Primsigning

Primsigning (verb: prímsigna, gammelsvensk prim-, brim-, brym-, brömsigna, gammeldansk, gammelnorsk primsigne, -segne, primsigning, gammelfransk primsignier, primseigner) er et gammelskandinavisk uttrykk om den rite som markerer opptakelsen i katekumenatet. I gammelengelsk var det intet slikt spesielt uttrykk. Men Beda Venerabilis fortelle også om en katakese forut for dåpen, hvorved kandidaten med eksplisitte ord bryter med troen på de gamle hedenske guder. Det latinske cathecizare gjengis i gammelengelsk som cristnian. Mellomengelsk har primseinen.

Seremonien bestod i en håndspåleggelse (impositio manuum) og påtegnelse av korset (obsignatio crucis). Tidlige vitnemål finnes hos Rimbert om Ansgards opphold i Haithabu: «"... Talløse er de mengder som steg opp til Himmelen ikledt sine hvite dåpsklær. For å bli katekumen lot hedningene seg ofte betegne med Korset, hvorved de kunne betre kirken og bivåne de hellige sakramenter. Bare selve dåpen skjøv de på, idet de anså det som hensiktsmessig å først la seg døpe ved livets slutt...» Og i Egils saga Skallagrímssonar heter det:

Konungur bað Þórólf og þá bræður, að þeir skyldu láta prímsignast, því að það var þá mikill siður, bæði með kaupmönnum og þeim mönnum, er á mála gengu með kristnum mönnum, því að þeir menn, er prímsignaðir voru, höfðu allt samneyti við kristna menn og svo heiðna, en höfðu það að átrúnaði, er þeim var skapfelldast. (Egils saga kap. 50.: Kongen bad Þorolf og hans brødre om å motta primsigningen, for det var den gang det alminnelige blant de handelsmenn og de som gjorde tjeneste blant kristne. De menn som bar korsets tegn hadde fritt omgjenge blant kristne og blant hedninger, og de bekjente seg til den tro som de foretrakk.)

Fra det siste sitatet fremgår det at det for de der beskrevne ikke dreide seg om noen religiøs endring eller omvendelse, men at de betraktet det som en formell handling styrt av nytteverdien. Det kan i disse tilfeller ikke antas at primsigningen innledet noen periode med fordypning i den kristne lære. For de beskrevne er det snarere et uttrykk for tidens skandinaviske synkretisme.

Om krisningsvedtaket på Alltinget på Island i år 1000 finnes det to verjoner. I Kristni saga fortelles det at alle de tilstedeværende straks lot seg døpe. Men i Ólafs saga Tryggvasonar heter det at uoru þa allir menn primsignndir þeir á þinginu (alle tingmennene mottok primsigningen..).