Van Johnson
| Van Johnson | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Charles Van Dell Johnson 25. aug. 1916[1][2][3][4]  Newport i Rhode Island, USA | ||
| Død | 12. des. 2008[1][2][3][4] (92 år) Nyack i New York, USA | ||
| Beskjeftigelse | Skuespiller, danser, sanger | ||
| Utdannet ved | Rogers High School | ||
| Ektefelle | Eve Lynn Abbott Wynn (1947–1968; skilt) 1 datter og 2 stesønner | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Utmerkelser | Stjerne på Hollywood Walk of Fame | ||
| Aktive år | 1935–1992 | ||
| IMDb | IMDb | ||
Charles «Van» Dell Johnson (1916–2008) var en amerikansk skuespiller. Johnson begynte sin karriere i revyer på Broadway. Hans filmdebut i 1941 var Murder in the Big House. Han var mest populær på begynnelsen av 1940-tallet. Med sitt røde hår, blå øyne og fregner var han en «svigersmorsdrøm» og ble dyrket av horder av tenåringsjenter, som skrek og besvimte ved bare et blikk fra ham.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Charles D. Johnson var det eneste barn av Loretta (neé Snyder) og Charles E. Johnson, en rørlegger og senere eiendomsmnegler. Faren var født i Sverige og kom til USA som barn. Moren var av bakgrunn Pennsylvania Dutch.[5] Moren hevdes å ha vært alkoholike, og hun forlot familien da han var liten, og han var ikke nært knyttet til sin far.[6]
Van vokste opp med sin far, og opptrådte i musikaler mens han fortsatt var skoleelev.
Karriere
[rediger | rediger kilde]Etter en viss suksess på Broadway dro han til Hollywood med en kontrakt med Metro-Goldwyn-Mayer. Den høye, rødhårede skuespilleren nøt godt av det faktum at nesten alle etablerte stjerner på dette tidspunktet allerede tjenestegjorde i hæren. Johnson var imidlertid uegnet til tjeneste etter en ulykke med sin nære venn Keenan Wynn, og som etterlot ham med en metallplate i hodet.[7]
Han hadde en av sine første roller som erstatter for Lew Ayres i sykehusfilmserien Dr. Kildare sammen med Lionel Barrymore.
Johnsons gjennombrudd kom i 1943 med krigsfilmen Battle in the Clouds sammen med Spencer Tracy og Irene Dunne. I løpet av to år gikk han fra små biroller, som ofte var som «den snille nabogutten», til en av de ti mest inntjenende stjernene i filmindustrien. Studioet brukte ham ofte sammen med June Allyson og Esther Williams i overdådig produserte musikaler og romanser. I 1949 spilte han hovedrollen som Judy Garlands partner i Kvinnen er livets salt.
Med slutten av krigen var Johnson opprinnelig i stand til å opprettholde sin popularitet i noen år til. Da hun gikk merkbart tilbake på begynnelsen av 1950-tallet, vendte Johnson seg også til drama.
I 1954 spilte han en av sine beste roller overfor Humphrey Bogart i krigsdramaet Mytteriet på Caine og ble også sett i den musikalske tilpasningen Brigadoon overfor Gene Kelly. Etter utløpet av kontrakten med MGM kunne Johnson bare ses på kino i biroller eller middelmådige filmer, men i stedet ble han mer benyttet i produksjoner for fjernsyn, og hadde suksess på teater med blant annet musikalen The Music Man.[8]
Han spilte sine siste hovedroller i Hollywood på 1960-tallet og dukket opp i en rekke italienske filmer fra slutten av dette tiåret.
I 1976 ble Johnson nominert til en Emmy for sin rolle i TV-serien Fattige og rike, som forble den eneste anerkjennelsen i form av en stor filmpris i løpet av hans karriere. I tiden som fulgte, dukket han opp på TV sammen med Angela Lansbury i tre episoder av krimserien Jessica Fletcher, og på kino hadde han en birolle i Woody Allens tragikomedie Kairos røde rose. I 1992 spilte han sin siste filmrolle i thrilleren Three Days to a Kill sammen med Fred Williamson.
Familieliv, homofili
[rediger | rediger kilde]Johnson giftet seg med Eve Lynn Abbott (1914–2004) i 1947, kort tid etter at hun hadde skilt seg fra Johnsons nære venn Keenan Wynn. Dette ekteskapet varte til 1961 og ga dem en datter. Ifølge Eve i 1999 ble det ekteskapet arrangert av MGM-sjef Louis B. Mayer for å tilsløre Johnsons homoseksualitet for offentligheten.[9]
Skuespilleren døde i 2008 i en alder av 92 år som en av de siste mannlige kinostjernene i sin tid. Johnson ble hedret en stjerne på Hollywood Walk of Fame på 6600 Hollywood Boulevard.
Filmografi (utvalg)
[rediger | rediger kilde]- 1943 – Den menneskelige komedie
- 1946 – Etter regn kommer solskinn
- 1948 – Det store valget
- 1980 – Presidenten kidnappet
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Beecher, Elizabeth. Van Johnson: The Luckiest Guy in the World. Racine, Wisconsin: Whitman Publishing Co., 1947.
- Davis, Ronald. Van Johnson: MGM's Golden Boy. Jackson: University Press of Mississippi, 2001. ISBN 978-1-57806-377-2.
- Eyman, Scott. Lion of Hollywood: The Life and Legend of Louis B. Mayer. New York: Simon & Schuster, 2005. ISBN 978-1-43910-791-1.
- Wayne, Jane Ellen. The Leading Men of MGM. New York: Carroll & Graf, 2006. ISBN 0-7867-1768-8.
- Wynn, Ned. We Will Always Live in Beverly Hills: Growing Up Crazy in Hollywood. New York: William Morrow & Co., 1990. ISBN 0-517-10885-2.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Johnson, Van (25 August 1916–12 December 2008), actor, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 32135276, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Van Johnson Biography». Turner Classic Movies. Besøkt 28. oktober 2011.
- ^ Davis 2001, s. 7.
- ^ «Van Johnson | Biography, Movie Highlights and Photos | AllMovie». Besøkt 28. juni 2018.
- ^ «Van Johnson | Biography, Movie Highlights and Photos | AllMovie». Besøkt 28. juni 2018.
- ^ Evie Wynn Johnson.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Van Johnson på Internet Movie Database
- (sv) Van Johnson i Svensk Filmdatabas
- (da) Van Johnson på Filmdatabasen
- (fr) Van Johnson på Allociné
- (en) Van Johnson på AllMovie
- (en) Van Johnson hos The Movie Database
- (en) Van Johnson hos Internet Broadway Database