Isdrift
Isdrift, også kalt issaging, isskjæring, iskutting, ishandel og istrafikk, betegner aktiviteter for å fremskaffe is av ferskvann til bruk for kjøling. Knust is ble og blir, brukt til kjøling blant annet av fisk. Isblokker ble tidligere brukt til kjøling i meierier[1] og til kjøleelement i isskap, en forløper til nåtidens kjøleskap. Med nøye lagring i egne ishus kunne isblokkene holde seg hele sommeren.[2] I tillegg til å skjære fra naturlige vann, ble det bygd steindammer på egnede steder for å samle opp vann og få størst mulig produksjon. Slike isdammer ble i Norge ofte lagt nær kysten for å lette omlasting til skip for eksport. Noen eksempler på slike dammer er ved Refsnes på Fosen ved Trondheimsfjorden, nord for Moss sentrum, Sprodammene på Nesodden, og ved Vollen i Asker.
Isdrift i Norge
[rediger | rediger kilde]
Rundt år 400 f.kr. mestret perserne teknikken med å lagre is i ørkenen midt på sommeren. Store stykker is ble hentet fra nærliggende fjell om vinteren, og lagret i spesiallagde og naturlig avkjølte «kjølerom», kalt yakchal (som betyr «islagring»). Dette var en underjordisk lagringsplass (opp til 5000 m³) med minst to meter tykke vegger laget av en spesiell mørtel kalt sārooj. Denne mørtelen var laget av sand, leire, eggehviter, sitron, geitehår og aske og var svært isolerende, slik at nesten ingen varme slapp inn og temperaturen inne forble lav. Isen ble brukt av de kongelige på varme sommerdager.
Isdrift krevde stor arbeidsinnsats både fra folk og hester i de tidlige årene. I de tre herredene Solum, Eidanger og Bamble hadde nesten 1300 mann arbeid i 20–25 uker vinteren 1895–96. De skar 125.000 tonn is. Rundt Oslofjorden var det også stor isvirksomhet. På kommunenivå var Nesodden i Follo den største leverandøren av is i Norge, med opptil 1000 mann sysselsatt. I 1900 eksporterte Nesodden 95 000 tonn, tilsvarende ca. 20 prosent av all norsk iseksport det året.[3]
Isdriften nådde en topp i 1898 med samlet eksport på 500.000 tonn, og Norge var da verdens største eksportør av is. Handelen fikk mindre betydning fra tiden etter første verdenskrig da industrielt fremstilt is ble vanlig og det ble helt slutt med ishandel da kjøleskap og frysere ble vanlig etter andre verdenskrig.[2]
Isen ble skåret vinterstid på vann og dammer og lagret i store ishus isolert med bl. a. sagflis og halm. Standard blokkstørrelse var 2*2*2 fot. Kompakt is med lite luft ble særlig verdsatt og det sies at i London ble isen ekstra betalt hvis en kunne lese The Times gjennom 1 fot is. Isen ble skåret med egne sager kalt svanser, og en egen issaks ble brukt til å trekke isblokkene opp av vannet. Det var særlig fra februar og utover at skjæringen pågikk. Hester med lave sleder ble brukt til å frakte blokkene til frakteskutene eller til ishusene for lagring.[4]
Mye is ble eksportert fra Norge til land med varmere klima, blant annet til Storbritannia, Nederland og helt til Spania. Denne isfarten var en viktig inntektskilde for rederiene på 1800-tallet. Verdien av isfarten var i perioder 1/3 av verdien til trelasthandelen. De største isforretningene fantes i Christiania. Dernest var Drøbak, Kragerø, Larvik, Brevik, Porsgrunn og Drammen de største iseksporthavnene i landet.
Etter hvert ble det et marked for is også her hjemme, både til bedrifter og husholdninger i byer og på gårder på landsbygda. Isen ble brukt til kjøling av melk og andre mat- og drikkevarer. I byen hadde man iskasser eller isskap som jevnlig ble fylt opp av ismannen. På landsbygda var det gjerne noe større isbinger som egnet seg for langtidslagring fra vinter til sommer som ble brukt. Fra rundt 1850 ble is tatt i bruk for å konservere matvarer ombord i skip.
Først i 1950 kom isdrift med som egen næring i Statistisk sentralbyrås statistikk for industri og bergverk. Men da elektriske kjøleskap ble vanlige senere på 1950-tallet gikk det nedover med næringen. En av de siste aktørene var sannsynligvis firmaet Oslo Ismagasin som drev med isdrift helt frem til 1968.
Noen isdammer i Norge
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: isdam
- Nord for Moss sentrum: 59°27′30″N 10°40′34″Ø
- Ved Refsnes i Rissa kommune på Fosen. ca:63°43′00″N 09°58′10″Ø
- Vollen i Asker. 59°48′15″N 10°29′28″Ø
- Sprodammene på Nesodden 59°45′45″N 10°35′32″Ø
- Ramton i Røyken[5]
-
Illustrasjon av «isvækning», opphogging av is, fra Skilling-Magazin. -
Isskjæring med hest, ved Kragerø, 1908 foto: Wilse -
Isskjæring ved Kragerø tidlig på 1900-tallet -
Isskjæring i Norge rundt 1910 -
«Nords isdammer» på Ila i Oslo. -
Lossing av isblokker for handelsfrakt med båt sist på 1800-tallet.
.jpg)
Isproduksjon i andre land
[rediger | rediger kilde]
  Fra leksikonartikkel om isproduksjon (ice harvesting) i USA først på 1900-tallet. Også fra USA er dette kjent. I 1806 startet forretningsmannen Frederic Tudor den kommersielle ishandelen. Selskapet hans, Wenham Lake Ice Company eksporterte senere is fra Wenhamsjøen i Massachusetts. I Dallas, Texas startet Joe C. Thompson Southland Ice Company i 1927. Selskapet distribuerte naturis til husholdninger i nærområdet. I dag heter dette selskapet 7-Eleven. |
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Fra et landhandleri rundt 1950 – Sørum Meieris Handel A/L Arkivert 23. mai 2013 hos Wayback Machine.. www.meierigården.com. Hentet 2. juli 2013
- ^ a b Vi Menn - Vitenskap og historie nr 1, 2012.
- ^ Den siste istid Arkivert 8. mars 2013 hos Wayback Machine., besøkt 7. juli 2013
- ^ «Saging av is for lagring av laksen». Hellefossen-historie (på norsk). Besøkt 22. juli 2023.
- ^ «Iskjøring på Ramton». Arkivert fra originalen 18. mars 2019.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Ice cutting – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Om isdrift på Refsnes
- Isforretningene i Langangen Arkivert 7. mai 2007 hos Wayback Machine.
- Isdrift på Nesøya i Asker Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.
- Digitalt fortalt: «Den siste istid i Kragerø» (skrevet av Inger Kristine Bratland, Telemark Museum) (besøkt 16. februar 2012)
- Islasting ved Knut T. Askers isanlegg i Lagdalen ved Leangbukta i Asker 1925
- Issaging på Ronglan
- Ola Teige (2010). «Den siste istid». Telemark museum. Arkivert fra originalen 8. mars 2013. Besøkt 7. juli 2013.
