Rago nasjonalpark

Rago nasjonalpark
Bassejávrre og Litlverivassforsen
Land		Norge
Ligger i		Sørfold
Område		Nordland
Nærmeste bosetning		Lakshol
Vernetema		Uberørt nordlandsk fjellandskap med egenartet dyreliv
Fauna		Dyr og fugler: rovdyr hjortedyr lommer vade-, måse- og alkefugler ugler haukefugler falkefugler spurvefugler
Flora		Vegetasjonstyper: berg (klipper) ferskvann/våtmark fjell (alpin) myr rasmark skog og kantkratt
Areal		171 km²
Opprettet		1971
Rago nasjonalpark 67°26′00″N 15°59′00″Ø
Rago nasjonalpark på Commons

Rago nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ligger i vilt fjell- og bre-landskap i Sørfold kommune i Nordland. Den er en liten nasjonalpark i innlandet mot grensen til Sverige.

Parken ble opprettet i 1971, for å «representere et uberørt nordlandsk fjellandskap med egenartet dyreliv i grenseområdet mot den svenske nasjonalpark Padjelanta.» Den dekker et område på 171 km² og grenser opp til de svenske nasjonalparkene Padjelanta, Sarek og Stora Sjöfallet, og tilsammen utgjør de fire parkene et verneareal på totalt 5 700 km².

Landskapet er kontrastfylt med stille skoger og glattslipte fjellformer, i tillegg til forrevne klipper, elver, fosser, is- og snøbreer. Det er også mange granittblokker i forskjellige størrelser spredt rundt i landskapet. Der det er fjellhamere er bakken under dekket av steinur.

Det er registrert flere verdifulle naturforekomster av furuskog i Storskogdalen og Storskogvatnet. De av områdene preget av naturskog har stort antall med rødelistede arter av pore- og barksopp. I de sørøstre deler av nasjonalparken er det også funnet flere rødelistede fjellplanter som trives i basisk miljø.

Geografi og landskap

Rago nasjonalpark ligger i den østlige, midtre delen av Sørfold kommune. Nasjonalparken har en flate på 171 km². Det er en liten nasjonalpark i norsk sammenheng. Den grenser opp til de store svenske nasjonalparkene Padjelanta, Sarek og Stora Sjöfallet. Til sammen danner disse et vernet område på 5 700 km². Hvilket vil si at Rago nasjonalpark er del av et av de største sammenhengende verneområdene i Europa.

Det er store kontraster i Rago nasjonalpark fra stille furumoer til blankskurte svaberg, fossefall og høyfjellsområder med permanent snødekke. Området har villmarkspreg på grunn av at tekniske inngrep nesten ikke finnes og det er liten tilretteleggelse for ferdsel. Området har et markert dalføre – Storskogdalen – som strekker seg i nordøstlig retning og går parallelt med nasjonalparkens nordlige grense. Gjennom denne dalen slynger Nordfjordelva seg omkranset av furukledde lier og bratte fjellhammere. Flere steder går elven i fosser og stryk. Elven har utspring fra Storskogvatnet, med mange tilførsler fra småbekker. Dalføret forsetter forbi Storskogvatnet med navnet Trolldalen og elven heter her Trolldalselva. Dalen avsluttes mot grå, steile fjell. Den andre store innsjøen i området er Litlverivatnet med utløp rett ut i den 223 m høye Litlverivassforsen. Litlverivassforsen vier seg ut over fjellet før den går ned i Storskogdalen og har samløp med Nordfjordelva, som drenerer til Laksågavassdraget. Andre mindre fosser i Storskogelva er Klipforsen, Storfosen, Helligforsen, Trollforsen og Storskogforsen. I tillegg til Storskogvatnet og Litlverivatnet er det flere andre små innsjøer i området.

Mot nasjonalparkens sør-, øst- og nordgrense er det høye fjelltopper og bart berg. Noen av de markerte fjelltoppene er Storskogtinden rett over Storskogvatnet, Vestre Alep, Gaulis og Austre Gaulis helt i nordøst, Snøtoppen, Bajep og Rago mot Sverige i Øst. Mot sør heter fjellområdet Lappfjellet med flere mindre isbreer som Skråisen og Faltkjølen. Enda en bre er Rágojiegŋa rett sørøst for Rago. Over Lappfjellet og Flatkjølen ligger snø og is ofte som en sammenhengende lang kappe, der bare de bratteste hengene er snøfrie. Mange av toppene er rundt 1000 m og høyere. For øvrig er det fjelltoppen Rago som har gitt nasjonalparken navnet.

Landskapet er kontrastfylt med stille skoger og glattslipte fjellformer, i tillegg til forrevne klipper, fosser, is- og snøbreer. Det er også mange granittblokker i forskjellige størrelser fra istiden spredt rundt i langskapet, og der det er fjellhamere er bakken under dekket av steinur.

Grenser for verneområdet

Forskrift om Rago nasjonalpark beskriver parkens grenser slik: «Fra riksrøys 240 D vest-sør-vestover til Boaimac (h. 908), derfra i rett linje vest-nordvestover til h. 1014 i Aivocokka, derfra nord-nordøstover til h. 590, derfra nordøstover til utløpet av Lille Værivatn, derfra ca. 1 km østover langs brottet, derfra rett i nord til søndre holme i Storskogelva ovenfor Sølvskarmoen, derfra i nord-nordvestlig retning til en liten haug vest for tjøsta litt sør for stien fra Nordskaret og videre i omtrent samme retning til grensen mot privateiendommen på Gråfjellet. Derfra nordøstover omtrent etter vannskillet over Storhellarfjell og Trolsnesfjell til h. 570, hvor en treffer grensen mot privat eiendom, følger så denne grense til h. 841, og går derfra østover langs ryggen av Gaullis over høydene 935 og 1133 til riksrøys 242 d.»

Geologi

Utsyn utover Storskogdalen med Storskogelva som meandrerer i elvedalen.

Berggrunnen består for en stor del av granittiske gneiser som dekker et område mellom Skjerstadfjorden og Lyngen. Området i Rago nasjonalpark er et grunnfjellsvindu inn mot gamle bergarter. Det er lite løsavsetninger, men store mengder stein og flyttblokker. I sør er det noen breområder. Sørøst i nasjonalparken finnes et mindre område med skifer og innslag av grønnstein, amfibolitt og kalkspatmarmor. Dette er kaledonske bergarter. Generelt er det få løsmasser, men noen få steder er det et tynt lag av morenedekke.

Granitt og granittiske gneiser er harde bergarter som forvitrer meget sakte, men som sprekke opp i lange flak. Av den årsak er det lite jord dannet av forvitret bergarter. I tillegg blir mye av det som eroderer med is og vann stadig vasket vekk av kraftig nedbør og vannstrømmer.

En typisk terrengform er elvekløfter som skyldes tidlige tiders drenering av smeltevann. Da innlandsisen smeltet etter siste istid ble det dannet smaletvannspor og noen bredemte sjøer mellom isbreen og vannskillet, altså fjellene, i øst. Store strømmer av smeltevann rant mot vest. En ser for seg kraftige flomoverløp som har dannet smeltevannskløfter mellom Litlverivatnet og Snøtoppen ved riksrøys nummer 242. Nedenfor den trange kløften nederst i Storskogdalen er det store sandmoer og terrasser som markerer nivået der flomvannet møte havet. For øvrig er disse fortidige smeletvannsstrømmene årsaken til at det er lite løsmasseavleiringer igjen i området.

De høyerliggende delene av nasjonalparken, fra omtrent 500–600 moh og høyere, er det glattskurte berg som dominerer landskapet. Rundt omkring er det mange flyttblokker. Terrengformene har store forskjeller i vest og østlige deler. I vest er området vilt og omtrent ufremkommelig, mens det inn mot Sverige i øst er rolige terrengformer.

Et spesielt fenomen er bekker som kommer direkte ut av fjellveggene. Dette er noe som kan iakttakes i overgangen mellom skiffersone og granattglimerbergarter.

Klima

Utsyn over Sølvskarvatnan i juni mens snø og is fortsatt er tilstede.

Klimaet i nasjonalparken er typisk kystklima, det vil si mye nedbør, kjølige somre og milde vintre. Rent generelt ligger den skandinaviske fjellkjeden i grensen mellom kyst- og kontinentalt klima, der det sistnevnte kjennetegnes av lite nedbør, varme somre og kalde vitre.

Nedbørsmengen per år er anslått til rundt 1000 mm. Det er mest nedbør i september til november og minst fra april til august. Om vinteren faller det mye snø og snødybde på 2 m er påregnelig. Ofte blir snøen liggende lenge utover vår og sommer, det regner mye og tåken ligger ofte over toppene.

På grun av stor nedbør, bart fjell og tynt jordsom er det lite som magasinerer vannet. Små bekker blir derfor til store elver på kort tid, motsatt reduseres elvene hurtig ved oppholdsvær. Et unntakt er elvene fra Storskogvatnet og Litlverivatnet som får tilførsel av smeltevann fra breene, spesielt ved varmt sommervær. For øvrig har breene i området blitt betydelig mindre siden begynnelsen av 1900-tallet.

Kald luft fra breene og varm luft fra lavlandet danner ofte tett tåke. Spesielt skjer dette om sommeren om det er vindstille.

Flora og fauna

Generelt er vegetasjon og flora inasjonalparken fattig. Vegetasjonen er inndelt i tydelige soner med ulike skogtyper, myr og høyfjell. Den laveste delen ligger øverst i barskogbeltet. Vangliste skogtype er furuskog med innblandet med løvtrær. Partiene med dypt jordsmonn og jevn fuktighet har nesten bare løvskog, spesielt mye fjellbjørk, mens de berglendte områdene domineres av furu. Skoggrensen ligger ved rundt 400 moh. Ut over gran og fjellbjørk, påtreffes einer, bjørk, rogn, selje og gråor. Spesielt i Trolldalen er det mye løvskog som dette.

Vegetasjonstyper

Furuskog ved Johanandersoknubben sør for Storskogvatnet. Furutrærne går rett opp mot skoggrensen.

Mange steder går furuskogen nesten helt opp til skoggrensen og fjellbjørkeskogen er dermed mindre dominerende enn det som er vanlig i Norge. Bare i de bratte liene med grov ur, stup og skrenter er furuene er i mindretall. Vanligvis vokser det et belte av vier i partiene over skoggrensen, men sparsomt med løsmasser forhindrer noen stor utbredelse av vierarter. Der hvor furutrærne danner skog er bakken dominert av lyngarter som krekling, røsslyng, blåbær og tyttebær. Mellom disse vokser lavarter, der spesielt reinlav gir landskapet en gråtone.

Furu og einer er de eneste naturlige bartrærne, men ved Hellighola i Storskogdalen er det et lite plantefelt med gran. Denne er utenfor sitt naturlige utbredelsesområdet og regnes som en fremmed art. Denne skogen er i dårlig stand og med mange vindfall. Tiltak for å fjerne granskogen gjøres.

Myr er ikke en vanlig landskapstype i nasjonalparken, men en del myrområder finnes i nedre deler av området mellom Nordskaret og Storskogvatnet. Spesielt finner en myr i forsenkninger og på sletter langs elver og vatn. De fleste myrene er dannet vet at tjern og små vatn har grodd igjen, noe som kalles topogen myr Noen av myrområdene ligger på skrå flater, noe som vanligvis ikke forventes, mens som skyldes hyppig nedbør som gir jevn fuktighet. Slik myr som ligger oppå og følger konturene på berget kalles for teppemyr.

En del områder som på kartene er avmerket som myr, er ikke myr i betydningen vegetasjon med torvlag. Istedenfor er det snakk om finkornet mineraljord med vegeterte overfater. Disse er våte hele eller store deler av sommeren, og vegetasjonen har svært kort vekstsesong. På disse flatene er det observert spesialiserte og sjeldne arter som er rødlistede, som dvergrublom, snørublom og dvergsyre.

Noen steder i nasjonalparken er vegetasjonen mer frodig enn andre steder. Et eksempel er østenden av Storskogvatnet der det vokser bjørkeskog med høystauder som turt, ballblom, kranskonvall, skogstorkenebb, tyrihjelm og geitrams, samt store bregner.

På grunn av at granitt er så dominerende det lite næring som avgis og derfor er fattigmyr den typen som finnes. Myrplanter som sveltstarr, blåtopp, bjørneskjegg og rome er de som trives best. Bjørneskjegg og blåtopp er forøvrig planter som ikke tåler mye frost, men på grunn av mye snø blir de beskyttet mot kulden om vinteren.

Flora

Grynsildre (Micranthes foliolosa) er ført opp i norsk rødliste for arter som sårbar (VU), men forekommer i Rago nasjonalpark.

Foto: Valerii Glazunov

Fjellplanter i Norge har to adskilte utbredelsesområder, nemlig Jotunheimen/Dovrefjell i Sør-Norge og i Nord-Norge et område fra Junkerdalen til Finnmark. Noen av fjellartene har en bisentrisk utbredelse, hvilket vil si at de vokser i begge disse to fjellpartiene i nord og sør. Mellom disse to områdene er det et stort areal hvor de ikke påtreffes. Rago nasjonalpark tilhører det nordlige vokseområdet. Noen av de bisentriske artene som er funnet i Rago er rypebunke, rabbetust, rabbstarr, blindurt, issoleie, snøsoleie, gullrublom, lapprublom, lapprose, småsøte, kalklok og fjellkurle. En annen gruppe planter har unisentrisk utbredelse, noe som betyr at de bare finnes i enten det sørlige eller nordlige fjellområdet. I Rago er de unisentrisk artene som er registrert dvergrublom, lodnemyrklegg, brannmyrklegg, svartbakkestjerne, sølvkattefot og skjeggstarr.

Floraen i nasjonalpark er ordinær, men representativ for området. Rundt breområdet Flatkjølen i sørøst er det kalkrik grunn med rik vegetasjon rundt snøleier og fjellheier, hvor krevende og en del sjeldne arter påtreffes. Berggrunnen her har stedvise baserike substrater som gir gode forhold for fjellplanter som krever slikt miljø. Vanlige arter en kan finne ved snøleiene er fjellmarikåpe, trefingerurt, musøre og hestesprenge.

I de sørøstre deler av nasjonalparken kan det påtreffes flere rødelistede fjellplanter som trives i basisk miljø. Flere av disse artene er knyttet til snøleier som smelter sent, som dvergrublom, nordlig tinderublom, gullrublom, grynsildre, grannsildre, snøgras, rosekarse, fjellnøkleblom og jøkelstarr, samt svartbakkestjerne og snøbakkestjerne. Årsaken til at disse artene trives her er innslag av skifer i berggrunnen. Av disse er dvergrublom i kategorien «sterkt truet» og i Norge har disse sitt viktigste utbredelsesområde i Europa.

Sopparter som er funnet i den gamle furuskogen er hornskinn, furuplett, kystfuruskinn, flekkhvitkjuke, foldeskinn, drueskinn, svartsonekjuke, marmorjodskinn, laterittkjuke, sigdsporeknorteskinn, taigavoksskinn, kremkjuke og kelonålehinne. Spesielt kremkjuke og marmorjodskinn er sjeldne i global målestokk og tildels vet en lite om dem. På døde furuer finnes det mange sjeldne sopptyper, og i skogen ved Storskogvatnet er det registrert 20 rødelistede sopparter.

Spesielt for området er at mange fjellplanter vokser lavt i område, noe de ikke greier lengre sør i Norge. Det skyldes de kalde somrene og langt nede i Storskogdalen kan en finne typiske fjellplanter som rosenrot, fjellmarikåpe, fjellfiol og kongsspir.

Dyr

Rago nasjonalpark er del av Doukta reinbeitedistrikt og brukes til vinterbeite for rein. Av hjortedyr er det kun elg som har fast tilhold. Jerv holder til fast og har hi og sine jaktområder i området, mens gaupe bare streifer gjennom.

Det er mye bjørn på den andre siden av grensen i de svenske nasjonalparkene, men i Rago nasjonalpark har ikke bjørn vært vanlig etter 1900. Mindre rovdyr som påtreffes i nasjonalparken er rev, mink og røyskatt. Mår og fjellrev er derimot sjeldne. Det er også en varierende bestand av hare, ekorn og forskjellige smågnagere.

Elgene som ferdes i området faller ofte på grunn av bratte sva og store steiner, og en død elg her blir raskt mat for ådselseterne.

I 1968 ble det satt ut bever, men ved starten av 2000-tallet er arten helt forsvunnet. Det er fortsatt spor etter beverens aktiviteter, og noen få år etter at den ble satt ut hadde den vært meget aktiv med bygging av demninger.

Fugler

Smålom (Gavia stellata) er tallrik i Rago nasjonalpark.

Foto: Ómar Runólfsson

Ved Storskogvatnet nord i området er det stort omfang av spurvefugler. Orrfugl og storfugl holder til i furuskogene, mens lirype i gode år påtreffes i stort antall i bjørkeskogene. Det er ikke stort omfang av våtmarksfugler, men ender som krikkand, kvinand, siland og havelle finnes, i tillegg til vadere som småspove og rødstilk. Bestanden av smålom er tallrik, og ved de største vannene finnes også storlom. Over tregrensen er det få fugler som hekker, men en finner snøspurv, steinskvett, heipiplerke og fjellrype.

Ved østenden av Storskogvatnet kan en ved Ragoelva påtreffe måltrost, rødvingetrost, gråtrost, løvsanger og hagesanger. I Trolldalen finnes fossekall og i vierkratt ved Trolldalselva er det blåstrupe.

Rovfugler som kan påtreffes er kongeørn, jaktfalk og dvergfalk. Spesielt i smågnagerår er disse tallrike. Ellers streifer kråke og ravn langs med Storskogelva.

Fisk

Opprinnelig var vassdraget i området fisketomt på grunn av de mange og store fossene i Storskogelva som forhindrer oppgang. Men etter at ørret og røye ble satt ut i mellomkrigstiden er det gode bestander i flere av vannene.

Kulturminner og tidlige tiders bruk

Rester etter Ragobrakka som ble benyttet ved gruvedrift ved Ragotoppen.

Reindriftsamer har tradisjonelt brukt området for reinflytting fra Sverige og ut til sommerbeitene. Det har vært tatt ut tømmer i Storskogdalen til tross for lang og krevende transport. Årsaken til at en fant furutømmeret attraktiv var at det passet til båtbygging. Tømmeret hadde styrken, seigheten og formene som passet. For å fløte tømmeret ut ble det bygget en liten demning i enden av Storskogvatnet for å gi tilstrekkelig vannføring i Storskogelva. En kan enda finne store stubber etter hogsten og rester etter dammen.

En har funnet noen helt spesielle kulturminner etter samisk barnelek. Det dreier seg om miniatyrutgaver av steingjerder, innhegninger og lignende. Disse kan i dag sees som ringer av steiner på bergflaten. Øst for Snøtoppvann er det funnet rester gamle steingjerder, som antageligvis har vært stengsler for reinsdyr under flytting mellom sommer- og vinterbeite. Vinterbeite i Sverige var fra oktober til juni. Før samene dro østover deltok de på det årlig handelsmarkedet i Tørrfjorden, hvor de skaffet seg salt, tran, krutt og tobakk, i bytte mot slakterein, reinost og pelsverk. Denne tradisjonen ble drevet frem til 1850.

Ved Ragotoppen ble det gjort noen skjerp for utvinning av bly og sølv. Prøvedrift ble satt i gang somrene 1917 og 1918, og malmen båret ut på ryggen. Etter at første verdenskrig var over falt metallprisene kraftig, og driften ble ulønnsom. Forekomstene har senere vært grundig undersøkt uten at en har kommet frem til at lønnsom drift kunne være mulig. På stien fra Storskogvatnet og inn i Sverge ligger rester etter huset gruvearbeiderne hadde, kjent som Ragobrakka.

Det går en gammel varderute fra Megården via Lappfjellet og Flatkjølen til Sverige. Flere av vardene er store og god synlige fra stor avstand. Noen steder står vardene parvis og spesielt ved skrenter er vardene spesielt store. Hva koden for denne merkingen har vært er uviss. Varderuten var en ferdselsåre for handel når de svenske samene kom for å bytte kjøtt og skinn mot fisk, salt og annet som var å få tak i ved kysten. Ruten ble også brukt for å transportere båter som ble bygget i Sørfold og som skulle brukes på de store innsjøene Virihávrre og Vastenjaure i Sverige. Under andre verdenskrig ble ruten brukt av flyktninger over til det nøytrale Sverige.

Den svenske botanikeren Carl von Linné gikk ned til Megården ved Tørrfjorden via varderuten den 11. juni 1732. Han var da ute på en av sine Lapplandsreiser og tok en avstikker til Norge for å proviantere. Han besøkte også Rørstad og present Johannes Rasch lengre ut i fjorden Sørfolda. Han gir også en del beskrivelser av liv og levned i Sørfolda i sin reisebeskrivelse Iter lapponicum.

Bruk av området

Vandrer på vei mellom Storskogvatnet og Ragohytta.

Rago nasjonalpark blir brukt til tradisjonell høsting av naturressurser ved at reindrift, friluftsliv, jakt og fiske er tillatt. Noen få bygninger og innretninger finnes for å støtte opp om denne bruken. Det foregår lite motorisert ferdsel, og hovedsakelig skjer slik ferdsel med helikopter eller kjøretøy på snødekket mark.

Reindrift

Nasjonalparken bruks av reinsamer fra både Norge og Sverige. De norsk reindriftssamene bruker området mest om vinteren. Tuorpon sameby i Sverige har beiterett både i nasjonalparken og et område sørøst for den.

Friluftsliv

Nasjonalparkene i Norge deles inn i to kategorier, nemlig nasjonalparker med tilrettelegging og de uten. Forvaltningen av Rago nasjonalpark har som delmål at den skal være uten tilrettelegging og dermed fremstå som en «villmarkspark». Nasjonalparkene er ment å ha stor verdi for mennesker som vil oppleve et tilnærmet uberørt naturmiljø med minimal tilrettelegging. I 1970-årene var nasjonalparken svært krevende å ta seg frem i, med kronglete stier, myrer, bergrabber og vanskelige steinurer, samt klyvepartier. Noen steder var det til og med satt opp stiger. Senere har stiene blitt enklere og enklere farbare.

Totalt er det satt opp fem hytter i området, hvorav to ligger ved Storskogvatnet, én ved østenden av Litlverivatnet, én reindriftshytte ved Ragovatnan og én liten hytte nær Svenskegrensen. I tillegg finnes en gamme. Den ene hytten ved Storskogvatnet er Storskogvasshytta som er eid av Statskog og som er åpen for alle. Den andre er Storskoghytta som Sørfold og Fauske Jeger- og Fiskerforening disponerer. På grunn av at hyttene har få sengeplasser, bør en basere seg på å overnatte i telt.

Naturlig start for besøkende er via parkeringsplasser i Lakshola i vest, der bygdeveien inn fra Europavei 6 ender. Det er merkede ruter og bruer der større elvekryssinger skjer. Området egner seg for kortere dagsturer, for eksempel til Litlverivassforsen, eller for bærplukking og fisking. Terrenget er kronglete, bratt og krevende. På grunn av alle hamrene og steinblokkene må stien gå på kryss og tvers i landskapet. Mellom Lakshol og Storskogvatn har det sågar blitt gjort sprengingsarbeider for å få stien farbar. Det er også lagt ut flere 100 m med klopper over myrene nede i dalen for å unngå at myrene skal bli gjørmete og ødelegges.

Typiske turer med enkel tilretteleggelse er Lakshol–Storskogvatn på rundt 7 km, videre en forlengelse av denne ruten med Storskogvatn–Sølvskardet–Litlverivatnet–Lakshol på omtrent 13 km og Storskogvatn–Ragohytta–Svenskegrensen–Padjelanta. Spesielt turen innover mot Padjelanta er krevende og i dårlig vær, selv sommerstid, kan forholdene bli farefulle. Utenfor nasjonalparken har rutemerkene rød farge, mens det er gule merker innenfor. Ruten innover til Sverige er bare delvis merket. Det finnes også noen flere stier, men disse er umerket.

Turister fra Tsjekkia begynte å komme til nasjonalparken rundt 1990, og ut over på 2000-tallet kommer tsjekkerne i stadig større antall. Grupper på 40–50 personer som kommer i buss er vanlig sommerstid (2009), gjerne flere slik busser per døg. Årsaken har blitt forklart med at Rago nasjonalpark har fått kultstatus i enkelte tsjekkiske ungdomsmiljøer.

På grunn av mange sjeldne sopparter på gammel furuved og kvister må ikke disse brukes til blåbrenning. Bare enkle nedfallskvister og greiner tillates brukt til brensel. Overnatting er tillat i hele området. Bær og sopp kan plukkes, men alle planter er fredet, også døde.

Besøkssenter nasjonalpark Nordland] ved E6 i Saltdal kommune gir informasjon for alle nasjonalparker i Nordland fylke.

Jakt og fiske

Det kun er lov å jakte på rype, hare, villmink og rødrev. De fleste jegere er interessert i rype, området er ikke kjent for å gi særlig stort jaktutbytte. Fiske kan gjøres fritt og overalt, forutsatt at en løser fiskekort og følger lokale regler. Jakt- og fiskekort administreres av Statskog.

Vern og forvaltning

Døde furutrær er tilholdssted for sjeldne sopparter.

Nasjonalparken ble opprettet ved kongelig resolusjon den 22. januar 1971.

Bakgrunnen for opprettelsen var at de friluftsinteresserte vestlendingene Knut Eide og Dominikus N. Bjordal ble ansatt ved Bodø flystasjon i midten av 1950-årene. Disse fattet interesse for Rago-området; et område som lokalt ble omtalt som en vilmark og et eventyrland med stor fisk og stor rypebestand. Eide og Bjordal la fram tanken om fredning for museumslektor Kristian Andersen og fiskeforvalter Magnus Berg i Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk, samt Statens skoger. Grunneierne ble også tatt med i diskusjonene om vern. Rago var ikke med i Statens naturvernråds forslag fra 1964 om landsplan for etablering av 16 nasjonalparker.

Verneformål

I miljødirektoratets naturbase er verneformålet formulert slik: «Nasjonalparken skal representere et uberørt nordlandsk fjellandskap med egenartet dyreliv i grenseområdet mot den svenske nasjonalpark Padjelanta.» Nasjonalparken og naturmiljøet der vurderes ikke til å være truet.

Det er registrert flere verdifulle naturforekomster av furuskog i Storskogdalen og Storskogvatnet. De av områdene med naturskogpreg har stort antall med rødelistede arter av pore- og barksopp. I forbindelse med gammel furuskog er det knyttet flere signalarter. I de sørøstre deler av nasjonalparken er det også funnet flere rødelistede fjellplanter som trives i basisk miljø.

Nasjonalparken er i naturbasen beskrevet som «Området er et av de fineste naturskogsområdene med furu som finnes i Nordland fylke. Artsmangfoldet her skiller seg noe både fra de våtere og mindre kalde skogene i Trøndelag og fra de mer kontinentale naturskogsområdene i Troms og Finnmark og har internasjonal interesse. [Rago nasjonalpark] har et svært utpreget naturskogspreg.» Gammel furuskog av den vanlige typen i Norge (Pinus sylvestris), finnes omtrent bare i Norge, Finland og Sverige, mens gammel kystfuruskog kun finnes i Norge. I Rago finnes en skog som er en mellomting mellom kystfuruskog og kontinental skog.

Klima- og miljødepartementet har delegert myndighet for å forvalte nasjonalparken til Rago nasjonalparkstyre. Forvaltningen av parken skal følge internasjonale forpliktelser, nasjonale føringer, naturmangfoldloven og områdets verneforskrift.

Påvirkning

På grunn av stort antall besøkende i turistsesongen og begrenset stinett, oppstår nokså stor slitasje langs stiene opp fra Lakshola til Storskogvatnet. Det samme gjelder rundturen om Litlverivatnet. Som et avbøtende tiltak er det lagt ut klopper.

Det er ferdselsforbud for luftfartøyer og heller ikke lov til å drive med lavtflyvning, heller ikke for forsvaret. Et unntak gjelder for politi og ambulanse. Det har vært praksis å gi dispensasjon fra forbudet ved å gi tillatelse til motorisert transport til hyttene og snøskuterkjøring for reindriftsamer. Helikopter brukes for samling av reinen. Andre dispensasjoner som gis er uttak av fyringsved og vegetasjonsrydding ved hyttene, samt uttak av torv til taktekking.

Det meste av jakten som foregår er etter ryper, men jakttrykke er lavt. Årsaken er at området er langt unna vei og at terrenget er krevende.

De største truslene mot verneverdiene i området er slitasje på grunn av mange turister i sommersesongen, ulovlig hogst av fyringsved til bål og forsøpling. Faren for slike hendelser er størst ved innfallsportene og ved vestenden av Storskogvatnet. Den største truselen mot utbredelse av de sjeldne artene er i henhold til forvaltningsplanen klimaendringer.

Litteratur

• Forvaltningsplan for Rago nasjonalpark, Sørfold kommune (PDF). Midtre Nordland nasjonalparkstyre. 2013. 
• Arnesen, Geir og Gómez, Marcela Velasco (2015). Sårbarhetsanalyse og naturtypekartlegging i Rago nasjonalpark – Ecofact rapport: 452 (PDF). Tromsø: Ecofact. ISBN 978-82-8262-450-3. ISSN 1891-5450. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Rønning, Olaf I.; Haftorn, Svein; Eriksen, Hans Kr. & Edvartsen, Ivar (1973). Rago, Ånderdalen. Oslo: Lutherstiftelsen. ISBN 8253140541. 
• Kvamme, Lars-Magnus & Næss, Trygve (2009). Rago – en bit av Nordlands villmark. Rago Forlag. ISBN 978-82-998239-0-6. 

Eksterne lenker

• (no) Rago nasjonalpark på Miljødirektoratets temasider om nasjonalparkene
• (no) Rago nasjonalpark i Miljødirektoratets nettsted Naturbase
• Offisiell nettside for Rago nasjonalpark
• Verneforskriften for Rago nasjonalpark
• Besøkssenter nasjonalpark Nordland