Rundeskatten

Deler av Rundeskatten er utstilt på Runde Miljøsenter.

Foto: C. Hill, 2012

Rundeskatten er lasten som de skipet «Akerendam» hadde med seg da det forliste ved Runde 1725 og ble gjenfunnet ved en tilfeldighet i 1972. Dette er det største skattefunnet i Norge.

Bakgrunn

Det nederlandske frakteskipet «Akerendam» seilte på sin jomfrutur i 1725, da det kom ut av kurs og forliste nordøst for Runde fyr på nordvestspissen av øya Runde på Sunnmøre en stormfull natt til 8. mars samme år. Det var aktuar og historiker Ivar Myklebust fra Ørsta som tidlig i 1960-årene gjorde kjent opplysninger om forliset, da han fant arkivmateriale etter sjøforklaringen som ble holdt på tinget i Ørsta (Ørstavik) i 1726.

Ole Olsen Wiig, også omtalt som Ole Haugsholmen, var lensmann i Ørsta og lokal representant for Niels Weinwick i Bergen. Weinwick var nederlandsk konsul og kommissær for VOC (Det nederlandske ostindiske kompani) som eide Akerendam. Wiig kom til Runde 25. mars 1725 og han ledet et mer systematisk bergingsarbeid med håp om redde verdier. Wiig fant 14. april dokumenter som tydet på at det var et nederlandsk skip. Noen dager senere fant Wiig og hans folk en låst kiste på over 100 kilogram. Kisten ble fraktet til Ørstavik der den ble åpnet i nærvær av fogden Nicolai Astrup (i andre kilder omtalt som Niels Astrup), sorenskriver Johannes Gad, tollvisitør Niels Schielderup og lensmann Didrik Kotte. Kisten inneholdt fire sekker med meksikanske realer (mynter) i sølv, til sammen med 98,6 kg. Dette var en av Akerendams 19 kister med penger.

Fogden Astrup forsøkte å sikre sølvmyntene og annet berget gods til fordel for staten. Weinwick protesterte og ba om stiftamtmannens og tollvesenets hjelp mot Astrups inngrep. Weinwick kom til Runde 8. mai 1725 og så at vrakrestene lå strødd. Weinwick satte ut vakt på stedet, og fikk medhold fra amtmannen om eiendomsrett til godset. Astrup fikk instruks om å levere tilbake penger og gods han hadde i forvaring. Weinwick returnerte til Bergen med pengekisten.

Oppdagelse

Runde fyr. Skatten ble funnet i sjøen til høyre for bygningene på bildet.

Skatten ble oppdaget ved en tilfeldighet på rundt 20 meters dyp 16. juli 1972 av de tre sportsdykkerne, de to svenskene Bengt-Olof Gustafsson og Stefan Persson, og Eystein Krohn-Dale fra Ålesund. De tre dykkerne skulle egentlig dykke etter smådyr på bunnen og kom tilfeldig over gull og kanoner fra Akerendam. Gustafsson og Persson kom relativt tilfeldig til Ålesund på en lite planlagt ferietur, og kom der i kontakt med Krohn-Dale.

Ålesund dykkerklubb reiste på helgetur til Runde sammen med de to svenskene og søndag var bare Krohn-Dale og de to svenske gjestene motivert til å dykke. De svømte rundt i stor tareskog på bunnen da de fikk øye på gjenstandene. Etter å ha sikret mindre deler av funnet (som de holdt hemmelig for de andre dykkerne på helgeturen) skaffet de seg mer utstyr (blant annet pressluft) for å hente opp resten. Da de kom tilbake etter noen dager hadde de vansker med å gjenfinne stedet. Onsdag 19. juli hentet de opp omlag 75 kg mynter. Fredag 21. juli reiste de tilbake til Ålesund og tok kontakt med politiet der. Politiet la straks ned forbud mot videre dykking. Lørdag 22. juli ble funnet kjent gjennom stort oppslag i Sunnmørsposten.

De tre sportsdykkerne fant nærmere 57 000 mynter, hvorav 6 624 nederlandske gulldukater, resten sølv (9 183 nederlandske og 8 141 spanske dalere) fra et område på 10-15 m². Året etter ble stedet undersøkt av Bergens Sjøfartsmuseum og da ble funnet flere mynter. Funnstedet ble populært blant amatørdykkere årene etter og det var forbud mot å røre noen av gjenstandene på bunnen. Over 400 ulike mynttyper ble funnet, hvorav omtrent femten var ukjente til da.

Funnet er ett av de største skattefunn i Europa. Etter lang forhandling med regjeringsadvokaten endte det med at finnerne fikk 75 prosent, den norske stat 15 prosent, og Nederland 10 prosent. Lovverket ble etter dette endret for å unngå tilsvarende saker. Verdien blir anslått til nær 40 millioner norske kroner (tall fra 2011).

Straks etter at funnet var kjent uttalte Sjur Brækhus, professor i sjørett, at funnet var å anse som ingenmannseie, det vil si at det tilfalt finnerne. Bergens Sjøfartsmuseum ivaretok statens interesse i saken. Museet ønsket at resten av funnet og restene av skipet ble liggende til det ble gjort nærmere undersøkelser på stedet. Museet ba om at funnstedet ble holdt hemmelig. Med beskyttelse fra politiet og tillatelse fra museet fortsatte dykkerne å hente opp mynter 25-31. juli. I løpet av omkring 10 dager hentet de opp knapt 500 kg mynter i edelt metall. Arbeidet ble avsluttet 4. august. Bergingen ble gjort med ganske enkelt og billig utstyr, og funnet var tilfeldig og planløst. Sekkene med mynter ble deretter oppbevart hos Norges Banks kontor i Ålesund. Funnet fikk stor oppmerksomhet: mange norske journalister (inkludert radio og fjernsyn) kom til, det tyske magasinet Stern fikk internasjonal enerett til historien og publiserte en omfattende artikkel.

Skatten ble funnet i området nordøst for Runde fyr (til venstre på bildet)

Etterspill

Myntene bar preg av 250 år på havbunnen og det var ofte vanskelig å skille gull og sølv. Myntene var for en stor del overgrodd med kalk fra døde sjødyr. Kalken fungerte som lim og holdt myntene sammen i klumper. Ved Myntkabinettet ble kalkbelegget fjernet med fortynnet maursyre slik at myntene løsnet fra hverandre og sand og stein kunne skylles bort.

Gullmyntene var svært godt bevart og etter at kalk og tynn rust var fjernet fremsto myntene med nesten ingen mekanisk slitasje. Sølvmyntene var mye mer korrodert og i noen tilfeller var nesten hele mynten borte. Sølvmynter i store klumper var best bevart. Etter et halvt års arbeid hadde Myntkabinettet identifisert 5 400 gullmynter og 33 300 sølvmynter; etter ny undersøkelser i 1973 kom 626 gullmynter og 16 000 sølvmynter til. Det var til sammen 57 000 mynter som utgjorde til sammen 23 kg rent gull og rundt 500 kg sølv.

I juni 1973 gjennomførte Bergens sjøfartsmuseum marinearkelogoiske undersøkelser på stedet. Dette var den til da største undervannsarkeologisk undersøkelsen i Norge. En liten, utrangert ferge ble brukt som plattform for arbeidet. Det ble det påvist 40 kanoner av jern, en teglsteinskonstruksjon (trolig ildsted), to stabler metallgryter, kanonkuler og andre gjenstander. På kanonene er det synlige emblemer. Ved slamsuging av bunnen ble det funnet flere mynter og små gjenstander som glassbiter, blykuler og krittpiper. Undersøkelsen viste at pengekistene hadde blitt oppbevart samlet ombord på Akerendam og havnet dermed konsentrert på sjøbunnen.

Statlige myndigheter gjennomførte i 1977 en ny undersøkelse med profesjonelle dykkere fra Sjøforsvaret. I 1973 hadde vel 100 m² av sjøbunnen blitt grundig undersøkt, i 1977 ble 2900 m² undersøkt med 2 gullmynter og noen sølvmynter som resultat.

I 1979 kjøpte mynt- og seddelsamler Jan Olav Aamlid 6 000 gull- og sølvmynter fra Rundeskatten på en auksjon i Zürich, Sveits, hvor han betalte 882 000 Sveitsiske Franc. I 1979 var kjøpet det største noensinne notert fra et sunket skip og den største summen betalt for et enkelt kvanta med mynter.

Av de 15 prosentene som Staten beholdt, ble mynter og gjenstander fordelt på Myntkabinettet i Oslo og Bergens Sjøfartsmuseum. I 1973 gjennomførte Sjøfartsmuseet en undervannsutgravning på et større område ved Runde fyr. En rekke mynter og gjenstander ble hentet opp og fraktet til Bergen. I januar 2011 ble deler av gjenstandene på Sjøfartsmuseet flyttet tilbake til øya, for utstilling på Runde Miljøsenter.

Litteratur

• Einar S. Ellefsen, Runde-skatten, Gyldendal 1974

Eksterne lenker

• Om Akerendam og myntfunnet
• Smuglet hjem bortgjemt skatt