Hopp til innhold

Søren Schive

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Søren Schive
Født1623Rediger på Wikidata
Død29. sep. 1705Rediger på Wikidata
BeskjeftigelsePrest Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge
Minnestøtte over tre generasjoner Schive-prester ved Bjelland kirke. Foto: Erik H. Johnsen (2022)

Søfren Thornson Schive, ofte forenklet til Søren Schive, (født 1623 i Stavanger, død 29. september 1705 på Feda) var en norsk prest i Bjelland sogn, som ligger i nåværende Lindesnes kommune. Ved siden av prestegjerningen var Schive gårdbruker, trelasthandler og jeger.

Schive er omtalt i tallrike anekdoter og sagn, og blir kalt både «den gode» og «den vise». Historiker Ludvig Daae skriver i sin bok Norske bygdesagn (1870) om «Den vise hr. Søren Schive» at han sto «i umiddelbar forbindelse med aanderne og kunde forudsige tilkommende ting».[1]

I boka Norske helgener (1879) utdyper den samme Daae at «Almuesagnet langt ned i den lutherske Tid har tillagt en og anden Præst Mirakelgave og umiddelbar Forbindelse med Aanderne». Søren Schive nevnes sammen med Petter Dass som eksempler på slike prester.[2] Daae omtalte Schive som «en sværlemmet og stærk mand med uhyre skjæg, der i et og alt levede paa bondevis og gikk til sine annekser om vinteren på skier».

Etter Schive den 1., fulgte fem generasjoner prester med navnet Søren Schive. De tre første generasjonene Schive tjenestegjorde uavbrutt i Bjelland kirke i 122 år. I 1993 ble det utenfor Bjelland kirke satt opp en minnestøtte over de tre.[3]

Bodleian Library i Oxford, hvor «Søfren T. Schive» skrev seg inn 13. juli 1650.
Foto: Tony Hisgett

Utenlandsopphold

[rediger | rediger kilde]

Daae skriver i Norske bygdesagn at Søfren Thornson Schive, før han kom til Bjelland, oppholdt seg lenge utenlands, og skal ha opplevd «mange eventyrlige hendelser». Blant annet skal han ha vært skipsprest på en Ostindiafarer, og utholdt «meget ondt i tyrkisk fangenskap».

De utførligste notater om Søren Schive er nedskrevet av barnebarnet Daniel Sørensson Schive (1707-69), som var prest i Søgne. Ifølge Daniel S. Schive og hans nedtegnelser i Søgne kaldsbok, skal hans farfar ha vokst opp hos en rik kjøpmannsonkel i Trondheim, og gått på katedralskolen der. Schivekjøpmannen skal ha vært vertskap da kong Christian IV besøkte Trondheim, og slik ble kongen kjent med Søren. Onkelen finansierte senere Sørens studier i København, og deretter skal Søren på oppdrag fra kongen ha besøkt kongelige hoff i Europa og Asia. Utenlandsoppholdene skal til sammen ha strakt seg over 20 år.[4]

Daae beskriver Daniel S. Schives utredning om farfarens liv som «selsom», men legger til at det må være «et og andet sandt træk deri». Daae mener at de eventyrlige beskrivelsene av Schives utenlandsturer låner fra en samtidig populær reisebeskrivelse av Anders Christensen fra 1728.[5] I Kultursoga for Bjelland og Grindheim bedømmes historiene etter Daniel Schive som lite pålitelige: «Daniel Schive må ha vore nokså overtruisk, noko av ein fantast og med sans for det dramatiske».[6] Men noe av det Daniel S. Schive skriver, bekreftes av tilgjengelig kildemateriale. Han skriver at farfaren reiste til «de fleeste Europeiske Accademier»,[7] og en adgangsbok fra universitetet i Oxford, viser at «Søfren T. Schive» 13. juli 1650 skrev seg inn ved Bodleian Library.[8]

Schive skal ha fått sitt prestekall i Bjelland etter å ha tjent som løytnant for studentene under svenske troppers beleiring av København i 1659. Dette ifølge et brev fra sønnesønnen (Søren Schive den 3.) til kongen, datert 30. september 1737.[9]

Prest og bonde

[rediger | rediger kilde]

Søfren giftet seg med Anna Søfrensdotter Godtzen d.y. (1642–1710) fra Stavanger, datter av Søfren Godtzen. De kom til Bjelland i 1660, hvor Søfren ved siden av prestegjerningen drev sin egen gård. Bjelland prestegjeld besto på Søfren T. Schives tid av hovedsoknet Bjelland, og annekssoknene Grindheim, Finsland og Åseral.[10] Kirken på Bjelland, slik den framsto på Søfrens tid, ble bygd på 1600-tallet. Det var den andre kirken på stedet, og den sto til 1793. Da ble den erstattet av nåværende Bjelland kirke. Enkelte gjenstander fra 1600-tallskirken er bevart, og fremdeles i bruk. Det gjelder blant annet altertavlen, prekestolen og dåpsfonten.

Trelasthandel

[rediger | rediger kilde]

Søfren T. Schive kjøpte tømmer av bønder i området, og han deltok selv i fløtingen. Tømmeret fra Bjelland ble fraktet sørover med Mandalselva. Tømmeret fikk tidlig betydelig markedsverdi, for skogressursene var ujevnt fordelt. Etter hvert måtte man stadig lengre innover i landet og oppover langs vassdragene for å få tilgang på de mest attraktive tømmerdimensjonene. Fløting var den eneste overkommelige måten å få tømmeret fra skogene i innlandsbygdene til sagbruk ved kysten.[11] Schive skal ifølge Daae ha drevet tømmerhugst og trelasthandel i flere bygder.

Et par av sagnene om Schive den 1. er knyttet til tømmerfløtingen. En dag han gikk langs elva i Kvinesdal med en båtshake, møtte han en løytnant med en kvinne. «Kommer du der, du gamle skjeggede prest med din baadshage?», sa løytnanten. «Kommer du der med din hore?», svarte Søren. Løytnanten trakk sabelen og ville gjennombore presten, men «denne satte ham med sine trolddomskunster fast». «Nu skal du staa der, til jeg løslater deg», sa presten, og løytnanten skal ha stått der i 18 timer.[12]

Det ble sagt å være en trollkone på Netland da Schive drev last der. Han sa til fløterne sine at de ikke skulle kjøpe smør av henne, for hun var en trollkjerring. Noen kjøpte smør av henne likevel. En dag de satt og spiste, gikk presten bort til den ene og spurt om han hadde kjøpt smør av henne? Så satte han kniven sin i smøret. Da han tok ut kniven, ble det sagt å dryppe blod av den.[13]

I et annet sagn fløter Schive og noen andre karer tømmer. Stokkene låste seg i en stor floke, midt i elva. Schive tok da sølvtobakksdåsa si og kastet inn i floka, og etter høylydt knaking og braking løste floka seg opp. De fulgte etter tømmeret nedover elva, og fant til slutt dåsa flytende på en stokk. Presten åpnet dåsa for å se om tobakken fortsatt var der; men den var tom. Da sa han at «Satan kunde ikkje mindra ha for bryet enn den vesle tobakksmolen».[14]

Schive skal ha satt opp demninger flere steder i Vest-Agder, blant annet ved Lognavatnet i Åseral og ved Feda, i Kvinesdals prestegjeld, hvor han skal ha hatt en sag. På Feda eide han også en gård, og der døde han på mikkelsmess i 1705. Liket ble fraktet til Bjelland kirke,[15] hvor han ble gravlagt under alteret.[16]

Trolldomskunst

[rediger | rediger kilde]

Ved Svarteskolen i Wittenberg i Tyskland skal Schive ha lært seg å utøve trolldomskunst. Ifølge sagnet hadde han ingen skygge, for den tok djevelen i bytte før Schive forlot presteskolen. I folketroen var rektor djevelen selv, og han forlangte én fra hvert kull som sin andel, enten den som var sist uteksaminert, eller valgt ved loddtrekning. Loddet falt på Schive, men han narret djevelen ved å si: «Ikke ta meg, men den som kommer bak meg!» Djevelen så gjorde, og det var kun skyggen til Schive han fikk tak i. Historien fortelles også om Petter Dass. Professor Knut Liestøl omtaler Schive som «den mest vidgjetne av prestane i Vest-Agder», og karakteriserte ham som en sørlandsk parallell til Dass.[14]

Åtte Schive-prester

[rediger | rediger kilde]

I Kultursoga for Bjelland og Grindheim står fem barn av Søfren T. Schive og Anna S. Godtzen listet opp, og to av disse ble prester, Søren og Thorn.[16]

Schive den 2.

[rediger | rediger kilde]

Den yngste sønnen etter Søfren og Anna, Søren Søfrenson Schive (1668-1737), overtok i 1705 farens prestekall i Bjelland, og hadde dette inntil sin død i 1737. Han skal ha drevet tømmerhandel i så stor stil at biskop Christopher Nyrop i Christiansands Stift mente prestekallet ble forsømt. Han truet Schive med suspensjon, og innklaget ham til kongen.

I sine siste leveår var Schive den 2. tynget av alder, gjeld og andre vanskeligheter han var viklet inn i. Han var svært opptatt av å sikre soknekallet for sin sønn Søren. I et brev til kong Kristian den 6., forklarte han hvorfor sønnen var vel egnet: Reisene var lange og vanskelige, det var fire mil til kirken som var lengst borte, og når en skulle se til syke, måtte en ofte gå 7 mil over hei og fjell på ski. Han mente at sønnen var «perfect» og sterk til å gå på ski, og «almuen ønsker at nyde ham til deres sogneprest, thi da kan de blive betjent udi deres saligheds sag både vinter og sommer».[17]

Schive den 3.

[rediger | rediger kilde]

Søren Schive, den 3. i rekken, ble født i Bjelland i 1706. Han begynte i femte klasse ved Christiania katedralskole i 1722, gikk i øverste klasse høsten 1724, og dimitterte året etter. Han ble i mai samme år innskrevet ved universitetet i København, hvor han tok teologisk eksamen 1727.[18]

I 1729 ble han kapellan i Bjelland hos faren (Søren den 2.). I disse årene ble han pålagt mange av oppgavene som lå under prestegjerningen, og han ble tidvis satt på harde prøver. På en tur til Åseral ble han slengt av hesteryggen da han krysset en elv. Han ble berget av andre og brakt til en gård, hvorpå huset han befant seg i brant ned. Han rakk ikke en gang berge sine egne klær, så dagen etter sto han ved alteret i lånte «bondeklæder. Ikke nok med dette, for på veien hjem, mens han hvilte ved et fjell, veltet tømmer over ham, slik at han skadet armen stygt.[17]

I et anbefalingsbrev til kong Christian den 6. forklarer biskop Jacob Kærup at Søren Schive den 3., i likhet med sin far og farfar «forstaar at prædikere for fieldbønderne det gamle norske fieldmaal». 30. september 1737, kort tid før faren døde, skrev Søren selv et brev til kongen, hvor han ba om å få overta Bjelland soknekall. Kongen ga sitt samtykke, og Schive den 3. var sogneprest i Bjelland fra 1737 til sin død i 1782.[19]

Schive den 4.

[rediger | rediger kilde]

Søren Schive den 4. ble født i Bjelland i 1740. Han ble i 1759 kapellan hos sin far, Søren Schive den 3., og faren håpet at sønnen skulle bli hans etterfølger i presteembedet på Bjelland. Men biskop Ole Tidemand i Christiansand hadde flere betenkeligheter ved å forfremme Schive den 4. til prest. Da den unge mannen giftet seg på ny, etter at hans første kone døde, gikk det kun omtrent 12 uker mellom bryllupet og dagen da barnet kom til verden. Biskopen anså dette som en svært alvorlig sak, og mente at kapellanen brydde seg mindre om «menighedens opbyggelse end sine egne kjødlige lyster at føye og fornøye».

Schive den 4. skal i tillegg ha vært «lei til å drikka». Han endte sine dager rundt 1776, etter å ha blitt kastet ut av et vindu under et slagsmål på Hornnes.[20]

Schive den 5.

[rediger | rediger kilde]

Søren Martinius Schive, sønn av Søren Schive den 4. og Johanne Cathrine Viborg, ble født i Christiansand, 27. desember 1771. I 1803 ble han sokneprest i Lunde og Flekkefjord, i 1813 sokneprest i Ringebu og i 1823 prost i Gudbrandsdalen. Han døde i 1827. Ifølge boka Fra Dalene av Oluf Løwold var Schive ifølge Lundes kaldsbok «en flink taler, elsket av alle rettenkende mennesker, men da han, med bidende vid, angrep lasten, uden personanseelse, pådrog han seg derved mange ubehageligheder som foranlediget ham til at flytte».[21]

Schive den 6.

[rediger | rediger kilde]

Den 6. og siste presten med navnet Søren Schive (født 1795, død 1876) var sogneprest i Tinn (1829-48) og Sørum (1848-71).[22]

Schiveprester i Søgne

[rediger | rediger kilde]

En annen av Schive den 1.s sønner, Thorn Søfrenson Schive (født 1680, død 1738), tok teologisk embedseksamen ved universitetet i København i 1704. Han var sogneprest i Søgne i perioden 1713-38.[18]

Den påfølgende presten i Søgne var Daniel Sørensson Schive, som var sønn av Søren Schive den 2. Daniel Sørensen Schive tok teologisk eksamen ved universitetet i København i 1727. Da han kom hjem til Bjelland i 1730, fikk han en stilling hos faren som kombinert prest og forretningsmann. I 1734 ble han ordinert i Bjelland kirke til kapellan i Søgne kirke. Han ble sogneprest samme sted i 1738.[18]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Daae 1870, s. 38.
  2. ^ Ludvig Daae (1879). Norges Helgener. Christiania: Alb. Cammermeyer. s. 201-202. Besøkt 25. desember 2022. 
  3. ^ «Minnestøtte over Schive prestane i Bjelland». Digitalt Museum. 4. juni 2015. Besøkt 25. desember 2022. 
  4. ^ Breilid 1974, s. 106-108.
  5. ^ Anders Christensen (1728). Kort og sandferdig Journal af Anders Christensens lykkelige og u-lykkelige Reise : fra Christiania i Norge Aar 1674, og til Stedet igjen 1700. København. Besøkt 25. desember 2022. 
  6. ^ Breilid 1974, s. 106.
  7. ^ Kultursoga 1974, s. 106.
  8. ^ Henny Glarbo (1935). «Danske og norske studerende i Oxford». Danmark: Samfundet for Dansk Genealogi og Personalhistorie: 146–159. Besøkt 27. november 2022. 
  9. ^ Breilid 1974, s. 129.
  10. ^ «Prestegjeld og sogn i Vest-Agder. Sognehistorikk for Vest-Agder.». 7. juli 2017. Besøkt 29. november 2022. 
  11. ^ Bjørn Bækkelund (23. januar 2021). «Tømmerfløting.». Store norske leksikon. Besøkt 4. desember 2022. 
  12. ^ Daae 1870, s. 41.
  13. ^ Bente Gullveig Alver: «Fra forfall til ny vekst», Norges kulturhistorie bind 3 (s. 158), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11209-9
  14. ^ a b Liestøl 1925, s. 131.
  15. ^ Daae 1870, s. 39.
  16. ^ a b Breilid 1974, s. 115.
  17. ^ a b Breilid 1974, s. 121-122.
  18. ^ a b c Anders Langangen Einar Aas & Gunnar Birkeland (2017). Elever ved Christiania katedralskole og privat dimitterte elever fra Christiania 1691-1799 (PDF) (avhandling). Oslo: Oslo katedralskole. Besøkt 4. desember 2022. 
  19. ^ Breilid 1974, s. 129-138.
  20. ^ Breilid 1974, s. 134-136.
  21. ^ Breilid 1974, s. 137.
  22. ^ «Søren Schive (1795–1876)». Lokalhistoriewiki. Besøkt 25. desember 2022. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Ludvig Daae (1870). Norske bygdesagn. Christiania: J. B. Cappelens Forlag. s. 38-41. 
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Søren_Schive&oldid=24099871»