Hopp til innhold

Foo Fighters

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
For Foo Fighters' debutalbum, se Foo Fighters (album). For lysfenomenet, se Foo fighter.
Foo Fighters
UtmerkelserMTV Video Music Award for Best Rock Video (2011)
Rock and Roll Hall of Fame (2021)[1]
OpphavSeattle, USA (1995)
Musikalsk karriere
SjangerAlternativ rock,[2][3] post-grunge, hardrock,[4] grunge,[5][6] rock[7]
Aktive år1994–
PlateselskapRCA Records, Capitol Records, Roswell Records
InnflytelseThe Beatles, Cheap Trick, Elvis Costello, The Stooges, Sonic Youth, Pixies, Screaming Trees, Fugazi, Girls Against Boys, AC/DC, Big Star, Black Sabbath, Flipper, Hüsker Dü, Kiss, Ric Ocasek, Lenny Kravitz, The Cars, Thin Lizzy, Killing Joke, The Jam, Black Flag, Germs, Mudhoney, Wipers, The Clash, Kyuss, Guns N' Roses
Nettstedhttps://foofighters.com
IMDbIMDb
Medlemmer
Franz Stahl, Dave Grohl, William Goldsmith, Nate Mendel, Pat Smear, Taylor Hawkins, Chris Shiflett, Rami Jaffee, Josh Freese
Logo
Foo Fighterss logo
Foo Fighters på Commons

Foo Fighters er et amerikansk post-grunge-band. Etter Nirvanas sammenbrudd på grunn av Kurt Cobains død, ble bandet dannet av det gjenværende Nirvana-medlemmet Dave Grohl. Bandet fikk sitt navn fra ulike uidentifiserte flygende objekt som ble observert over Europa og Stillehavet av piloter under andre verdenskrig, kalt foo fighters. Etter en del utskifting av bandmedlemmer består Foo Fighters i dag av Dave Grohl (vokal og gitar), Chris Shiflett (gitar), Pat Smear (gitar), Nate Mendel (bass) og Rami Jaffee (keyboard). Trommis Taylor Hawkins døde 25. mars 2022 mens bandet var på turné i Sør-Amerika. I mai 2023 ble Josh Freese satt inn som ny trommeslager.

Foo Fighters har vunnet elleve Grammy-priser, deriblant prisen «Beste Rock Album» fire ganger for There Is Nothing Left to Lose, One by One, Echoes, Silence, Patience and Grace og Wasting Light og prisen «Best Hard Rock Performance» tre ganger for «All My Life», «The Pretender» og «White Limo». Deres syvende studioalbum, Wasting Light, ble utgitt den 8. april 2011.

Høsten 2021 ble bandet innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame på første forsøk, og dette markerte også frontfigur Dave Grohls andre innlemmelse, da han allerede var innlemmet med Nirvana i 2014.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Dannelse og debutalbum (1994–1995)

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Foo Fighters (album)

Ideen om Foo Fighters startet da Dave Grohl var trommeslager i grunge-bandet Nirvana. Når bandet var på turne, tok Grohl med seg gitaren og skrev sanger. Han holdt likevel tilbake disse sangene. Som han sa i 1997: «Jeg var i ærefrykt for [vokalist Kurt Cobains sanger], og [jeg var] redd. Jeg tenkte at det var best at jeg holdt sangene for meg selv.»[8] Grohl brukte mye tid i studio for å spille inn demoer og ga ut en kassett som han kalte Pocketwatch under pseudonymet "Late!" i 1992.[9]

Den 8. april 1994, da Cobain ble funnet død i sitt hjem i Seattle, ble Nirvana oppløst. Grohl mottok tilbud om å spille med flere artister og valgte nesten en fast stilling som trommeslager i Tom Petty and the Heartbreakers. Han takket nei og dro til Robert Lang Studios i oktober 1994 i stedet for å spille inn tolv av de førti sangene han hadde skrevet.[9] Grohl spilte inn materiale nok til et helt album på fem dager og delte deretter ut kopier av det han hadde laget til vennene sine i håp om tilbakemelding.[9]

Grohl ønsket å være anonym med utgivelsene og valgte derfor å kalle prosjektet "Foo Fighters", hentet fra lysfenomenet fra den 2. verdenskrig kalt "Foo fighter", som refererte til et uidentifisert flygende objekt.[9] Uansett ble demotapen godt kjent i muskkindustrien, og flere plateselskap ble interessert. Grohl gikk da til anskaffelse av flere bandmedlemmer. Han snakket med tidligere Nirvana-bassist Krist Novoselic og ønsket ham i bandet, men begge kom til enighet med at det ikke var noen god idé. Etter å ha hørt at det Seattle-baserte rockebandet Sunny Day Real Estate ble oppløst, engasjerte Grohl bassisten Nate Mendel og trommeslager William Goldsmith. Grohl spurte også Pat Smear, som ofte var med Nirvana som turnégitarist etter at de i 1993 ga ut albumet In Utero, om han ville være med som gitarist.[10] Deretter lisenserte han albumet hos Capitol Records og ga det ut på sitt egne nye plateselskap, Roswell Records.[9]

Foo Fighters debuterte 3. mars 1995 med en opptreden i et show på The Satyricon i Portland, etterfulgt av en konsert på Velvet Elvis i Seattle 4. mars. Grohl nektet å stille opp til intervjuer eller spille på store arenaer for å promotere albumet.[10] Foo Fighters tok fatt på sin første store turné våren 1995, som oppvarmingsband for Mike Watt. Bandets første singel, «This Is a Call», ble utgitt i juni 1995, og debutalbumet Foo Fighters ble utgitt den følgende måneden. «I'll Stick Around», «For All The Cows» og «Big Me» ble de tre andre singlene. Bandet tilbrakte sine neste måneder på turné og fikk da sin første opptreden på Reading Festival i Storbritannia i august.[10]

The Colour and the Shape (1996–1997)

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: The Colour and the Shape

Etter å ha turnert våren 1996 gikk Foo Fighters i studio i Woodinville, Washington, sammen med produsent Gil Norton for å spille inn det andre albumet. Grohl skrev alle sangene selv, mens resten av bandet hjalp til med musikken. Rett før albumet var komplett tok han med seg miksene til Los Angeles for å fullføre gitar- og vokaldelene. Mens han var der innså han at han ikke var fornøyd med miksene, så han fikk samlet sammen bandet, og de "spilte nærmest hele albumet inn på nytt".[8] I løpet av tiden de tilbrakte i LA spilte Grohl trommer og erstattet da Goldsmiths del. Goldsmith sa at Grohl ikke hadde fortalt noe til ham om at han hadde spilt sangene inn på nytt. Han følte seg bedratt og valgte derfor å forlate bandet.[11]

For å finne en erstatter for Goldsmith kontaktet Grohl Alanis Morissettes turnétrommis Taylor Hawkins for å høre om han kunne anbefale noen. Han ble overrasket da Hawkins meldte seg selv til tjeneste.[8] Hawkins debuterte bak trommesettet i tide til utgivelsen av det andre albumet, The Colour and the Shape, i mai 1997. Albumet inkluderte singlene «Monkey Wrench», «My Hero» og «Everlong».

Pat Smear annonserte til resten av bandet at han ønsket å forlate dem for å følge sine egne interesser. Fire måneder senere, i september 1997 på MTV Video Music Awards, fortalte han at han ville forlate bandet og utnevnte Grohls tidligere bandmedlem i Scream, Franz Stahl, som ny gitarist.[12] Stahl turnerte med bandet de neste månedene og deltok på to sanger som bandet hadde spilt inn som lydspor: en nyinnspilling av «Walking After You» for The X-Files og «A320» for Godzilla. B-sidesangen «Dear Lover» var å se i filmen Scream 2.[13]

There Is Nothing Left to Lose (1998–2001)

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: There Is Nothing Left to Lose

I 1998 reiste Foo Fighters til Dave Grohls hjemsted i Virginia for å skrive musikk til sitt tredje album. Dessverre klarte ikke Grohl og Stahl å samarbeide som låtskrivere. Grohl konkluderte med å sparke Stahl, selv om det var vanskelig med tanke på at de hadde vært venner siden barndommen.[14] Den gjenværende trioen bestående av Grohl, Mendel, og Hawkins tilbrakte de neste månedene med å spille inn bandets tredje album, There Is Nothing Left to Lose, i Grohls hjemmestudio i Virginia. Albumet bestod av flere singler, inkludert «Learn To Fly», som ble bandets første til å nå hitlisten Billboard Hot 100, den 22. januar 2000.[15]

Rett før albumet ble utgitt ble presidenten i Capitol tvunget til å forlate selskapet. Kontrakten til Foo Fighters inkuderte en såkalt "key man clause" som gav bandet sjansen til å forlate selskapet hvis Gersh skulle forsvinne. Senere forlot de Capitol og signerte for RCA Records, som senere tok over rettighetene til bandets tidligere album utgitt hos Capitol.[14]

Etter at albumet var ferdig innspilt holdt bandet audition i søk etter en potensiell gitarist. De ble enige om Chris Shiflett, som også spiller med bandet Me First and the Gimme Gimmes, og tidligere var i det California-baserte punkbandet No Use for a Name.

Rundt 2001 etablerte Foo Fighters et forhold med rockebandet Queen, som (for det meste) Grohl[16] og Hawkins[17] er tilhengere av. I mars det samme året fikk Grohl og Hawkins innsette bandet i Rock and Roll Hall of Fame[18] og senere spille "Tie Your Mother Down" under en Foo Fighters-konsert i Hyde Park i London i 2006.[19] Gitaristen Brian May var også med på Foo Fighters' andre cover på Pink Floyds "Have a Cigar", som ble laget til filmen Mission: Impossible II. I 2002 spilte May gitar på «Tired of You» og et spor kalt «Knucklehead». Bandene har også spilt med hverandre på VH1 Rock Honors i tillegg til konserten deres i The O2 i London november 2007.[20]

One by One (2001–2004)

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: One by One (album)

På slutten av 2001 gikk bandet sammen for å spille inn sitt fjerde album. Etter å ha tilbrakt fire måneder i et studio Los Angeles hjalp Grohl Queens of the Stone Age med å spille trommer på deres Songs for the Deaf. Med en gang Queens of the Stone Age-albumet var ferdig ble han inspirert og valgte å samle bandet for å endre noen sanger fra albumet. I stedet for å spille inn et par sanger på nytt gjorde de det med hele albumet (utenom «Tired of You») på ti dager i Grohls studio i Virginia. Den originale versjonen av One by One har aldri blitt hørt i hele sin lengde, bortsett fra et par sanger som ble lekket før albumet. De originale innspillingene har siden blitt kjent som the "Million Dollar Demos".[21] Disse er meget høyt verdsatte av Foo Fighters-fans.

Det endelige albumet ble utgitt i oktober 2002 med tittelen One by One. «All My Life», «Times Like These», «Low» og «Have It All» ble singlene fra albumet. Bandet har senere uttrykt sin misnøye med albumet.[22]

Bandet har det meste av tiden av ulike årsaker valgt å holde seg unna politikken. Likevel, i 2004, da de fikk vite at George W. Bush brukte "Times Like These" i kampanjen sin for å bli president, valgte Grohl å vise sin politiske støtte til John Kerry.[23] Grohl deltok på flere arrangementer solo med akustisk sett for å støtte Kerry.

Foo Fighters på deres akustiske turné

In Your Honor, Foozer Tour, og akustisk turné (2005–2006)

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: In Your Honor og Skin and Bones

Etter å ha tilbrakt halvannet år på turneen til One By One ønsket ikke Grohl å rushe innspilling av nytt materiale. I stedet ville han skrive akustisk materiale til seg selv, som til slutt ble et omfattende prosjekt som involverte hele bandet.[24] For å spille inn det femte albumet flyttet bandet til Studio 606 West. Grohl insisterte på at albumet skulle bli delt opp i to - en del med bare rockelåter, en annen med akustiske sanger.[22] In Your Honor ble sluppet juni 2005. Singlene fra albumet inkluderte «Best of You», «DOA», «Resolve», «No Way Back»/«Cold Day in the Sun» og «Miracle».

Mellom september og oktober 2005 turnerte bandet med Weezer. Det ble kalt The Foozer Tour, siden begge bandene var headlinere.[25] Den 17. juni 2006 holdt Foo Fighters sin største konsert til nå i Hyde Park. Juliette and the Licks, Angels & Airwaves, Queens of the Stone Age og Motörhead hadde support.[26] Motorheads vokalist og bassist Lemmy var også på scenen da bandet spilte "Shake Your Blood" fra Dave Grohls sideprosjekt Probot. I tillegg kom Brian May og Roger Taylor fra Queen på scenen og jammet med Foo Fighters på et utdrag av "We Will Rock You" som en intro til "Tie Your Mother Down".[19]

Bandet dro videre på en ny turné med In Your Honor med et lite antall akustiske konserter sommeren 2006. På turneen var også tidligere medlem Pat Smear med som en ekstra gitarist, Petra Haden spilte fiolin og hadde backupvokal, Drew Hester på perkusjon og Rami Jaffee fra The Wallflowers på keyboard/piano. Selv om settlisten var mye basert på In Your Honors akustiske del, spilte også bandet en rekke sanger fra tidligere album, deriblant flere låter som man kjenner best som rockelåter. Grohl forklarte under et av showene at de fleste sangene Foo Fighters lager starter med en akustisk gitar.[27] I november 2006 ga bandet ut sitt første konsertalbum, kalt Skin and Bones, hvor 15 sanger ble samlet over tre kvelder i Los Angeles. En DVD ble også utgitt, og den inkluderer flere spor enn albumet.

Echoes, Silence, Patience and Grace og Greatest Hits (2007–2009)

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Echoes, Silence, Patience and Grace og Greatest Hits (Foo Fighters)

For å lage oppfølgeren til In Your Honor valgte bandet å kalle inn The Colour and the Shape-produsenten Gil Norton. Echoes, Silence, Patience and Grace ble utgitt 25. september 2007. Albumets første singel, «The Pretender», kom på radio tidlig i august. I det halvsene 2007 toppet låten Billboards Modern Rock-liste i 18 uker. Den andre singelen «Long Road to Ruin» ble utgitt i desember 2007, med en musikkvideo regissert av Jesse Peretz, tidligere medlem av The Lemonheads.

I oktober 2007 reiste bandet på verdensturne med Echoes, Silence, Patience & Grace. De spilte konserter i USA, Canada, Europa, Australia, New Zealand og Asia, i tillegg til å headline Virgin Mobile Festival i Baltimore 9. august. På European MTV Music Awards i 2007 bekreftet Pat Smear at han ville komme tilbake til bandet. Turneen ble fullført i september 2008 på Virgin Festival i Toronto Island Park i Canada.

Echoes, Silence, Patience & Grace ble nominert til fem Grammy Awards i 2008. De vant prisene for Beste rockealbum og Beste hard-rockfremførelse for "The Pretender". Albumet ble også nominert til Årets album, mens "The Pretender" ble nominert til Årets Innspilling og Beste rockelåt.[28]

Den 3. november 2009 utga bandet samlealbumet Greatest Hits, som inkluderte to nye sanger, «Word Forward» og singelen «Wheels».[29]

Pat Smear i 2008 som turnégitarist for Foo Fighters. Han vendte tilbake som offisielt medlem i 2011.

Wasting Light (2010–2014)

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Wasting Light

Bandet begynte innspillingen av sitt syvende studioalbum i august 2010 sammen med produsent Butch Vig, som tidligere har stått bak blant annet Nirvanas Nevermind.[30] Albumet ble spilt inn i garasjen til Dave Grohl kun ved bruk av analogt utstyr. Vig fortalte i et intervju til MTV at albumet var helt og fullt ut analogt til post-mastreringen.[31] Pat Smear var avbildet i mange bilder postet av Grohl på twitter, og i en pressemelding fra desember 2010 kunne Foo Fighters bekrefte at Smear hadde spilt på hele albumet og nå var å bli sett på som et kjernemedlem i bandet, etter at han i 1997 forlot dem for å følge sine interesser.[32]

Den første singelen fra Wasting Light, kalt «Rope», ble spilt første gang på radio 23. februar.[33] Digitalt ble den utgitt natten til 11. april 2011, rett etter en opptreden på the Daily Show med John Stewart, mens CD-ene kom dagen etter. Samtidig valgte bandet å legge ut hele albumet for gratis lytting på hjemmesiden sin. En dokumentar om bandets historie, Back and Forth, gikk på amerikansk kino 5. april, regissert av James Moll.[34] De fire neste singlene fra albumet ble «Walk», «Arlandria», «These Days» og «Bridge Burning».

Wasting Light ble godt mottatt av pressen og vant fem priser under den 54. Grammy Awards i 2012 for «Best Rock Performance», «Best Hard Rock/Metal Performance», «Best Rock Song», «Best Rock Album» og «Best Long Form Music Video». Bandet var også nominert til «Album of the Year». I tillegg ble Butch Vig nominert til «Producer of the Year, Non-Classical» for sitt arbeid med Wasting Light og deadmau5 til «Best Remixed Recording, Non-Classical» for sin remix av «Rope».[35] I Norge gikk albumet rett inn på 1.-plass på VG-lista og holdt seg der i tre uker. Til sammen lå det 19 uker på topp 20.[36]

Medlemmer

[rediger | rediger kilde]

Tidligere medlemmer

[rediger | rediger kilde]

Tidslinje

[rediger | rediger kilde]

Utgivelser

[rediger | rediger kilde]
Dave Grohl i London i 2006.

Diskografi

[rediger | rediger kilde]

DVD

[rediger | rediger kilde]

Priser

[rediger | rediger kilde]

Foo Fighters har vunnet 11 Grammy-priser:

Foo Fighters på VG-lista

[rediger | rediger kilde]

Foo Fighters har 2 låter og 9 album inne på VG-lista.[38]

Singler

[rediger | rediger kilde]

Album

[rediger | rediger kilde]
  • The Colour and the Shape, 5 uker i 1997, 20. som beste plassering
  • There Is Nothing Left to Lose, 2 uker i 1999, 8. som beste plassering
  • One by One, 16 uker i 2002 og 2003, 2. som beste plassering
  • In Your Honor, 15 uker i 2005 og 2006, 2. som beste plassering
  • Skin & Bones, 1 uke i 2006, 37. som beste plassering
  • Echoes, Silence, Patience and Grace, 22 uker i 2007 og 2008, 3. som beste plassering
  • Greatest Hits, 18 uker i 2009, 2010 og 2011, 7. som beste plassering
  • Wasting Light, 1. som beste plassering
  • Sonic Highways, 3. som beste plassering
  • Concrete and Gold, 2 uker i 2017, 1. som beste plassering
  • Medicine at Midnight, 1 uke i 2021, 4. som beste plassering

DVD

[rediger | rediger kilde]

Foo Fighters i Norge

[rediger | rediger kilde]
  • 4. desember 2002 besøkte Foo Fighters Oslo Spectrum hvor det var 6000 publikummere.[trenger referanse]
  • 2005 Quartfestivalen
  • 11. juni 2008 varmet Queens of the Stone Age for Foo Fighters på Koengen i Bergen.[trenger referanse]
  • 12. juni 2008 spilte Foo Fighters utendørskonsert i Frognerbadet i Oslo, under festivalen Norwegian Wood.
  • 10. juni 2015 spilte Foo Fighters foran 20000 i Telenor Arena på Fornebu.
  • 27. juni 2019 var Foo Fighters tilbake på Koengen i Bergen, denne gang var Frank Carter & The Rattlesnakes, og deretter Kvelertak, oppvarmingsband. Konserten fikk strålende kritikker i kveldssolen (som Grohl vitset med var midnattsol) 22000 var tilstede.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID foo-fighters[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ http://www.albumoftheyear.org/list/310-rolling-stones-50-best-albums-of-2014/.
  3. ^ http://www.albumoftheyear.org/l/2226-album-stream-foo-fighters-sonic-highways/.
  4. ^ http://www.pep.ph/news/32981/adele-wins-big-in-the-54th-grammy-awards.
  5. ^ http://www.ukulele-tabs.com/es/tablaturas/Foo+Fighters-uke-tabs.html.
  6. ^ http://www.spirit-of-rock.com/album-groupe-Foo_Fighters-nom_album-Wasting_Light-l-en.html.
  7. ^ http://www.npr.org/blogs/therecord/2012/02/13/146786971/adele-sweeps-the-grammy-awards.
  8. ^ a b c di Perna, Alan. "Absolutely Foobulous!". Guitar World. august 1997.
  9. ^ a b c d e Bryant, Tom. "Alien Parking". Kerrang! Legends: Foo Fighters. 2007.
  10. ^ a b c Bryant, Tom. "Breakout". Kerrang! Legends: Foo Fighters. 2007.
  11. ^ Roberts, Michael. "Bring Back That Sunny Day". Miami New Times. 3. desember 1998. Besøkt 12. juni 2012.
  12. ^ Johnson, Lisa. "Classic interview: October 1997". Kerrang! Legends: Foo Fighters. 2007.
  13. ^ Skrik 2 (1997) - Soundtracks IMDb.com. Besøkt 12. juni 2012
  14. ^ a b Beebee, Steve. "Burn Away". Kerrang! Legends: Foo Fighters. 2007.
  15. ^ Learn To Fly billboard.com. Besøkt 12. juni 2012
  16. ^ Dave Grohl om Queen TV.com. Besøkt 12. juni 2012
  17. ^ Taylor Hawkins Arkivert 11. juli 2011 hos Wayback Machine. guitarcenter.com. Besøkt 12. juni 2012
  18. ^ Dave Grohl and Taylor Hawkins induct Queen | The Rock and Roll Hall of Fame and Museum
  19. ^ a b Foo Fighters joined by Queen legends NME.com. 18. juni 2006. Besøkt 12. juni 2012
  20. ^ queenconcerts.com, besøkt 12. juni 2012
  21. ^ Foo Fighters' 'Million-Dollar Demos' Leak Online Rollingstone.com, 10. mai 2012. Besøkt 12. juni 2012
  22. ^ a b Greenwald, Andy. "The Chosen Foo". Spin. august 2005.
  23. ^ «Bush Used Our Music And It Was Like Being Raped In The Ass» Zoo Weekly. 2005. Besøkt 12. juni 2012.
  24. ^ Greenblatt, Leah. "No 'Foo'ls Arkivert 20. oktober 2012 hos Wayback Machine.". Entertainment Weekly. 17. juni 2005. Besøkt 12. juni 2012.
  25. ^ Montgomery, James "Weezer, Foos Bring Arena-Rock Spectacle To Foozer (WeeFighters?) Tour Kickoff Arkivert 24. februar 2008 hos Wayback Machine.". MTV.com. 9. september 2005. Besøkt 13. juni 2012.
  26. ^ Foo Fighters get more Hyde Park support NME.com. 17. februar 2006. Besøkt 13. juni 2012.
  27. ^ Skin and Bones. (DVD). Sony BMG Music Entertainment/Roswell Records Inc. 2006.
  28. ^ 2008 Grammy Award Winners and Nominees nytimes.com. 9. februar 2008. Besøkt 13. juni 2012.
  29. ^ «Foo Fighters To Release Greatest Hits». Arkivert fra originalen 25. mai 2013. 
  30. ^ Foo Fighters Begin Work On Seventh Studio Album upvenue.com. Besøkt 13. juni 2012.
  31. ^ Exclusive: Butch Vig Talks 'Primal, Raw' Foo Fighters Album Arkivert 3. juni 2012 hos Wayback Machine. mtv.com. 27. januar 2011. Besøkt 13. juni 2012
  32. ^ ‘Walk’ to NOT be the next Foo Fighters single Arkivert 11. juli 2011 hos Wayback Machine. fooarchive.com. 19. januar 2011. Besøkt 13. juni 2012.
  33. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. februar 2011. Besøkt 18. juli 2011. 
  34. ^ http://www.youtube.com/watch?v=zBArTIXhUcg
  35. ^ Grammy Awards 2012: Complete Winners And Nominees List hollywoodreporter.com. Besøkt 13. juni 2012.
  36. ^ VG-lista - Wasting Light lista.vg.no. Besøkt 13. juni 2012.
  37. ^ «Foo Fighters - Foo Fighters: Preparing Music For Concerts - Veeps» (på engelsk). Besøkt 22. mai 2023. 
  38. ^ «Foo Fighters». VG-lista. Besøkt 16. mars 2015. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Foo_Fighters&oldid=24849978»