Ny-Frankrike
| Ny-Frankrike | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Nouvelle-France | |||||||
| |||||||
|
| |||||||
| Grunnlagt | 1534 (Julian) | ||||||
| Opphørt | 1763 | ||||||
| Oppkalt etter | Kongeriket Frankrike | ||||||
| Hovedstad | Quebec | ||||||
| Areal | 8 000 000 km² | ||||||
| Befolkning | 90 000 (1750) | ||||||
| Styreform | Monarki | ||||||
| Statsoverhode | Liste over Frankrikes monarker | ||||||
| Offisielle språk | Fransk | ||||||
| Eksisterte | 1534–1763 | ||||||
| Valuta | Livre de Nouvelle-France | ||||||
.png)
Ny-Frankrike (fransk: Nouvelle-France) er betegnelsen på området som ble kolonisert av Frankrike i Nord-Amerika med Le Canadien fra 1534 til 1763, da det ble tatt av britene. På det meste, i 1712, strakte Ny-Frankrike seg fra Newfoundland til Øvresjøen (Lake Superior) og fra Hudsonbukta til Mexicogulfen. Området ble deretter inndelt i fem kolonier med adskilt administrasjon: Canada, Acadia, Hudsonbukta, Newfoundland og Fransk Louisiana. Idag er det bare øygruppen Saint-Pierre og Miquelon av Ny-Frankrike som fortsatt er under fransk kontroll.
Befolkningsutvikling
[rediger | rediger kilde]Ny-Frankrike
[rediger | rediger kilde]| År | Størrelse | Bemerkning |
|---|---|---|
| 1608 | .. | Québec grunnlagt |
| 1620 | 60 personer | I Quebec |
| 1628 | 76 personer | Inkludert 20 franskmenn og misjonærer som vendte tilbake fra Huronia |
| 1629 | 117 personer overvintret | 90 av disse var fra en engelsk ekspansjonsstyrke som erobret Quebec |
| 1632 | .. | Quebec returnert til Frankrike |
| 1634 | .. | Trois-Rivières grunnlagt |
| 1641 | 240 personer | bofast befolkning |
| 1642 | .. | Fort Ville-Marie (Montréal) grunnlagt ved Hochelaga |
| 1663 | 2 500 | Av disse levde 800 i Quebec |
| 1665 | 3 215 | |
| 1673 | 6 705 | |
| 1675 | 7 832 | |
| 1676 | 8 415 | |
| 1686 | 12 373 | |
| 1695 | 13 639 | |
| 1706 | 16 417 | |
| 1716 | 20 531 | |
| 1726 | 29 396 | |
| 1736 | 39 063 | |
| 1760 | 70 000 |
Kilde:[1]
Canada
[rediger | rediger kilde]Det harde naturen og klimaet var et hinder for de franske kolonistenes overlevelse og den tidlige bosetningen var i stor grad avhengig av en konstant strøm av kjøpmenn, soldater, prester og tjenestemenn fra Frankrike. I 1666 var folketallet bare litt over tre tusen mennesker. De fleste av de tidlige innvandrerne var ugifte menn, men økende innvandring fra Frankrike av personer av begge kjønn skapte etter hvert en selvreproduserende befolkning. Da Canada ble overført til Storbritannia i 1760 var folketallet på omtrent 70 000 mennesker.[2]
Siden Ny-Frankrike i 1663 ble satt direkte under den franske kronen, be det satt i gang et utviklingsprogram med statsstøttet innvandring der bosettere mottok tamdyr, redskaper og korn for å stimulere til innvandring. For å redusere kjønnsubalansen ble 1 200 foreldreløse unge kvinner (filles du Roy) sendt til Canada. Ugifte menn ble nektet lisens til å drive pelshandel, og pengegaver ble gitt til nygifte menn og fedre i familier med mange barn. I 1670-tallet vokste befolkningen til over ni tusen innbyggere. Innvandringen gikk deretter ned, men befolkningen var nå i stand til å reprodusere seg.[3]
Acadia
[rediger | rediger kilde]Den første folketellingen i 1671 talte en fransk-talende befolkningen i Acadia på mer enn 400 personer, hvorav 200 personer i Port Royal. I 1701 var det omtrent 1 400 fransktalende akadiere og i 1755, før området ble erobret av britiske styrker som senere fordrev deler av den fransktalende befolkningen, hadde befolkningen økt til over 13 000, som ikke inkluderer festningsbyen Louisbourg.[4]
Louisiana
[rediger | rediger kilde]Frankrike hevdet siden 1682 overhøyhet over Louisiana gjennom Robert de la Salle, men det var bare ved Pierre Le Moyne 'Ibervilles ekspedisjon i 1699 at Frankrike kunne etablere en permanent tilstedeværelse i Louisiana. Iberville grunnla 1702 den første franske kolonien i Mobile, nå i Alabama. De første franske kolonistene var avhengige av slavearbeidskraft og indiansk jordbrukspraksis. Nære forbindelser ble opprettet med choctawindianere og chickasawindianere, som søkte franske allianser i kampen mot anglo-indianske slavejegere. En folketelling i 1708 fant 60 kanadiske skogsløper, 122 soldater, sjøfolk og håndverkere ansatt av kronen, og 157 indianerslaver og europeiske menn, kvinner og barn. Under handelsmonopolet som eksisterte 1713-1729 ble hovedbyen flyttet fra Mobile til Nouvelle-Orléans. Befolkningen økte til fem tusen mennesker i 1721 gjennom innflytting av bønder og kontraktstjenere, forviste kriminelle, sveitsiske og franske soldater og arbeiderkvinner fra Paris. Det viktigste bidraget til befolkningsveksten var 6000 afrikanske slaver som ble importert hovedsakelig fra Senegambia, men også fra Beninbukta og Angola. I 1732 utgjorde afrikanske slaver to tredjedeler av fransk Louisianas ikke-indianske befolkning. Gjennom Natchezerkrigen ble i 1729 10 % av den europeiske befolkningen drept, og i 1746 hadde befolkningen falt til om lag 3200 hvite og 4700 svarte innbyggere. Årsaken var hovedsakelig utvandring tilbake til Frankrike og opphevelsen av slaveimporten. I løpet av 1750-tallet økte befolkningen igjen, kanskje med så mye som 50 %, gjennom tilstrømning av fattige franske jenter, elsassboer og franske soldater.[5]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Statistics Canada 26. august 2013.
- ^ «Population» Arkivert 17. januar 2012 hos Wayback Machine., The Canadian Encyclopedia 26. august 2013.
- ^ «Chapter 3: A Century of New France: 1663-1763» Arkivert 6. mars 2005 hos Wayback Machine., Canadian Heritage Gallery 26. august 2013.
- ^ «History of Acadia» Arkivert 26. mars 2012 hos Wayback Machine., The Canadian Encyclopedia 26. august 2013.
- ^ «French Colonial Louisiana (1682-1762)» Arkivert 11. juni 2012 hos Wayback Machine., Encyclopedia of Louisiana 26. august 2013.