fajanse

Selv om det nok var blitt fremstilt fajanse i Italia tidligere, slo produksjonen ut i full blomst på 1400–1500-tallet. Foruten i Faenza lå de mest kjente verkstedene i blant annet Urbino, Deruta, Orvieto og Firenze. De vanligste formene er apotekerkrukker (albarelli) og fat. Disse har ofte figurrike scener (istoriato). Det er bevart mange store relieffgrupper av navngitte kunstnere, som familien della Robbia.

Tidlige eksempler på keramikk med fajansens kjennetegn kan påvises mange steder i Europa. De skyldes ofte italienske eller spanske keramikere som har utvandret av religiøse grunner eller er blitt tilkalt for spesielle oppdrag.

Italienske keramikere holdt til flere steder i Europa på hele 1500-tallet. I det følgende århundret sto fajanseproduksjonen i Nevers høyt, men storhetstiden for fransk fajanse var likevel 1700-tallet. Kjente franske fabrikker er Moustiers, Marseilles, Rouen og Strasbourg. Spredningssenteret lenger nord var Antwerpen, der en italiensk keramiker slo seg ned i 1512. Herfra spredte fajansekunsten seg til Delft, så til England og Sør-Tyskland, deretter til hele Nord-Europa.

Slektskapet med den italienske majolika var som oftest tydelig. Da Delft hadde sin glanstid rundt 1650–1750, kom et nytt trekk inn i bildet, nemlig påvirkningen fra det populære kinesiske porselenet, særlig det som var hvitt med blå dekor, som man forsøkte å etterligne i fajanse fra Delft og senere ved en rekke fajansefabrikker.

Engelsk fajanse kan nesten sees som en utløper av den nederlandske. Delftware er den vanlige betegnelsen på fajanse i Storbritannia. De ledende produksjonssentrene var London (Lambeth), Bristol og Liverpool. Men det var først Wedgwoods flintgods som gjorde England til en ledende keramikkprodusent.

Religiøse emigranter fra Nederland grunnla i 1661 en fajansefabrikk i Hanau ved Frankfurt. Herfra spredte fajanseteknikken seg raskt over Tyskland. Fra begynnelsen av 1600-tallet kjennes riktignok en gruppe fajanse i Hamburg. Denne er trolig tilvirket av portugisiske keramikere som holdt til i byen, idet Hamburg hadde nær kontakt med Portugal.

Det er imidlertid tradisjonen fra Delft og Hanau som preger den meget omfattende tyske fajanseindustrien på slutten av 1600-tallet og i det følgende århundret. Noen kjente fabrikker er – foruten Hanau – Frankfurt, Höchst, Fulda, Ansbach, Nürnberg og (i Schleswig-Holstein) Kiel, Kellinghusen, Eckernförde, Schleswig og flere. De nordiske fabrikkene hører til samme krets som de tyske. Den første nordiske fajansefabrikken ble anlagt i København i 1722, den svenske Rörstrandfabrikken fulgte i 1726, mens Norge fikk sin ledende fajansefabrikk Herrebøe ved Halden i 1759. Omtrent samtidig ble fajanseproduksjon satt i gang av Hans Nicolai Bruun i Drammen.

1700-tallet var fajansens store tid i Mellom- og Nord-Europa, men i dette århundret kom også det første europeiske porselenet og det engelske flintgodset. Porselenet kom til å fylle luksusbehovet, mens det billige og solide engelske flintgodset fylte hverdagsbehovet. Dermed hadde den ekte fajansen foreløpig utspilt sin rolle omkring 1800. Senere er den tatt opp igjen, men da som et medium for spesielle kunstneriske uttrykk.