Le quattro stagioni (Dei fire årstidene) er ei samling av fire fiolinkonsertar av komponisten Antonio Vivaldi. Dei vart komponerte i 1723 og er det mest kjende verket til Vivaldi og av dei mest kjende frå heile barokkmusikken. Teksturen i kvart konsertstykke er variert, og kvar av dei representerer ei årstid. Til dømes har «Vinteren» mykje sølvaktige staccato-notar frå dei høge strengene, som gjev assosiasjonar til iskaldt regn, medan «Sommaren» gjev assosiasjonar til torevêr i den siste satsen, som ofte berre vert kalla «Stormen».
Konsertane vart først publiserte i 1725 som ein del av tolv solokonsertar, Op. 8, kalla Il cimento dell'armonia e dell'inventione (Konkurransen mellom Harmoni og Nyskaping). Dei første fire konsertane vart kalla Le quattro stagioni, og kvart av dei kalla opp etter ei årstid. Kvar av dei består av tre satsar, med ein langsam sats mellom to raskare. Då Vivaldi komponerte Dei fire årstidene hadde ikkje det moderne solokonsertformatet vorte definert enno (typisk eit soloinstrument i lag med eit orkester). Det originale arrangementet til Vivaldi med solofiolin i lag med ein strykekvartett og basso continuo var med på å definere denne forma.
Vivaldi skreiv fire sonnettar, som kunne lesast i samband med framføringa:
Italiensk
Engelsk omsetjing
Primavera (Våren)
Giunt' è la Primavera e festosetti
La Salutan gl' Augei con lieto canto,
E i fonti allo Spirar de' Zeffiretti
Con dolce mormorio Scorrono intanto:
Vengon' coprendo l' aer di nero amanto
E Lampi, e tuoni ad annuntiarla eletti
Indi tacendo questi, gl' Augelletti;
Tornan' di nuovo al lor canoro incanto:
E quindi sul fiorito ameno prato
Al caro mormorio di fronde e piante
Dorme 'l Caprar col fido can' à lato.
Di pastoral Zampogna al suon festante
Danzan Ninfe e Pastor nel tetto amato
Di primavera all' apparir brillante.
Springtime is upon us.
The birds celebrate her return with festive song,
and murmuring streams are softly caressed by the breezes.
Thunderstorms, those heralds of Spring, roar, casting their dark mantle over heaven,
Then they die away to silence, and the birds take up their charming songs once more.
On the flower-strewn meadow, with leafy branches rustling overhead, the goat-herd sleeps, his faithful dog beside him.
Led by the festive sound of rustic bagpipes, nymphs and shepherds lightly dance beneath the brilliant canopy of spring.
Estate (Sommaren)
Sotto dura Staggion dal Sole accesa
Langue l' huom, langue 'l gregge, ed arde il Pino;
Scioglie il Cucco la Voce, e tosto intesa
Canta la Tortorella e 'l gardelino.
Zeffiro dolce Spira, mà contesa
Muove Borea improviso al Suo vicino;
E piange il Pastorel, perche sospesa
Teme fiera borasca, e 'l suo destino;
Toglie alle membra lasse il Suo riposo
Il timore de' Lampi, e tuoni fieri
E de mosche, e mossoni il Stuol furioso!
Ah che pur troppo i Suo timor Son veri
Tuona e fulmina il Ciel e grandioso
Tronca il capo alle Spiche e a' grani alteri.
Beneath the blazing sun's relentless heat
men and flocks are sweltering,
pines are scorched.
We hear the cuckoo's voice; then sweet songs of the turtle dove and finch are heard.
Soft breezes stir the air... but threatening north wind sweeps them suddenly aside.
The shepherd trembles, fearful of violent storm and what may lie ahead.
His limbs are now awakened from their repose by fear of lightning's flash and thunder's roar, as gnats and flies buzz furiously around.
Alas, his worst fears were justified, as the heavens roar and great hailstones beat down upon the proudly standing corn.
Autunno (hausten)
Celebra il Vilanel con balli e Canti
Del felice raccolto il bel piacere
E del liquor de Bacco accesi tanti
Finiscono col Sonno il lor godere
Fà ch' ogn' uno tralasci e balli e canti
L' aria che temperata dà piacere,
E la Staggion ch' invita tanti e tanti
D' un dolcissimo Sonno al bel godere.
I cacciator alla nov' alba à caccia
Con corni, Schioppi, e canni escono fuore
Fugge la belua, e Seguono la traccia;
Già Sbigottita, e lassa al gran rumore
De' Schioppi e canni, ferita minaccia
Languida di fuggir, mà oppressa muore.
The peasant celebrates with song and dance the harvest safely gathered in.
The cup of Bacchus flows freely, and many find their relief in deep slumber.
The singing and the dancing die away
as cooling breezes fan the pleasant air,
inviting all to sleep
without a care.
The hunters emerge at dawn,
ready for the chase,
with horns and dogs and cries.
Their quarry flees while they give chase.
Terrified and wounded, the prey struggles on,
but, harried, dies.
Inverno (Vinteren)
Aggiacciato tremar trà neri algenti
Al Severo Spirar d' orrido Vento,
Correr battendo i piedi ogni momento;
E pel Soverchio gel batter i denti;
Passar al foco i di quieti e contenti
Mentre la pioggia fuor bagna ben cento
Caminar Sopra 'l giaccio, e à passo lento
Per timor di cader gersene intenti;
Gir forte Sdruzziolar, cader à terra
Di nuove ir Sopra 'l giaccio e correr forte
Sin ch' il giaccio si rompe, e si disserra;
Sentir uscir dalle ferrate porte
Sirocco Borea, e tutti i Venti in guerra
Quest' é 'l verno, mà tal, che gioja apporte.
Shivering, frozen mid the frosty snow in biting, stinging winds;
running to and fro to stamp one's icy feet, teeth chattering in the bitter chill.
To rest contentedly beside the hearth, while those outside are drenched by pouring rain.
We tread the icy path slowly and cautiously, for fear of tripping and falling.
Then turn abruptly, slip, crash on the ground and, rising, hasten on across the ice lest it cracks up.
We feel the chill north winds course through the home despite the locked and bolted doors...
this is winter, which nonetheless brings its own delights.
