Skinnebil

Canadian Pacific '39 Buick, M235, Canadian Railway Museum.

Skinnebil er et bilkjøretøy ment for kjøring på jernbaneskinner. I kontrast til den motordrevne dresinen og andre skinnegående kjøretøyer er skinnebilen basert på eksisterende bilkjøretøyer opprinnelig beregnet på vegkjørsel.

Skinnebilene deles inn i to kategorier; den ene med påmonterte flenshjul istedenfor pneumatiske hjul, den andre med skinnegangsutstyr som nedfallbare skinnehjul. Større kjøretøyer som lastebiler og busser kan bli permanente jernbanekjøretøyer som skinnebuss. Skinnebilens rolle var som personbefordring for stasjonsansatte og banepersonell som distriktssjef og baneingeniør, ettersom man skulle inspirere skinnene over lange avstander.

Historikk i Norge

Den første skinnebilen på norsk grunn var en Wartburg-bil innkjøpt av Søren Sørensen som stod for byggingen av Valdresbanen i 1902. Den var registrert som «Kristiania nr. 4» og var levert som en vanlig bil som hadde sin opprinnelse i det franske bilmerket Decauville som solgt lisensrettigheter til Fahrzeugfabrik Eisenach som markedsførte sine biler under merket Wartburg. Sørensen skiftet ut gummihjulene med flenshjul, men bare to år senere avgikk han ved døden. Alle spor etter Norges første skinnebil forsvant. NSB tok oppføringen i mellomkrigstiden ettersom man ville ha egnede persontransport for høytstående ansatte, og anskaffet seg både nykjøpte og brukte biler av forskjellige merker. De var litrert med litra C-m, som betydde motorvogn i tredje klasse. Fra 1934 var litraen endret til Cm, fra 1942 var inspeksjonsbiler litrert som Imb.

Ofte er en skinnebil lite ombygd utover å bytte ut gummihjulene med flenshjul, og kunne omstilles som sett med C-m nr. 2641 som er bevart hos Norsk Jernbanemuseum som en sjuseters NAG bil med gummihjul. Den var brukt på Rørosbanen i 1925 til 1941, da denne banen hadde smalsporvidde på 1067mm. Etter omstillingen til normalspor ble kjøretøyet hensatt på Koppang stasjon fram til den var solgt til en privat samler i 1957. Ved år 2000 endte bilen i jernbanemuseet, men flenshjulene hadde forsvunnet. Forskjellige bilmerker var benyttet, Automobiles Unic, Armstrong Whitworth, Hudson Motor & Co, Hansa-Lloyd, Paige Automobile, Ford, Dodge. Noe av de fineste skinnebilene i Norge var sett på Sørlandsbanen omkring Kristiansand hvor to biler fra merket Dodge var benyttet, Cm nr. 215 av 1936-modell i 1952-56 og nr. 216 av 1947-modell i 1956-1966.

I året 1966 kom det første bilkjøretøyet med påmonterte skinnegangsutstyr som kunne tars av, da NSB anskaffet seg en Volkswagen Transporter type 22 fra firmaet Hans A. Kampmann AG i Uslar, Tyskland. Dette kjøretøyet erstattet Dodge-skinnebilen og kunne kjøre på både veg og skinne ettersom det var festet to aggregatramme på hver ende. Med disse rammene kunne man ha to aksler med nedfallbare skinnehjul som kan løftes opp under kjøring på veg. I tillegg til aggregatrammene var bilen utstyrt med en dreieskive med hydraulisk løfting, så den kan løfte og senke seg ovenpå skinnene eller endog dreie seg når den skulle snues. Kallenavnet på den tyske Volkswagen Transporter er Gandy Wagen.

Også fra Tyskland var nyere skinnebiler anskaffet av NSB, men da hadde man gått bort fra persontransport og inspeksjonsreisning til fordel for flerrolls oppdragskjøretøyer. Unimog tok ledelsen blant den nye typen ved å tilby mindre lastekjøretøyer med firehjulstrekk og gode terrengegenskaper. Den første Unimog-skinnebilen var levert til Baneavdelingen i 1971. Skinnegangsutstyret fra firmaet Adolf Ries i Bruchsal, Tyskland har opptrekkbare skinnehjul med hydraulisk løftingsmekanisme, mens gummihjulene sørget for fremdriften. Flere kjøretøyer fra Unimog har blitt levert til NSB siden den første leveransen for både Baneavdelingen og Jernbaneverket. (JBV) Noen ganger var bilkjøretøyer bare leide inn og siden påmonterte skinnegangsutstyr som sett i året 2002 da JBV skaffet seg to Toyota HiLux pick-up kjøretøyer med tildekket lasteplan. Siden var disse to skinnebilene sendt ut på visitasjoner, befaringer og registreringer. Skinnehjulene kunne tars opp så bilen kan kjøres på veg.

Skinnebiler annetsteds

Volvo-droskan (1953) i Lokmuseet eller Grängesbergsbanornas Järnvägsmuseum, GBBJ.

Ombygde personbiler var et billig og populært alternativ som dresinkjøretøy verden rundt, allerede i begynnelsen på det tjuende århundret ble de første skinnebiler skapt ved å bare bytte ut gummihjulene med flenshjul. T-Ford var selvfølgelig et foretrukket valg også i Norge ettersom det var et meget allsidig kjøretøy som kunne ha forskjellige lokalbygde karosserier. Noen av skinnebilene i mellomkrigstiden hadde kufanger som på lokomotivet og det var senere vanlig å ha innbygde vendeskiver både for å løfte på og av bilen og for å snu denne tilbake på sporet. Noen ganger var ombyggingen meget kraftig som når man skulle benytte skinnebil på smalspor. For bruk på 891mm sporvidde på flere lokalbaner som Norsholm-Västervik-Hultsfreds Järnväg var hele hjulunderstellet tatt bort til fordel for et nytt hjulunderstell.

Luksusbil var ikke utilgjengelig som skinnebil, derimot var det populært for mange av jernbaneoperatører i mellomkrigstiden og etterkrigstiden i flere land deriblant Sverige. Av ukjente grunner valgt Trafikförvaltningen Östergötlands Järnvägar (TÖJ) å omstille en stor sekssylinders Graham Paige 621 fra 1931 for smalsporbanen i Östergötland. Denne luksusbilen ble ved vanvare opphugd i 1960-tallet etter TÖJ var overtatt av det nasjonale jernbaneselskapet SJ. Utsøkte og flotte biler var et yndet syn for mange jernbaneansatte. I Sverige var Volvo PV 802 og PV 831 tatt i bruk som skinnebil av private jernbaneselskaper. I Øst-Europa som siden krigens slutt i 1945 hadde kommet under kommunistisk kontroll, var det ikke uvanlig å bruke «egne» bilkjøretøyer som ZIS-110, Pobedja, Volga og Skoda.

Noen ganger var skinnebiler bygd ut av eksisterende bilkjøretøyer. Det hendt at en Volkswagen Transporter ble oppkuttet så man bare hadde førerhuset, drivakselen og motoren. I USA var to Chrysler personbiler rett og slett sammenslått av Plaster City Railroad ved året 1953 for bruk på jernbanen mellom Plaster City og Fish Mountains i California. Ved å ha to motorer, den ene på hver ende, var skinnebilen toretningskjørende, og gummihjulene var erstattet med firehjuls boggier. Trolig er den amerikanske skinnebilen av type Chrysler Imperial fra Plaster City verdens lengste skinnebil.

Det var ikke bare enkelte flenshjul som erstatning for gummihjulene og skinnegangsutstyr med skinnehjul, det var også skinnebiler med innbygde boggier med småkalibrede skinnehjul. På meget smale spor kunne boggien være av nytte som på Stilpeni skogbane i Romania hvor sporvidden bare var på 760mm. Noen ganger var også enestående hjuldesign brukt som de pneumatiske skinnehjulene med gummifelg og flens utviklet av Michelin i Frankrike under mellomkrigstiden, som sett i 1932 med en lett lastevogn av type Citroen Rosalie. På skogbaner var det ikke alltid benyttet jernbeslåtte skinner, treskinner var ikke utenkelig og ofte var disse knapt annet enn stokker. Dette var populært spesielt i skogrike land som Sverige og Canada. Da ble spesielle hjuler eller felghjul uten gummidekk tatt i bruk. En av disse skogbanene var Bourlemaque Central i Quebec, Canada.

På fjerntliggende baner var skinnebiler enten som større personbiler, tidlige militære jeeper eller mindre lastebiler populært ettersom man ettertraktet praktiske og enkelte transportmidler billig i anskaffelse og drift. Mange utrangerte eks-militære kjøretøyer etter krigens slutt i 1945 endt opp som jernbanekjøretøyer som dresin, lette godskjøretøy og personbefordring. Noen ganger kunne de være så sterkt ombygd at disse ikke kunne identifiseres med letthet. Dermed betegnelsen «motortralle» om slike skinnebiler. Motortrallen skilles fra skinnebilen ved å være originalbygd basert på bilkomponenter selv hvis disse kan ha umiskjennelig likhet med bilkjøretøyet.

Skinnebilen ble erstattet med skinne-/vei kjøretøyer med moderne skinnegangsutstyr med opptrekkbare skinnehjul i etterkrigstiden. Disse defineres som skinnebiler, men bare om de minste kjøretøyene innenfor typekategorien. Tyskland og siden USA ledet an med å introdusere bilkjøretøyer med skinnegangsutstyr i 1960- og 1970-tallene. Det var ikke lenge nok med enkelte oppdrag, disse ansvarlig for baneopprettelse og jernbanevedlikehold ønsket seg flerrolls kjøretøyer og Unimog-kjøretøyet ble meget populært. Blant annet for brannslukking i tunneler var brannvesenet nødt til å ha spesielle brannbiler som kunne ha skinnegangsutstyr ved behov. Større skinne/vei kjøretøyer defineres som stormobiler i skandinavisktalte land etter den svenske konstruktøren G. Storm.

Galleri

• 
  Katalonia jernbanemuseum
• 
  ČHŽ skinnebil basert på Škoda 1202 chassis
• 
  GAZ-13 "Chaika" skinnebil fra jernbanemuseet i Ungarn (Vasúttörténeti Park), Budapest, Ungarn.
• 
  Klv 20-5031 fra Deutsche Bundesbahn, basert på Volkswagen T1.
• 
  Volkswagen Golf skinnebil med flenshjul
• 
  Austin skinnebil, i jernbanemuseet i Mysore, India.
• 
  Fiat 126p brukt som skinnebil i et «tog» i Polen, 2013
• 
  BNSF skinnebil (Ford F) i Arkansas, USA
• 
  Unimog 405 under InnoTrans 2014 jernbaneutstillingen

Se også

• Dresin
• Stormobil

Litteratur

• Gert Ekström; Bilar på räls Allt om Hobby AB 1985 ISBN 91-85496-22-7
• Svein Krogrud, Thor Bjelke; Motortraller og skinnebiler Jernbaneverket 2015 ISBN 978-82-92048-22-1

Eksterne lenker

• Inspection cars for railroad inspectors to look over the rails in style and comfort, Packards, Pontiacs, Buicks and more

Autoritetsdata