Solidaransvar

Solidaransvar, eller solidarisk ansvar, er en ansvarsform som innebærer at to eller flere debitorer er ansvarlige for samme gjeld, og hvor kreditor kan kreve hver og en av dem for hele gjelden. Solidaransvar er hovedregelen i norsk rett der flere er ansvarlige for samme krav, og unntak fra dette vil kreve særlige holdepunkter, normalt lov eller avtale med kreditor. Solidaransvar er den sikreste ansvarsformen for kreditor, ettersom han vil være sikret oppgjør så lenge bare en av debitorene er betalingsdyktige, uavhengig av de andres økonomi. Motstykket til solidaransvar er pro rata-ansvar (delt ansvar), der debitorene bare svarer overfor kreditor med en forholdsmessig del av totalbeløpet.

Hjemmel

Prinsippet om solidaransvar gjelder som et generelt prinsipp som følger av ulovfestet sedvanerett, men enkeltstående utslag av regelen er lovfestet på flere områder. Se for gjeldsbrev gjeldsbrevlova § 2, for selskapsforhold selskapsloven § 2-4 og for erstatningsansvar skadeserstatningsloven § 5-3. Solidaransvar uttrykkes ofte i loven slik at debitorene «svarer en for alle og alle for en».

Ulike former for solidaransvar

Det skilles gjerne mellom sideordnet solidaransvar og garantiansvar (kausjon). I det første tilfellet vil alle debitorene stå ansvarlige for gjelden på like fot i forhold til kreditor, slik at han kan velge fritt hvem han vil gå på uten noen bestemt rekkefølge. Dette er hovedregelen, og vil gjelde med mindre det foreligger klare holdepunkter for noe annet. Der det foreligger garantiansvar vil det være en eller flere som har den underliggende betalingsforpliktelsen (hoveddebitor), mens andre garanterer overfor kreditor at forpliktelsen vil bli innfridd (kausjonist). I slike tilfeller må kreditor normalt holde seg til hoveddebitor først, og først når dette ikke fører frem kreve oppgjør fra kausjonisten. Hvor store anstrengelser kreditor må gjøre hos hoveddebitor før han kan gå på kausjonisten vil variere utfra det enkelte rettsforhold.

Forholdet utad: kreditor – debitorer

Solidaransvar innebærer altså at kreditor kan kreve en av debitorene for hele sitt tilgodehavende, og det uavhengig av hvordan ansvaret er fordelt debitorene imellom. Motstykket til dette er at de øvrige debitorene blir fri fra sin betalingsforpliktelse overfor kreditor i samme grad som en av dem gjør opp. Dersom tre debitorer sammen hefter for et krav på kr 100.000,–, og debitor A innfrir halvparten av dette, vil den resterende forpliktelsen for samtlige være kr 50 000,–. Og tilsvarende vil gjelde der en debitor innfrir hele gjelden – her vil alle være fri. Kreditor skal selvsagt ikke ha betalt flere ganger selv om han har flere å forholde seg til.

Forholdet innad, debitorene imellom

Hvordan ansvaret endelig skal fordeles debitorene imellom skal selvsagt ikke avgjøres av hvem kreditor bestemmer seg for å kreve betaling av. Dersom kreditor har krevd betaling etter en annen fordeling enn det som følger av det underliggende forhold må det derfor skje et etteroppgjør, ofte kalt regress. Dersom alle skal bære like mye av ansvaret (noe som er utgangspunktet dersom ikke annet er avtalt) kan således den eller de som har innfridd kreve en forholdsmessig del hos hver av de andre, slik at ansvaret blir likt fordelt. Her vil det i utgangspunktet ikke gjelde solidaransvar; regressen må kreves forholdsmessig (pro rata). Dersom noen ikke kan eller vil betale vil imidlertid dennes andel måtte fordeles mellom de øvrige. I slike tilfeller sier man gjerne at ansvaret er prinsipalt proratarisk, subsidiært solidarisk.

Der det foreligger garantiansvar, slik at det kun er en eller noen av debitorene som skal bære ansvaret innad, er det naturlig nok bare kausjonisten(e) som kan kreve regress, og ikke hoveddebitor.