Jakob Stainer
| Jakob Stainer | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1617[1][2][3] Absam | ||
| Død | 1683[1][2][4][3] Absam | ||
| Beskjeftigelse | Gitarmaker, musikkinstrumentmaker | ||
| Nasjonalitet | Østerrike (grunn for avskriving: anakronisme) | ||
| Signatur | |||
 | |||
Jakob Stainer (1618–1683) var en tyrolsk fiolinbygger som i sin tid produserte Europas mest etterspurte fioliner.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Oppvekst og utdanning
[rediger | rediger kilde]Jakob Stainer var sønn av en gruvefunksjonær. Han fikk sin grunnutdanning mellom 1626 og 1630, og av korrespondansen hans kan man slutte at den var god, blant annet behersket han italiensk. Kanskje var han Sängerknabe i det kongelige Damenstift i Hall og ved hoffet i Innsbruck. Ytterligere musikkundervisning kan han ha fått ved å synge med gruvearbeiderne i Hall, en vanlig praksis på den tiden. Sannsynligvis gikk han i snekkerlære, da de som ikke var sønner av instrumentmakermestre måtte ha fagbrev som tømmermenn for å bli tatt inn som instrumentmakerlærlinger.
Stainer gikk i instrumentmakerlære mellom 1630 og 1644, åpenbart i Italia. Tidligere var Innsbruck og Füssen opplæringssteder, men på grunn av trettiårskrigen var lærestedene der lagt ned. Stainer kan ha arbeidet i verkstedet til Amati-familien i Cremona i en del av vandreårene som fulgte etter de fem årene som lærling.
Virke
[rediger | rediger kilde]I 1644 begynte Stainer sin selvstendige karriere som fiolinmaker. Han solgte instrumentene sine i klostre og hoff rundt Salzburg, Innsbruck, München, Venezia, Kirchdorf, Bolzano, Nürnberg, Kroměříž og Meran, og ble ganske velstående.
26. november 1645 giftet Stainer seg med Margareta Holzhammer. Sammen fikk de åtte barn. Fra nå av arbeidet han hovedsakelig i Absam, men var ofte på reiser for å selge instrumenter eller handle inn materialer. I 1646 leverte han sju instrumenter til hoffet i Innsbruck.
I 1668 startet en strid med kirkemyndighetene som mente han hadde gått til anskaffelse av «kjetterske bøker».[fn 1] Han ble beordret til Brixen, sete for fyrstbiskopen, og da han ikke dukket opp, ble det foretatt husransakelse. Året etter måtte Stainer i fengsel for besittelse av luthersk litteratur. Likevel fikk han i årene 1670 til 1679 oppdrag fra kirkelige institusjoner i Meran, Salzburg, Schwaz, München og Nürnberg. Kjetterianklagene og forfølgelsen fra kirka kan ha bidratt til at Stainer fra 1680 i tiltakende grad av led av depresjon og var psykisk syk da han døde.
Instrumenter
[rediger | rediger kilde]Stainers instrumenter var blant de mest etterspurte i hele Europa inntil Antonio Stradivaris berømmelse begynte å stige, men nord for Alpene ble Stainerfiolinene helt fram til rundt år 1800 holdt for å være bedre enn de italienske instrumentene. Stradivarier er flatere, bredere og produserer en kraftigere lyd, noe som ble foretrukket av musikerne etter hvert som orkesterframføringer i store konserthaller erstattet barokkens kammerensembler som stort sett spilte i intime sammenhenger.
Av de omtrent 300 instrumentene Stainer produserte finnes det forholdsvis få bevarte fioliner og svært få bratsjer, celli og kontrabasser. Instrumentene er svært ettersøkte av musikere som framfører tidligmusikk på autentiske instrumenter.
Stainer laget egenhendig alle instrumentene og tok ikke lærlinger, så fiolinbyggerkunsten hans døde ut med ham.
Ettermæle
[rediger | rediger kilde]Jakob-Stainer-Gasse i Wien-Hietzing ble i 1942 oppkalt etter ham.
- I boet etter Francesco Maria Veracinis ble det listet opp 10 stainerfioliner.
- Heinrich Ignaz Biber hadde personlig kontakt med Stainer.
- Francesco Geminiani spilte på en stainerfiolin.
- Giuseppe Tartini spilte tidvis på en stainerfiolin.
- Et kloster byttet en alterkalk verdt 100 dukater mot en stainerfiolin.
- I J. S. Bachs orkester ble det spilt på flere gode tyrolske fioliner og celli.
- På 1700-tallet betalte man vesentlig mer for stainerfioliner enn for amatier og stradivariuser.
Fotnoter
[rediger | rediger kilde]- ^ «ketzerischer Bicher»
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118752596, besøkt 13. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Store norske leksikon, oppført som Jacob Stainer, Store norske leksikon-ID Jacob_Stainer[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b CERL Thesaurus, oppført som Jakob, Instrumentenbauer Stainer, CERL-ID cnp02156891, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id stainer-jakob, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Kilder
[rediger | rediger kilde]- (de) Wilhelm Joseph von Wasielewski: «Stainer, Jacobus». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 35, Duncker & Humblot, Leipzig 1893, s. 413 f.
- Erich Tremmel: «Stainer, Jacob» i Oesterreichisches Musiklexikon. Onlineutgaven, Wien 2002 ff., ISBN 3-7001-3077-5.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Senn, W.; Roy, K. 1986: Jakob Stainer. Leben u. Werk d. Tiroler Meisters. Frankfurt/M.: Das Musikinstrument/Bochinsky ISBN 3-923639-69-4
- Heinrich Noe 1873: Eine Heimstätte deutschen Fleißes
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Jacob Stainer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (de) Jakob Stainer i Deutsche Biographie
- Vater der deutschen Geige, Geigenbaus Ferdinandeum
- Samling med fire stainerinstrumenter som er lånt ut til utvalgte musikere
- Instrumenter av Jacob Stainer Arkivert 5. september 2012 hos Wayback Machine. på National Music Museum