Saidnaya

Saidnaya
Land		Syria
Retningsnummer		11
Befolkning		25 194 (2004)
Høyde o.h.		1 339 meter
Saidnaya 33°41′45″N 36°22′39″Ø
Saidnaya på Commons

Utsyn fra Saidnaya mot slettelandet.

Saidnaya (også translitterert Saydnaya, Seidnaya eller Sednaya, fra syrisk: ܣܝܕܢܝܐ, arabisk: صيدنايا, romanisert Ṣaydnāyā) er en by som ligger i fjellene, 1500 moh. nord for Damaskus i Syria. Den ligger i guvernementet Rif Dimashq. Her taler innbyggerne arameisk (i en moderne versjon av det språk Jesus Kristus talte.

Byen i 2010

Byen i 1930-årene.

Klosteret Vår Frue av Saidnaya.

Klosteret i 1938

En annen kirke i Saidnaya

Byen regnes som «den syriske kristendoms bankende hjerte» Den er hjem til et gresk-ortodoks kloster som tradisjonelt antas å ha blitt grunnlagt av den bysantinske keiser Justinian I, og hvor et kjent ikon av Jomfru Maria æres av både kristne og muslimer den dag i dag. Mange mennesker sies å ha blitt helbredet for sine plager på dette kristne pilegrimsstedet, som sies å være et av de viktigste etter Jerusalem og ved siden av Damaskus og Maalula (arameisk: ܡܥܠܘܠܐ‎, Maʿlūlā; arabisk: معلولا). Noen av disse historiene kan også leses i selve klosteret.

I følge Syria Central Bureau of Statistics (CBS) hadde Saidnaya en befolkning på 25.194 i folketellingen i 2004.

Etymologi

Lokal tradisjon hevder at Saydnaya betyr «Gasellens stoppested». Stedsnavnet har også blitt antatt å bety Vår Frue den Nye, fra det greske nea, 'ny', og det arabiske sayyida, 'dame'. Ordet sayd er imidlertid generelt relatert til jakt, og naya er et typisk stedsuffiks på syrisk; derfor betyr Saydnaya sannsynligvis bare et 'jaktsted'. I gamle tider sto et tempel til Saydoun, den fønikiske jaktguden, i denne en gang tett skogkledde regionen. Under senere kristen og arabisk innflytelse kan kanskje navnet ha blitt antatt å bety «fruens sted».

Det hellenistiske navnet på regionen sentrert i Barada-dalen var Abilene: den lokale tradisjon har derfor lenge holdt det som stedet der graven til Abel, han som ble drept av sin bror Kain, ligger begravd. Forskere anser det som sannsynlig at hovedstaden i Abilene var byen Saidnaya.

Oversikt

Siden tidlig kristen æra har dette vært et pilegrimsmål. Kristne søker pilegrimer fra hele verden Saidnaya for fornyelse av troen og for helbredelse. Kjent for sin trofasthet til kristendommen, hevder tradisjonen at Vår Frue-klosteret i Saidnaya ble bygget av den bysantinske keiser Justinian I i 547 e.Kr., etter at han hadde to visjoner av Maria, én som indikerte hvor kirken skulle bygges, og den andre som skisserte dens utforming. Justinian dedikerte det ferdige prosjektet til festen for Marias fødsel, og årlig deretter den 8. september, og frem til i dag, har både muslimske og kristne pilegrimer kommet for å minnes festdagen til Vår Frue av Saidnaya. Også lokalisert i klosteret Saidnaya er et ikon av Den hellige mor med barnet kjent som Shaghurah-ikonet (det berømte ikon) og kjent for å ha blitt malt av evangelisten Lukas og som antas å beskytte sine besittere mot skade i farefulle tider.

Ikke i liten grad på grunn av sin beskyttede fjellplassering nøt Saidnaya religiøs fred gjennom hele sin historie, selv under krigstider, som under korstogene. Lokale muslimer besøker klosterets helligdom på fredagsbønnens dag og tar del i legendene om dette hellige sted. Kristne og muslimer fra regionen og fra fjerne steder søker helligdommen for helbredelse. Tallrike beretninger om mirakuløse helbredelser er meldt, noen som er dokumentert skriftlig av dem som har opplevd dem gjennom historien.

Saidnaya har rundt 40 kapeller og klostre, og det mest kjente er Jomfru Maria-klosteret. Mange andre katolske, østlig-ortodokse, syrisk-katolske og syrisk-ortodokse kirker og klostre har blitt bygget i Saidnaya gjennom historien. På toppen av det høyeste fjellet i Saidnaya ligger Cherubim-klosteret på 2000 moh., med utsikt over Damaskus' fruktbare sletter og Libanons fjell. Her er også klosteret Mar Thomas og noen få massive klostre som ble bygget i nyere tid, slik som St. Thomas katolske kloster, St. Estphariuos ortodokse kloster og St. Ephramææ syrianske kloster. En bronsestatue av Jesus Kristus med 33,10 m høyde ble installert den 14. oktober 2013 finansiert av både den russisk-ortodokse kirken og den russiske regjering. Statuen er nær Cherubim-klosteret, plassert over den historiske pilegrimsveien fra Konstantinopel til Jerusalem.

Været er kaldt og snørikt om vinteren, mens det er varmt og har frisk luft om sommeren. Overlevende rester av huler, grotter og eldgamle steder i og rundt Saydnaya indikerer at den var bebodd av forskjellige sivilisasjoner fra tidlig steinalder, med gjenstander fra arameisk, gresk, syrisk, romersk og arabisk tid.

Historie

Saidnayas opprinnelse er i antikken, og byen har vært bebodd siden minst det sjette århundre f.Kr. da den ble kjent under et arameisk navn, Danaba. Den dukket opp som et viktig sentrum for kristendommen i god tid før den ble antatt som den offisielle religion i Romerriket. Macarius, den første biskopen av Aleppo og senere patriark av Antiokia, opplister Saidnaya i et arabisk manuskript fra 1600-tallet som en av de syv eldgamle bispebyene under Damaskus, de samme byene representert ved det første konsilet i Nikea i 325 e.Kr.

Ikonet av Den allhellige Jomfru

På slutten av 800-tallet var det en viss ærverdig abbedisse Marina som var klosterets frue, og hun ble allment æret for sin fromhet og livets hellighet. Det hendte at en eremittmunk, en gresk pilegrim fra Egypt ved navn Theodor, stoppet ved klosteret på vei til Det hellige land. Da han dro, ba abbedisse Marina ham kjøpe et dyrebart og fint ikon av den hellige jomfru i Jerusalem. Mens han var i Jerusalem, glemte han fullstendig oppgaven som ble betrodd ham og begynte på hjemreisen. Men da han ikke hadde gått langt fra byen, ble han stoppet av en ukjent stemme: «Har du ikke glemt noe i Jerusalem? Hva har du gjort med hensyn til oppdraget fra abbedisse Marina?» Munken Theodor returnerte umiddelbart til Jerusalem og fant et ikon av Theotokos. Under reisen tilbake til klosteret ble han overrasket over miraklene som ble utført gjennom ikonet. Han og hele karavanen hans ble overfalt av banditter, og deretter angrepet av ville dyr. Midt i disse farene påkalte eremitten alltid Den hellige jomfrus hjelp mens han holdt ikonet hennes, og han og hele karavanen ble reddet fra enhver fare.

Disse hendelsene fristet ham til å beholde det verdifulle ikonet for seg selv, og han bestemte seg for å omgå Saidnaya og seile tilbake til Egypt. Han var imidlertid ikke i stand til å seile, for en så voldsom storm oppsto at det så ut til at skipet uunngåelig ville synke. Han fikk et stikk i samvittigheten, og han forlot raskt skipet og returnerte via Saidnaya. Etter å ha tilbrakt fire dager i klosteret, ble han igjen besatt av et uimotståelig ønske om å gjøre ikonet av Guds mor til sitt eget. Han ba abbedissen om unnskyldning og lot som om han ikke hadde klart å kjøpe det nødvendige ikonet, og så bestemte han seg for å forlate klosteret i all hemmelighet. Neste morgen, da han skulle legge ut på reisen tilbake til sitt eget land og nærmet seg klosterporten, ble han overrasket over å finne at en usynlig makt sperret veien hans, og det var som om en steinmur sto der porten burde vært. Etter mange meningsløse forsøk ble han tvunget til å overlevere ikonet til abbedissen, og innrømmet sin intensjon. Med tårer av takknemlighet priset hun Herren og hans all-rene mor. I dag blir det hellige ikonet besøkt av pilegrimer som søker Jomfru Marias velsignelser ettersom det antas å gi (eller i det minste gå i forbønn for) helbredelse og fruktbarhetsmirakler. Det er bemerkelsesverdig at syriske muslimer ofte besøker og ber foran ikonet også.

Byggingen av klosteret

I følge tradisjonen kom keiser Justinian I, mens han krysset Syria med troppene sine enten på vei til Det hellige land eller på et felttog mot perserne, til denne ørkenen, hvor hæren hans slo leir og snart led tørst av mangel på vann. Da de fortvilte, så keiseren en vakker gaselle i det fjerne. Han fór av gårde etter det, jaktet på dyret til det ble slitent og stoppet på en steinete knaus og nærmet seg en kilde med ferskvann, men uten å gi keiseren muligheten til å skyte det. Plutselig forvandlet den seg til et ikon av Theotokos, som skinte med et strålende lys. En hvit hånd strakte seg ut fra den og en stemme sa: «Nei, du skal ikke drepe meg Justinian, men du skal bygge en kirke for meg her på denne bakken.» Så forsvant den merkelige himmelske lyse og majestetiske skikkelsen. Da han kom tilbake, fortalte Justinian det han hadde sett til sine underordnede og beordret dem umiddelbart til å utarbeide en plan for den påtenkte kirken. Etter at det hadde gått en tid og arkitektene ikke var i stand til å løse problemene med planen, dukket den hellige jomfruen - gasellen - opp for Justinian i en drøm og betrodde ham en praktfull plan for et kloster, som hun skulle være beskytter av. Det sies at klosterets grunnstruktur følger denne planen den dag i dag. Klosteret ble snart så kjent at det kom til å bli rangert som et pilegrimssted etter Jerusalem, og nonner fra hvert hjørne av Syria, Egypt og andre land strømmet til det. Det hellige ikonet El Chagoura dukket opp mange år etter at klosteret ble bygget.

I sin bok From the Holy Mountain (norsk: I skyggen av Bysants) bemerker William Dalrymple at på arabisk betyr Saidnaya både «Vår Frue» og «jaktsted», og legenden er sannsynligvis relatert til dette.

Korsfarertiden

Mester Thietmar, en tysk pilegrim, skrev om pilegrimsreisen til Saidnaya, og viet fire sider til en beskrivelse av ikonet av Den hellige mor og barn som ble funnet i klosteret. Han beskriver opprinnelseshistorien bak ikonet og dets spesielle egenskaper, og hvordan en hellig olje som slippes ut fra Jomfru Marias bryster antas å være en mirakuløs olje som kan helbrede syke. I september 1240, etter at Thibaut de Champagne inngikk en traktat med sultanen av Egypt, foretok Benedikt av Alignan en pilegrimsreise til Vår Frue av Saidnaya med sultanens tillatelse. Reisen blir sett på som bevis på både Saidnayas betydning for kristne pilegrimer i det trettende århundre og den relative sikkerheten ved reiser for kristne i muslimske områder på denne tid.

Krøniker fra det trettende århundre forteller også at Tempelridderne kunne reise til fjellklosteret i Saidnaya for å få hellig olje for deres kirker i Europa.

Saidnayafengselet

Før Assadregimets fall i desember 2024 ble anslagsvis 14.000 fanger holdt i Saidnayafengselet, et militært fengsel og en dødsleir vest for Saidnaya. Fengselet ligger 30 km fra den nordlige utkanten av Damaskus. I februar 2017 utgav Amnesty International en rapport som sa: «at mellom 5.000 og 13.000 mennesker ble henrettet utenomrettslig i Saydnaya mellom september 2011 og desember 2015.» Den 15. mai 2017 gjentok det amerikanske utenriksdepartementet anklagen om 50 hemmelige personhenrettelser om dagen, skjult ved påfølgende kremering på stedet.

Litteratur

• Folda, J. (2005). Crusader Art in the Holy Land: From the Third Crusade to the Fall of Acre, 1187-1291. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-83583-1. 
• Pasquale Castellana, Alessandro Di Bennardo, Romualdo Fernandez Ferreira: Deir Mar Touma di Saydnaia, luogo pagano e cristiano, edizioni Centro di Studi Orientali al Musky, Cairo 2007.
• Garrett, Paul D.; Purpura, Kathleen A. (2007). Frank Maria: A Search for Justice and Peace in the Middle East. AuthorHouse. ISBN 978-1-4343-0000-3. 
• Mannheim, Ivan (2001). Syria & Lebanon Handbook: The Travel Guide. Footprint Travel Guides. ISBN 978-1-900949-90-3. 
• Nicolle, D.; Turner, Graham; Hook, Christa (2005). Acre 1291: Bloody Sunset of the Crusader States. Osprey Publishing. ISBN 978-1-84176-862-5. 
• Pitard, Wayne Thomas (1987), Ancient Damascus: A Historical Study of the Syrian City-State from Earliest Times Until Its Fall to the Assyrians in 732 B.C.E, EISENBRAUNS, , https://archive.org/details/ancientdamascush0000pita 
• Porter, J.L. (1855). Five Years in Damascus: Including an Account of the History, Topography, and Antiquities of that City. J. Murray. 
• Pringle, D. (1993). The Churches of the Crusader Kingdom of Jerusalem: A Corpus. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-39037-8. 
• Waddy, C. (1980). Women in Muslim History. Longman. ISBN 978-0-582-78084-2. 
• Frank Rainer Scheck, Johannes Odenthal: Syrien. Hochkulturen zwischen Mittelmeer und Arabischer Wüste. 4. Auflage. DuMont, Ostfildern 2009, ISBN 978-3-7701-3978-1, S. 174.
• Vasilakē, Maria (2005). Images of the Mother of God: Perceptions of the Theotokos in Byzantium. Ashgate Publishing, Ltd. ISBN 978-0-7546-3603-8.