Hopp til innhold

Vinter-OL 2010

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Se også: Paralympiske vinterleker 2010
Vancouver 2010
De 21. olympiske vinterleker
Fil:Vancouver 2010.svg
VertsnasjonCanadas flagg Canada
Deltagernasjoner82
Utøvere2 566 [1]
(1 522 menn og 1 044 kvinner)
Idretter7
Øvelser86
Åpningsseremoni12. februar
Avslutningsseremoni28. februar
Offisielt åpnet avMichaëlle Jean
Ildtenner(e)Catriona Le May Doan
Steve Nash
Nancy Greene
Wayne Gretzky
Deltagernes edHayley Wickenheiser
Dommernes edMichel Verrault
ÅpningsstadionBC Place Stadium
← Forrige
Torino 2006
Neste →
Sotsji 2014

Vinter-OL 2010 var de 21. olympiske vinterleker og ble arrangert fra 12. til 28. februar 2010 i Vancouver i Canada. Noen av øvelsene fant også sted i nabobyen Whistler. Over 2 600 utøvere fra 82 land deltok i til sammen 86 øvelser i 15 disipliner. Både vinterlekene og de paralympiske lekene ble arrangert av organisasjonskomiteen VANOC (Vancouver Organizing Committee).

Dette var tredje gang Canada arrangerte de olympiske leker og første gang et OL ble avholdt i delstaten Britisk Columbia. Canada hadde tidligere arrangert Sommer-OL 1976 i Montréal og Vinter-OL 1988 i Calgary. Slik tradisjonen tilsier, mottok daværende ordfører i Vancouver, Sam Sullivan, det olympiske flagget under avslutningsseremonien for Vinter-OL 2006 i Torino i Italia. Flagget ble heist foran Vancouvers rådhus under en spesiell seremoni den 28. februar 2006, hvor det hang frem til åpningsseremonien. Selve lekene ble offisielt åpnet av Canadas generalguvernør Michaëlle Jean.

Dette var første gang Canada lyktes å ta gull i et OL arrangert på hjemmebane. Under lekene i Montreal i 1976 og Calgary i 1988 vant Canada henholdsvis fem sølv og seks bronsemedaljer (Montreal) og to sølv og tre bronsemedaljer (Calgary), men ingen gullmedaljer. Med 14 gullmedaljer i Vancouver satte Canada ny rekord i antall gullmedaljer vunnet i ett enkelt vinter-OL[2] (den tidligere rekorden var 13, satt av Sovjetunionen i 1976 og Norge i 2002)[3], og ble samtidig første vertsnasjon til å toppe medaljestatistikken i vinter-OL-sammenheng siden Norge vant flest gullmedaljer under lekene i Oslo i 1952. USA fikk flest medaljer totalt (37), og satte dermed ny rekord i antall medaljer vunnet i samme vinter-OL (Tyskland hadde den forrige rekorden med 36 medaljer fra Vinter-OL 2002 i Salt Lake City). Slovakia og Belarus vant sine første gullmedaljer i vinter-OL under disse lekene.[4][5] Norge sendte 99 utøvere til lekene og ble nummer fire på medaljeoversikten med totalt 23 medaljer: ni gull, åtte sølv og seks bronse.

Valg av vertsby

[rediger | rediger kilde]

Vancouver konkurrerte mot sørkoreanske Pyeongchang og østerrikske Salzburg om å få lekene. Bern i Sveits var også valgt ut blant de fire kandidatene til siste avstemningsrunde, men trakk søknaden 27. september 2002. En folkeavstemning viste at Berns innbyggere ikke ønsket at byen skulle arrangere vinterlekene.[6] Pyeongchang fikk flest stemmer i den første avstemningsrunden, hvor Salzburg røk ut. I finalerunden valgte samtlige av de som hadde stemt på Salzburg, med unntak av to, å stemme på Vancouver. Dette var den tetteste avstemningen siden Sydney ble tildelt Sommer-OL 2000 etter å ha slått Beijing med to stemmer. Vancouver ble for øvrig tildelt lekene to år etter at Torontos søknad om å få Sommer-OL 2008 ble avslått til fordel for nevnte Beijing.

Vancouver ble valgt ved avstemning under den internasjonale olympiske komités 115. sesjon i Praha i Tsjekkia 2. juli 2003. IOKs evalueringskomité valgte ut fire søkerbyer til den avgjørende avstemningen, tre av søkerbyene deltok i avstemningen.[6][7] Resultatet ble annonsert av IOKs president Jacques Rogge.[8]

Avstemning – arrangør av Vinter-OL 2010
Kandidat Nasjon Stemmer,
runde 1 		Stemmer,
runde 2
Vancouver Canadas flagg Canada 40 56
Pyeongchang Sør-Koreas flagg Sør-Korea 51 53
Salzburg Østerrikes flagg Østerrike 16 —
Bern Sveits’ flagg Sveits Trakk søknaden før avstemningen[6]
Øvrige kandidater
Sarajevo Bosnia-Hercegovinas flagg Bosnia-Hercegovina
Andorra la Vella Andorras flagg Andorra
Jaca Spanias flagg Spania
Harbin Kinas flagg Kina

Kostnader

[rediger | rediger kilde]

Operative kostnader

[rediger | rediger kilde]

I 2004 ble de operative kostnadene for Vinter-OL 2010 anslått til å være rundt 1,35 milliarder kanadiske dollar (ca. 7,5 milliarder norske kroner). I midten av 2009 var de anslåtte kostnadene økt til 1,76 milliarder kanadiske dollar (ca. 10,5 milliarder NOK)[9], og pengene skulle skaffes først og fremst gjennom sponsing fra det private og fra salgsinntektene fra kringkastingrettighetene.

Sikkerhet

[rediger | rediger kilde]

Rundt 200 millioner kanadiske dollar var ventet å bli brukt på sikkerhet i forbindelse med lekene. Arbeidet ble organisert gjennom Integrated Security Unit, hvor Royal Canadian Mounted Police (RCMP) var det ledende sikkerhetsbyrået, men andre offentlige etater, som for eksempel det lokale politiet i Vancouver, det kanadiske Security Intelligence Service (CSIS), det kanadiske forsvaret, politi fra andre byer i Canada og det kanadiske grensepolitiet, spilte også en rolle. Denne summen ble senere avslørt til å være i størrelsesorden 1 milliard kanadiske dollar, altså et beløp i overkant av fem ganger det som opprinnelig ble estimert.[10] I begynnelsen av februar 2010 ble den totale kostnaden av lekene, inkludert alle forbedringer av infrastruktur, anslått til å være rundt 6 milliarder kanadiske dollar, der 600 millioner av dem ble brukt til å arrangere lekene.

Inntekter

[rediger | rediger kilde]

De anslåtte fordelene og inntektene til byen og provinsen rundt ble av noen kilder anslått å være rundt 10 milliarder kanadiske dollar, mens en rapport fra PricewaterhouseCoopers indikerer at de direkte inntektene vil komme opp i størrelsesorden 1 milliard dollar.[11]

Arenaer

[rediger | rediger kilde]

Konkurransene under Vinter-OL 2010 ble avholdt i Vancouver og i nabobyen Whistler. Vancouver er den mest folkerike byen som noensinne har arrangert vinterlekene.[12] Enkelte av idrettsanleggene, blant annet skøytehallen Richmond Olympic Oval, ligger på havnivå, noe som er en sjeldenhet i vinter-OL-sammenheng. Åpningsseremonien og avslutningsseremonien ble avholdt på BC Place Stadium. Dette var første gang åpnings- og avslutningsseremoniene til et OL ble avholdt innendørs. Med en gjennomsnittstemperatur på 4,8 °C i februar har Vancouver det mildeste klimaet av de byene som har arrangert vinter-OL. Rapporter om varmerekorder i snøbrett- og fristilanlegget Cypress Mountain skapte bekymring i forkant av lekene,[13] men disse øvelsene ble avholdt som planlagt. Imidlertid ble mennenes utfor i Whistler Creekside utsatt fra 13. til 15. februar grunnet dårlige værforhold.[14] Energiforbruket i ni av anleggene ble kartlagt og gjort tilgjengelig for publikum i sanntid under lekene i Vancouver. Dette var første gang noe slikt fant sted i olympisk sammenheng.[15]

Idrettsanlegg

[rediger | rediger kilde]
Arena Beliggenhet Grener Kapasitet Ref.
Canada Hockey Place[16] Vancouver Ishockey 18 630 [17]
Cypress Mountain West Vancouver Freestyle og snøbrett 8 000 [18]
Pacific Coliseum Vancouver Kunstløp og kortbaneløp 14 239 [19]
Richmond Olympic Oval Richmond Hurtigløp på skøyter 8 000 [20]
UBC Thunderbird Arena University of British Columbia Ishockey 7 200 [21]
Vancouver Olympic/Paralympic Centre Vancouver Curling 6 000 [22]
Whistler Creekside Whistler Alpint 7 600 [23]
Whistler Olympic Park Whistler Nordiske grener og skiskyting 6 000 [24]
Whistler Sliding Centre Whistler Aking, bob og skeleton 12 000 [25]

Andre fasiliteter

[rediger | rediger kilde]

Som følge av den betydelige avstanden mellom Vancouver og Whistler ble det bygget OL-landsbyer og pressefasiliteter på begge steder. Medaljeseremoniene i Vancouver ble arrangert på BC Place Stadium, mens Whistler Olympic Celebration Plaza ble bygget for å huse medaljeseremoniene i Whistler.[26]

Anlegg Beliggenhet Arrangementer/formål Ref.
BC Place Stadium Vancouver Åpnings- og avslutningsseremoni, medaljeseremonier [27]
Vancouver Convention & Exhibition Centre Vancouver Pressesenter [28]
Vancouver Olympic Village Vancouver OL-landsby [29]
Whistler Media Centre Whistler Pressesenter [30]
Whistler Olympic and Paralympic Village Whistler OL-landsby [31]
Whistler Olympic Celebration Plaza Whistler Medaljeseremonier [32]

Markedsføring

[rediger | rediger kilde]
En statue av Ilanaaq i Whistler Mountain.

Leo Obstbaum (1969–2009), den avdøde direktøren for design for vinter-OL 2010, laget mange av de viktigste symbolene for lekene, inkludert maskotene, medaljene og utformingen av den olympiske fakkelen.[33]

Logoen for vinter-OL 2010 ble avduket den 23. april 2005, og er kalt Ilanaaq, det inuittiske ordet for venn. Logoen var basert på Inukshuk, en varde som tidligere har blitt brukt ved andre hendelser, og som nå er et landemerke i Vancouver.

Maskotene for vinter-OL 2010 og de paralympiske vinterlekene 2010 ble introdusert den 27. november 2007.[34] Maskotene, som er inspirert av tradisjonelle First Nations-skapninger, er som følger:

  • «Miga» – en mytisk havbjørn som er halvt spekkhogger og halvt kermodebjørn.
  • «Quatchi» – en Sasquatch som bærer støvler og øreklokker.
  • «Sumi» – et dyr som bærer hode fra en spekkhogger, vinger fra en thunderbird og bein fra en svartbjørn.
  • «Mukmuk» – et murmeldyr.

Miga og Quatchi var maskoter for OL, mens Sumi var maskot for de paralympiske vinterlekene. Mukmuk er regnet for å ha vært en slags medhjelper til de tre andre maskotene.

Det er i tillegg gitt ut både videospill, musikkalbumer og mynter for å profilere vinterlekene.

Mediedekning

[rediger | rediger kilde]
Se også: Kringkastingsrettigheter for Vinter-OL 2010

Vinter-OL i Vancouver ble kringkastet over hele verden av en rekke TV-stasjoner. Rettighetene for lekene ble solgt i en pakke sammen med rettighetene til Sommer-OL 2012, så TV-stasjonene vil stort sett være de samme i begge lekene. Hovedkringkasteren var Olympic Broadcasting Services Vancouver, et datterselskap av IOCs nye kringkastingsystem Olympic Broadcasting Services (OBS). Vinter-OL 2010 var de første lekene der kringkastingfasilitetene utelukkende ble formidlet av OBS.[35] Daglig leder i Olympic Broadcasting Service Vancouver var Nancy Lee, tidligere produsent og executive-producer for CBC Sports.[36]

I USA annonserte Associated Press (AP) at de ville sende 120 journalister, fotografer, redaktører og videografer for å dekke vinterlekene på vegne av landets nyhetsmedier. Snarere enn å bidra med innhold samarbeidet de med mer enn 900 aviser og kringkastere som delte AP-produserte multi-media-pakker med video, bilder, statistikk, og artikler.[37]

I Norge ble lekene dekket av NRK, på kanalene NRK1 og NRK2. NRK satte også opp en ny kanal, NRK1-HD, for å sende lekene i HDTV-kvalitet.[38]

Totalt er det estimert at over 3,5 milliarder mennesker så OL på TV i løpet av lekene.[39]

Fakkelstafetten

[rediger | rediger kilde]
En nedtellingsklokke i Vancouver.

Utdypende artikkel: Fakkelstafetten til Vinter-OL 2010

Den olympiske fakkelstafetten er en stafett for å levere den olympiske ild fra Olympia i Hellas, der de første olympiske lekene ble holdt, til stadionet som holder de olympiske leker. Flammen kom frem akkurat i tide til åpningsseremonien til Vinter-OL 2010 den 12. februar 2010.

For Vinter-OL 2010 ble flammen tent i Olympia den 22. oktober 2009,[40] før den gikk fra Hellas, over Nordpolen til det Nordlige Canada og videre til vestkysten og Vancouver. Stafetten i Canada startet i Victoria i Britisk Columbia, og gikk ca. 45 000 kilometer over 106 dager, noe som er den lengste fakkelstafetten holdt i ett eneste land i historien. Over 12 000 kanadiere førte fakkelen, og den rakk innom over 1000 kommuner.[41][42]

Flere kjendiser bar fakkelen, blant annet Arnold Schwarzenegger,[43] Steve Nash,[44] Michael Bublé,[45] Shania Twain[46] og hockeyspillerne Sidney Crosby[47] og Wayne Gretzky.[48]

Resultater

[rediger | rediger kilde]

Femten vintersporter med til sammen 86 øvelser var en del av Vinter-OL 2010. (Antall øvelser står i parentes.)

Program

[rediger | rediger kilde]
   ÅS    Åpningsseremoni    —    Kvalifisering    ●    Finaler    AS    Aslutningsseremoni
Februar 2010 12. 13. 14. 15. 16. 17. 18. 19. 20. 21. 22. 23. 24. 25. 26. 27. 28. Gullmedalje Sølvmedalje Bronsemedalje Tot.
Seremonier ÅS AS
Aking ● ● ● 3 3 3 9
Alpint ● ● ● ● ● ● ● — ● ● ● 10 10 10 30
Bobsleigh — ● — ● — ● 3 3 3 9
Curling — — — — — — — — — — ● ● 2 2 2 6
Freestyle ● ● — ● — ● ● ● 6 6 6 18
Hurtigløp på skøyter ● ● ● ● ● ● ● ● ● ● — ● ● 12 12 12 36
Ishockey — — — — — — — — — — — — ● — — ● 2 2 2 6
Kombinert ● ● ● 3 3 3 9
Kortbaneløp på skøyter ● ● ● ● ● ●●● 8 8 8 24
Kunstløp — ● — ● — — ● — ● 4 4 4 12
Langrenn ● ● ● ● ● ● ● ● ● ● ● ● 12 12 12 36
Skeleton ● ● 2 2 2 6
Skihopping — ● — ● ● 3 3 3 9
Skiskyting ● ● ● ● ● ● ● ● ● ● 10 10 10 30
Snøbrett ● ● ● ● ● ● 6 6 6 18
Totalt 1 7 8 5 8 8 7 7 8 8 5 8 9 6 7 8 2 86 86 86 258
Februar 2010 12. 13. 14. 15. 16. 17. 18. 19. 20. 21. 22. 23. 24. 25. 26. 27. 28. Gullmedalje Sølvmedalje Bronsemedalje Tot.

Deltakelse

[rediger | rediger kilde]

82 land stilte med til sammen 2630 utøvere i Vinter-OL 2010.[49] Caymanøyene, Colombia, Ghana, Montenegro, Pakistan, Peru og Serbia deltok i vinter-OL for første gang. Tonga prøvde å delta for første gang og meldte på en utøver i aking, men han krasjet i den siste kvalifiseringen og ble dermed ikke kvalifisert.[50] Luxembourg hadde to kvalifiserte utøvere, men disse deltok ikke – den ene fordi ikke hun oppfylte kriteriene til den luxembourgske olympiske komiteen,[51] og den andre fordi han ble skadet før lekene.[52]

Deltakerland

[rediger | rediger kilde]

82 nasjonale olympiske komiteer deltok i lekene. Antall deltakere per nasjon i parentes


Land representert under Vinter-OL 2010 farget i grønt

Medaljestatistikk

[rediger | rediger kilde]

Marit Bjørgen ble den mestvinnende olympieren i lekene ved å ta fem medaljer: tre gull, ett sølv og én bronse.

Medaljeoversikt

[rediger | rediger kilde]

Medaljeoversikt etter 86 av 86 øvelser, alle vinterlekenes øvelser.[53]

     Vertsnasjon

De olympiske ringer
De olympiske ringer
Medaljer – Vinter-OL 2010 Vancouver
De olympiske ringer
De olympiske ringer
 Nr.  Land    Gull       Sølv    Bronse Totalt
1.  Canada (CAN) 14 7 5 26
2.  Tyskland (GER) 10 13 7 30
3.  USA (USA) 9 15 13 37
4.  Norge (NOR) 9 8 6 23
5.  Sør-Korea (KOR) 6 6 2 14
6.  Sveits (SUI) 6 0 3 9
7.  Kina (CHN) 5 2 4 11
 Sverige (SWE) 5 2 4 11
9.  Østerrike (AUT) 4 6 6 16
10.  Nederland (NED) 4 1 3 8
11.  Russland (RUS) 3 5 7 15
12.  Frankrike (FRA) 2 3 6 11
13.  Australia (AUS) 2 1 0 3
14.  Tsjekkia (CZE) 2 0 4 6
15.  Polen (POL) 1 3 2 6
16.  Italia (ITA) 1 1 3 5
17.  Belarus (BLR) 1 1 1 3
 Slovakia (SVK) 1 1 1 3
19.  Storbritannia (GBR) 1 0 0 1
20.  Japan (JPN) 0 3 2 5
21.  Kroatia (CRO) 0 2 1 3
 Slovenia (SLO) 0 2 1 3
23.  Latvia (LAT) 0 2 0 2
24.  Finland (FIN) 0 1 4 5
25.  Estland (EST) 0 1 0 1
 Kasakhstan (KAZ) 0 1 0 1
Totalt 86 87 85 258
* Anmerkninger (1) (1)

* (1) Delt sølvmedalje, 20km skiskyting, menn

Norske medaljer

[rediger | rediger kilde]

Norge tok ni gull-, åtte sølv- og seks bronsemedaljer.

Norge Norske medaljer De olympiske ringer
Medaljer Utøvere Sport Øvelse Resultat
Gull Tora Berger Skiskyting Skiskyting 15 km, kvinner 40.52,8
Gull Marit Bjørgen Langrenn Langrenn Klassisk individuell sprint, kvinner 3.38,05
Gull Marit Bjørgen Langrenn Langrenn 7,5 km klassisk- + 7,5 km fristil, kvinner 39.58,1
Gull Petter Northug
Øystein Pettersen		 Langrenn Langrenn Lagsprint, menn

19.01,0

Gull Emil Hegle Svendsen Skiskyting Skiskyting 20 km, menn 48.22,5
Gull Aksel Lund Svindal Alpint Alpint Super-G, menn 1.30,34
Gull Vibeke Skofterud
Therese Johaug
Kristin Størmer Steira
Marit Bjørgen		 Langrenn Langrenn 4 x 5 km stafett, kvinner 55.19,5
Gull Halvard Hanevold
Tarjei Bø
Emil Hegle Svendsen
Ole Einar Bjørndalen		 Skiskyting Skiskyting Stafett menn 1:21.38,1
Gull Petter Northug Langrenn Langrenn 50 km klassisk, menn 2:05.35,5
Sølv Hedda Berntsen Freestyle Freestyle Skicross, kvinner
Sølv Ole Einar Bjørndalen Skiskyting Skiskyting 20 km, menn 48.32,0
Sølv Kjetil Jansrud Alpint Alpint Storslalåm, menn 2.38,22
Sølv Emil Hegle Svendsen Skiskyting Skiskyting 10 km, menn 24.20,0
Sølv Aksel Lund Svindal Alpint Alpint Utfor, menn 1.54,38
Sølv Martin Johnsrud Sundby
Odd-Bjørn Hjelmeset
Lars Berger
Petter Northug		 Langrenn Langrenn 4 x 10 kilometer stafett menn 1.45.21,3
Sølv Marit Bjørgen Langrenn Langrenn 30 km klassisk, kvinner 1.30,34
Sølv Thomas Ulsrud
Torger Nergård
Christoffer Svae
Håvard Vad Petersson
Thomas Løvold		 Curling Curling Curling, menn
Bronse Marit Bjørgen Langrenn Langrenn 10 km fristil, kvinner 25.14,3
Bronse Håvard Bøkko Skøyter Skøyter 1500 meter, menn 1.46,13
Bronse Audun Grønvold Freestyle Freestyle Skicross, menn –
Bronse Petter Northug Langrenn Langrenn Klassisk individuell sprint, menn 3.45,5
Bronse Aksel Lund Svindal Alpint Alpint Storslalåm, menn 2.38,44
Bronse Anders Bardal
Tom Hilde
Johan Remen Evensen
Anders Jacobsen		 Skihopp Skihopp Skihopp, lagkonkurranse K-120 1030,3

Hendelser

[rediger | rediger kilde]

Dødsfall

[rediger | rediger kilde]

Whistler Sliding Centre, hvor akeøvelsene ble arrangert, opplevde flere ulykker under treningsløp i oppkjøringen til OL. Under en treningsøkt 12. februar døde den georgiske akeren Nodar Kumaritashvili av skadene han pådro seg i en krasj i banens siste sving. Med en hastighet på 143 km/t krasjet han inn i siden på banen og ble sendt inn i en stålsøyle. Han døde på et lokalt sykehus kort tid etter.[54] Det internasjonale akeforbundet kalte umiddelbart inn til et hastemøte etter hendelsen, og all annen trening ble avblåst for dagen. Kumaritashvilis lagkamerat, Levan Gureshidze, konkurrerte ikke. Han var på den offisielle startlisten for første heat, men trakk seg og fortalte de andre deltagerne at han ikke kunne fortsette. De resterende seks utøverne som representerte Georgia i lekene, ble i Vancouver for å konkurrere til ære for Kumaritashvili, mens Gureshidze fløy tilbake til Georgia for å sørge over tapet.[55]

Doping

[rediger | rediger kilde]

Den 11. mars 2010 kom nyheten om at den polske langrennsløperen Kornelia Marek hadde testet positivt på dopingsstoffet EPO. En måned senere, den 7. april, besluttet det polske skiforbundet å utestenge henne i to år for brudd på dopingbestemmelsene.[56]

Marek nektet for å ha tatt ulovlige midler og fremholdt at hun hadde ubegrenset tillit til sin fysioterapeut, og at hun trodde at injeksjonene han ga, inneholdt vitaminer.[57]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Factsheet: The Olympic Winter Games» (pdf). International Olympic Committee. 14. oktober 2021. 
  2. ^ «U.S. clinches medals mark, Canada ties gold record». The Washington Times. Vancouver. The Associated Press. 27. februar 2010. 
  3. ^ Canadian Press (27. februar 2010). «Canada sets Olympic gold record». CBC Sports. Arkivert fra originalen 3. mars 2010. Besøkt 27. februar 2010. 
  4. ^ «Anastazia Kuzmina wins Slovakia first winter crown». The Australian. 14. februar 2010. Besøkt 21. februar 2010. 
  5. ^ Reuters (26. februar 2010). «Grishin Grabs First Gold For Belarus». The New York Times. New York. Besøkt 26. februar 2010. [død lenke]
  6. ^ a b c «2010 Winter Olympics». olympedia.org. Besøkt 19. mars 2022. 
  7. ^ «Past Bid Results». gamesbids.com. Besøkt 19. mars 2022. 
  8. ^ «Vancouver to host 2010 Winter Olympics». CBBC Newsround. 2. juli 2003. Besøkt 7. januar 2009. 
  9. ^ «2010 bid book an Etch-A-Sketch». The Tyee. 2. juli 2009. Besøkt 2. juli 2009. 
  10. ^ «Olympic security estimated to cost $900M». CBC News. 19. februar 2009. Arkivert fra originalen 21. februar 2009. 
  11. ^ «As Olympics near, people in Vancouver are dreading Games, Dave Zirin, Sports Illustrated/CNN, January 25, 2010». Sportsillustrated.cnn.com. 25. januar 2010. Arkivert fra originalen 29. januar 2010. Besøkt 7. februar 2010. 
  12. ^ Mackin, Bob (10. februar 2010). «Vancouver to reduce downtown traffic». Toronto Sun. QMI. Arkivert fra originalen 24. februar 2010. Besøkt 24. februar 2010. 
  13. ^ Mackin, Bob (29. januar 2010). «Varmerekord gir OL-trøbbel». NRK. Archived from the original on 6. juni 2011. Besøkt 8. mars 2010. 
  14. ^ Mackin, Bob (13. februar 2010). «Varmerekord gir OL-trøbbel». Bygdeposten. Arkivert fra originalen 9. mai 2015. Besøkt 8. mars 2010. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 9. mai 2015. Besøkt 8. mars 2010. 
  15. ^ «Measuring the Power of Sport». The Globe and Mail. Besøkt 4. februar 2010. 
  16. ^ Da sponsornavn ikke er tillatt for en olympisk arena, ble GM Place midlertidig omdøpt til Canada Hockey Place under lekene.
  17. ^ «Venues–Canada Hockey Place». Vancouver Organizing Committee. Arkivert fra originalen 21. september 2008. Besøkt 13. februar 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. juni 2009. Besøkt 8. mars 2010. 
  18. ^ «Venues–Cypress Mountain». Vancouver Organizing Committee. Arkivert fra originalen 21. september 2008. Besøkt 13. februar 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 11. juni 2009. Besøkt 8. mars 2010. 
  19. ^ «Venues–Pacific Coliseum». Vancouver Organizing Committee. Arkivert fra originalen 21. september 2008. Besøkt 13. februar 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. juni 2009. Besøkt 8. mars 2010. 
  20. ^ «Venues–Richmond Olympic Oval». Vancouver Organizing Committee. Arkivert fra originalen 21. september 2008. Besøkt 13. februar 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. juni 2009. Besøkt 8. mars 2010. 
  21. ^ «Venues–UBC Thunderbird Arena». Vancouver Organizing Committee. Arkivert fra originalen 21. september 2008. Besøkt 13. februar 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. februar 2009. Besøkt 8. mars 2010. 
  22. ^ «Venues–Vancouver Olympic/Paralympic Centre». Vancouver Organizing Committee. Arkivert fra originalen 21. september 2008. Besøkt 13. februar 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 25. mai 2009. Besøkt 8. mars 2010. 
  23. ^ «Venues–Whistler Creekside». Vancouver Organizing Committee. Arkivert fra originalen 21. september 2008. Besøkt 13. februar 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. juni 2009. Besøkt 8. mars 2010. 
  24. ^ «Venues–Whistler Olympic/Paralympic Park». Vancouver Organizing Committee. Arkivert fra originalen 21. september 2008. Besøkt 13. februar 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 4. juni 2009. Besøkt 8. mars 2010. 
  25. ^ «Venues–The Whistler Sliding Centre». Vancouver Organizing Committee. Arkivert fra originalen 21. september 2008. Besøkt 13. februar 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 3. juni 2009. Besøkt 8. mars 2010. 
  26. ^ Lee, Jeff (25. februar 2010). «Spectacle welcomes the world to Vancouver». Vancouver Sun. Besøkt 25. februar 2010. [død lenke]
  27. ^ «Venues–BC Place». Vancouver Organizing Committee. Arkivert fra originalen 21. september 2008. Besøkt 13. februar 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 15. februar 2009. Besøkt 8. mars 2010. 
  28. ^ «Venues–Main Media Centre». Vancouver Organizing Committee. Arkivert fra originalen 21. september 2008. Besøkt 13. februar 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 15. februar 2009. Besøkt 8. mars 2010. 
  29. ^ «Venues–Olympic and Paralympic Village Vancouver». Vancouver Organizing Committee. Arkivert fra originalen 21. september 2008. Besøkt 13. februar 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. februar 2009. Besøkt 8. mars 2010. 
  30. ^ «Venues–Whistler Media Centre». Vancouver Organizing Committee. Arkivert fra originalen 21. september 2008. Besøkt 13. februar 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 25. februar 2009. Besøkt 8. mars 2010. 
  31. ^ «Venues–Olympic and Paralympic Village Whistler». Vancouver Organizing Committee. Arkivert fra originalen 21. september 2008. Besøkt 13. februar 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 25. februar 2009. Besøkt 8. mars 2010. 
  32. ^ «Venues–Whistler Olympic Celebration Plaza». Vancouver Organizing Committee. Arkivert fra originalen 21. september 2008. Besøkt 13. februar 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 26. mars 2009. Besøkt 8. mars 2010. 
  33. ^ Wingrove, Josh (21. august 2009). «Vancouver Olympic designer dies at age 40». Globe and Mail. CTV Television Network. Besøkt 14. februar 2010. 
  34. ^ «2010 Vancouver Olympics' mascots inspired by First Nations creatures». CBC Sports. 27. november 2007. Besøkt 27. november 2007. 
  35. ^ «OBSV Introduction». Obsv.ca. Arkivert fra originalen 20. januar 2010. Besøkt 10. januar 2010.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 20. januar 2010. Besøkt 28. april 2010. 
  36. ^ "Nancy Lee leaving CBC Sports", cbc.ca, October 10, 2006.
  37. ^ About this Vancouver 2010 Winter Games Microsite Arkivert 16. juli 2010 hos Wayback Machine. from wintergames.ap.org
  38. ^ http://www.nrk.no/nyheter/kultur/1.6945889
  39. ^ OL i tall
  40. ^ «Olympic flame lit for Vancouver Games». Russia Today. 22. oktober 2009. Arkivert fra originalen 23. oktober 2009. Besøkt 22. oktober 2009.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. oktober 2009. Besøkt 28. april 2010. 
  41. ^ «Funding for 2010 Olympics torch relay to focus on local events». CBC News. 30. april 2009. Arkivert fra originalen 4. mai 2009. Besøkt 23. desember 2009. 
  42. ^ «2010 Olympic Torch relay general info». CTV. CTV. 11. februar 2010. Arkivert fra originalen 23. oktober 2009. Besøkt 11. februar 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 26. januar 2010. Besøkt 28. april 2010. 
  43. ^ «Governator takes the flame in Stanley Park». Vancouver Sun. Canwest Publishing. 13. februar 2010. Arkivert fra originalen 4. mars 2010. Besøkt 15. februar 2010.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 4. mars 2010. Besøkt 28. april 2010. 
  44. ^ «Nash, Rees, Set to Run with Torch». Victoria Times Colonist. Canwest Publishing. 11. februar 2010. Arkivert fra originalen 15. februar 2010. Besøkt 11. februar 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 15. februar 2010. Besøkt 28. april 2010. 
  45. ^ «Michael Buble, Jann Arden to join in Olympic torch ceremony». vancouversun.com. Canwest Publishing. 11. februar 2010. Arkivert fra originalen 12. februar 2010. Besøkt 11. februar 2010. 
  46. ^ «Shania Twain carries Olympic torch». The Canadian Press. Canadian Broadcasting Corporation. 1. januar 2010. Arkivert fra originalen 3. januar 2010. Besøkt 12. februar 2010. 
  47. ^ «Reserved, restrained, and rocking with Sid the Kid». ctvolympics.ca. The Globe and Mail. 11. februar 2010. Besøkt 11. februar 2010. 
  48. ^ «Pressing questions as Olympic hockey beckons». 14. februar 2010. Besøkt 15. februar 2010. 
  49. ^ «Opening Ceremony: 2010 Winter Games declared open». VANOC. Arkivert fra originalen 13. februar 2010. Besøkt 13. februar 2010. 
  50. ^ "Tongan athlete narrowly misses out on Winter Olympics" Arkivert 17. juli 2011 hos Wayback Machine., Australian Broadcasting Corporation, February 1, 2010
  51. ^ «Sport | Kari Peters bleibt zu Hause». wort.lu. Besøkt 7. februar 2010. 
  52. ^ «Sport | Stefano Speck fährt nicht nach Vancouver». wort.lu. Besøkt 7. februar 2010. 
  53. ^ Vinter-OL 2010 – offisiell hjemmeside
  54. ^ «Døde i akeulykke i OL-anlegget». Dagbladet. 2. desember 2010. Besøkt 3. august 2010. 
  55. ^ «Georgian luger Levan Gureshidze pulls out of event». BBC. 14. februar 2010. Besøkt 3. august 2010. 
  56. ^ http://www.vg.no/sport/ski/langrenn/artikkel.php?artid=595642
  57. ^ http://www.vg.no/sport/ski/langrenn/artikkel.php?artid=585506

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Wikinews Wikinews: Vancouver 2010 Olympic and Paralympic Winter Games – relatert engelskspråklig nyhetssak


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vinter-OL_2010&oldid=24717176»