Settemaskin
Settemaskin - er en maskin for fremstilling av sats for trykking. Settemaskinene produserer satsen i hele linjer (for eksempel Linotype) eller som løse typer (for eksempel Monotype). Settemaskinen støper satsen i bly, også kalt varmsats eller setter ferdig støpte typer (kaldsats). Videre utvikling av settemaskinen var fotosettemaskiner og senere datamaskinbaserte satsanlegg.
Utfordringer for håndsettingen
[rediger | rediger kilde]På 1800-tallet steg behovet for settekapasitet i trykkeriene. Dette hang blant annet sammen med utviklingen av hurtigere trykkpresser som medførte behov for større produksjon av sats til trykking. Håndsats består av to arbeidsganger, selve settingen og avleggingen - det vil si å legge den brukte satsen tilbake på rett plass i settekassen. Den umiddelbare metoden for å øke produksjonen av sats var å ansette flere settere.
De tidligste forsøkene
[rediger | rediger kilde]De tidligste forsøkene på å konstruere en fungerende settemaskin tok utgangspunkt i prosessen for setting og avlegging av håndsats og forsøkte å gjenskape denne ved hjelp av maskiner. Det store problemet var for de fleste ikke selve settingen, men avleggingen. Videre var det også for de tidlige pionerene vanskelig å få til utslutning av linjene.
Den første settmaskinen ble konstruert av ingeniøren Wiliam Church i 1822. Den var kun en settemaskin og kunne ikke legge av satsen. Den brukte satsen ble smeltet om.
Den neste Pianotype som ble prøvet ut i tre trykkerier i Paris var blitt konstruert av James Hadden Young og Adrian Delcambre i 1840. Denne maskinen kunne både sette og legge av, men krevet en betjening på syv personer og var lite regningssvarende. Senere utvikling fikk betjeningen ned i tre personer uten at dette hjalp.
Et vendepunkt i utviklingen av settemaskiner stod dansken Christian Sørensen for da han konstruerte sin Tacheotyp settemaskin i 1849.På verdensutstillingen i Paris 1855 fikk Sørensen gullmedalje for sin konstruksjon. Det ble bygget to eksemplarer av Sørensens settemaskin, som for en tid ble brukt i produksjonen i avisen Fædrelandet i København. Den andre ble stilt ut på verdensutstillingen. Forsøk på å få denne maskinen inn på et trykkeri i Paris slo feil, blant annet fordi typografene truet med streik.
William Mitchell fikk i 1853 amerikansk patent på en settemaskin som i 1860-årene ble brukt i noen engelske trykkerier.
Robert Hattersley konstruerer en settemaskin som 6. april 1859 blir tatt i bruk i trykkeriet Bradbury & Evans i London. I 1871 konstruerer han også en avleggermaskin. Hattersleys settemaskin blir tatt i bruk i en del engelske trykkerier og senere på kontinentet.
Charles Kastenbein får i 1879 engelsk patent på en settemaskin som blir på markedet i over 20 år. I 1871 ble den første Kastenbeinmaskinen tatt i bruk av The Times i London, senere hadde avisen tilsammen 25 slike maskiner som var i bruk frem til 1908. Kastenbeins settemaskin ble tatt i bruk i USA, Frankrike, England, Belgia, Østerrike, Danmark og Tyskland. Trykkeriet C. Ferslov i København bestilte i 1881 ti settemaskiner og 17 avleggermaskiner. Kastenbeinermaskinen krever en bemanning på fire, og for å få lønnsomhet i dette benytter Ferslow seg av piker i stedet for utlærte typografer. Det samme gjorde avisen Dresdener Nachrichten, som i årene 1882 til 1900 hadde fem settemaskiner og ni avleggermaskiner i drift.
De fungerende settemaskinene
[rediger | rediger kilde]Tom Thorne konstruerte en settemaskin som ble satt i produksjon av Colt våpenfabrikk i 1884. Denne maskinen er et plagiat av Sørensens maskin. Thornes settemaskin har også en selvstendig fungerende avleggermaskin slik at de til sammen utgjorde en maskin. Det ble produsert over to tusen eksemplarer av maskinen, og den ble tatt i bruk i Frankrike, Sveits og Tyskland foruten USA.
J.L. McMillan konstruerer på samme tid som Torne en settemaskin som finner innpass i flere amerikanske trykkerier og etter forbedringer også i Tyskland.
Paul F. Cox konstruerer i 1903 sin Typesetting Machine som blir produsert i om lag 500 eksemplarer.
Linjestøpemaskiner
[rediger | rediger kilde]
Ottmar Mergenthaler presenterer sin linjestøpemaskin i 1884 og den første maskinen ble satt i drift i New York Times den 3. juli 1886. Mergenthalers maskin Linotype setter messingmatriser sammen til hele linjer som deretter støpes i bly. Den kalles derfor for en linjestøpemaskin. Produksjonen av Linotype linjesettemaskiner stanses i 1976. Maskinen fikk en voldsom utbredelse - i 1954 var det over 100 000 i drift. Maskinen har en svært komplisert konstruksjon og var kostbar. Til gjengjeld leverte den sats sikkert og i mengder som ingen annen settemaskin. Linotype ble produsert i USA, Storbritannia og Tyskland.
John Rogers Typograph settemaskin kom på markedet i USA i 1890. Dette var en linjestøpemaskin av en enklere konstruksjon enn Linotype, og den var også betydelig billigere. Settehastigheten var heller ikke helt på høyde med Linotype. Den fikk en betydelig utbredelse på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, i Norge var den dominerende i denne perioden. Blant de første settemaskinene som kom til Norge i 1898 og i 1906 var 33 av 38 Typograph-er. Typograph ble produsert i USA, England, Canada og Tyskland. Virksomhetene i USA og England ble kjøpt opp av Mergenthaler Printing Co. i 1894, men produksjonen fortsatte i Canada og Tyskland. Den tyske fabrikken ble fullstendig ødelagt under andre verdenskrig, men i 1965 ble produksjonen tatt opp igjen for å bli lagt ned igjen i 1969.
Settemaskiner revolusjonerte setteprosessen og fikk spesielt betydning for avisproduksjonen, siden det ble mulig for et relativt lite antall operatører å sette skrift til mange sider daglig.
Typestøpemaskiner
[rediger | rediger kilde]Tolbert Lanston patenterte Monotype sette- og støpeapparat i 1887. Monotype består av to separate maskiner - et tastatur der det fremstilles sats i form av et hullbånd og et støpeapparat der det blir støpt enkelttyper fra dette hullbåndet. I 1955 opphørte produksjonen av støpeapparatet, og fabrikken tok opp produksjon av maskin for fotosats.
Ludlowsystemet ble konstruert av William I. Ludlow og William A. Reade fra USA og produksjonen startet i 1912. I Ludlowsystemet ble matrisene satt for hånd i en spesialkonstruert vinkelhake, og denne brukes så til å støpe satsen. Det er følgelig ikke en settemaskin, men et støpeapparat.
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Hans-Jürgen Wolf: Geschichte der Druckverfahren, Elchingen 1992, ISBN 3-9800-257-4-8
- Winfried Glocker: Drucktechnik, Deutsches Museum München 2007, ISBN 978-3-940396-00-6
- Tor Are Johansen: Hett bly og raske presser, Pressehistoriske skrifter 9/2007, Oslo 2007, ISBN 82-92587-09-8