. p.128
  35. ^ Robert Bideleux. A History of Eastern Europe: Crisis and Change. Routledge, 1998. p.122
  36. ^ Stone, Daniel. The Polish-Lithuanian state: 1386-1795. University of Washington Press , 2001. p. 63
  37. ^ Bubnys, Arūnas (2004). "Holocaust in Lithuania: An Outline of the Major Stages and Their Results". The Vanished World of Lithuanian Jews. Rodopi. pp. 218–219. ISBN 90-420-0850-4.
  38. ^ Voren, Robert van (2011). Undigested past: the Holocaust in Lithuania (Vol. 31). Rodopi.
  39. ^ L. Donskis. Identity and Freedom: mapping nationalism and social criticism in twentieth-century Lithuania. Routledge (UK), 2002 p.23
  40. ^ I. Žiemele. Baltic Yearbook of International Law, 2001. 2002, Vol.1 p.10
  41. ^ K. Dawisha, B. Parrott. The Consolidation of Democracy in East-Central Europe. 1997 p.293
  42. ^ MacQueen, M. (1998). The context of mass destruction: Agents and prerequisites of the Holocaust in Lithuania. Holocaust and Genocide Studies, 12(1), 27-48.
  43. ^ Bubnys, Arūnas (2004). "Holocaust in Lithuania: An Outline of the Major Stages and Their Results". The Vanished World of Lithuanian Jews. Rodopi. pp. 218–219. ISBN 90-420-0850-4.
  44. ^ Ginaite-Rubinson, S. (2011). Resistance and Survival: The Jewish Community in Kaunas 1941-1944. Mosaic Press.
  45. ^ US Department of State Bureau of Public Affairs, August 2006
  46. ^ BBC Story
  47. ^ a b c d e f g h i Arens, Olavi (2021). Defending Eastern Europe: The defense policies of new NATO and EU member states. Manchester University Press. ISBN 978-1-5261-4756-1. 
  48. ^ a b Berg, Ole T. (23. august 2023). «Litauens politiske system». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 18. april 2024. 
  49. ^ «Lithuania lawmakers remove president for abuse of power». NBC News (på engelsk). 6. april 2004. Besøkt 20. april 2024. «Lawmakers narrowly ousted Lithuania’s scandal-ridden president Tuesday for abuse of office, ending the Baltic state’s worst political crisis since it gained independence from Moscow.» 
  50. ^ a b Walsh, Nick Paton (7. april 2004). «Lithuania axes president in phone tap row». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 20. april 2024. 
  51. ^ Association, Press (2. april 2004). «Seven join Nato in biggest expansion». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 20. april 2024. 
  52. ^ «Lithuania officially joins OECD». www.baltictimes.com (på engelsk). Besøkt 21. juli 2018. 
  53. ^ «A New Europe is Born – DW – 12/14/2002». dw.com (på engelsk). Besøkt 20. april 2024. 
  54. ^ Winkelmann, Rolf (2017). «Lithuania». I Günther Heydemann og Karel Vodicka. From Eastern Bloc to European Union: Comparative Processes of Transformation since 1990. 22 (1 utg.). Berghahn Books. ISBN 978-1-78920-821-4. doi:10.2307/j.ctvw04d64.9. 
  55. ^ «Eksperter: Putin tvinger Europa til dette». TV2.no. 27.07.2024. 
  56. ^ Reigstad, Joakim (22. april 2024). «Her kan en europeisk storkrig starte». NRK. Besøkt 23. april 2024. 
  57. ^ a b McLachlan, G. (2008). Lithuania. Bradt Travel Guides.
  58. ^ (lt) Lietuvos Respublikos vietos savivaldos įstatymo pakeitimo įstatymas (Republic of Lithuania Law on Amending the Law on Local Self-Governing), Seimas law database, October 12, 2000, Law no. VIII-2018. Accessed 3. juni 2006.
  59. ^ (lt) Dr. Žilvytis Bernardas Šaknys Lietuvos Respublikos administracinio teritorinio suskirstymo perspektyvos: etnografiniai kultūriniai regionai (Perspectives of Republic of Lithuania Administrative Subdivision: Ethnographic — Cultural Regions) Arkivert 28. april 2006 hos Wayback Machine., The Council for the Protection of Ethnic Culture, Seimas, December 12, 2002. Accessed 4. juni 2006.
  60. ^ (lt) Dr. Antanas Tyla, Pastabos dėl Apskričių valdymo reformos koncepcijos (Notes on Conception of County Governing Reform)[død lenke], The Council for the Protection of Ethnic Culture, Seimas, May 16, 2001. Accessed June 4, 2006.
  61. ^ «Lithuania – EU country profile | European Union». european-union.europa.eu (på engelsk). Besøkt 27. april 2024. 
  62. ^ «Electricity Market in the Baltic Countries». Lietuvos Energija. Arkivert fra originalen 3. mars 2009. Besøkt 19. april 2008.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. mars 2009. Besøkt 16. mai 2010. 
  63. ^ «Lithuania shuts down Soviet-era NPP, but being a nuclear-free nation is still under question». Arkivert fra originalen 23. april 2010. Besøkt 13. januar 2010.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 23. april 2010. Besøkt 16. mai 2010. 
  64. ^ «Lietuviškas internetas – sparčiausias pasaulyje» (på litauisk). 8. april 2009. Besøkt 13. mai 2009. 
  65. ^ Speedtest.net. «World Speedtest.net Results». Arkivert fra originalen 12. mai 2009. Besøkt 13. mai 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. mai 2009. Besøkt 16. mai 2010. 
  66. ^ Kiaupienė, Jūratė (2009). Lietuvos istorija. Vol. IV. Vilnius: Baltos lankos. s. 145-147. ISBN 978-9955-23-239-1. 
  67. ^ «Education in Lithuania» (PDF). European Agency for Development in Special Needs Education. Arkivert fra originalen (PDF) 15. desember 2010. Besøkt 6. april 2010.  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 15. desember 2010. Besøkt 16. mai 2010. 
  68. ^ «World Bank - ICT at a Glance» (PDF). World Bank. Arkivert fra originalen (PDF) 7. juli 2007. Besøkt 7. april 2010. 
  69. ^ «VOCATIONAL EDUCATION AND TRAINING in Lithuania» (PDF). Lithuanian Ministry of Science and Education. Besøkt 7. april 2010. 
  70. ^ «Invest in Lithuania». Lda.lt. Arkivert fra originalen 27. september 2010. Besøkt 25. april 2010.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 27. september 2010. Besøkt 16. mai 2010. 
  71. ^ «Lithuania, Academic Career Structure». European University Institute. Besøkt 7. april 2010. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Litauen&oldid=24832533»