Lockheed Martin X-35

Lockheed Martin X-35
	Informasjon
Rolle	Eksperimentfly
Produsent	Lockheed Martin Corporation
Første flyvning	24. oktober 2000
Utfaset	6. august 2001
Status	Begge bevart
Brukt av	USAF, USN
Antall produsert	2
Videreutviklet til	Lockheed Martin F-35 Lightning II

Lockheed Martin X-35 var et jedrevet eksperimentfly bygd for å demonstrere Lockheed Martins konsept for JSF (Joint Strike Fighter). 2 fly ble bygd, X-35A var CTOL (Conventional Take Off and Landing) for landbasert bruk av flyvåpenet. Etter innledende tester ble det bygd om til STOVL-versjon (Short Take Off and Vertical Landing) for bruk av United States Marine Corps og britenes Royal Navy og Royal Air Force, og fikk navnet X-35B. Det andre flyet, X-35C, var hangarskip-versjonen for marinen. X-35 konkurrerte med Boeings X-32 om JSF-kontrakten, og 26. oktober 2001 ble det kunngjort at vinneren var Lockheed Martins X-35.

Historie

Joint Strike Fighter er blitt beskrevet som det største militære enkelt-program i historien, med potensielt 5 – 8 tusen fly til en verdi av over 200 milliarder USD hvis forventet eksport tas med. I mars 1996 ble McDonnell Douglas, Boeing og Lockheed Martin bedt om å levere inn forslag til designløsninger. 16. november 1996 fikk Boeing og Lockheed Martin kontrakt om å bygge hver sine forslag, en CTOL-versjon og en STOVL-versjon hver. Disse flyene var ikke ment som protoyper, men som en demonstrasjon av at konseptet ville virke, derfor fikk de X-betegnelser. Boeings fly fikk betegnelsen X-32, et nummer som tidligere var reservert JAST-programmet (Joint Advanced Strike Technology), og Lockheed Martins fly ble tildelt betegnelsen X-35. Lockheed Martin innledet et prosjekt-samarbeid med Northrop Grumman og BAE Systems, og begge flyene ble bygd og modifisert ved Lockheed Martins «Skunk Works» i Palmdale, California.

X-35A fløy for første gang 24. oktober 2000 med testpilot Tom Morgenfeld bak spakene. Etter at testptogrammets 27 flyvninger var ferdig 20. november samme år, fløy det til Palmdale der ombyggingen til STOVL-versjonen startet umiddelbart. 12. mai 2001 var modifikasjonene utført, og flyet ble omdøpt til X-35B. Den første av totalt 39 flyvninger med B-versjonen ble gjennomført 24. juni 2001, og flyet hadde ved testprogrammets slutt tilsammen 48,9 flytimer. Det andre flyet, X-35C hadde sin jomfrutur 16. desember 2000, og gjennomførte totalt 73 testflyvninger.

Begge flyene er bevart. X-35B står utstilt ved Smithsonians National Air and Space museum i Steven F. Udvar-Hazy Center nær Washington Dulles International Airport, Washington D.C. X-35C står utstilt sammen med Boeing X-32B på Patuxent River Naval Air Museum utenfor marinens flystasjon ved Patuxent River i Maryland.

Formål

JSF-programmet hadde som formål å utvikle et multirolle-fly som kunne erstatte F-16, A-10 Thunderbolt, F/A-18C/D Hornet og AV-8B Harrier som er i bruk i dag. Flyet skal leveres i forskjellige versjoner, inkludert STOVL-versjoner. Hensikten med X-35 var å demonstrere at Lockheed Martins løsninger var velegnet for et slikt fly.

Design

Mens Boeing brukte samme systemet som den britiske Harrier til sin STOVL-versjon, valgte Lockheed Martin å bruke en vifte plassert bak førerkabinen. Sammen med hovedmotorens jetstråle som kunne vinkles nedover, ga dette nok skyvekraft til at flyet kunne sveve. Viften ble drevet av hovedmotoren via en drivaksel, og kobles inn og ut ved hjelp av en clutch. Når flyet ikke var i svevemodus, var viften skjult av deksler over og under. I svevemodus ble flyets roll-bevegelse kontrollert ved hjelp av mindre dyser i vingetippene. Disse dysene fikk kraft fra hovedmotoren. For å kontrollere angrepsvinkel (pitch) og vertikal siderotasjon (yaw) vektorstyres jetstrålen fra hovedmotoren og luftstrålen fra viften. Hangarskipversjonen X-35C hadde større vinger og kraftigere landingsunderstell enn X-35A/B. For å være mindre synlig på radar, hadde flyene lukkede våpenrom med luker. Flyrammen var konstruert av stål og titan, mens skrogkledningen var av komposittmateriale.

Spesifikasjoner

Dimensjoner

Mannskap: 1
Lengde: 15,52 m
Høyde: m
Vingespenn: 10,05 m (X-35A/B), 12,19 m (X-35C)
Vingeareal: 38,3 m² (X-35A/B), 55,7 m² (X-35C)
Vekt (tom): 11 340 kg
Maks startvekt: 22 680 kg

Ytelse

Motor (X-35A/C): 1 stk. Pratt & Whitney F119-PW-611C turbofan-variant med etterbrenner
Motor (X-35B): 1 stk. Pratt & Whitney F119-PW-611S turbofan-variant med etterbrenner, Rolls-Royce løftevifte
Skyvekraft: Hovedmotor: 155 kN, Løftevifte: 80 kN
Toppfart: Mach 1,4+
Maks operasjonshøyde: 15 240+ m (50 000+ fot)
Rekkevidde: 1 112 km

Kilder

NASA – American X-vehicles, An Inventory—X-1 to X-50 (side 44) Utgitt 2003 (pdf) Besøkt 20. mars 2015
jsf.mil – History – JSF Arkivert versjon fra 18. februar 2010 av original Besøkt 20. mars 2015
Aerospaceweb.org – Aircraft Museum – X-35 Besøkt 20. mars 2015

Se også

Lockheed Martin F-35 Lightning II

Autoritetsdata