Max Müller (filosof)
| Max Müller | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 6. sep. 1906[1][2][3][4] Offenburg[5] | ||
| Død | 18. okt. 1994[1][2][3][4] (88 år) Freiburg im Breisgau[6] | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, universitetslærer, skribent | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1940–)[7] | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Medlem av | Sturmabteilung | ||
| Utmerkelser | Görresselskapets æresring (1984) Stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Den bayerske fortjenstorden | ||
| Signatur | |||
 | |||
Max Müller (født 6. september 1906 i Offenburg i Baden i Keiserriket Tyskland, død 18. oktober 1994 i Freiburg im Breisgau) var en tysk filosof og innflytelsesrik katolsk intellektuell i etterkrigstidens Vest-Tyskland. Han var professor ved Universitetet i Freiburg og ved Universitetet i München.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Max Müller var sønn av en jurist og tok sin gymnasiumsabitur i Freiburg ved Friedrich-Gymnasium Freiburg. Han avsluttet sitt filosofiske studium (blant annet under Joseph Geyser og Martin Honecker) med en doktorpromosjon i 1930 under Honecker og Martin Heidegger (Über die Grundbegriffe philosophischer Wertlehre. Logische Studien über Wertbewußtsein und Wertgegenständlichkeit).[8]
Karriere
[rediger | rediger kilde]I 1932 hadde Müller kontakt med Heinrich Brüning, hvis politiske linje han den gang bekjente seg til.[trenger referanse] I 1934 samarbeidet han med Franz von Papens krets.[trenger referanse]
Han hadde allerede i 1933 sluttet seg til den nasjonalsosialistiske SA. I 1937 søkte han om medlemskap i NSDAP, men det ble ikke innvilget før i 1940. I ventetiden hadde han vært aktiv i partiets lokale arbeide.[8]
Han habiliterte seg i 1937 med med et verk om Thomas Aquinas' tenkning. Han var da også aktiv i kretser som var influert av Martin Heidegger.[trenger referanse] Han underviste så ved det katolske Collegium Borromaeum. Under andre verdenskrig var han etter å ha deltatt i Frankrike-felttoget midlertidig blitt fristilt, og underviste da atter ved Collegium Borromaeum. Deretter ble han innkalt til tjeneste i Stuttgart som psykolog for hæren. Fra 1942 var han tjenesteforpliktet som avdelingsleder ved Arbeitsamt Ulm,[9] til han i 1943 ble arrestert og forhørt i sammenheng med Weiße Rose. Han ble så innkalt til tjeneste i Wehrmacht.[10] Denne innkallingen slapp han fra takket være venner som fikk gjennomslag for en tjenesteforpliktelse som persjonsjef for en Wagon-Fabrik i Posen.[11]
Etter krigen etterfulgte han avdøde Martin Honecker i hans akademiske stillinger ved universitetet i Freiburg. I tillegg til sin virksomhet på universitetet tok Müller for seg sosiale problemer i Freiburg.[trenger referanse] I 1960 skiftet han over til universitetet i München. Som pensjonist derfra flyttet han tilbake til Freiburg og forsket innen filosofi og teologi.
Müllers viktigste faglige filosofiske inspiratorer var Honecker, Edmund Husserl og Heidegger.[trenger referanse] Han ble også influert av historikeren Friedrich Meinecke og teologen Romano Guardini.[trenger referanse]
Müllers filosofi
[rediger | rediger kilde]Müller knyttet den klassiske metafysikk sammen med Husserls fenomenologi og Heideggers eksistentialisme. Han utviklet derfra en teori om «metahistorie» som en filosofi om historisk frihet. For Müller var den historiske sans distinkt for de forskjellige tidsepoker. Menneskers «transcendentale erfaring» skape ved personlig engasjement gjennom fellesskapets fremganger i arbeidets verden. Politikk, religion, kunst og vitenskap bidrar til dette sammen med de personlige relasjoner mellom folk; og bærer med seg materielle og symbolske elementer til forsøksvise svar og til å nå frem til effektive representasjoner.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Ramón Eduardo Ruiz-Pesce: Metaphysik als Metahistorik oder Hermeneutik des unreinen Denkens: die Philosophie Max Müllers. Freiburg: Alber, 1987. (Symposion; 79) ISBN 3-495-47606-7
- Wilhelm Vossenkuhl: Max Müller. In: Christliche Philosophie im katholischen Denken des 19. und 20. Jahrhunderts. Vol. 3. Ed. by. E. Coreth, W. Neidl, G. Pfligersdorffer, Graz/Wien/Köln 1990, 318–327.
- Albert Raffelt: Müller, Max. In: Lexikon für Theologie und Kirche. 3. Aufl. Bd. 7 [Maximilian bis Pazzi]. Freiburg: Herder 1998, Sp. 518–519.
- Kai-Uwe Socha: Person-sein: Freiheit und Geschichtlichkeit als Grundkonstanten des Menschen im Denken von Max Müller (1906 - 1994). Frankfurt am Main; Berlin: Lang 1999. (Europäische Hochschulschriften. Reihe 20; Band 593) ISBN 3-631-34419-8
- Veronica Fabricius: Von der Metaphysik zur Metahistorik. Freiheit als Geschichte nach Max Müller. Freiburg: Alber 2004. (Alber Thesen, Philosophie; Bd. 23)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000004614, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id muller-max, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 12164508z, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ ISBN-10 3-428-08733-X, side(r) 190, archive.org, «[...] daß Max Müller im Mai 1937 die Aufnahme in die NSDAP bean-tragte, zum 1. 1. 1940 mit der Mitgliedsnummer 8.367.007 aufgenommen wurde[...]»[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Christian Tilitzki: Die deutsche Universitätsphilosophie in der Weimarer Republik und im Dritten Reich. Teil 1. Akademie Verlag, Berlin 2002, s. 736f. ISBN 3-05-003647-8.
- ^ Erfahrung und Geschichte,568; jfr. DBE online_7-1177
- ^ Auseinandersetzung als Versöhnung, 130-134; vgl. NDB 459.
- ^ NDB 459.