Jektefarten
Jektefarten var en handelsfart med jekt som gikk langs kysten fra Vestlandet til Nord-Norge fra slutten av middelalderen til tidlig på 1900-tallet. Den tidligste jektefarten man kjenner gikk mellom handelsbyen Bergen og fiskeværene fra Helgeland til Finnmark, med korn nordover og tørrfisk sørover. I tillegg til den lange ruta langs norskekysten fantes det tre kjerneområder for jektebruk og jektfart i lokal og regional trafikk: Sogn/Nordfjord, Trondheimsfjorden og Salten/Lofoten.
Handelen
[rediger | rediger kilde]Selv om grunnlaget for jektefarten fra Nord-Norge til Bergen var tørrfisken, ble også andre varer med. Andre ettertraktede handelsvarer var tran, hvalolje og skinn av røyskatt (hermelin), oter, ulv, rødrev, bjørn, sel, rein og geit. Nordover fraktet man i tillegg til rugmel og andre kornvarer, også hamp, lin, øl, brennevin, keramikk, metallvarer, krydder, salt, tobakk og tøyvarer.
En stor del av årsaken til at jektefarten oppsto, var at kongen forbød hanseatene å seile nord for Bergen, til de norske «skatteområdene». Det har også vært en utstrakt jektefart i fjordene på Vestlandet, både nord og sør for Bergen. Her var det blant annet sild og landbruksprodukter som ble transportert. Jektefarten var en livsnerve i kysttrafikken, både for transport av handelsvarer og persontrafikk. I Trøndelag var det allerede på 1500-tallet en utstrakt jektetrafikk mellom Trondheim og distriktene rundt. Her var det trolig jordbruksprodukter og trelast som ble fraktet. Trondheim mistet mange av sine handelsprivilegier for trøndelagsområdet i 1840, og etter dette bygde mange bønder egne jekter. Det rike jordbruks- og tømmeroverskuddet førte til en blomstringstid for jektefarten i dette området i siste halvdel av 1800-årene.
Selve jekta
[rediger | rediger kilde]Jektene ble bygget etter lokale håndverkstradisjoner langs kysten fra Vestlandet og nordover, byggingen var fullstendig basert på båtbyggerens erfaring, uten tegninger eller modeller. De ble klinkbygget på tradisjonelt nordisk vis. En jekt er en stor, bred seilskute uten fast dekk. Størrelsen ble oppgitt i antall tønner og ikke som mål i lengde og bredde. Formen og det løse dekket gjorde den spesielt godt egnet for frakt av tørrfisk, som hadde lav vekt, men tok stor plass. Lasten kunne derfor stables til langt over dekket. Jekta beholdt sin form til langt ut på 1800-tallet.
Se også
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Bernhard Færøyvik. «Råseglsjakterna i Norge» I: Föreningen Sveriges sjöfartsmuseum i Stockholm, årsbok 1944
- Bernhard Færøyvik. «Nordlandshandelen og Nordlandsjekti» I: Bergen Sjøfartmuseums årshefte 1945
- Gøthe Gøthesen. Norskekystens fraktemenn : om seilfartøyer i kystfart. Grøndahl, 1980. ISBN 82-504-0415-7
- Torbjørn Hertel-Aas. Jekter og jektefart, emnehefte. Stavanger museum Sjøfartsmuseet, 1990. ISBN 82-90054-26-2
- Jekter og jektefart fra Innherred : en artikkelsamling. Redigert av Olav L'Orange. Nord-Trøndelag historielag, 1989. ISBN 82-991929-0-0
- Asbjørn Klepp. Nordlandsbåter og båter fra Trøndelag. Grøndahl, 1983. ISBN 82-504-0650-8
- Thorolf Rafto. Jektefart Lofoten-Bergen 1816 : et utsnitt av Nordlandshandelen og en væreierfamilies historie, i det vesentlige bygd på arkivsaker fra Ellias Thesen og hans Dag Journal. Bergen historiske forening, 1961. (Bergens historiske forenings skrifter; 64)
- Bjørn Tore Pedersen. Jekta : eventyrets farkost. Museumsforlaget 2019. ISBN 9788283050776