Gravmyrt

Gravmyrt
	Nomenklatur
	Vinca minor; L.
	Populærnavn
	gravmyrt
	Klassifikasjon
Rike	planter
Divisjon	karplanter
Klasse	blomsterplanter
Orden	søteordenen
Familie	gravmyrtfamilien
Underfamilie	Rauvolfioideae
Slekt	gravmyrtslekta
	Miljøvern
	Fremmedartslista:
	SE — Svært høy risiko 2023
	Økologi
Habitat:	skog, kratt, skråninger, steinete steder
Utbredelse:	Europa, Anatolia

Gravmyrt (Vinca minor) er en eviggrønn halvbusk i gravmyrtfamilien.

Den har vegetative, krypende stengler som slår rot i leddene. Blomstene sitter enkeltvis i bladhjørnene på opprette stengler som blir 10–20 cm høye. Bladene sitter motsatt og er læraktige, elliptiske eller lansettformede, 15–45 mm lange og 5–30 mm brede. Begerbladene er glatte og 3–4 mm lange. Blomstene er 25–30 mm i diameter og som regel blåfiolette, mer sjeldent klart blå, rødpurpur eller hvite. Kronbladene er vokst sammen til et 9–11 mm langt rør. Kronflikene er asymmetriske, så blomsten minner litt om en propell. Blomstringstida er februar–mai. Den befruktede blomsten utvikler seg til to belgkapsler, men frukten dannes sjelden i nordvestlige Europa.

Gravmyrt vokser i skog, kratt, skråninger og på steinete steder. Den naturlige utbredelsen strekker seg fra Portugal og Tyrkia nordover til Nederland og Latvia. Arten er mye dyrket i hager og finnes naturalisert på De britiske øyer og i Norden, Australia, New Zealand og Nord-Amerika. I Norge er den funnet forvillet nordover til Sør-Trøndelag, men den er vanligst rundt Oslofjorden og i Agder.

I hager brukes gravmyrt som bunndekker. Den er svært nøysom og danner et tett, eviggrønt teppe der ugras ikke trives. Artsnavnet viser til at den først ble brukt på kirkegårder. Det finnes mange kultivarer med spraglete blad, forskjellige blomsterfarger eller doble blomster.

Vekstformen gjør gravmyrt til en skadelig invaderende art der den ikke hører hjemme. De tette teppene fortrenger alle andre lavvokste planter. I Norge er man særlig bekymret for at den skal ødelegge de få lokalitetene der kvitmure (Drymocallis rupestris) vokser. I Fremmedartslista er arten vurdert til å ha svært høy risiko.^[2]

Gravmyrt er svakt giftig, og de blomstrende skuddene inneholder en rekke alkaloider, garvestoffer og saponiner. Disse stoffene gjør at planten brukes til medisinske formål. Planten har styrkende, astringerende, blodstillende, blodtrykkssenkende, blodåreutvidende og urindrivende egenskaper. Drogenavnet er Vincae minoris folium. Det viktigste virkestoffet er alkaloidet vincamin. Gravmyrt inneholder ikke de krefthemmende alkaloidene vinblastin og vinkristin som finnes i slektningen rosegravmyrt (Catharanthus roseus).

Referanser

^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 7. april 2023. Besøkt 7. april 2023.
^ ^a ^b Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for gravmyrt Vinca minor som SE for Fastlands-Norge med havområder». Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 13. september 2023.

Litteratur

C. Grey-Wilson og M. Blamey (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding. Teknologisk Forlag. s. 310–311. ISBN 82-512-0355-4.
J. Cullen, S.G. Knees og H.S. Cubey, red. (2011). The European Garden Flora Flowering Plants: A Manual for the Identification of Plants Cultivated in Europe, Both Out-of-Doors and Under Glass (2 utg.). Cambridge University Press. s. 476–478. ISBN 978-0-521-76160-4.
K. Marhold (2011). «Vinca minor». Apocynaceae. – In: Euro+Med Plantbase - the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 14. november 2017.
«Gravmyrt Vinca minor». Fremmedartsbasen 2018. Artsdatabanken. Besøkt 12. november 2019.
«Gravmyrt». Urtekildens planteleksikon. Besøkt 14. november 2017.