Filon var en hellenistisk jødisk filosof som levde i Alexandria. Hans personlige liv er lite kjent, men han deltok i en jødisk delegasjon som oppsøkte keiser Caligula i Roma år 39–40. Filon kombinerte en allegorisk tolkning av den greske utgaven av jødenes bibel, Septuaginta, med platonsk filosofi. Han regnes gjerne som del av den såkalte mellomplatonismen (fra Antiochus på 100-tallet fvt. til Numenius på 100-tallet evt.).
I Filons tankegang er Gud utenfor menneskets fatteevne, men Gud gjør seg til kjenne gjennom sitt Logos, sitt Ord, som representerer Guds visdom. Logos er forskjellig fra Gud, men likevel ikke atskilt fra Gud. Filons skrifttolkninger var i utstrakt grad universalistiske, likevel hevdet han at jøder var forpliktet til å overholde de rituelle forpliktelsene etter deres bokstavelige mening. Filon stod ikke i forbindelse med de rabbinske lærde i sin samtid og har ikke fått innflytelse på utviklingen av den rabbinske jødedommen. Hans filosofi fikk derimot innflytelse på kirkefedrene.
Filons verker er utgitt av Cohn, Wendland og Reiter (7 bind, 1896–1930) og med engelsk oversettelse av Colson og Whitaker (10 bind, 1929–1962; også nyere utgaver).
Kommentarer (3)
skrev Tor-Ivar Krogsæter
Norris («Articulating identity» i Young, Ayres and Louth: The Cambridge History of Early Christian Literature, CUP, 2004) koplar strøymingane i Filon si tid til stoisk og mellomplatonistisk (heller enn nyplatonistisk) filosofi. «Nevertheless diaspora Jews who were brought into close contact with [the teachings of the philosophical schools] – and the inevitable example of this is Philo the Alexandrian – often discerned in them an affinity not only for monotheism but also for the way of life enjoined by the Torah. Thus they found, in Middle Platonism and Stoicism, tools for their apologetic and for the understanding of their own tradition […].» No kan ein diskutere kor nyttig det no eigenleg er å skilje mellom mellomplatonistane og nyplatonistane, men om ikkje anna, so er det vanleg å rekne nyplatonistane som filosofane frå tidleg i det tredje hundreåret (Dillon og Gerson (Neoplatonic Philosophy : Introductory Readings, Hackett Publishing Company, Indianapolis/Cambridge, 2004, s. xvi) har mellomplatonismen i perioden 80 fvt. til 220 evt.). Britannica fortel at pytagorisme fekk ny vekst i det fyrste hundreåret, og platonsk stoisisme og stoisk platonisme fekk innverkand på kva retning det som etter kvart skulle klårt bli ei ny retning, mellomplatonismen, skulle utvikle seg i.
svarte Mari Paus
Takk for innspillet! Artikkelen er merket med at den trenger gjennomgang. Fagansvarlig vil se på dette innspillet da.
skrev Hallvard Fossheim
Takk for betimelig innspill. Jeg har som du ser rettet opp feilen (og gjennomført en liten modifisering i artikkelen "nyplatonisme"), på en måte som forhåpentligvis kombinerer etterrettelighet og økonomi.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.