Hopp til innhold

Filon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Philon»)
Filon
Filon fra Alexandria, et antatt forestilling fra en tysk gravering.
Fødtca. 15 f.Kr.[1]Rediger på Wikidata
Alexandria
Dødca. 50[2]Rediger på Wikidata
Alexandria
BeskjeftigelseFilosof, historiker, skribent, forfatter Rediger på Wikidata
SøskenAlexander the Alabarch
NasjonalitetRomerriket

Filon fra Alexandria (født ca. 20 f.Kr. i Alexandria i Egypt, død ca. 50 e.Kr.), også omtalt som Philo Alexandrinus, Philo Judaeuslatin (født ca. 20 f.Kr., død ca. 50 e.Kr.) var en jødisk filosof.

Filon benyttet seg av den allegoriske metode for å smelte sammen og harmonisere gresk filosofi og jødedom. Filon fortolket Toraen på allegorisk vis og mente at De hellige skrifter skjulte sannheter som bare kunne avdekkes ved hjelp av nøyaktig og rasjonell eksegese og ved hjelp av stoisk filosofi.[3] Hans arbeid ble ikke akseptert av alle. «De ikke bokstavtro sofistene»,[4] som han kalte dem, «åpnet nedlatende sine øyne» da han forklarte for dem undrene i hans eksegese. Filons verker ble derimot entusiastisk omfavnet av tidlige kristne, og noen så på ham selv som en kryptisk kristen. Hans konsept av Logos som Guds skapende prinsipp har åpenbart påvirket tidlig kristendom. Logos, Guds Ord, tolket Filon som et halvt selvstendig vesen som Gud meddelte seg med verden.

De få biografiske detaljer som omhandler Filon er funnet i hans egne verker, særlig i Legatio ad Gaium («Ambassadør for Gaius»), og hos den jødiske historikeren Josefus.[5] Den eneste hendelsen i hans liv som kan bli bestemt kronologisk, er hans deltagelse i de diplomatiske sendebudene som jødene i Alexandria sendte til keiser Caligula i Roma etter at det hadde vært en voldelig strid og ufred mellom jødene og de hellenistiske samfunnene i Alexandria, noe som skjedde i år 40 e.Kr.

Filon levde samtidig med Jesus Kristus, men nevner verken ham eller de første kristne i sine skrifter, selv om han viste sterk interesse for religiøse sekter og beskrev essenerne inngående.[6]

Slekt, familie og tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

Filon var antagelig født Julius Filo(n). Han kom fra en aristokratisk familie som hadde levd i Alexandria i Egypt i generasjoner. Hans forfedre og familie var samtidige med styret til Ptolemeerdynastiet og Selevkidriket. Selv om navnene på hans foreldre ikke erkjent, er det klart at de var adelige og velstående. Det var enten hans far eller bestefar som fikk romersk statsborgerskap av keiser Julius Cæsar. Filon hadde to brødre; Alexander alabarken og Lysimachus.[7]

Hans forfedre og foreldre hadde sosiale bånd og forbindelser til presteskapet i Judea; familien Hasmonea; familien Herodes; og det julo-claudiske dynasti. Filon var en samtidig med Jesus fra Nasaret og livene til Jesu apostler, men ingen av hans skrifter nevner disse noen gang. Sammen med sine brødre fikk Filon en omfattende utdannelse. De lærte seg egyptiske, jødiske, greske og romerske kulturer, særlig om jødedommens tradisjoner, studiet av Det gamle testamente og i gresk filosofi.

Via sin bror Alexander hadde Filon to nevøer; Tiberius Julius Alexander og Marcus Julius Alexander. Sistnevnte var den første ektemannen til prinsesse Berenike, datter av Herodes Agrippa I. Marcus døde i år 43 eller 44.

Byste av keiser Gaius Caligula (Ny Carlsberg Glyptotek)

Det finnes en kort referanse til Filon hos den jødiske historikeren Josefus. I hans Antiquitates Judaicæ, Jødenes fortidsminner, forteller han om Filons valg av det jødiske samfunnet i Alexandria som deres hovedrepresentant for den romerske keiseren Gaius Caligula. Han forteller at Filon sa ja til å representere jødene i henhold til de stridigheter som hadde oppstått mellom jøder og grekere i Alexandria. Josefus forteller også at Filon var dyktig i filosofi, og at han var bror til en myndighetsperson ved navn Alexander alabarken.[8] I henhold til Josefus nektet Filon og de andre jødene å behandle Caligula som en gud, å reise statuer til ære for keiseren, og bygge altre og templer for ham. Josefus forteller at Filon trodde at Gud aktivt støttet dette avslaget. Dette portrettet av filosofen er i overensstemmelse med den karakteren som Filon selv viste i sine skrifter, som diskutert nedenfor:

«Det var nå oppstått en tumult i Alexandria mellom de jødiske beboerne og grekerne; og tre ambassadører ble valgt ut fra hvert parti som var uenige, og de kom til Gaius. En av disse ambassadørene fra folket i Alexandria var Apion som hadde kommet med mange blasfemier mot jødene; og blant andre ting han sa, anklaget han dem for å neglisjere de æresbevisningene som tilhørte Cæsar. For mens alle som var undersåtter i det romerske riket bygget altre og templer for Gaius, og i alle andre henseender overalt mottok ham slik de mottok gudene, disse jødene alene mente at det var en vanærende ting for dem å reise statuer til ære for ham, samt å sverge ved hans navn. Mange av disse alvorlige tingene ble sagt av Apion som med dette håpet å provosere Gaius’ til å bli sint på jødene, slik han sannsynligvis ville bli. Men Filon, lederen for de jødiske ambassadørene, en mann som var eminent på alle måter, bror av Alexander alabarken, og en som ikke var udyktig i filosofi, var klar til å påta seg å fremme sitt forsvar mot disse anklagene; men Gaius forbød ham og ba ham forsvinne; han var også i et slikt raseri at det åpenbart så ut til at han var i ferd med å begå en meget stor ugjerning mot dem. Filon som slik ble krenket, gikk så ut og sa til de jøder som var sammen med ham at de skulle være ved godt mot siden Gaius’ ord riktignok viste sinne mot dem, men i virkeligheten hadde han allerede satt Gud mot seg.» (Josefus’ Jødenes fortidsminner[9]

Den gjenværende informasjonen om Filons liv er basert på hans eget forfatterskap. Filon selv hevder i Legatio ad Gaium («Ambassadør for Gaius») å ha vært en del av sendebudene til Caligula. Han forteller at han reiste med et opprop som beskrev lidelsene til jødene i Alexandria som ba keiseren trygge deres rettigheter. Filon gir en detaljert beskrivelse av deres lidelser på en måte som Josefus overser for å forsikre at jødene ganske enkelt var ofre fra angrep fra grekerne i den borgerstrid som etterlatt så mange jøder og grekere døde. Filon forteller at han ble sett på av sitt folk som en med uvanlig klokskap på grunn av sin alder, utdannelse og kunnskap. Dette indikerer at han selv var en gammel mann på denne tiden, år 40. Filon betrakter Caligulas plan om å få reist en statue av seg selv i tempelet i Jerusalem som en provokasjon og sier: «Erklærer du krig mot oss ettersom du forventer at vi ikke vil utstå en slik beskjemmelse, men at vi vil slåss på vegne av våre lover, og dø i forsvaret av være nasjonale skikker. For det er ikke mulig at du er så uvitende av hva det sannsynlige resultatet fra ditt forsøk på å introdusere disse nyvinningene for vårt tempel.»

Rester fra et romersk amfiteater i Alexandria.
Rester av romersk gulvmosaikk i Alexandria.

I hele hans presentasjon gjør han underforstått den jødiske forpliktelse til å gjøre opprør mot keiseren framfor å tillate en slik vanhelligelse skje. Dette avslører Filons identifisering med det jødiske samfunn.[10]

I skriftet Flaccus forteller Filon indirekte om sitt eget liv i Alexandria ved å beskrive hvordan situasjonen til jødene har endret seg etter at Gaius Caligula ble keiser av Roma. Etter å ha snakket om den store jødiske befolkningen i Egypt nevner han at Alexandria «har to klasser av innbyggere, vår egen nasjon og folket i landet, og som det er hele Egypt befolket på samme vis, og at jødene har bosatt Alexandria og resten av landet fra Catabathmos[11] på siden av Libya til grensene av Etiopia hvor det er ikke mindre enn en million menn.»

I henhold til den store befolkningen i Alexandria skriver han at «Det er fem distrikter i byen som er navngitt etter de første fem bokstavene i det skrevne alfabetet, av disse er to kalt jødenes kvarter ettersom den største andelen av jøder bor i dem.» Andre kilder forteller at Caligula hadde krevd en ære tilsvarende en gud. Filon sier at Aulus Avilius Flaccus, den romerske prefekt i Alexandria tillot mobben å reise statuer av keiser Caligula i jødiske synagoger i Alexandria, en provokasjon uten sidestykke. Denne invasjonen av synagogene ble kanskje motsatt seg med makt ettersom Filon sier at Flaccus «ødela synagogene, og etterlot ikke en gang deres navn.» Deretter skal Flaccus «ha sendt ut en beskjed hvor han kalte oss alle for fremmede og utlendinger... tillot enhver som var tilbøyelig til å fortsette å utrydde jøder som krigsfanger.» Mobbens svar var «fordrive jødene fullstendig ut av de fire kvarterene og klemme dem alle inn i en meget liten andel av ett... mens befolkningen overlot sine forlatte hus til plyndring, og delte byttet mellom seg som om det var blitt erobret i krig.» I tillegg forteller Filon at deres fiender «drepte dem og tusener av andre med alle slags lidelser og tortur, og med nye oppfunnet grusomheter, for hvorhen de møtte eller fikk øye på en jøde, steinet de ham eller slo ham med stokker.» Filon sier at selv «de mest nådeløse av deres forfølgere i noen tilfeller brente hele familier, ektemenn med deres barn, og små barn med deres foreldre, midt i byen, sparte hverken alder eller ungdom, heller ikke den uskyldige hjelpeløsheten til nyfødte.» En del menn, forteller han, ble dratt til døde mens «de som gjorde disse tingene, etterapet deres lidelser...» Andre jøder ble korsfestet. Flaccus selv ble til sist fjernet fra sin posisjon og sendt i eksil, og fikk til sist dødsstraff.[12]

Det er sannsynlig at Filon besøkte tempelet i Jerusalem minst en gang i sitt liv.[13]

Kunnskap i hebraisk

[rediger | rediger kilde]

Filon leste Den hebraiske Bibelen hovedsakelig i gresk oversettelse. Hans kunnskap i hebraisk har vært et akademisk spørsmål hvor de fleste forskere har argumentert at han ikke kunne lese språket. Et stykke bevis som støtter hypotesen er Filons kreative og ofte fantasirike bruk av etymologier. Hans kunnskap i Jødisk lov (Halakhá) og Midrash var omfattende, men har bidratt betydningsfullt til senere rabbinsk tradisjon.

Påvirket av hellenismen

[rediger | rediger kilde]

Filon siterte hyppig episke poeter, eller gjorde hentydninger til avsnitt i deres verker. Han hadde en omfattende kjennskap til verkene til de greske filosofene. Han hevdet at den høyeste oppfattelsen av sannhet er mulig kun etter omfattende og gjennomgripende studie av vitenskapene. Den dualistiske kontrast mellom Gud og verden, mellom den endelige og uendelige, opptrer både i platonismen og nypytogareismen. Innflytelsen av stoismen er umiskjennelig i doktrinen om Gud som den eneste rasjonelle årsak i at guddommelig fornuft er iboende i verden i at av kreftene som utstråler fra Gud og gjennomstrømmer i verden. I doktrinen om Logos er forskjellige elementer i gresk filosofi forent.

Som Max Heinze viste[14] berører denne doktrine den platonske lære om ideene så vel som den stoiske lære om γενικώτατόν τι og den nypytogareiske lære om typen som tjente ved skapelsen av verden, og i skapningen av λόγος τομεύς berører den Heraklits lære om strid og ufred som det drivende prinsipp. Filons doktrine om døde, uvirksomme, ikke-eksisterende materie harmoniserer i sitt vesen med platonsk og stoisk lære.

Filons redegjørelse av Skapelsen er bortimot identisk med den til Platon; han fulgte Platons dialog Timaios nært i sin undersøkelse av verden som uten begynnelse og uten slutt. Som Platon plasserer han den skapende aktivitet foruten skapelsens handlingen utenfor tiden på det platonske grunnlag at tiden begynner kun med verden. Påvirkningen fra pytagoreerne opptrer i tallsymbolismen som Filon hyppig viser til.

Den aristoteliske kontrast mellom δύναμις og ἐντελέχεια[15] er funnet i hans De Allegoriis Legum. I hans psykologi tilpasser han enten den stoiske inndeling av sjelen i åtte fakulteter, eller den platonske tredeling av fornuft, mot, og begjær, eller den aristoteliske treenighet av vegetative, følelsesmessige og rasjonelle sjeler.

Læren om kroppen som kilde for alt ondt tilsvarer helt og holdent med den nypytogareiske lære: sjelen oppfatter han som en guddommelig utstråling, tilsvarende til Platons νοῦς. Hans etikk og allegorier er tilsvarende basert på stoisk etikk og allegorier.

Filon skapte sin filosofi som redskaper for å kunne forsvare og rettferdiggjøre jødiske religiøse sannheter. Disse sannheter anså han som fastlagte og bestemte; og filosofien ble benyttet som et mål for sannhet, og som et redskap for å komme fram til sannheten. Med denne slutten i syne valgte Filon fra grekernes filosofiske læresetninger, valgte bort det som ikke harmonisere med jødisk tro og tanke, eksempelvis den aristoteliske doktrine om verdens evighet og uforgjengelighet.

På sin side har Filon påvirket andre trossystemer. Det har blitt hevdet på 1800-tallet at Filon var den faktiske grunnleggeren av kristendommen ved kombinasjonen av jødisk teologiske tanker og de som var tilstedeværende i gresk mysteriereligioner, en kombinasjon som ville framtre noenlunde som kristendommen. Det er blitt hevdet at tilhengerne av Jesus faktisk grep Filons forskrifter og la dem inn i brev som siden ble til Det nye testamente.[16]

Skriftene til Filon viser en likhet med de til Platon, Aristoteles, foruten de fra de attiske talerne og historikeren, og kjennskap til poetiske fraser og hentydninger til greske poeter. Filons verker tilbyr en antologi av gresk fraseologi fra de fleste perioder.

Filon baserte sin lære på den hebraiske Bibelen, som han betraktet som en kilde til ikke bare religiøs sannhet og generelt til all sannhet. Dens uttalelse er for ham guddommelige sannheter. De er ordene som er the ἱερὸς λόγος, ϑεῖος λόγος, ὀρϑὸς λόγος[17] som er hellige ord, gudelige ord, stående ord etc, uttalt tidvis direkte og andre ganger gjennom munnen til en profet, særlig Moses som Filon betraktet som det virkelige medium for åpenbaringen mens andre forfattere i Det gamle testamente opptrer som venner eller elever av Moses.

Selv om han skiller mellom ordene ytret av Gud, som dekalogen (De ti bud), og kunngjøringene til Moses, som de særlige lovene[18] gjør han selv ikke denne sondringen da han tror generelt på at alt i Tora er av guddommelig opprinnelse, selv brevene og fortellingene.[19]

Den hebraiske Bibelen var ikke blitt kanonisert eller fastlagt en gang for alle på Filons tid, og omfanget av hans kunnskap om de bibelske bøker kan ikke bli nøyaktig bestemt. Filon siterer ikke Esekiels bok, Daniels bok, Salmenes bok, Ruts bok, Klagesangene, Predikantens bok eller Esters bok. Filon anså at Bibelen som kilde ikke bare for religiøs åpenbaring, men også for filosofisk sannhet, for i henhold til ham hadde også de greske filosofene lånt fra Bibelen: Heraklit i henhold til «Quis Rerum Divinarum Heres Sit» § 43 [i.503] og Zenon fra Elea i henhold til «Quod Omnis Probus Liber», § 8 [ii.454].

Stoisk innflytelse

[rediger | rediger kilde]

Gresk allegori hadde gått forut Filon på dette feltet. Slik stoiske allegorister søkte i Homer etter grunnlaget for deres filosofiske lære, på samme møte gikk jødiske allegorister, og særlig Filon, til Det gamle testamente. Ved å følge metodene til stoisk allegori tolket de Bibelen filosofisk.[20]

Holdningen mot en bokstavelig mening

[rediger | rediger kilde]

Filon baserte sin hermeneutikk på antagelsen av todelt mening i Bibelen, den bokstavelige mening og den allegoriske mening. Han skilte ῥητὴ καὶ φανερὰ ἀπόδοσις,[21] «ad litteram» i kontrast til «allegorice».[22]

De to fortolkningene er imidlertid ikke av likestilt betydning, den bokstavelige mening er tilpasset menneskelige behov, mens den allegoriske mening er den virkelige som kun de som er innvie eller innforstått kan forstå. Således adresserte Filon seg selv som μύσται («innviet») blant hans publikum som han antok eller forventet kunne virkelige forstå.[23]

En spesiell metode er påkrevd for å avgjøre den virkelige mening i skriftens ord;[24] den korrekte tilnærming til denne metoden bestemmes av den korrekte allegori, og er derfor kalt for «den kloke arkitekt».[25]

Som et resultat av en del av disse fortolkningsreglene av den bokstavelige mening av bestemte avsnitt i Bibelen må disse bli ekskludert helt og holdent; det vil si avsnitt som i henhold til den bokstavelige fortolkning av noe uverdig som er sagt om Gud; eller hvor utsagnene som er sagt er uverdige av Bibelen, meningsløst, selvmotsigende, eller utilstedelig; eller hvor de allegoriske uttrykkene er benyttet for uttalt hensikt å trekke leserens oppmerksomhet til det faktum at den bokstavelige mening er for å bli sett bort fra.

Filon hadde særlige regler som dirigerte leseren til å gjenkjenne avsnitt som krevde en allegorisk fortolkning, og som hjalp den innvidde til å finne den korrekte og tilsiktet mening. Disse avsnittene som er slike er følgende:

  1. Dobling av frasen.
  2. Et tilsynelatende overflødig uttrykk i teksten.
  3. Gjentagelse av et utsagn som har vært gjort tidligere.
  4. En endring av fraseologien – alle disse fenomenene peker mot noe særskilt som leseren må overveie.
  5. En tilsynelatende annen mening som også er funnet i en helt annen kombinasjon av ordene, overse den vanligvis aksepterte fordelingen av den gjeldende setningen i fraser og setninger.
  6. Synonymer må bli studert med omhu; det vil si hvorfor λαὸς er brukt i en setning og γένος i en annen, og lignende.
  7. Ordspill må bli studert for å finne en dypere mening; det vil si at sau (πρόβατa) står for utvikling i kunnskap ettersom de har avledet sine navn fra det faktum av deres framgang (προβαίνειν), og tilsvarende.
  8. En avgrenset allegorisk mening må bli samlet fra bestemte partisipper, adverber, preposisjoner, og lignende, og i bestemte forhold kan det ble samlet fra selv deler av et ord; det vil si fra διά i διάλευκος.
  9. Hvert ord må bli forklart i hele dens betydninger for å kunne finne ulike fortolkninger.
  10. En dyktige fortolke kan gjøre små endringer funnet i et ord ved å følge den rabbiniske regel, «Les ikke denne måten, men denne måten». Filon har derfor endret aksenter, pustepauser og lignende i greske ord.
  11. Enhver særegenhet i en frase rettferdiggjør antagelsen at det ligger en særskilt mening bak; det vil hvor μία («en») er benyttet framfor πρώτη («først»), og lignende. Detaljer i henhold til ordenes former er meget viktige:
  12. Antallet av ordet, om det viser noen særegenhet i entall eller flertall, verbets tid, og lignende;
  13. Substantivets kjønn;
  14. Tilstedeværelsen eller omgåelsen av artikkel;
  15. Kunstferdig fortolkning av et enkelt uttrykk;
  16. Posisjonen av versene i et avsnitt;
  17. Særskilte kombinasjoner av vers;
  18. Utelatelser som er verd å merke seg;
  19. Påfallende utsagn;
  20. Nummersymbolisme. Filon fant mye materiale for den formen for symbolisme i Den hebraiske Bibelen, og han utviklet den mer gjennomgående i henhold til metodene til pytagoreerne og stoikerne. Han kunne følge i mange deler av den tradisjonen som var blitt videreført av hans forgjengere.[26]

Nummermystikk

[rediger | rediger kilde]

Filon analyserte bruken av nummer i Bibelen, og trodde at bestemte nummer symboliserte forskjellige tanker eller meninger.

  • Filon så på nummer en som Guds eget nummer og som grunnlaget for alle numre.[27]
  • Filon så på nummer to som nummeret til skisma (splittelse), av det som har blitt skapt, som døden.[28]
  • Tre er nummeret til kroppen[29] eller av Den guddommelige vesen i sammenheng med Hans fundamentale krefter[30]
  • Fire er potensielt hva nummeret ti faktisk er, det perfekte antall;[31] men i en ondskapsfull mening er tallet fire tallet for pasjon og lidenskap, πάθη.[32]
  • Fem er tallet for sanser og av følsomhet, og lignende.[33]
  • Seks, produktet av de maskuline og feminine tallene 3 × 2 og i dens deler lik til 3 + 3, er symbolet av organiske veseners bevegelse.[34]
  • Syv har det mest foranderlige og merkverdige tillagte egenskaper.[35]
  • Åtte, tallet for kuben, har mange av egenskapene som er bestemt av pytagoreerne.[36]
  • Ni er tallet for strid og ufred, i henhold til Første Mosebok 14.[37]
  • Ti er tallet for perfeksjon eller det perfekte.[38]

Filon bestemte også verdiene av tallene 50, 70, og 100, 12, og 120.

Kosmologi

[rediger | rediger kilde]

Filons begrepsoppfatning av det stoff eller materie som verden ble skapt av, er tilsvarende det til Platon og stoikerne. I henhold til ham skapte ikke Gud «verden-stoffet», men hadde det tilgjengelig da han trengte det. Gud kan ikke skape det, da dens vesen vil motstå enhver kontakt med det guddommelige. Tidvis, ved å følge stoikerne, utpeker han Gud som «den virksomme årsak» og stoff som «den påvirkende årsak». Han synes å ha funnet denne oppfatningen i Bibelen (Første Mosebok 1:2) i bildet: «Guds Ånd svevet over vannet».[39]

Som Platon og stoikerne oppfattet Filon stoff som uten egenskaper eller form; dette harmoniserte imidlertid ikke med antagelsen om de fire elementer. Filon oppfattet stoff som en form for ondskap på grunnlag av at ingen prising er tildelt eller målt i Første Mosebok[40] Som et resultat kunne han ikke hevde en egentlig skapelse, men kun en dannelse (tilblivelse) av verden, tilsvarende hva Platon hevdet. Gud opptrer som demiurge (gresk: håndverker) og cosmoplast (gresk: former av universet).

Filon sammenligner hyppig Gud med en arkitekt eller gartner som former den nærværende verden (κόσμος ἀισϑητός) i henhold til et mønster, den ideelle verden (κόσμος νοητός). Filon tar detaljene fra sin fortelling om Skapelsen helt og holdent fra Første Mosebok 1, Elohist-redegjørelsen.[41] Han tildeler en særlig betydningsfull posisjon til Logos som utfører flere av handlingene i Skapelsen ettersom Gud ikke kan komme i kontakt med stoffet, faktisk skaper kun det godes sjel. Det filosofiske begrepet Logos (ord, årsak) er en parallell til den hebraiske frasen «Ordet er Gud» («dabar Yahweh»), som Den hebraiske Bibelen portretterer som bæreren av Guds beskjed, særlig til sine profeter.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Philo-Judaeus[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Store norske leksikon[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Barker, Margaret: The Great Angel (London, 1992), side 114-133.
  4. ^ De Somniis, i.16-17
  5. ^ Antiquities xviii.8, § 1; comp. ib. xix.5, § 1; xx.5, § 2
  6. ^ The Internet Encyclopedia of Philosophy
  7. ^ «Alabark» eller «Alabarch» var en gresk tittel på en myndighetsperson som var overhode for den jødiske befolkningen i Alexandria i løpet av den hellenistiske og tidlige romerske tid.
  8. ^ Josephus (Josefus): Antiquities viii. 8. 1.
  9. ^ Antiquities of the Jews, xviii.8, § 1, etter Whistons engelske oversettelse.
  10. ^ Fra kapittel 28-31 i Ambassadør for Gaius, via Younges oversettelse.
  11. ^ bukta Sollum ved Libya; jf. Bowman, Alan K.; Champlin, Edward; Lintott, Andrew: The Augustan Empire, 43 B.C.-A.D. 69, 1996, side 622
  12. ^ Flaccus, kapitlene 6 – 9 (43, 53-56, 62, 66, 68, 71-72), via Younges oversettelse.
  13. ^ On Providence 2.64.
  14. ^ Heinze, Max: Die Lehre vom Logos in der Griechischen Philosophie 1872, ss. 204ff
  15. ^ Metaphysics, iii.73
  16. ^ Bruno Bauer (forfatter av Christianity Exposed: A Recollection of the 18th Century and a Contribution to the Crisis of the 19th, utg. 1843) var den som først og fremst hevdet dette argumentet. Se også Bauers Philo, Renan und das Urchristentum (1864)
  17. ^ De Agricultura Noë, § 12 [i.308]; De Somniis, i.681, ii.25.
  18. ^ De Specialibus Legibus, §§ 2 et seq. [ii.300 et seq.]; De Præmiis et Pœnis, § 1 [ii.408].
  19. ^ De Mutatione Nominum, § 8 [i.587].
  20. ^ Om Filons forgjengere innenfor allegorisk Midrash blant palestinske og alexandrinske jøder, se Siegfried, l.c. ss. 16–37
  21. ^ «De Abrahamo», § 36 [ii.29 et seq.]
  22. ^ «Quæstiones in Genesin», ii.21.
  23. ^ «De Cherubim», § 14 [i.47]; «De Somniis», i.33 [i.649].
  24. ^ Canons of Allegory, «De Victimas Offerentibus», § 5 [ii.255]); Laws of Allegory, «De Abrahamo», § 15 [ii.11]
  25. ^ «De Somniis», ii.2 [i.660].
  26. ^ «De Vita Contemplativa», § 8 [ii.481].
  27. ^ «De Allegoriis Legum», ii.12 [i.66]
  28. ^ «De Opificio Mundi», § 9 [i.7]; «De Allegoriis Legum», i.2 [i.44]; «De Somaniis», ii.10 [i.688]
  29. ^ «De Allegoriis Legum», i. 2 [i.44]
  30. ^ «De Sacrificiis Abelis et Caini», § 15 [i.173]
  31. ^ «De Opificio Mundi», §§ 15, 16 [i.10, 11]
  32. ^ "De Congressu Quærendæ Eruditionis Gratia." § 17 [i.532]
  33. ^ «De Opificio Mundi», § 20 [i.14]
  34. ^ "De Allegoriis Legum," i.2 [i.44]
  35. ^ «De Opiticio Mundi», §§ 30-43 [i.21 et seq.]
  36. ^ «Quæstiones in Genesin», iii.49 [i.223, Aucher]
  37. ^ «De Congressu Qu. Eruditionis Gratia», § 17 [i.532]
  38. ^ «De Plantatione Noë», § 29 [i.347]
  39. ^ «De Opificio Mundi», § 2 [i.12]
  40. ^ «Quis Rerum Divinarum Heres Sit», § 32 [i.495]
  41. ^ Elohist (E) er en av de fire kildene i Tora beskrevet av Den dokumentariske hypotese. Navnet kommer fra begrepet benyttet for Gud: Elohim. Det portretterer en gud som er mindre antropomorfistisk (menneskelik) enn den Jahve i tidligere jahviske kilder («J»). Se Harris, Stephen L.: Understanding the Bible. Palo Alto: Mayfield. 1985.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]