Hopp til innhold

Meryl Streep

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Meryl Streep
FødtMary Louise Streep
22. juni 1949[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (75 år)
Summit[5]
BeskjeftigelseFilmskuespiller, teaterskuespiller, fjernsynsskuespiller, stemmeskuespiller, skuespiller, filmprodusent, fjernsynsprodusent Rediger på Wikidata
Utdannet vedVassar College (–1971) (akademisk grad: bachelorgrad)
Yale University (–1975) (akademisk grad: Master of Fine Arts)
Yale School of Drama
Bernards High School
EktefelleDon Gummer (1978–)[6]
Partner(e)John Cazale (1976–1978) (avslutningsårsak: ektefelles død)
MorMary Wilkinson Streep
BarnMamie Gummer
Henry Wolfe Gummer
Grace Gummer
Louisa Gummer
PartiDet demokratiske parti
NasjonalitetUSA[7]
Medlem avAmerican Academy of Arts and Sciences
SAG-AFTRA
Screen Actors Guild
Utmerkelser
42 oppføringer
Oscar for beste kvinnelige hovedrolle (1983) (for verk: Sofies valg, tema for: 55th Academy Awards)
Oscar for beste kvinnelige birolle (1980) (for verk: Kramer mot Kramer, tema for: 52nd Academy Awards)
National Medal of Arts
Donostia-prisen (2008)
Oscar for beste kvinnelige hovedrolle (2011) (for verk: Jernkvinnen, tema for: Den 84. Oscar-utdelingen)
Golden Globe Award for Best Actress – Motion Picture Musical or Comedy (2006) (for verk: The Devil Wears Prada)
Golden Globe Award for Best Actress – Motion Picture Musical or Comedy (2009) (for verk: Julie & Julia)
AACTA Award for beste kvinnelige hovedrolle (1989) (for verk: Et skrik i mørket)
Satellite Award for Best Actress – Motion Picture Musical or Comedy (2006) (for verk: The Devil Wears Prada)
Screen Actors Guild Award for Outstanding Performance by a Female Actor in a Leading Role (2009) (for verk: Doubt)
London Film Critics Circle Award for Actress of the Year (2006) (for verk: The Devil Wears Prada)
Theatre World Award (1976)[8]
Cecil B. DeMille Award (2017)
New Jersey Hall of Fame
Presidentens frihetsmedalje (2014)[9]
Kennedy Center Honors
AFI Life Achievement Award (2004)
Rungstedlundprisen (1993)[10]
Æresdoktor ved Princeton University
Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres
Golden Globe Award for Best Supporting Actress – Motion Picture (1980) (for verk: Kramer mot Kramer)
Screen Actors Guild Award (2003)
Primetime Emmy Award for Outstanding Lead Actress in a Miniseries or a Movie (1978) (for verk: Holocaust)
Æres-César (2003)
Beste kvinnelige skuespiller ved filmfestivalen i Cannes (1989) (for verk: Et skrik i mørket)
Sølvbjørnen for beste skuespillerinne (2003) (for verk: The Hours)
Crystal Award (1998)
Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow
Æresdoktor ved Harvard University (2010)[11]
MTVs filmpris for beste skurk (2015) (for verk: Into the Woods)
BAFTA for beste kvinnelige hovedrolle (1981) (for verk: Den franske løytnantens kvinne)
Primetime Emmy Award for Outstanding Lead Actress in a Miniseries or a Movie (2004) (for verk: Angels in America, tema for: 56th Primetime Emmy Awards)
Primetime Emmy Award for Outstanding Narrator (2017) (for verk: Five Came Back, tema for: Den 69. Primetime Emmy Award-utdelingen)
Stjerne på Hollywood Walk of Fame
BAFTA for beste kvinnelige hovedrolle (2012) (for verk: Jernkvinnen)
Golden Globe Award for Best Supporting Actress – Motion Picture (2003) (for verk: Adaptation)
Golden Globe Award for Best Actress – Miniseries or Television Film (2003) (for verk: Angels in America)
Golden Globe Award for Best Actress – Motion Picture Drama (1982) (for verk: Den franske løytnantens kvinne)
Golden Globe Award for Best Actress – Motion Picture Drama (1983) (for verk: Sofies valg)
Golden Globe Award for Best Actress – Motion Picture Drama (2012) (for verk: Jernkvinnen)
Fyrsten av Asturias' pris for kunst (2023)[12][13]
Hasty Pudding Woman of the Year (1980)
Aktive år1975–
IMDbIMDb
Signatur
Meryl Streeps signatur
Meryl Streep på Commons

Mary Louise «Meryl» Streep (født 22. juni 1949 i Summit i New Jersey) er en amerikansk skuespiller og filantrop.

Streep hadde sin teaterdebut i Trelawny of the Wells i 1975 og ble nominert til en Tony Award i 1976 for rolleskildringen i skuespillet 27 Wagons Full of Cotton. I 1977 hadde hun sin TV-debut med The Deadliest Season og senere sin filmdebut med dramafilmen Julia. Hun vant en Primetime Emmy Award for rolleskildringen i miniserien Holocaust (1978) og ble nominert til Oscar for beste kvinnelige birolle for arbeidet i Hjortejegeren (1978).

Streep har blitt nominert til 21 Oscar-priser, mer enn noen annen skuespiller, og er én av seks skuespillere som har vunnet tre eller flere Oscar-priser for skuespill. Hun vant beste kvinnelige birolle for Kramer mot Kramer (1979) og beste kvinnelige hovedrolle for Sofies valg (1982) og Jernkvinnen (2011). Foruten Hjortejegeren, ble Streep også nominert for Den franske løytnantens kvinne (1981), Silkwood (1983), Mitt Afrika (1985), Jerngress (1987), Et skrik i mørket (1988), Hilsen fra Hollywood (1990), Broene i Madison County (1995), One True Thing (1998), Musikk fra hjertet (1999), Adaptation (2002), The Devil Wears Prada (2006), Doubt (2008), Julie & Julia (2009), Familien, August: Osage County (2013), Into the Woods (2014), Florence Foster Jenkins (2016) og The Post (2017). Streep vendte tilbake til teaterscenen i 2001, da hun spilte i en ny oppsetning av Anton Tsjekhovs Måken. I 2004 vant hun en ny Primetime Emmy Award for rolletolkningen i miniserien Angels in America (2003).

Streep har blitt nominert til 31 Golden Globe-priser og vunnet åtte av dem. Hun har også vunnet to Screen Actors Guild Awards, en pris fra filmfestivalen i Cannes og to British Academy Film Awards, samt blitt nominert til fem Grammy Awards. I 2004 fikk hun en ærespris fra det amerikanske filminstituttet og i 2014 ble hun tildelt Presidentens frihetsmedalje. Streep ble også tildelt æresprisen Cecil B. DeMille Award under den 74. Golden Globe-utdelingen i januar 2017.[14]

Streep er også en aktivist og støtter saker som "Times Up".[trenger referanse]

Barndom og oppvekst

[rediger | rediger kilde]

Mary Louise Streep ble født 22. juni 1949 i Summit i New Jersey av Mary Wolf Wilkinson (1915–2001), en reklamekunstner og kunstredaktør, og Harry William Streep jr. (1910–2003), en administrerende farmasøyt.[15][16] Hun har to lillebrødre, Dana David og Harry William III.[17] Streeps far var av tysk og sveitsisk bakgrunn. Farssiden går tilbake til Loffenau i Tyskland, hvor hennes tippoldefar, Gottfried Streeb, immigrerte til USA og hvor en av hennes forfedre var ordfører (etternavnet ble senere endret til «Streep»).[18] En annen slektslinje på farssiden var fra Giswil i Sveits. Streeps mor var av engelsk, tysk og irsk opprinnelse.[18] Noen av Streeps forfedre på morssiden bodde i Pennsylvania og Rhode Island og var etterkommere av innvandrerne fra England fra 1700-årene.[19][20]

Karrière

[rediger | rediger kilde]

1970-årene: Gjennombrudd og teaterarbeid

[rediger | rediger kilde]
Streep i 1979.
Foto: Jack Mitchell

Etter skolegangen på Yale fikk hun en jobb hos Eugene O'Neill Theater Center, hvor hun spilte i fem skuespill i en periode på seks uker. Streep flyttet til New York i 1975 og fikk en rolle i Joseph Papps oppsetning av komedien Trelawny of the Wells ved Public Theater. I stykket spilte hun mot blant andre Mandy Patinkin og John Lithgow.[21] Hun deltok også i New York Shakespeare Festival, og spilte blant annet i Shakespeare-stykkene Kong Henrik V og Like for like.[22] På dette tidspunktet ble hun sammen med skuespiller John Cazale, og de bodde sammen i tre år før Cazale døde.[21] Hun spilte hovedrollen i Broadway-musikalen Happy End og vant en Obie Award for rollen i skuespillet Alice at the Palace.[22] Streep ble også nominert til en Tony Award for arbeidet i Tennessee Williams' skuespill 27 Wagons Full of Cotton.[22]

Streep bestemte seg for å satse på en filmkarrière etter å ha sett Robert De Niros rolleskildring i Taxi Driver (1976).[21] Hun begynte å prøvespille for filmroller, blant annet for hovedrollen i Dino De Laurentiis' eventyrfilm King Kong. Streep fikk ikke rollen fordi Laurentiis mente hun var for stygg.[23] I 1977 spilte hun mot Jane Fonda i sin filmdebut Julia. Streep hadde en liten rolle i et tilbakeblikk, og de fleste av scenene hennes ble klippet vekk. Arbeidet med Fonda betydde likevel mye for henne.[24]

De Niro anbefalte Streep til en av rollene i krigsfilmen Hjortejegeren (1978), om tre hjortejegere som må delta i Vietnamkrigen.[25] Streep spilte kjæresten til De Niros rollefigur. Forfatter Karina Longworth skrev i biografien Meryl Streep: Anatomy of an Actor at Streep argumenterte for «kvinnelig myndiggjøring ved å spille en kvinne som var ukjent med det begrepet – en normal dame fra en gjennomsnittlig amerikansk småby som kun kjente til ydmykhet».[26] Streep ble nominert til sin første Oscar for rollen.[27] I 1978 hadde hun også en av hovedrollene i miniserien Holocaust. Hun spilte en tysk kvinne som er gift med en jødisk kunstner i Nazi-Tyskland. Streep vant en Primetime Emmy Award for rollen.[28] Det året spilte hun også Katherina i Papps oppsetning av Shakespeare-stykket Troll kan temmes i Central Park.[22][29]

Streeps neste filmroller var i dramafilmen Mann med ambisjoner og Woody Allens komedie Manhattan, begge i 1979. Hun spilte mot Dustin Hoffman i rettsdramafilmen Kramer mot Kramer, som vant Oscar for beste film. Streep spilte Joanna Kramer, en avgangselev ved Smith College som er en hjemmeværende mor for sønnen Billy. Joanna føler seg fanget i husmorrollen og avvist av mannen (Hoffman). Hun bryter derfor ekteskapet for å «finne seg selv». Regissør Robert Benton tillot Streep å skrive sin egen dialog i to av nøkkelscenene.[30] Hun fikk god kritikk for rollen, og filmkritiker Stephen Farber skrev at Streep er en av «få skuespillere som kan gi de mest hverdagslige øyeblikk et snev av mystikk».[31] Streep vant Oscar for beste kvinnelige birolle for arbeidet.[32]

1980-årene: Sofies valg og flere hovedroller

[rediger | rediger kilde]
Streep på Governor's Ball etter Oscar-utdelingen i 1989. Hun var nominert for rollen i Et skrik i mørket.
Foto: Alan Light

I 1979 begynte Streep arbeidet på Alice in Concert, en musikalversjon av barneboken Alice i Eventyrland. Stykket hadde premiere i New York i desember 1980, og Frank Rich fra The New York Times kalte Streep oppsetningens «ene under».[33] I 1980 havnet hun på forsiden av Newsweek, og filmkritiker Jack Kroll skrev at «det er mystikk i [Streeps] skuespill; det er ikke bare imitasjon. Hun skildrer en farefølelse, en primær uro som ligger rett under overflaten av normal oppførsel.»[34] I 1981 hadde hun to roller i dramafilmen Den franske løytnantens kvinne. Hun spilte Sarah, en ung kvinne som forelsker seg i en løytnant under Viktoriatiden, og Anna, en skuespiller som forelsker seg i en kjekk motspiller under en filminnspilling. Streep fikk god kritikk og vant en BAFTA-pris for arbeidet.[35]

Meryl Streep hadde to filmroller i 1982. Hun spilte den mistenkte i en mordgåte i thrilleren I ly av mørket. Vincent Canby fra The New York Times roste Streeps rolleskildring, men skrev at hun og Roy Scheider manglet kjemi.[36] I dramafilmen Sofies valg spilte hun den polske immigranten Sophie, som bor i et pensjonat med sin temperamentsfulle kjæreste og en ung forfatterspire. Sophie minnes tiden i Auschwitz, da hun ble tvunget av en SS-offiser til å velge mellom å sende sin sønn eller datter til gasskammeret. Streep fikk god kritikk og vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for arbeidet.[37] Arne T. Bye fra Aftenposten var fornøyd: «Meryl Streep fremstiller denne kvinnen med en ekthet og en spontanitet som vi neppe har sett maken til siden Katharine Hepburn i Lang dags ferd mot natt eller Bette Davis i En kvinnes slave. Sophie er en heltinne, men en tragisk sådan. [...] Streeps mysteriøse talent gir seg også utslag i en merkverdig evne til å kunne skifte «farge» og stemninger som en kameleon.»[38]

I 1983 spilte hun fagforeningsaktivisten Karen Silkwood i dramafilmen Silkwood. Silkwood var en varsler som gjorde opprør mot manglende sikkerhet ved plutoniumfabrikken Kerr-McGee i Oklahoma i 1970-årene. Filmkritiker Roger Ebert roste Streep og hennes motspillere for å skape overbevisende figurer.[39] Streep ble nominert til en Oscar for rollen.[40] Karen Silkwood i Streeps skikkelse ble kåret til filmhistoriens 47. beste heltefigur av det amerikanske filminstituttet.[41] Streep spilte mot Robert de Niro i dramafilmen Falling in Love (1984) og hadde rollen som en fransk motstandskjemper i dramafilmen Plenty (1985). Ebert roste Streeps «svært subtile rolleskildring» i Plenty,[42] mens Per Haddal skrev at hun manglet «sin vanlige nyanserikdom». «For anmelderen fortoner hun seg som ganske blank.»[43]

Streeps neste prosjekt var Sydney Pollacks dramafilm Mitt Afrika (1985). Hun spilte den danske dikteren Karen Blixen, som dro til Kenya på begynnelsen av 1900-tallet for å drive en kaffeplantasje. Streep fikk god kritikk og ble nominert til en ny Oscar for rollen.[44] Hun spilte mot Jack Nicholson i dramafilmene Heartburn – I gode og onde dager (1986) og Jerngress (1987). Ebert skrev at Streep virket «gammeldags og gretten» i Heartburn og at kjærlighetsforholdet med Nicholsons figur ikke virket ekte.[45] Hun fikk bedre omtale for Jerngress, og flere anmeldere roste Streeps tolkning av låten «He's Me Pal».[46] Mot slutten av 1980-årene spilte Streep inn lydbøkene The Velveteen Rabbit (1985), The Tailor of Gloucester (1988) og The Tale of Peter Rabbit (1988). Hun ble nominert til Grammy Awards for samtlige innspillinger.[47]

I 1988 hadde hun hovedrollen i dramafilmen Et skrik i mørket. Filmen er basert på en sann historie om Lindy Chamberlain (Streep), som ble anklaget for å ha myrdet sin egen datter etter at hun forsvant sporløst da familien var på campingferie i Australia. Chamberlain hevdet selv at babyen ble tatt av en dingo. Streep fikk god kritikk og ble nominert til en ny Oscar for rollen.[48] I 1989 spilte hun en glamorøs forfatter i Hunn-djevelen, en satire som parodierte Hollywoods skjønnhetskultur. Richard Corliss fra Time skrev at filmen markerte et brudd med de dramatiske rollene Streep hadde spilt tidligere.[49] Hun ble nominert til en Golden Globe for arbeidet.[50]

1990-årene: Broene i Madison County og komedieroller

[rediger | rediger kilde]
Streep under Grammy Awards-utdelingen i 1990.
Foto: Alan Light

Biograf Karen Hollinger skrev et kapittel om Streep i boken The Actress: Hollywood Acting and the Female Star. Hun mente at Streep ble mindre populær i begynnelsen av 1990-årene og at dette delvis skyldtes færre muligheter for en kvinne i 40-årene.[51] Streep uttalte seg om dette på en konferanse i fagforeningen Screen Actors Guild i 1990.[52] Hun kritiserte filmindustrien for å bagatellisere viktigheten av kvinner både foran og bak kamera.[53] I 1990 hadde Streep hovedrollen i Mike Nichols' dramakomedie Hilsen fra Hollywood, som er basert på en bok av Carrie Fisher. Streep spilte skuespilleren Suzanne Vale, som prøver å få orden på livet etter en overdose. Canby fra The New York Times skrev at «Streep viser oss sin substans med den samme magiske komedieglansen hun viste frem i Hunn-djevelen».[54]

Streep spilte en dame som blir stilt for retten i livet etter døden i fantasykomedien Defending Your Life (1991). Hun ble nominert til en Saturn Award for rollen. I Døden kler henne (1992) spilte hun Madeline Ashton, en forfengelig skuespiller som er redd for å bli gammel. Hun gjør et desperat forsøk på å bli yngre ved å drikke en magisk ungdomseliksir, men den gir ubehagelige bieffekter. Michael Sragow fra The New Yorker skrev at Streep var den beste grunnen til å se filmen. Han kalte Streeps skikkelse en «showbiz-narsissist» og mente at skuespilleren virket svært trygg i rollen.[55] I 1993 hadde hun en av hovedrollene i dramafilmen Åndenes hus.

I thrilleren The River Wild (1994) spilte Streep en tidligere villmarksguide som under en raftingferie må hamle opp med to bevæpnede ranere på flukt fra politiet. Streep takket ja fordi hun ønsket seg «en fysisk utfordrende rolle».[56] Det året hadde hun også en gjesterolle som Bart Simpsons kjæreste i animasjonsserien Simpsons. I 1995 spilte hun mot Clint Eastwood i dramafilmen Broene i Madison County. Streep spilte en italiensk bondegårdsfrue som har en kortvarig affære med en naturfotograf i 1965. Per Haddal fra Aftenposten skrev at det var Streeps beste rolle på lenge,[57] mens CINERAMA skrev i 1999 at «Streep føyer et dypere lag til Eastwoods rolle enn det som muligens ville ha kommet fram mot en lettere motspiller. [...] Streep mestrer en svak italiensk aksent, og hun briljerer i sinnsforandringer.»[58]

Streeps neste filmrolle var i dramafilmen Marvins døtre (1996). Hun spilte en tobarnsmor som vender tilbake til hjemstedet sitt for å hjelpe sin kreftsyke søster i jakten på en ryggmargsdonor. Haddal roste Streeps rolletolkning og skrev at «så teknisk fullkomne skuespillere som Meryl Streep skal man lete lenge etter, filmen er verdt å se for hennes skyld».[59] I 1996 spilte hun også mot Liam Neeson i krimfilmen Før og etter, og i 1997 spilte hun en bekymret mor i TV-filmen Robbie. Streep fikk også god kritikk for arbeidet i dramafilmen Sensommerdansen (1998). Janet Maslin fra The New York Times roste rolleskildringen og Streeps uttrykksfulle ansiktsuttrykk.[60]

Streep ble nominert til Oscar-priser for rollene sine i One True Thing (1998) og Musikk fra hjertet (1999). One True Thing handler om en karrierekvinne som får et nytt perspektiv på familien når hun må ta vare på sin kreftsyke mor. Moira Macdonald fra The Seattle Times var fornøyd og skrev at Streep stabiliserte en ellers «ujevn» dramafilm.[61] I Musikk fra hjertet spilte hun en ivrig musiker som ønsker å starte opp et fiolinprogram på en skole i East Harlem. Liv Jørgensen fra Dagbladet kalte filmen «uttværet og repeterende», men skrev at «Streep er alltid umiddelbart troverdig, helt på innsiden av sine forskjellige kvinnetyper, med et bredt register å øse av. Så også som Roberta Guaspari.»[62]

2000-årene: Mamma Mia! og flere komedier

[rediger | rediger kilde]
Streep med Alec Baldwin på SAG-utdelingen i januar 2009.

I 2001 hadde Streep en liten gjesterolle i Steven Spielbergs science fiction-film A.I.: kunstig intelligens, og hun var vertskap for Nobels fredspriskonsert sammen med Liam Neeson.[63] Hun vendte også tilbake til scenen for en rolle i Anton Tsjekhovs skuespill Måken på Delacorte Theater i Central Park. Oppsetningen ble regissert av Mike Nichols og hadde Kevin Kline, Natalie Portman og Philip Seymour Hoffman i andre roller.[64] Ben Brantley fra The New York Times roste Streeps komiske talent og mente hun i tillegg evnet å vise rollefigurens angst.[64] Streep hadde to filmroller i 2002. Hun spilte Clarissa Vaughan i dramafilmen The Hours, om tre kvinner i ulike tidsepoker som alle blir påvirket av Virginia Woolfs roman Fru Dalloway. Hun vant Sølvbjørnen sammen med Nicole Kidman og Julianne Moore for arbeidet.[65] Streep ble også nominert til en ny Oscar for rollen som journalisten Susan Orlean i dramakomedien Adaptation.[66] Moira Macdonald fra The Seattle Times var fornøyd og roste Streeps «lekne» rolleskildring.[67]

I 2003 spilte Streep mot Al Pacino og Emma Thompson i miniserien Angels in America, som er basert på Tony Kushners skuespill. Serien utspiller seg i New York i 1980-årene og handler om seks ulike mennesker som lever i skyggen av Ronald Reagans nykonservatisme og frykten for aids.[68] Streep hadde fire ulike roller i serien, og hun vant en Primetime Emmy Award og en Golden Globe for arbeidet.[28][50] Det året hadde hun også en gjesterolle i komedien Hekta på deg. I 2004 spilte hun en paranoid tante i eventyrfilmen En serie uheldige hendelser og en manipulerende senatormor i thrillerfilmen The Manchurian Candidate. Streep fikk god kritikk og ble nominert til ulike filmpriser for rollen i The Manchurian Candidate. Noen kritikere mente at rolleskildringen grenset mot det parodiske, og Dagsavisen mente at Streep overspilte.[69][70]

Hun spilte en terapeut i dramakomedien Nære og kjære i 2005, og Tove Myhre fra Nordlys skrev at «Streep byr på dempet, men fremragende spill fra terapistolen».[71] Streep hadde tre filmroller i 2006. Hun spilte en countryartist i komedien A Prairie Home Companion og ga stemmen til dronningmauren i animasjonsfilmen Maurbølla. Streep ble nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rollen som den kyniske moteredaktøren Miranda Priestly i dramakomedien The Devil Wears Prada.[72] Espen A. Eik fra Aftenposten skrev at Streep overbeviste i rollen og at hun «løfter en middelmådig film til severdige høyder».[73] I august og september 2006 spilte hun også hovedrollen i Bertolt Brechts skuespill Mor Courage og barna hennes på Delacorte Theatre i Central Park.[74]

I 2007 deltok Streep i fire ulike dramafilmer: Dark Matter, Antatt skyldig, Evening og Løver for lam. Hun spilte en politisk journalist i Robert Redfords Løver for lam, som handler om USAs deltakelse i krigen i Afghanistan. Ingunn Økland fra Aftenposten skrev at Streep spilte «med en klar undertone av skamfølelse. [Hun] gir den tvilrådige journalisten et preg av fysisk ubehag.»[75] I 2008 spilte hun alenemoren Donna Sheridan i musikalkomedien Mamma Mia!, som var basert på scenemusikalen Mamma Mia!. Hun spilte inn flere ABBA-låter for filmen, blant annet «Mamma Mia» og «Waterloo», og hun ble nominert til en Grammy Award for sangarbeidet.[47] Filmen fikk blandet mottakelse, men Streep fikk god kritikk for sin rolletolkning. Flere kritikere roste også Streeps sangarbeid i filmen, spesielt fremføringen av balladen «The Winner Takes It All».[76][77]

I 2008 spilte hun også mot Philip Seymour Hoffman i dramafilmen Doubt. Streep hadde rollen som søster Aloysius, den konservative rektoren på en katolsk skole i Bronx. Aloysius mistenker at den ene læreren utnytter en altergutt, og hun forsøker å få ham sparket. Terje Eidsvåg fra Adresseavisen roste samspillet med Hoffman og skrev at «noen av scenene mellom [Streep og Hoffmans figurer] dirrer av en intensitet som innenfor denne type film bare skapes av store skuespillere i møte med godt materiale».[78] I 2009 spilte Streep kokken Julia Child i dramakomedien Julie & Julia, regissert av Nora Ephron. Handlingen er todelt, hvor den ene delen handler om Childs liv i Frankrike etter andre verdenskrig. Vegard Larsen fra Dagbladet skrev at Streep viste «stor komisk timing, samtidig som hun portretterer en meget spesiell kvinne med skarp egentolkning og respekt».[79] Streep ble nominert til Oscar-priser for både Doubt og Julie & Julia.[80] I 2009 hadde hun også roller i komedien It's Complicated og animasjonsfilmen Den fantastiske Mikkel Rev.

2010-årene: Jernkvinnen og biografiske filmroller

[rediger | rediger kilde]

Fra 2010 til 2012 hadde hun en gjesterolle i Lisa Kudrows nettserie Web Therapy, i rollen som sexterapeuten Camilla Bowner. I 2011 spilte hun Storbritannias tidligere statsminister Margaret Thatcher i den biografiske dramafilmen Jernkvinnen, regissert av Phyllida Lloyd. Filmen skildrer vekselvis Thatchers regjeringstid under Falklandskrigen og årene i pensjon. Jernkvinnen fikk blandet mottakelse, men Streep fikk ros for sin rolletolkning. Ingunn Økland fra Aftenposten skrev at «Meryl Streep tillegger [Thatcher] både integritet og vidd midt i den gradvise svekkelsen. [..] Streep får de mange tidsnivåene til å henge sammen. Hun bruker det historiske spennet til å vise ulike sider ved Thatchers mimikk og karakter».[81] Thatchers familie og tidligere rådgivere var dog mer kritiske til skildringen og mente den var feilaktig.[82] Streep vant flere bransjepriser for rollen, blant annet Oscar for beste kvinnelige hovedrolle.[80] Med sistnevnte pris ble hun en av kun sju skuespillere som har vunnet tre Oscar-statuetter.

Privatliv

[rediger | rediger kilde]

Streep giftet seg med Don Gummer i september 1978. De fikk Henry i 1979. Senere fikk de Mamie i 1983, Grace i 1986 og Louisa i 1991.

Filmografi i utvalg

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Meryl Streeps filmografi

Priser og utmerkelser (utvalg)

[rediger | rediger kilde]

Spillestil og rollevalg

[rediger | rediger kilde]
Streeps stjerne på Hollywood Walk of Fame, gitt til henne i 1998.

Flere kritikere har kommentert Streeps spillestil og hvordan den påvirker hennes motspillere. Streep har selv sagt at hun ikke har en spesiell spillemetode og at hun kun har en overfladisk kjennskap til ting hun lærte av ulike dramalærere. I filmprosjekter ønsker hun seg regissører som gir henne full kontroll over sin egen rolleskildring og som gir henne tillatelse til å improvisere og lære av sine egne feil.[83] Biograf Karina Longworth har kalt Streeps rolleskildringer «eksterne» og mener at hun går inn i rollene sine i stedet for å kun personifisere dem. Rollene i Manhattan (1978) og Kramer mot Kramer (1979) ble sammenlignet med rollene til Diane Keaton og Jill Clayburgh, fordi figurene var usympatiske. Streep har riktignok sagt at hun har en tendens til å velge kvinneroller som er vanskelige å like og som mangler empati.[83]

Mange kritikere har kalt Streep en teknisk skuespiller som prioriterer tekniske detaljer som bakgrunnsinformasjon og aksenter i stedet for det instinktive.[84] Denne oppfatningen var spesielt fremtredende etter kinosuksessen Mitt Afrika (1985). Hun ble kritisert for dette, og kritikere mente at det gjorde skuespillet synlig.[85] Per Haddal fra Aftenposten skrev i anmeldelsen for Jerngress (1987) at man «ser teknikken og studiene så tydelig, her har vi med den mekaniske Streep å gjøre».[86] Mick LaSalle fra San Francisco Chronicle skrev i en anmeldelse for One True Thing (1998) at denne oppfatningen var feil. Han skrev at Streep er «instinktiv og naturlig [...] hun spiller på inspirasjon».[87]

Streep har også blitt kjent for evnen til å imitere ulike aksenter.[88] Hun har blant annet mestret en sørstatsaksent i Mann med ambisjoner (1979), standardengelsk i Den franske løytnantens kvinne (1981), en polsk aksent i Sofies valg (1982), en dansk aksent i Mitt Afrika (1985), en irsk aksent i Jerngress (1987), en australsk aksent i Et skrik i mørket (1988), en italiensk aksent i Broene i Madison County (1995) og en Bronx-aksent i Doubt (2008). I Jernkvinnen (2011) etterlignet hun den distinkte talestilen til Margaret Thatcher.[89][90] Streep har sagt at hun vokste opp med artister som Barbra Streisand, The Beatles og Bob Dylan, og at hun lærte mye om hvordan hun kunne bruke stemmen sin ved å høre på Streisands album.[91][92]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, «Meryl Streep», besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000016178, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID streepm[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Archive of Fine Arts, abART person-ID 79224[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ The International Who's Who of Women 2006[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.imdb.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Decine21 person-ID 6440, besøkt 13. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.theatreworldawards.org[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.senate.gov, besøkt 12. januar 2017[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ blixen.dk, besøkt 29. september 2017[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.harvard.edu, besøkt 10. mai 2019[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Fundación Princesa de Asturias, «Meryl Streep, Premio Princesa de Asturias de las Artes», besøkt 28. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ www.diariodecultura.com.ar, besøkt 28. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ «Meryl Streep:The Recipient Of Our Cecil B. deMille Award 2017». HFPA. 3. november 2016. Besøkt 29. november 2016. 
  15. ^ Magill 1995, s. 1697.
  16. ^ «Meryl Streep Biography (1949–)». Film Reference.com. Besøkt 7. januar 2017. 
  17. ^ Probst 2012, s. 7.
  18. ^ a b Louis Gates jr., s. 40.
  19. ^ Britten, Nick (14. februar 2012). «Baftas: Meryl Streep's British ancestor 'helped start war with Native Americans'». The Daily Telegraph. London. 
  20. ^ «Meryl Streep». Faces of America. 2010. Besøkt 7. januar 2017. 
  21. ^ a b c Longworth 2013, s. 10.
  22. ^ a b c d «2004 Meryl Streep tribute». Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 13. januar 2017. 
  23. ^ Longworth 2013, s. 7-8.
  24. ^ «Here's Where Meryl Streep Found the Confidence to Become an Actress». Vanity Fair. 19. juni 2015. Besøkt 13. januar 2017. 
  25. ^ Longworth 2013, s. 21.
  26. ^ Longworth 2013, s. 19.
  27. ^ «The 51st Academy Awards (1979) Nominees and Winners». Academy of Motion Picture Arts and Sciences (AMPAS). Besøkt 13. januar 2017. 
  28. ^ a b «Meryl Streep Emmy Award Winner». Emmy-prisen. Besøkt 13. januar 2017. 
  29. ^ «The Taming of the Shrew Joseph Papp Public Theater/New York Shakespeare Festival». Lortel Archives. Lucille Lortel Foundation. Arkivert fra originalen 15. mai 2015. Besøkt 13. januar 2017. 
  30. ^ Hollinger 2006, s. 77.
  31. ^ Longworth 2013, s. 46.
  32. ^ «The 52nd Academy Awards (1980) Nominees and Winners». Academy of Motion Picture Arts and Sciences. Besøkt 13. januar 2017. 
  33. ^ Longworth 2013, s. 44.
  34. ^ Longworth 2013, s. 49.
  35. ^ «Film Actress in 1982». British Academy of Film and Television Arts. Besøkt 19. januar 2018. 
  36. ^ Canby, Vincent (20. september 1985). «'Still of the Night', in Hitchcock Manner». The New York Times. Besøkt 20. januar 2018. 
  37. ^ «Meryl Streep Academy Awards Acceptance Speech». Academy of Motion Picture Arts and Sciences. Besøkt 20. januar 2018. 
  38. ^ Bye, Arne T. (16. april 1983). «Fantastiske Meryl Streep». Aftenposten. s. 10. 
  39. ^ Ebert, Roger (14. desember 1983). «Silkwood». Chicago Sun-Times. Besøkt 20. januar 2018. 
  40. ^ «The 56th Academy Awards (1984) Nominees and Winners». Academy of Motion Picture Arts and Sciences (AMPAS). Besøkt 20. januar 2018. 
  41. ^ «AFI'S 100 YEARS...100 HEROES & VILLAINS». Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 14. mai 2016. 
  42. ^ Ebert, Roger (20. september 1985). «Plenty». Chicago Sun-Times. Besøkt 20. januar 2018. 
  43. ^ Haddal, Per (27. desember 1985). ««Plenty» er ikke nok». Aftenposten. s. 25. 
  44. ^ «The 58th Academy Awards (1986) Nominees and Winners». Academy of Motion Picture Arts and Sciences (AMPAS). Besøkt 21. januar 2018. 
  45. ^ Ebert, Roger (25. juli 1986). «Heartburn». Chicago Sun-Times. Besøkt 21. januar 2018. 
  46. ^ Maslin, Janet (18. desember 1988). «Film: 'Ironweed,' From Hector Babenco». The New York Times. Besøkt 21. januar 2018. 
  47. ^ a b «Meryl Streep». Grammy Awards. Besøkt 27. januar 2018. 
  48. ^ «The 61st Academy Awards (1989) Nominees and Winners». Academy of Motion Picture Arts and Sciences (AMPAS). Besøkt 21. januar 2018. 
  49. ^ Corliss, Richard (11. desember 1989). «Warty Worm, "She-Devil" review». Time. Besøkt 21. januar 2018. 
  50. ^ a b «Meryl Streep Golden Globes Awards». Golden Globes. Besøkt 21. januar 2018. 
  51. ^ Hollinger 2006, s. 78.
  52. ^ «SAG History - SAG Timeline». Arkivert fra originalen 25. januar 2012. Besøkt 27. januar 2018. 
  53. ^ Eberwein 2010, s. 221.
  54. ^ Canby, Vincent (12. september 1990). «Review/Film; Down and Out at the Top in Hollywood». The New York Times. Besøkt 27. januar 2018. 
  55. ^ Sragow, Michael. «Death Becomes Her». The New Yorker. Besøkt 28. januar 2018. 
  56. ^ Hansen, Lars Ditlev (26. januar 1995). «Streep i action - for døtrenes skyld». Aftenposten. s. 61. 
  57. ^ Haddal, Per (29. september 1995). «Den ømme Eastwood». Aftenposten. s. 22. 
  58. ^ AKLB (3. januar 1999). «Genial rollekjemi i Eastwoods film om skjebner og valg». CINERAMA. Besøkt 2. februar 2018. 
  59. ^ Haddal, Per (13. juni 1997). «Uten gråtetokter». Aftenposten. s. 26. 
  60. ^ Maslin, Janet (13. november 1998). «Dancing at Lughnasa (1998)». The New York Times. Arkivert fra originalen 4. juli 2015. Besøkt 9. februar 2018. 
  61. ^ Macdonald, Moira (18. september 1998). «Truth In The Telling -- `One True Thing' Is A Touching Ode To Love Between Dying Mother, Daughter». The Seattle Times. Besøkt 9. februar 2018. 
  62. ^ Jørgensen, Liv (24. juni 2000). «Musikk fra hjertet». Dagbladet. s. 55. 
  63. ^ «Previous Concerts (2001)». Nobelpeaceprize.org. Arkivert fra originalen 25. juli 2013. Besøkt 17. februar 2018. 
  64. ^ a b Brantley, Ben (31. august 2001). «Theater Review: Streep Meets Chekhov, Up in Central Park». The New York Times. Arkivert fra originalen 12. februar 2011. Besøkt 17. februar 2018. 
  65. ^ «The Hours (2002) Details». The New York Times. Arkivert fra originalen 26. oktober 2013. Besøkt 17. februar 2018. 
  66. ^ «The 75th Academy Awards (2003) Nominees and Winners». Academy of Motion Picture Arts and Sciences (AMPAS). Besøkt 22. april 2018. 
  67. ^ Macdonald, Moira (20. desember 2002). «'Adaptation' gives 'Orchid Thief' intoxicating twist». The Seattle Times. Besøkt 18. februar 2018. 
  68. ^ Alver, Eirik (3. mars 2005). «Angels in America». Dagbladet. Besøkt 18. april 2018. 
  69. ^ Bråten, L. Audun (4. november 2004). «Paranoid politisk thriller». Klassekampen. «...Streep nærmer seg parodi i sitt portrett...» 
  70. ^ Rambøl, Espen Svenningsen (4. november 2004). «Politisk paranoia for pengene». Dagsavisen. «...Meryl Streeps entusiastiske overspill, som i sitt desperate Oscar-frieri tidvis grenser mot det parodiske.» 
  71. ^ Myhre, Tove (10. mars 2006). «Nært nok». Nordlys. 
  72. ^ «The 79th Academy Awards (2007) Nominees and Winners». Academy of Motion Picture Arts and Sciences (AMPAS). Besøkt 22. april 2018. 
  73. ^ Eik, Espen A. (25. mai 2008). «Streep i storform». Aftenposten. Besøkt 22. april 2018. 
  74. ^ Brantley, Ben (22. august 2006). «Mother Courage and Her Children». The New York Times. Arkivert fra originalen 13. februar 2009. Besøkt 6. juni 2018. 
  75. ^ Økland, Ingunn (8. november 2007). «Sørgmodig selvkritikk». Aftenposten. 
  76. ^ Aubert, Marie (7. august 2008). «Solfylt og sjarmerende». Aftenposten. Besøkt 29. september 2018. 
  77. ^ Vestmo, Birger (9. juli 2008). «Mamma Mia!». Filmpolitiet. Besøkt 29. september 2018. 
  78. ^ Eidsvåg, Terje (15. januar 2009). «Mesterlig skuespilleri». Adresseavisen. Besøkt 29. september 2018. 
  79. ^ Larsen, Vegard (1. oktober 2009). «Til å bli sulten av». Dagbladet. Besøkt 30. september 2018. 
  80. ^ a b Harbin, Chanelle (24. januar 2017). «Meryl Streep Gets Actress in a Leading Role Nomination for Oscars 2017». Academy of Motion Picture Arts and Sciences (AMPAS). Besøkt 30. september 2018. 
  81. ^ Økland, Ingunn (2. februar 2012). «Thatcher som drømmefabrikk». Aftenposten. Besøkt 10. juni 2019. 
  82. ^ Hope, Christopher (14. november 2011). «The Iron Lady: Meryl Streep is 'cashing in' on Thatcher, say friends of former PM». The Daily Telegraph. London. Arkivert fra originalen 9. mars 2014. 
  83. ^ a b Longworth 2013, s. 12.
  84. ^ Longworth 2013, s. 16.
  85. ^ Longworth 2013, s. 97.
  86. ^ Haddal, Per (5. august 1988). «Blakk på bunnen». Aftenposten. s. 6. 
  87. ^ LaSalle, Mick (18. september 1998). «Home Is a Beautiful 'Thing' / Streep shines in drama about ailing mother». San Francisco Chronicle. Arkivert fra originalen 13. april 2009. Besøkt 19. februar 2018. 
  88. ^ Halliday, Ayun (18. mars 2015). «Watch Meryl Streep Have Fun with Accents: southern American, Bronx, Polish, Irish, Australian, Yiddish & More». Open Culture. Arkivert fra originalen 13. mai 2015. Besøkt 20. februar 2018. 
  89. ^ Sawer, Patrick (8. januar 2012). «How Maggie Thatcher was remade». The Telegraph. Arkivert fra originalen 21. januar 2015. Besøkt 20. februar 2018. 
  90. ^ Allison & Goethals 2013, s. 3.
  91. ^ «Meryl Streep: The Fresh Air Interview». National Public Radio. Arkivert fra originalen 2. april 2015. Besøkt 20. februar 2018. 
  92. ^ Allison Waldman (7. februar 2012). «How Barbra Streisand music inspired Meryl Streep». Examiner. Arkivert fra originalen 20. juli 2014. Besøkt 20. februar 2018. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til:
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Meryl_Streep&oldid=24644726»