Den polsk-russiske krig (1605–1618)
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Den polsk-russiske krig var en serie felttog i perioden 1605 til 1618 i det som i russisk historie kalles Den store urotiden.
Aktørene i krigen varierte. Polen-Litauen var ikke formelt i krig med Russland før i 1609, men innen den tid hadde flere polske og litauiske feltherrer organisert sine egne felttog inn i de russiske områdene. Sverige deltok også i krigen, i felttoget kjent som den ingermanlandske krig. Russland var på denne tiden også preget av borgerkrig, og de russiske fraksjonene kjempet både seg i mellom og i vekselvise allianser og kriger med og mot nabolandene.
De innledende fasene av krigen førte med seg polsk-litauisk fremgang, og i 1610 erobret polakkene Moskva. Kong Sigismund III utnevnte først sønnen Władysław til tsar, men da han senere forsøkte å gjøre seg selv til russisk hersker brøt alliansen med de russiske bojarene sammen. Polakkene ble da drevet ut av Moskva av en frivillig hær ledet av Kuzma Minin og Dmitrij Pozjarskij, og den viktige festningsbyen Smolensk falt i russernes hender. I perioden 1612 til 1617 kunne ingen av sidene sette i gang noen større offensiver, men etter Sigismunds mislykkede offensiv i 1617-18 ble en våpenhvile undertegnet i Deulino i 1618. Avtalen gav Polen-Litauen visse territoriale økninger, men opprettholdt Russlands uavhengighet. Avtalen varte i 15 år, og ved våpenhvilens utløp brøt det ut en ny krig mellom landene.