Realpolitikk
Realpolitikk er politikk som i motsetning til moralpolitikk søker å nå sine overordnede mål gjennom kompromisser basert på praktiske betraktninger og overveielser av makt i motsetning til idealer, moral og prinsipper.
Hvis man som politiker har en realpolitisk eller pragmatisk tilgang til politikk vil det altså si at man er innstilt på at man ikke kan få igjennom alle sine synspunkter, men at man som ledd av et kompromiss må gi avkall på noe, på samme måte som de øvrige partier innenfor kompromisset. Realpolitikk brukes i større grad innenfor diplomatiet og utenrikspolitikken, hvor en stat som bruker realpolitikk gjerne er ensidig opptatt av egne nasjonale maktpolitiske interesser, og dyrker disse på en effektiv og hensynsløs måte. Det motsatte av realpolitikk er moralpolitikk eller ideologisk politikk, hvor den amerikanske presidenten Jimmy Carter er regnet som dens fremste talsmann.
Den tyske rikskansleren Otto von Bismarck ord fra 1867 om politikk, «det muliges kunst», uttrykker kort og klart hva realpolitikken innebærer. Foregangsmenn innenfor realpolitikk er blant andre Niccolò Machiavelli, Armand-Jean du Plessis de Richelieu, Klemens von Metternich og Otto von Bismarck. I nyere tid har den amerikanske sikkerhetsrådgiveren og utenriksministeren Henry Kissinger blitt sett på som en talsmann for realpolitikk.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Kissinger, Henry A. (1994). Diplomacy. New York: Simon & Schuster Paperbacks. s. 137–167. ISBN 0-671-51099-1.