Jean-Siffrein Maury
| Jean-Siffrein Maury | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 26. juni 1746[1][2][3][4] Valréas | ||
| Død | 10. mai 1817[1][3][4][5] (70 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, lyriker, skribent, katolsk prest (1769–), katolsk biskop (1792–) | ||
| Embete |
| ||
| Søsken | Maury | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Medlem av | Académie française (1784–1803) (erstatter: Jean Jacques Lefranc Pompignan, erstattet av: Michel Regnaud de Saint-Jean d'Angély)[6] Académie française (1806–1817) (erstatter: Guy-Jean-Baptiste Target, erstattet av: François-Xavier-Marc-Antoine de Montesquiou-Fézensac)[7] | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Jean-Siffrein Maury (født 26. juni 1746 i den pavelige enklaven Valréas ved Avignon, død 10. mai 1817 i Roma) var en av den katolske kirkes kardinaler.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Den språkbegavede sønnen av en fattig skomaker studerte teologi ved Saint-Charles-seminaret i Avignon og begav seg i 1765 til Paris, der hans evner brakte ham hans første laurbær med sine glimrende nekrologer over dauphinen Louis Ferdinand (død 20. desember 1765) og den tidligere polske konge Stanislaus Leszczynski (død 23. februar 1766).[trenger referanse]
Prest
[rediger | rediger kilde]Han ble ordinert til prest i 1769. I 1771 ble han generalvikar for bispedømmet Lombez i Gascogne. Han ble kjent for sine åndrike taler som han holdt om berømte personligheter for Académie française, som hans i 1772 i Louvre fremdørte eloge over den franske kong Ludvig den hellige, som han høstet meget bifall for hos publikum og som innbragte ham et abbedi-prebende.[trenger referanse]
I 1785 ble han opptatt i Académie française.
Den franske revolusjon: Tidlig i 1789 valgte presteskapet i valgdistriktet Péronne ham til sin representant i generalstendene.
Maury mortsatte seg forgjebvet de tre stenders forening til nasjonalforsamling. Han ble sammen med blant annet Jacques Antoine Marie de Cazalès (1758–1805) og André Boniface Louis Riquetti de Mirabeau (1754–1792), yngre bror av Mirabeau, regnet til de kontrarevolusjonære «svarte» i konstituanten.[trenger referanse] Den lysente taler og tilhenger av det opplyste enevelde forsvarte kronens, adelens og geistlighetens forrang og rettigheter og gikk inn for bevaringen av det gamle regimes sosiale rangorden.[trenger referanse] Han var en konsekvent forkjemper for Ludvig XVIs kongelige rettigheter, og avviste sivilforfatingen for kleresiet og salg av nasjonalgods.[trenger referanse]
Maury emigrerte etter ratifiseringen av forfatningen av 3. september 1791 via Brussel til Koblenz, og sluttet seg der til de franske rojalister. Den kongetro abbé bev seg i begynnelsen av 1792 til Roma, der han engasjerte seg for greven av Provences, den senere Ludvig XVIIIs rettigheter.
Biskop, kardinal
[rediger | rediger kilde]Pave Pius VI utnevnte Maury i april 1792 til titularbiskop av Nicaea og sendte ham så som Den Hellige Stols representant ved keiserkroningen av Frans II til Frankfurt am Main. I 1794 fulgte hans utnevnelse til biskop av Montefiascone og til kardinal med tittelkirken Santissima Trinità al Monte Pincio.
Da franskmennene invaderte Italia i 1798, dro han til Venezia og derfra til St. Petersburg, og representerte den fremtidige kong Ludvig XVIII av Frankrikes interesser under pavevalget i 1800.
Etter opprettelsen av Det franske keiserrike, etter den kirkelige salving (2. desember 1804) og kroning av Napoleon, knyttet han seg til keiserdømmet. I 1806 utnevnte greven av Provence Maury til sin ambassadør ved Vatikanet, men kardinalen avslo og vendte samme år tilbake til Frankrike. Han ble dermed i stedet blant de mest keisertro geistlige i Napoleons omgivelser. Keiseren bestemte ham i 1808 til forvalter av erkebispedømmet Paris.
I 1809 hjalp han Napoleon i å få sitt ekteskap med Joséphine erkært ugyldig, i en prosess som brøt med de kanoniske prosedyrer. Keiseren kårte ham så - trass i pave Pius VIIs motstand - til erkebiskop av Paris, ved keiserlig dekret den 14. oktober 1810 men helt uten de nødvendige pavelige buller. Maury takket ja til utnevnelsen, men pave Pius VII beordret ham til å fratre og erklærte alle hans embedshandlinger for ugyldige. Det var imidlertid først etter at Napoleons regime var falt i 1814 at det parisiske domkapitlet avsatte ham.
Paven suspenderte ham som kardinal og kalte ham til Roma der han skulle forklare sin oppførsel. Under «de hundre dagene» ble han holdt fengslet i Castel Sant'Angelo. Kardinal Ercole Consalvi fikk satt ham fri.
Han ble benådet og gjenforsonet med paven. Han var imidlertid tvunget til å frasi seg bispedømmet Montefiascone. Jean-Siffrein Maury tilbragte sine siste dager som syk og brutt mann i det romerske kloster San Silvestro. Der døde han 11. mai 1817.
Verker
[rediger | rediger kilde]- Œuvres choisies du Cardinal Maury (five volumes, 1827).
- Correspondance diplomatique (two volumes, Lille: Ricard, 1891).
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Francesco Saverio de Zelada (1717-1801) *1766
- Kardinal Jean-Siffrein Maury (1746-1817) *1792[8]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 3. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ annuaire prosopographique: la France savante, oppført som Jean, Sifrein, abbé Maury, CTHS person-ID 118353, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Find a Grave, oppført som Jean-Sifrein Maury, Find a Grave-ID 137638496, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, oppført som Jean-Sifrein Maury, SNAC Ark-ID w6j96sk9, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 12044717w, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ academie-francaise.fr, www.academie-francaise.fr, oppført som Jean-Sifrein Maury, Académie française member ID jean-sifrein-maury, besøkt 30. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ academie-francaise.fr, www.academie-francaise.fr, oppført som Jean-Sifrein Maury, Académie française member ID jean-sifrein-maury, besøkt 30. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ http://www.catholic-hierarchy.org mauryj, lest 22. februar 2022
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Louis-Siffrein Maury (Maurys nevø): Vie du Cardinal Maury (1828).
- Jean Poujoulat: Cardinal Maury, sa vie et ses œuvres (1855).
- Sainte-Beuve: Causeries du lundi (vol. iv.)
- Ricard: L'Abbé Maury (1746-1791), L'Abbé Maury avant 1789, L'Abbé Maury et Mirabeau (1887).
- G. Bonet-Maury: Le Cardinal Maury d'après ses mémoires et sa correspondance inédits (Paris, 1892).
- François Victor Alphonse Aulard: Les Orateurs de La constituante (Paris, 1882).
- Anklager mot Maury under revolusjonen, fra Jacques René Hébert men noen ganger attribuert til Rétif de la Bretonne:
- Petit carême de l'abbé Maury, with a supplement called the Seconde année (1790).
- Vie privée de l'abbé Maury (1790)
- Joseph Marie Quérard: La France littéraire, vol. v. (1833).
- Bernd Jeschonnek: Revolution in Frankreich 1789 bis 1799 - Ein Lexikon; Akademie-Verlag, Berlin 1989, ISBN 3-05-000801-6
- Walter Markov: Napoleon und seine Zeit – Geschichte und Kultur des Grand Empire. Edition Leipzig; 2. gekürzte und überarbeitete Auflage 1996; ISBN 3-361-00450-0
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Jean-Sifrein Maury – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (de) Verk av og om Jean-Siffrein Maury i Deutsche Digitale Bibliothek
- Jean-Siffrein Maury på catholic-hierarchy.org
- Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church