Medisinmann

Medisinmann er et begrep som brukes på personer, spesielt i ikke-vestlige samfunn, som virker som leger, og i noen tilfeller også prester og vismenn. Betegnelsen brukes både om kvinner og menn, og forekommer mest i eldre litteratur.

Medisinmannen bruker tradisjonelle metoder for å helbrede, for eksempel urtemedisin, og i noen tilfeller også magi. Behandlingen av sykdom er avhengig av sykdommens årsak, og medisinmannen prøver å finne denne. Metodene for å finne årsaken kan være klarsyn, divinasjon eller transe og sjelereiser. Årsaken finnes ofte i psykiske ubalanser, og kan ligge i at den syke har brutt religiøse tabuer, forsømt sine religiøse plikter, eller på andre måter er i ubalanse i forhold til kulturelle krav og forventninger. I noen samfunn er heksetro utbredt, og da prøver medisinmannen å finne ut hvem som har sendt sykdommen.

I norsk etnografi betegner medisinmann tradisjonelt først og fremst en person og en funksjon i en indianerstamme, men også i andre stammesamfunn. I andre kulturer brukes betegnelser som angekok (inuitter), gorau (Tharu/Tibet), volve (norrønt) og noaide (samer).
Begrepet blir ofte erstattet med sjaman, et ord som opprinnelig ble brukt om medisinmenn i ural-altasiske stammer, men som innen antropologien blir brukt som en samlebetegnelse på medisinmenn som benytter sjelereiser som en av sine teknikker.

Ordet medisinmann er i vår kultur også brukt som en spøkefull betegnelse på leger og healere.

Rolle i nord–amerikanske indianersamfunn

Den primære funksjonen for medisinmennene i nord–amerikanske indianersamfunn er å sikre hjelp fra åndeverdenen, inkludert Manitu (Store Ånd), til fordel for hele samfunnet. Noen ganger søkte de hjelp til å helbrede sykdom, andre ganger for psyken, for å skape harmoni mellom grupper av mennesker eller mellom mennesker og naturen. Begrepet medisinmann er derfor ikke fullstendig uegnet, men likefullt en kraftig overforenkling. Om begrepet ikke forstås i et holistisk perspektiv skaper det et feilaktig bilde av en rolle i samfunnet som komplementerte høvdingfunksjonen. I indianersamfunnet var deres funksjon ikke sammenfallende med den kinesiske barfotleger hadde og medisinmennene var heller ikke nødvendigvis plantemedisinere.

For å bli anerkjent som den som fyller funksjonen som brobygger mellom den naturlige og den åndelige verden til samfunnets beste, må vedkommende bli godkjent i rollen av dette fellesskapet. I dag finnes utdanningsinstitusjoner i tillegg til at elever også i dag går i lære hos en utøver i 20-35 år – eller begge deler.

Definisjonen i kulturell kontekst

Begrepet medisinmann, eller medisinkvinne, er i vanlig bruk blant urbefolkningen i USA som et engelsk uttrykk for en spirituell hjelper, veiviser og helbreder. Hva funksjonen innebærer er likevel ikke klart. Kunnskapen er hemmelig og er ofte forbeholdt medlemmer av bestemte familier. Disse er ekstremt tilbakeholdne med å diskutere spørsmål relatert til medisin eller virksomheten forøvrig med ikke-indianere. I mange stammer forventes det at de ikke snakker om eller nevner sin virksomhet. Spørsmål om virksomheten, tro eller seremonier møtes ofte med mistenksomhet. Språk er i seg selv ofte like mye en begrensning. Mange begreper og teknikker lar seg knapt beskrive ved hjelp av engelsk, og etterlater observatøren med en forvrengt versjon som gjør den lett å latterliggjøre.

Fra 1954-utgaven av Webster's New World Dictionary of the American Language (og fremover) er medisinmann definert av utenforstående observatører myntet på datidens samfunn. En medisinmann er «en person som har overnaturlige evner til å kurere sykdom og kontrollere ånder; sjaman, magiker». Også i andre sammenhenger er begrepet gjerne definert av mennesker som sosialt og psykologisk ikke har hatt tilhørighet til virksomheten, utøverne og samfunnet de virker i. Begrepet medisinmann er, med denne definisjonen, i likhet med sjaman, kritisert av innfødte amerikanere, og også av forskjellige spesialister innen religion og antropologi.

Etnofarmakologi

Innen farmakognosi har en brukt kunnskapen om planter som blant annet medisinmenn innehar til ny forskning.

Medisinmenn i dagens helsearbeid

Medisinmenn en viktig funksjon i helsearbeidet i en rekke land i verden. Mens slik virksomhet til dels var forbudt i kolonitiden, er den igjen ansett som nødvendig for å bedre befolkningens helse og det er etablert samarbeid mellom medisinmenn og leger. I tillegg til de rent helsemessige betraktninger, har tilgangen til medisinmenn også med kultur og økonomi å gjøre. I Mali går 90% av helsebudsjettet til import av medisin, som bare 10% av befolkningen nyter godt av. 80% av befolkningen har medisinmannen som lege og bruker tradisjonelle plantemedsiner i behandlingen. Mens legedekningen er 1 pr 20 000 innbygger, er det 1 medisinmann pr 500.

Helsemyndighetene i land som bl.a Mali, Malawi, Zambia og Sierra Leone ønsker også å få økt kunnskap om medisinplantene mht. bruksområde og innholdsstoffer. Et fremtidig mål er å lage en farmakopé over alle planter som blir benyttet av medisinmenn. Denne kunnskapen ble tidligere overført muntlig fra generasjon til generasjon, kan nå samles skriftlig. Mali har etablert et eget Department of Traditional Medicine (DMT) som bl.a samarbeider med medisinmenn om utvikling av forbedrede, tradisjonelle medisiner. Disse standardiseres og selges kun fra apotek, noe som skal sikre god produksjonskvalitet. I dag er to leger tilknyttet DMT og de tar imot, behandler og følger opp pasientene som bruker medisinplanter.

Ifølge Verdens helseorganisasjon dekker 80 prosent av jordens befolkning sine daglige medisinske behov gjennom planter. I jordas folkerike nasjoner som India og Kina, samt store i deler av Asia, Syd-Amerika og Afrika, er bruk av urter utstrakt. Dette skyldes at farmasøytiske spesialpreparater er dyre i innkjøp og vanskelig å få tak i. Dessuten er bruk av urter dypt rotfestet i folks lokale kultur, og den medisinske bruken administreres stort sett av lokale urtekyndige som medisinmenn, sjamaner og kloke koner. Verdens helseorganisasjon har startet et program for å dokumentere bruk og virkning av tradisjonell plantemedisin. Dette arbeidet koordineres fra Verdens helseorganisasjon i Genève,. Målet er å ta vare på den rike erfaring fra urtetradisjoner i forskjellige land og hjelpe fattige land med å ivareta nyttige urtetradisjoner.

Betenkeligheter forbundet med kulturkollisjonen

For forskere og farmasøytiske selskaper øker sjansen for å finne kommersielt interessante planter og virksomme medisinske stoffer drastisk når de lar seg lede av tradisjonell kunnskap som medisinmenn sitter inne med. Problemet for mange økonomisk fattige, men biologisk rike land, er at de ikke har et lovverk som regulerer tilgangen til de biologiske ressursene. Et slikt lovverk, sammen med FNs konvensjon om biologisk mangfold, ville kunne sikre at deler av inntektene fra medisiner laget i Vesten hadde gått til lokalsamfunnene og landet selv. Rent yrkesetisk er man derfor ikke glad for at forskere tar med seg biologisk materiale ut av landet, for så å samarbeide med farmasøytisk industri om å kommersialisere medisinske virkninger av planter. Disse landene blir invadert av vestlige selskaper innenfor bio- og agroteknologi, kosmetikk og legemidler med sterke forbindelser til vestlige myndigheter, universiteter, forskningsinstitusjoner, museer og botaniske hager. USA er ledende, og i likhet med andre OECD-land gis det offentlig støtte til jakten på kommersielt utnyttbart, biologisk mangfold til selskaper som Monsanto, Glaxo-Wellcome og American Cyanamid. Resultatet er tusenvis av vestlige patenter på alt fra medisinsk virksomme stoffer til kjente varianter av de viktigste matplantene. Verdien er flere ti-talls milliarder dollar årlig. I sin ytterste konsekvens risikerer medisinmenn at bruken av tradisjonelle planter og urter kommer i konflikt med vestlige patentrettigheter og må opphøre.

Se også

• Sjamanisme

Eksterne lenker

• Store Medisinske leksikon
• Tidsskrift for legeforeningen: «Blant medisinmenn»besøkt 26. april 2009
• Apollon: «En pilletriller hos afrikanske medisinmenn»besøkt 26. april 2009
• Dagbladet: «Plantedoktoren» besøkt 26. april 2009
• NOU 1998: 21 «Alternativ medisinbesøkt 26. april 2009
• Avgjørende erklæring fra WHObesøkt 26. april 2009
• Alternative health treatments get a boost from WHObesøkt 26. april 2009
• Togola, Adiaratou; Ethnopharmacology, phytochemistry and biological activities of malian medicinal plants, Doktoravhandling UiO 2008